I Liberia fant Magda Gad lille Gloria (10) døden nær. Hun tok hånd om henne og sørger for at hun har det så bra som mulig, men utlendinger får ikke adoptere liberiske barn, som hun så gjerne skulle gjort. FOTO: NTB scanpix
I Liberia fant Magda Gad lille Gloria (10) døden nær. Hun tok hånd om henne og sørger for at hun har det så bra som mulig, men utlendinger får ikke adoptere liberiske barn, som hun så gjerne skulle gjort. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Magda Gad:

- Jeg har sett ubeskrivelig vold mot kvinner, kvinner som fikk se barna sine bli slaktet

Den svenske utenriksreporteren Magda Gad bor og jobber i Afghanistan, et land som har status som verdens farligste for kvinner.

I mange år har Magda vært krigskorrespondent og midtøstenekspert for svenske Expressen, og dekket krigsherjede land som Jemen, Kongo, Liberia, Syria – og nå Afghanistan, ett av verdens farligste land.

Hun ble internasjonalt kjent da hun i 2016 dekket IS-offensiven mot Mosul i Irak. I Afghanistan er hun en av få vestlige journalister som har fått tilgang til Taliban.

Etter at IS tapte fotfestet i Syria, har restene av bevegelsen samlet seg her, noe som forverrer situasjonen ytterligere.

– Det pågår en lavintensiv krig mellom USA-støttede styrker og Taliban her i Afghanistan, og det som gjør det så farlig, er at man ikke vet hva som vil skje i neste øyeblikk, eller hvor, forteller hun over Skype.

Friheten og døden

«Frihet til å gå ut når man vil. Frihet til å kle seg som man vil. Frihet til å kjenne vinden mot huden. Frihet til å trekke hånden gjennom håret. (…) Frihet til å stille spørsmål. Frihet til å få ha et mål. Frihet til å få tenke.

Mange har ikke den friheten.

Mange er beredt til å krige og dø for å få den friheten.

Det forstår jeg.

Mange er også beredt til å krige og dø for å hindre mennesker i å få den friheten.

Ordene er Magda Gads, og er hentet fra Facebook-kontoen hennes. Mens jeg venter på å oppnå kontakt med henne på Skype, leser jeg flere av innleggene hennes.

Når jeg får kontakt, er det bare Magdas stemme jeg hører. Nettoppkoblingen er for svak til å formidle levende bilde. Hun sitter i et leid rom i Kabul, en by som er relativt rolig sammenlignet med de stedene hun er vant med rundt om i Afghanistan. Vi skulle egentlig ha snakket sammen en uke tidligere, men da avlyste hun på grunn av en terroraksjon.

Ikke noe privatliv

Magda Gad har alltid vært drevet av en sterk lidenskap for de svake, og hun har for lenge siden forsonet seg med de tingene hun selv må gi avkall på på grunn av det.

– Jeg har forsaket alle de vanlige tingene. Jeg har ikke noe eget hjem, ikke noe forhold, ingen egne barn, jeg har ikke truffet moren min siden jeg flyttet hit, og jeg er langt unna vennene mine. Jeg jobber døgnet rundt, sover dårlig og spiser i perioder for lite. Hele livet mitt har gått med til jobben, og det kjennes mer med årene. Jeg er 43 år og blir trøttere enn før.

Hvor lenge drivstoffet varer, vet hun ikke. De tøffe omstendighetene sliter. Å få til enda et intervju kan iblant ta flere måneder med forhandlinger, søknader om tillatelse og besværlige prosesser. Viljen og drivkraften er likevel like stor som den alltid har vært. Men at det handler om mot, skriver hun ikke under på.

Ser barna bli slaktet

– Mot handler om å gjøre noe man er redd for. Jeg er ikke redd, jeg er her av fri vilje. Jeg har valgt min situasjon, det har ikke de kvinnene jeg møter. I Kongo så jeg ubeskrivelig vold mot kvinner, kvinner som fikk se barna sine bli slaktet med macheter mens de selv ble utsatt for gruppevoldtekt. Hvordan klarer de å gå videre? De gjør det for de andre barna sine og for sine medsøstre. Disse kvinnene er modige, ikke jeg.

– Du må ha tenkt på hva som kan hende om du blir tatt til fange av IS?

– Ja, så klart. Jeg har gått nøye igjennom den muligheten og lagt det bak meg. Det har moren min også gjort. I begynnelsen forsøkte hun å få meg fra å reise, men hun forsto at det var forgjeves. Og nå er hun stolt over det jeg gjør. Om noe hender meg, vet hun at jeg døde mens jeg gjorde det jeg ville gjøre. Selv kjenner jeg en total aksept, det kunne ikke fungert ellers. Jeg har vært i situasjoner der jeg kunne vært drept, for eksempel omringet av IS og beskutt i flere timer. I den mest akutte fasen av slike episoder har jeg likevel kjent en indre ro.

– Hvorfor er kvinner så utsatte i Afghanistan?

– Gamle klantradisjoner gjør at de er åpent diskriminert både i og utenfor familiene sine. De har ingen egen økonomi, de har verdens dårligste tilgang til helsetjenester og ekstremt vanskelig for å få rett mot en mann. Klanen bestemmer om kvinnen skal få hjelp om hun blir syk, om hun skal få utdanning eller hvem hun skal gifte seg med – og når. Mange blir bortgiftet i 9–10-årsalderen, selv om loven setter forbud mot giftermål før 16. Klanene vil ofte stå over loven, forklarer hun.

Om en kvinne går ut alene uten å dekke seg ordentlig til, kan det oppstå rykter om hennes karakter, noe som kan føre vanære over hele klanen hennes. På den afghanske landsbygda tas jenter ofte ut av skolen når de får sin første menstruasjon. Bryter en jente æreskodeksen, kan hun mishandles og drepes.

Mødrene kan ikke hjelpe

– Disse urgamle tradisjonene opprettholdes i generasjon etter generasjon, og til og med kvinner, mødre, medvirker til sine døtres lidelse. For de har ikke annet valg. Mødrene vet hva som venter om jentene ikke oppfører seg ifølge reglene, og de har ingen mulighet til å beskytte dem. Og, hva verre er, så mener mange mødre at døtrene ganske enkelt må finne seg i det.

Magda Gad blir både frustrert og sint over dette.

– Vold mot kvinner skjer jo i hele verden, men i Afghanistan er det virkelig ingen rettferdighet å få. De aller fleste kvinner her utenom en liten privilegert klikk i Kabul, kjenner på et stort mørke. De sier at Afghanistan er et land bare for menn.

– Pappa var min helt, mitt alt

Magda ser sin kjære pappa i seg selv. Legefaren som hun sto så nær, men som hun mistet i kreft for 20 år siden. Han lærte henne at kjønn er uinteressant, at hun kunne gjøre hva hun ville og at hennes stemme var viktig å lytte til, selv om hun «bare» var et barn.

Han som fylte hjemmet i Falun med spennende og kloke mennesker. Han som jobbet døgnet rundt og tok med seg familien på internasjonale konferanser og forelesninger.

– Pappa var min helt, mitt alt.

– Jeg husker så godt hvordan jeg satt på fanget hans og kikket i mikroskopet hans. Og i kjelleren hadde vi en gammel datamaskin der jeg ofte satt og laget tekster. Jeg kjente at jeg ville fortelle noe. Det var pappa som åpnet vinduet mot omverdenen og alle dens urettferdigheter. Da han døde, ba mange av hans venner om å få treffe meg, fordi de så ham i meg. Slik føler jeg det også. At pappa lever i meg.

Kritisk til svensk journalistikk

I oppveksten lærte Magda at fakta alltid var en viktig basis for meninger og diskusjoner. I dag mener hun at dette kan mangle i svensk nyhetsdekning.

– Sverige er så polarisert, påstandene bare spretter fram og tilbake mellom leirene, det finnes en masse følelser men alt for lite fakta.

– Du har fått mye netthets for artiklene dine, hva tenker du om det?

– Det er ikke bra. Min rolle er ikke å være svarthvit, jeg gir de grå bildene imellom, de som mangler i Sverige. Mange mennesker ønsker ikke slike besværlige stemmer som min, som rokker ved verdensbildet deres. Mange leser ikke engang artiklene, men trigges bare av noen ord og reagerer på impuls.

VANT PRIS: I 2017 fikk krigskorrespondent Magda Gad det svenske Stora Journalistpriset for sin dekning av krigen mot IS. FOTO: NTB scanpix
VANT PRIS: I 2017 fikk krigskorrespondent Magda Gad det svenske Stora Journalistpriset for sin dekning av krigen mot IS. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Tror ikke på fred

Fred har hun ikke noe stort håp om, verken i Afghanistan eller Syria. Da måtte først omverdenen trekke seg tilbake og gi slipp på sine økonomiske interesser.

– USA har pumpet inn enorme summer her i Afghanistan, satset på opplæring i likestilling og utdannelse for jenter. Men det har skjedd veldig lite forandring. Det som trengs er en sterk afghansk stat som kan skape et velferdssystem som gjør folk mindre avhengig av sin ære. Det ville gitt jenter en sjanse. Det kreves også bedre sikkerhet og at menn får jobb. Arbeidsløsheten er enorm. Men en grunnleggende holdningsendring kan ta hundre år.

Men hvor Magda enn går, prøver hun å gjøre hun en liten forskjell. Hun ser og hører dem ingen bryr seg om. Kvinner som gråter og ber henne fortelle. Døende barn som hun holder i hånden for at de skal slippe å være alene. Barn som har opplevd mer gru enn vi kan forestille oss, og som risikerer å vokse opp til nye terrorister om de får leve – om ingen tar hånd om dem slik alle barn har rett på.

Et barn i Liberia

Vi bryter forbindelsen, tiden er omme. Flere står i kø, mails og spørsmål renner inn døgnet rundt, og Magda jobber fra hun slår øynene opp om morgenen til hun legger seg.

Vi har ikke engang rukket å snakke om Gloria, jenta som hun fant i svært dårlig forfatning i Liberia, som overlevde ebola men mistet hele familien sin og valgte Magda til sin beskytter – og til sin «mother».

Magda har skrevet om Gloria flere ganger, hun har hjulpet henne så mye hun kan med penger, klær, utdannelse, sikkerhetsnett. Gitt kjærlighet på avstand og reist tilbake til henne så ofte hun har kunnet. Hun har bygget et lite hus til henne, der det også bor mange andre barn. Selv om det ikke er noe hun heller vil, kan Magda ikke adoptere Gloria – i Liberia krever adopsjon at man er borger i landet.

– Mitt ønske om å forandre og gjøre en forskjell blir urimelig også for meg selv noen ganger. Jeg kan ikke løfte hele jorden, konstaterer Magda Gad.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: