BRYSTKREFT: Da hun var 22 år gammel, dro Louise Hart på turné med a-ha, som oppvarmer. Da hun var 27, fikk moren hjerneblødning og ble hjerneskadd, og da hun var 37, fikk hun selv konstatert brystkreft. – Jeg synes jeg har hatt noen utfordringer i livet, sier hun. FOTO: Daniel Hjort
BRYSTKREFT: Da hun var 22 år gammel, dro Louise Hart på turné med a-ha, som oppvarmer. Da hun var 27, fikk moren hjerneblødning og ble hjerneskadd, og da hun var 37, fikk hun selv konstatert brystkreft. – Jeg synes jeg har hatt noen utfordringer i livet, sier hun. FOTO: Daniel Hjort
Brystkreft:

- Jeg har tatt en beslutning om å elske min far

Da Louise Hart fikk brystkreft for to år siden, endret det hele livet hennes – også forholdet til faren, som hadde sviktet henne da hun var barn.

Jeg har da ikke kreft! Jeg er ikke krefttypen. Jeg er et av de sunneste mennesker jeg kjenner! Jeg har da ikke kreft! gjentok hun for seg selv igjen og igjen da hun en januardag i 2016 lå på madrassen sin på gulvet i sovesalen på en vakker øy i Thailand, der hun var på helseferie. Men den lille, steinharde knuten hun hadde funnet nederst i venstre bryst, var kreft. Da Louise Hart kom hjem til Danmark igjen, så legen alvorlig på henne og sa: «Du er nok ikke forberedt på det som jeg skal fortelle deg nå …»

– Akkurat der stoppet alt. Jeg stoppet å puste. Tiden stoppet. Hjernen min stengte av, og jeg hørte kun noen stemmer i bakgrunnen som begynte å snakke om operasjon, kjemoterapi, parykker, fertilitetsbehandlinger og så videre. Jeg hørte ikke etter. Satt bare og prøvde å forstå hva som ble sagt. Det kunne jo ikke stemme. JEG HAR JO IKKE KREFT!

Louise har smettet av seg skoene og krøller de lange beina under seg i sofaen. Hun er vakker på en amazoneaktig måte – med svarte klær, svart hår og kjempelange vipper over intense øyne. Av og til trekker hun pusten i dype drag, som om hun nærmest minner seg selv på det. At man skal trekke pusten.

– Det er mange som tror at det er helt forferdelig å ta cellegift, men i virkeligheten er ALLE der når man holder på. Alle dine venner ringer, du er mye på sykehuset, du har et helt skjema over alle tingene du skal. Jeg hadde parykkfester hjemme, tok cannabisolje og var skeiv, spiste pizza med vennene mine. Det var som om det å ta cellegift nærmest var en fest for meg. Det var etterpå at nedturen kom. Det var etterpå jeg tenkte: «Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Hva er meningen med det hele?» Det er jeg stadig i gang med å finne ut av. Og det er dét som har vært det verste for meg.

– Hvorfor ikke bare være den Louise du var før?

– Fordi det er jeg ikke. Det er en masse ting som har endret seg ved meg. Det er vanskelig å definere hva det egentlig handler om, men …

Hun nøler. Tenker litt. Trekker pusten.

– Før levde jeg mye av livet gjennom fasaden. Jeg ville se godt ut utenpå, være fin, det var veldig viktig for meg. Det der med å se bra ut på Facebook, ta de riktige bildene fra den rette vinkelen og slentre nedover gaten med fin rumpe. Jeg var også en som shoppet mye. I dag kjøper jeg nesten aldri noe. Jeg finner ikke den samme verdien i de tingene lenger. Plutselig ble alle de ytre ting tatt fra meg, og jeg måtte begynne å spille på noen andre tangenter enn jeg hadde gjort tidligere. Da jeg begynte med det, tenkte jeg: «Hey, det går da ganske så bra dette!» Jeg oppdaget at jeg faktisk hadde noe å gi. Noe annet.

– Hvilket annet var det?

– Når jeg for eksempel lager radio om natten, sitter jeg og snakker med andre mennesker, og det å høre deres historier, forstå hva som gjør at folk gjør som de gjør, gå i dybden med følelser. Jeg begynte også å skrive en blogg, og noen dager var det 20 000 mennesker inne og leste den. Jeg har fått så mange e-poster fra kvinner som skriver at bloggen min har gjort at de ikke er redd for å skulle ta cellegift. En skrev: «Fuck alle brosjyrene man kan få på sykehuset – bloggen din er det som har rustet meg til det jeg skal igjennom nå.»

– Så plutselig tenkte jeg: Gud, jeg kan utgjøre en forskjell med den stemmen jeg har. Jeg har alltid sunget og følt at min stemme hadde en verdi, men nå har den også fått en annen verdi. Og for meg er det langt større å kunne gjøre noe for mennesker som står et vanskelig sted i livet.

– Vil du si at det var en gave å bli syk?

– Ja, uten tvil. En gave og en pest. For det er også sinnssykt tøft etterpå. Jeg var ikke så dårlig rent fysisk, men jeg hadde følelsen av å ha blitt kastet inn i en sentrifuge og virvlet rundt, for så å bli spyttet ut ute av stand til å finne balansen igjen. Den kommer, men det tar tid. Det er sånn jeg har hatt det.

LES OGSÅ: Mia (30) fikk en aggressiv type brystkreft. Etter 12 runder med cellegift vant hun over kreften

– Jeg har fått så mange e-poster fra kvinner som skriver at bloggen min har gjort at de ikke er redd for å skulle ta cellegift, sier Louise. FOTO: Daniel Hjort
– Jeg har fått så mange e-poster fra kvinner som skriver at bloggen min har gjort at de ikke er redd for å skulle ta cellegift, sier Louise. FOTO: Daniel Hjort Vis mer

- Faren min sviktet meg egentlig ganske så mye da jeg var yngre

Hun har nå gitt ut sin første plate på mange år. En av låtene er en sang til hennes far, som fikk konstatert kreft fire dager etter Louise. Sykdomsforløpet deres var nesten synkront, og sangen «Marley» handler om den kjærligheten til sin far som hun har gjenfunnet og de feilene som er blitt gjort.

Vi skrur tiden litt tilbake.

– Faren min kom til Danmark fra Pakistan da han var 16 år, fordi farfaren min fikk jobb på en fabrikk her. Både min farfar, oldefar og tippoldefar var diktere. Tippoldefaren min var sågar en berømt dikter og kjent medisinmann i sin landsby, og så var han journalist. Det er litt morsomt, for mitt liv har handlet om nettopp de samme tingene: skriving av sanger, urtemedisin og nå også radio.

– Farfaren min satt mest inne på rommet sitt og røykte jointer og skrev dikt, og min fars jobb var hver dag å kjøre ut og hente et gram hasj til ham. En dag inviterte de ham til å røyke en joint sammen med dem, og faren min syntes det var så kult at han begynte å brekke små biter av den klumpen han kjøpte til min farfar, men farfar oppdaget det, og sa: «Men du skal da ikke røyke min hasj, sønn, du kan få penger til din egen!»

– Det var slik far begynte å røyke hasj, og i mange år var han hippie og festet og sviktet meg egentlig ganske så mye da jeg var yngre. Jeg tror at det har vært tøft for ham å være splittet mellom to kulturer, han har alltid kalt seg «pakidaner». Han og moren min møtte hverandre på en høgskole da han var 17 år, og ble stormforelsket. Og de første fem årene av min barndom husker jeg også som en svært lykkelig tid. Vi bodde i et sosialt borettslag i Holstebro. Moren min var pedagog, og faren min jobbet blant annet som skogsarbeider og vaktmester. Han har alltid satt sin ære i ikke å motta støtte.

– Det høres ut som et annerledes hjem. En annerledes oppvekst?

– Det var det også. Veldig. Vi hadde strie på veggene og velursofa og kokosteppe og lp-er og alt det der. Det var ikke så mye penger, men det var masse musikk i mitt hjem. Min far sang for meg fra jeg lå i min mors mage. Og han lærte meg å synge Bob Marley-sanger allerede da jeg var to år. Det var en lykkelig barndom, inntil mine foreldre ble skilt da jeg var to år og min mor og jeg flyttet. Det var på mange måter godt, men det var også mye problemer mellom dem, og jeg savnet min far.

Etter flere år med fester og hasj ble Louises far til slutt lei av den livsstilen, og etter press fra sin mor inngikk han et arrangert ekteskap med en pakistansk kvinne.

– Det var et brudd mellom oss der. Det var omkring min konfirmasjon, som han ikke kom til. Jeg hørte ikke fra ham på lang tid. Det var en hard knekk, og siden gikk forholdet vårt på tverke, og vi så ikke noe til hverandre. Puh, det er vanskelig å snakke om dette, kjenner jeg, sier Louise, og puster langt ut. Samler seg.

LES OGSÅ: - Jeg liker ikke å si at han valgte bort livet, for det gjorde han ikke

Louises far har alltid følt seg splittet mellom to kulturer, den danske og den pakistanske, og han har alltid kalt seg selv «pakidaner». I dag er begge to friske av kreftsykdommen. FOTO: Privat
Louises far har alltid følt seg splittet mellom to kulturer, den danske og den pakistanske, og han har alltid kalt seg selv «pakidaner». I dag er begge to friske av kreftsykdommen. FOTO: Privat Vis mer

- I dag har jeg tatt en beslutning om å elske min far

– Når og hvordan fikk dere et godt forhold igjen?

– Det skjedde uten tvil noe mellom oss da vi begge fikk kreft. Når man ser døden i øynene, er det som om alt blir likegyldig. I dag har jeg tatt en beslutning om å elske min far, for jeg tror ikke noe på det der med å gå og klandre sine foreldre for ens barndom hele livet. Man er nødt til å ta ansvar selv på et tidspunkt, og det kan enten være ved å kutte forbindelsen eller ved å tilgi. Jeg har valgt det siste, for selv om han sviktet en gang, er det jo mye kjærlighet mellom min far og meg.

– Hva med din mor?

– Hun var en svært glad person som hadde hatt et hardt liv. Hun vokste opp med en schizofren mor, og skulle ta seg av sine mindre søsken, så hun ble typen som tok seg altfor mye av andre mennesker og glemte å ta seg av seg selv. Hun fikk hjerneblødning da jeg var 27 år, ble gjenopplivet, men ble alvorlig hjerneskadd, og lå som en grønnsak i sju år. Så hver tredje måned kjørte jeg over og besøkte henne noen dager på det pleiehjemmet der hun lå. Etterpå besøkte jeg min schizofrene mormor på et annet pleiehjem, og så kjørte jeg hjem igjen. Jeg var den eneste som besøkte henne, faren min klarte ikke å forholde seg til det. Moren min døde for fire år siden.

– Så du kan kanskje skjønne at jeg har måttet være sterk, ikke sant? Jeg har vent meg til fra tidlig alder å passe på meg selv, sier Louise, og kikker på meg med en blanding av smil og tårer i øynene. Som om hun tilkjennegir at det er tøft å snakke om det, men at hun også er ok. At hun har kommet seg videre.

LES OGSÅ: Merethes (38) to døtre havnet i fosterhjem: - Det var bare min feil at barna ble hentet

– Jeg tror ikke noe på det der med å gå og klandre sine foreldre for ens barndom hele livet, sier Louise. Da hun var liten, levde faren hennes som en hippie med hasj og fest. FOTO: Privat
– Jeg tror ikke noe på det der med å gå og klandre sine foreldre for ens barndom hele livet, sier Louise. Da hun var liten, levde faren hennes som en hippie med hasj og fest. FOTO: Privat Vis mer

Har aldri vært i tvil om at hun skulle gjøre noe med musikken

På skolen hadde ikke Louise så mange venner, fordi hun var annerledes enn de andre. Hun spilte musikk og gikk i svarte klær og cowboystøvler og var litt merkelig, mens de andre bare var veldig «jyske».

– De gikk alle i nye Adidas-ting og spilte håndball. Det var håndball overalt. Og jeg kan ikke noe med en ball. Det var først da jeg kom på musikkskole, at jeg møtte noen som var som meg. Det var noen av de beste årene av mitt liv, jeg møtte min første kjæreste der, som jeg også flyttet til København med, forteller Louise, som egentlig aldri har vært i tvil om at hun skulle noe med musikken.

– Det var bare det jeg var. Hun entertaineren. Men jeg likte ikke å lære noter – jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle lese dem. Jeg kan høre musikk, og så kan jeg spille det. Så jeg hadde ikke lyst til å gå på konservatoriet, jeg tenkte at min utdannelse måtte være å gjøre masse spillejobber.

Så det gjorde hun. Med flere forskjellige band. Som 19-åring ble hun hyret av Michael Falch, som så et stort lys i henne, men rett før de skulle dra på en stor turné, fikk Louise hikke.

– Jeg hikket i åtte måneder. Hvert tredje sekund 24 timer i døgnet. Det var helt sinnssykt. Jeg prøvde alt fra epilepsimedisin til nervepiller, ingenting hjalp. Til slutt fikk jeg antidepressiver, og så forsvant hikken. Det viste seg at jeg var stresset. Kanskje gikk alt litt for raskt og var litt for overveldende for meg, så kroppen min ba meg om å slappe av litt. Jeg sluttet raskt med pillene, og hikken kom aldri tilbake.

Året etter dro hun til New York, der manageren for blant annet Guns N’ Roses så et lys i Louise og fikk henne inn på alle mulige platesjef-kontorer, der hun satt med gitaren og spilte sangene sine med utsikt over Manhattan. «What’s your story?» spurte de henne alle sammen, men Louise var bare 20 år og altfor ung og umoden til å kunne svare på det. Så hun dro hjem igjen, og ga ut sin første plate som 22-åring, og dro på turné som oppvarmer for a-ah. Og som første kvinne spilte hun helt alene på gigantiske Wembley-stadion i London med plass til 90 000 mennesker.

– Jeg har alltid vært svært modig og veldig skråsikker på at jeg kan ting. At jeg er noe spesielt og kan gjøre akkurat hva jeg vil. Jeg ble pumpet full med selvtillit hjemmefra. Den har riktignok fått seg noen knekker underveis.

LES OGSÅ: Nesten 90 prosent overlever brystkreft

– Der danset jeg rundt med støttestrømper og bandasje. Nå kunne livet bare begynne! I all min iver postet jeg bildet på Facebook, uvitende om at det var en bitte liten brystvorte som stakk ut under bandasjen. For meg var det et seiersbilde, for Facebook hørte det inn under pornokategorien. Idiotisk. FOTO: Privat
– Der danset jeg rundt med støttestrømper og bandasje. Nå kunne livet bare begynne! I all min iver postet jeg bildet på Facebook, uvitende om at det var en bitte liten brystvorte som stakk ut under bandasjen. For meg var det et seiersbilde, for Facebook hørte det inn under pornokategorien. Idiotisk. FOTO: Privat Vis mer

Moren fikk hjerneblødning

Etter turneen med a-ha var Louise Hart i farten hjemme i Danmark. Platen hennes solgte greit, hun reiste fram og tilbake mellom København og New York, hadde mange parforhold og skrev masse sanger. Det var midt i prosessen med å skrive sanger til sin andre plate at moren hennes fikk hjerneblødning, og det knekte Louise fullstendig.

– Jeg var ferdig. Smadret. Moren min var jo min største fan og min største støtte. Vi var veldig tette. Jeg kan huske at jeg bare lå i fosterstilling i øvingslokalet og byttet på å gråte og synge. Jeg leste et sted at hvis man mister moren sin før man fyller 30, går man i barndommen igjen. Og det tror jeg faktisk at jeg gjorde. Jeg ble totalt hjelpeløs og fant ikke ut av noe som helst.

Louise følte behov for å lage alt annet enn musikk. Hun følte på en måte at hun var ferdig med det.

– Det var litt som etter kreftforløpet – jeg følte at jeg måtte angripe det på en annen måte. Å lage musikk kan være veldig lidelsesbetont, og jeg hadde behov for at alt skulle være litt morsomt. Så jeg gikk på audition på tv, og plutselig lagde jeg barne-tv. Der lekte vi og hadde det kjempegøy. Jeg fikk så mange klemmer og tegninger fra små barn, og ikke noe av det minnet meg om min mor og alt dritten i fortiden min, forteller Louise.

Parallelt spilte hun også mye teater, og fikk hovedrollen i filmen «Uden for kærligheten», en rolle hun ble nominert til pris for. Hun kom aldri helt tilbake til musikken, men mens hun ble behandlet med cellegift, følte hun igjen en trang til å fortelle historier gjennom musikken. Og i dag har hun landet et sted der hun gjør litt av alt.

– Akkurat nå fokuserer jeg på å ha det godt. Få trent, spise sunt, sove om natten, trekke pusten. Jeg skriver litt på noen ting, gjør mye yoga og mediterer hver dag, går på planteskole og setter krydderurter i balkongkassen min. Mye «simple living». Livet mitt trenger ikke være så actionpreget.

- Du skriver på bloggen din at du på tross av alt dette aldri har følt deg mer i live enn du gjør nå?

– Jeg tror det er sånn når man har havnet i en krise. Det er kjempetøft, men man kjenner også at man blir vekket på en måte. Vi løper jo alle rundt og gjør mye de samme tingene hver dag. Vi har våre rutiner. Drikker kaffe på dét tidspunktet om morgenen, kjører den veien til jobb og så videre. Vi er rutinemennesker, og går rundt og har det fint nok, men når man får et slikt slag i ansiktet, blir man tvunget til å gå en annen vei, gjøre noe nytt. Det gjør at man føler seg i live. Det er tøft, men også fantastisk.

– Hvordan ser framtiden ut for deg?

– Jeg ble jo rammet av kreft på et tidspunkt da jeg kanskje følte at jeg skulle etablere familie, eller i hvert fall finne en kjæreste jeg ville være sammen med. Jeg har ingen kjæreste nå, og jeg er heller ikke et sted der jeg jakter etter det. Det kommer når det kommer. Og jeg tror at det kommer.

– Jeg har følt at jeg har vært en bokser som sto i ringen og prøvde å holde balansen i livet mitt, og hele tiden måtte ned og bite i gulvet for så å kjempe meg opp igjen. Ikke at det skal lyde offeraktig, for jeg føler meg ikke som et offer. Tvert imot følger jeg meg sterk. Men jeg synes at jeg har hatt noen utfordringer i livet, kanskje flere enn andre. Til gjengjeld er jeg enormt flink til å holde meg positiv og se de gode tingene i livet. Slik var moren min, og sånn er min far, og det er jeg også. Så jo, det er mørke dager innimellom, men det er mange flere av de gode dagene.

Til info: Louises far har lest og godkjent teksten.

LES OGSÅ: - Vi hadde store vanskeligheter med å forstå at jentene våre kunne bære på en så grusom sykdom

Til forsiden