EVA TIND: – Jeg er en annen nå, og vi kan ikke kalle tilbake det barnet og den moren som ble atskilt den gangen, sier Eva Tind som ble adoptert bort fra sine biologiske foreldre i 1975. FOTO: Carsten Seidel
EVA TIND: – Jeg er en annen nå, og vi kan ikke kalle tilbake det barnet og den moren som ble atskilt den gangen, sier Eva Tind som ble adoptert bort fra sine biologiske foreldre i 1975. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

Eva Tind:

- Jeg har stor forståelse for min biologiske mor og hvorfor hun gjorde det hun gjorde

Hvert år får Eva Tind en krise rundt bursdagen sin, for hun vil for alltid være preget av at hun ble adoptert bort.

Eva Tind har dekket på bordet med Danmarks nasjonalservise «Mågestellet» – det blir vel nesten ikke danskere enn det. Men hvis ikke Eva hadde blitt gitt bort til adopsjon i Korea i 1975, hadde hun sannsynligvis aldri sittet her på skrivekontoret sitt i den tidligere pornosjappa Shop Sex på Vesterbro i København og drukket presskannekaffe av måkeserviset. Hun hadde heller ikke hett Eva. For fram til hun var 15 måneder, het hun noe annet.

Eva har på seg en kimono over de svarte jeansene. Kaffeserviset og kimonoen hører til to vidt forskjellige steder i verden. Akkurat som Eva. Kunsten er å få endene til å møtes.

I hennes siste roman, «Ophav», møter vi kvinnen Sui. Moren hennes, Miriam, har aldri har tatt foreldreansvaret for henne. Miriam ble gravid med den mye yngre mannen Kai, og hun overlot barnet og oppdragelsen til ham, slik at hun selv kunne forfølge kunstnerdrømmen sin. Romanen tar for seg mange av de samme temaene som Eva tidligere har tatt opp som forfatter.

– Adopsjon, moderskap og relasjoner. Hvordan blir vi til? Hva er det som skaper oss? Og hvor mye betyr biologi for oppvekst og oppdragelse – altså kultur? I «Ophav» handler det mye om en kvinne som forlater barnet sitt uten å angre. Det syntes jeg var interessant å undersøke, fordi jeg ikke tror på at det bruddet kan skje uten at man angrer på et eller annet nivå – eller uten at man mister noe.

- Jeg har stor forståelse for min biologiske mor og hvorfor hun gjorde det hun gjorde

Her må vi trå varsomt, for vi befinner oss helt inne ved kjernen. Konsekvensene av adopsjon. Hvem sine behov vi egentlig oppfyller. Og hvem sine behov vi kanskje overser. Akkurat nå har debatten gode vekstvilkår, mener Eva Tind. Man har i større grad begynt å se ikke bare på barnets, men også på den biologiske morens tap. Sun Hee Engelstofts siste film «Forget Me Not» følger tre koreanske kvinner som er blitt gravide utenfor ekteskap og befinner seg på et hjem for å føde sine barn, som de på forskjellige måter må gi fra seg.

– Det er ikke fordi de ønsker å forlate barnet sitt. Og det bruddet som skjer når et barn blir tatt fra en mor, eller en mor etterlater et barn et sted, blir nettopp det som binder de to menneskene sammen for alltid. Ikke kjærligheten. Det er smerten de deler. Det har jeg jo opplevd selv. Jeg har møtt min biologiske mor senere i livet mitt, og selv om det heler noe i meg, og selv om noe av det som har med min identitet og min historie å gjøre faller på plass, så finnes det fortsatt et brudd i kroppen et sted. Det bruddet som har skjedd i et bitte lite barns liv. Jeg er jo en annen nå. Selv om hun og jeg møter hverandre, er vi to fremmede. Da Eva ble bortadoptert 15 måneder gammel, hadde hun så mye språk at hun kunne rope på moren sin som faktisk var der.

– Mine biologiske foreldre hadde gått fra hverandre, noe som sosialt sett er en veldig stor skam i Korea. Da kan alt falle fra hverandre, og man kan få sparken fra jobben. Min fars tante, som han vokste opp med, mente at jeg ikke hadde gode utsikter til å få et godt liv. Foreldrene mine hadde også to andre barn, og jeg var den yngste. Så da ble jeg gitt bort til adopsjon.

– Når gikk det opp for deg at du ville se deg tilbake og prøve å finne noe mer?

– Det gikk på en måte opp for meg før det gikk ordentlig opp for meg. Jeg tror jeg var 14 år da jeg hørte et program på radio om en dansk kvinne som hadde funnet sin biologiske familie, og jeg tenkte: Kan jeg også gjøre det?

Eva ringte til adopsjonsbyrået og spurte. De måtte undersøke det først, så de ba henne om å ringe tilbake en time senere. Svaret var at det ikke var umulig.

– Allerede der gynget virkeligheten under meg. For jeg hadde den samme historien som mange andre adopterte barn. Minst 50 prosent av adopsjonshistoriene er oppdiktet og handler som regel om et hittebarn som er blitt funnet i en park eller som har vært på et barnehjem og så videre. Jeg har aldri vært på barnehjem. Jeg er aldri blitt funnet i en park. Jeg ble avlevert av foreldrene mine, og min mor var der helt til jeg dro.

– Temperamentet har jeg ett hundre prosent fra min koreanske familie, sier Eva. FOTO: Carsten Seidel
– Temperamentet har jeg ett hundre prosent fra min koreanske familie, sier Eva. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

Hvorfor alle disse oppdiktede historiene?

– Det handler rett og slett om tilbud og etterspørsel. Det er vanskeligere å kvitte seg med barn som har en fortid. Jo yngre og jo mindre fortid, desto enklere er det. Det er litt … handel og kontor, holdt jeg på å si …

Eva reiste tilbake til Korea første gang som 21-åring.

– Hvordan var det å møte din biologiske mor?

– Hmmm … Det var å få et sted å komme fra, slik som alle andre. Å ha blitt født i det hele tatt. Å få et bevis på at jeg faktisk kommer fra denne kvinnen. Jeg har tenkt mye på hva det er som gjør at det føles så forankrende å kunne speile trekkene sine direkte i en annen form. De furene jeg har, er et speil av henne. Jeg er helt lik moren min. Kroppen er et hus. På den måten er en mor også et hus som man kommer ut fra. Det er jo en kropp, et sted der man har bodd. Som man kommer ut av og som man derfor ligner. Temperamentet har jeg ett hundre prosent fra min koreanske familie og ikke fra den stille og rolige jyske familien jeg har vokst opp i. De kranglet aldri, de hevet aldri stemmen. Så kommer jeg ned til den koreanske familien, som virkelig kan krangle. Men to sekunder etterpå er det glemt. Sånn har jeg også alltid hatt det selv. Den familien er et fullstendig avtrykk av måten jeg agerer på. Måten jeg er på.

– Tror du kroppen kan glemme sorgen over å ha blitt valgt vekk?

– Nei … nei, aldri. Jeg har stor forståelse for min biologiske mor og hvorfor hun gjorde det hun gjorde. Jeg forstår omstendighetene veldig godt. Men jeg kommer aldri til å kunne forstå det i kroppen min, der hvor sorgen sitter, der bruddet er. Jeg er en annen nå, og vi kan ikke kalle tilbake det barnet og den moren som ble atskilt den gangen, de finnes ikke lenger. Vi deler en sorg. Når vi møter hverandre som voksne, vil en del av det vonde bli helet, og noe av det blir forståelig, tror jeg, og får en form. Men selve såret kan man ikke lege.

– Min mor har vært veldig tynget av sorg, det har preget mye av livet hennes på en måte som også har gått utover de andre barna hennes. Det er jo ikke bare de to menneskene, moren og barnet, som blir atskilt, det er de andre også. Jeg har en søster som kan huske meg. Hun mistet en lillesøster, som bare var blitt borte. En dag var jeg plutselig bare borte. Det var også vanskelig for broren min. Han følte at han hadde en mor som var delvis reservert til noe som ikke fantes. Så heller ikke den formen for "sorg er noe man bare kan stenge av eller lege.

– Påvirker dette forholdet til familien som adopterte deg?

– Nei, ikke direkte. Men jeg er helt sikker på at alle former for løgner, hemmeligholdelse eller utslettelse av opphav eller identitet skaper kaos i et menneske. Og jeg er helt sikker på at kontakt og kunnskap er viktig hvis man skal kunne bli mer hel som menneske.

- Barnet har rett til å ha historien sin intakt

Spørsmålet er om man skal fortsette adopsjonspraksisen slik man hittil har gjort. Eller om man skal prøve å gjøre noe annet.

– Man kan for eksempel innføre «legal guardianship» i stedet: Man avskaffer adopsjon som begrep, man får foreldremyndigheten og blir foreldrene til barnet, men man utsletter ikke det som har vært. Barnet har rett til å ha historien sin intakt. Litt provoserende: Kanskje man rett og slett skulle la adopterte barn få morsmålsundervisning, slik at de kan få en forbindelse til det stedet de kommer fra. Det er manipulasjon det som skjer med barnas opprinnelse og deres egentlig opphav når man gir dem nye navn og nye foreldre og nye fødselsattester og later som om de er født av en kvinne som er helt fremmed for dem. Det er jo en løgn. Man kan absolutt være kjærlige foreldre for barna sine uten å være de «biologiske» foreldrene.

– Og da må sannheten på bordet?

– Det skal i hvert fall være mer ærlighet og mer fokus på barnet og mer fokus på at dette er en sorgfylt situasjon for ham eller henne. For barnet er ikke adopsjonen en lykkelig begivenhet, men en tragedie. Man får et barn som er i sorg. Det skal man vite, og det skal man kunne håndtere. Det er ikke sånn: «Jippi, nå har vi fått vårt eget barn!» Selv om det er sånn det er blitt framstilt i årevis: «Nå skal du få ditt eget barn, og jo yngre det er, desto lettere er det.» Men det er fortsatt et barn som er i sorg, det er fortsatt et barn som har mistet noen. Og det skal man kunne håndtere på en eller annen måte. Som ny mor skal man også kunne håndtere at det har vært en mor før en selv. Og den moren vil på en eller annen måte fortsette å være en del av det barnet.

– Har du tenkt på hvordan du ville hatt det dersom du ikke hadde blitt adoptert bort – hvilket liv du hadde fått?

– Hm. Det er veldig vanskelig å si hva jeg helst skulle ønske. Jeg ville jo gjerne vært foruten det grunnleggende såret som atskillelsen har laget i meg. Nancy Newton Verrier, som har jobbet med adopsjon i mange år, kaller atskillelsen for «the primal wound», altså et primalsår eller fødselssår. Det som er så sprøtt, er at den formen for brudd påvirker omtrent alt i et menneske. Også ting man ikke er klar over. Hun har skrevet boken «The Primal Wound», som jeg synes er helt fantastisk. Da jeg hadde lest den, ringte jeg til moren min på Jylland med en gang og sa: «Tenk hvis vi hadde hatt den boken den gangen.» Alle problemene vi hadde opp gjennom oppveksten min – problemene foreldrene mine hadde med meg, og problemene jeg har hatt i mitt liv, og alle tingene vi har gått gjennom, alt sammen står i den boken!

– Hvilke ting er det?

– Ting som har med avvisning og rasisme å gjøre. Men også helt nære ting. At det å ha bursdag i seg selv alltid utløser en krise. For noen adoptivbarn er det fordi man ikke helt vet akkurat når man er født, så hvordan kan man feire noe som ikke finnes? Dette utløser en identitetskrise: Jeg har ikke noen fødselsdag, for jeg er jo ikke født på samme måte som alle andre. Så i stedet for at bursdagen utløser glede over å ha blitt født, pirker den borti alle de ubesvarte spørsmålene. Jeg har alltid fått en krise rundt bursdagen min.

Et sted mellom to ulike verdener

Eva sier at hun i mange år bar på en følelse av å vente. Det var en følelse av at noe hadde forsvunnet, at hun lette etter noe. At noen måtte komme og hente henne. Forbindelsen mellom den følelsen og virkeligheten gikk opp for henne da hennes biologiske mor fortalte hva som skjedde den gangen Eva ble adoptert bort.

– Før adoptivbarna skal dra, er de på et utslusingssted i en uke eller 14 dager, der de får vaksiner og papirer. Moren min oppsøkte dette stedet noen ganger. Det var ikke hun som ville at jeg skulle adopteres bort, det var det min far som hadde bestemt, så en av de gangene moren min var der, forsøkte hun å ta meg med vekk derfra. Hun kom dit for å amme meg, og så tok hun meg bare med seg. Broren min var med henne. Men før hun rakk å komme seg ut, snublet han. Og da oppdaget de henne, og det var det. Da jeg hørte den historien, tenkte jeg: Det er som om jeg har følt at noen på et tidspunkt ville komme og hente meg. Jeg tror det ligger i hele adopsjonsproblematikken – at mange bærer på en følelse av å befinne seg i et mellomrom.

– At de venter på å bli hentet?

– Ja, eller at de befinner seg litt mellom to ulike verdener. Jeg var på New Zealand og snakket med forskjellige mennesker om adopsjon og inseminasjon. Systemet der er bedre enn mange andre steder i verden – kanskje på grunn av maorienes helt unike tilgang til forfedrene sine og slektshistorien sin. De sier: «Hvis du ikke har adgang til slektshistorien din, så er du ikke et menneske. Da eksisterer du ikke.» Det er noe i det med ikke helt å eksistere som er ganske interessant. For har man da ikke noe ansikt? Er man på en måte ansiktsløs hvis man ikke kjenner slektshistorien sin?

Eva trenger ikke å dra lenger enn til flyplassen før folk begynner å snakke engelsk til henne. FOTO: Carsten Seidel
Eva trenger ikke å dra lenger enn til flyplassen før folk begynner å snakke engelsk til henne. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

«Jeg kommer fra Danmark.»

Eva er gift og har tre barn – to gutter og en jente. I dag er hun ett med sin slektshistorie.

– Jeg synes det er ganske sprøtt at det er første gang jeg har en familie som jeg fysisk sett kan speile meg i. De ligner på sin far, men de ligner også på meg, så det er mange ting i dem som er avtrykk av meg.

Det fylles på med kaffe i måkekoppene mens vi snakker om boken «Ophav», som er en vill, sanselig og spirituell roman om menneskers valg, smerte og forløsning. Det er ikke direkte en historie om adopsjon, den eneste som er adoptert i boken, er Suis mor Miriam. Men det avgjørende livsvalget det er å si fra seg barnet sitt av en eller annen årsak, er en rød tråd.

– Du er selv kunstner. Kan man virkelig være så dedikert til kunsten sin at man velger bort barnet sitt, slik som Miriam gjør?

– I de periodene man produserer noe, blir man nødt til å bruke av den kjerneenergien som er en del av ens egen livsenergi ‒ og det tar helt klart noe fra barna dine. Så fram til datteren min var fem år, var jeg aldri borte fra barna, for jeg orket rett og slett ikke tanken på at de skulle tro at jeg ikke ville komme tilbake.

– Er ikke det en følelse som henger igjen fra din egen barndom?

– Jo, helt klart. Jeg har snakket med andre adopterte om at når man selv får et barn, må det barnet liksom komme forbi den alderen man selv hadde da man ble adoptert, før man får helt ro. Det er et skarpt skille – man venter til man liksom har kommet over på den sikre siden, før man kan være sikker på at man ikke gir noe videre. Det høres sikkert litt rart ut, men sånn er det.

– Og så er det mange ting jeg har vært helt bevisst på: Dette har jeg manglet, og dette har jeg ønsket å ha et mer naturlig forhold til. Barna mine har for eksempel vært med til Korea helt siden de var veldig små. Vi har ikke tenkt på at det er dyrt og at det ikke lønner seg å reise dit med dem før de er 13 år og faktisk kan huske noe. Man må gjøre det til en naturlig del av barnets liv, for da blir det ikke noen stor begivenhet med masse forventninger, men noe de kan flyte inn i og ut av, noe naturlig som de bare får med seg. Alle barna mine har et naturlig forhold til Korea. Så når de får spørsmålet: «Hvorfor ser du sånn ut, er du fra Kina, eller?», kan de svare hvor de kommer fra, hvordan landet ser ut og lukter og hvordan maten smaker, og de kan fortelle at de har familie der. På den måten har de et naturlig forhold til Korea, noe jeg aldri har hatt selv.

Her føler jeg behov for å si at det jo også finnes adopterte barn som har vært etterlatt til seg selv i tragiske omstendigheter. Og Eva sier:

– Ja. Men heller ikke i de tilfellene trenger man å utslette noe. Også i de tilfellene kan man ta vare på fødselsattestene, ikke sant? Det er riktig at det finnes mange ulike skjebner og mange barn som trenger å bli tatt vare på, og det skal man jo gjøre hvis man kan det og ønsker det, men hvem var det som fant på at det var en god idé å utslette et barns opphav? Det er jo også vanskelig når speilbildet ditt forteller at du har en fortid.

– Som adoptert møter man også et krav om å bli en ordentlig innfødt ‒ noe man aldri kan leve opp til fordi man som adoptert fra et annet land gjerne blir gjenkjent som fremmed.

– Er det noen som spør deg hvor du kommer fra?

– Ja, hele tiden. Der er også mange som spør barna mine hvor de kommer fra. Og det er ikke nok at de sier: «Jeg kommer fra Danmark.» Det folk lurer på, er: «Men hvor kommer du egentlig fra?» Det er jo ikke fordi de ønsker å såre, men når man spør på den måten, sier man implisitt: Skandinaver ser sånn og sånn ut, og hvis du ser annerledes ut, er du ikke en skandinav på ordentlig, da er du ikke sånn som oss. Det er noe man blir minnet på hele tiden. Jeg trenger ikke dra lenger enn til flyplassen før folk begynner å snakke engelsk til meg. Så det er noe jeg må leve med.

– Spørsmålet er hva som betyr mest – arv eller miljø. Er det de biologiske foreldrene, eller er det adoptivforeldrene som har vært der i stedet for dem?

– Ja. Den faren som har vært der. Den moren som har vært der. Det er dem man har en relasjon til og kjærlighet til. På den måten er vi familie. Men begge deler kan godt eksistere samtidig. Bare fordi jeg har den relasjonen, og den kjærligheten har vokst opp mellom oss, er ikke det ensbetydende med at det andre ikke eksisterer. For det gjør det. Det har en betydning, og jeg har et behov for å ha en forbindelse til og komme fra et sted. Jeg trenger ikke å avskrive min biologiske familie for å kunne elske adoptivfamilien min. Det ene utelukker ikke det andre. Jeg er ikke tilhenger av å gjøre så skarpe skiller. De menneskene jeg springer ut fra, har en betydning. Jeg har en kjærlighet til dem også. Men på en annen måte enn til de menneskene som har vært rundt meg gjennom oppveksten. Jeg er fremdeles den jeg er. Jeg har bare fått lov til å utvikle en relasjon til noe betydningsfullt.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: