DET GODE LIV: Maria med barna Freja (6), Ronja (12), Falk (3) og minstemann Ulv. Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen
DET GODE LIV: Maria med barna Freja (6), Ronja (12), Falk (3) og minstemann Ulv. Foto: Maria Vatne/BygdefotografenVis mer

Tøffe Valg

- Jeg har tatt noen djerve valg

Hva gjør man for å kjenne friheten? Maria kjøpte gård, sa opp jobben og tok barna ut av skole og barnehage.

La denne historien starter med å smake på disse ordene: Rammer. System. Klokke. Institusjon. Ord som forbindes med begrensninger for de fleste av oss, pilarer samfunnet nødvendigvis må være bygget opp på, noe som vi i stor grad har avfunnet oss med. Maria Vatne (38) får smale øyne når hun bruker disse ordene. Legg til ordet klokke. (Av Maria blir du mottatt med begeistring når du sier du er 45 minutter forsinket til intervjuavtale.) Ordene representerer det hun helst vil slippe å forholde seg til daglig. Alt som har drevet henne gradvis hit hun er i dag. Til et småbruk i Sauargrenda i Hvittingfoss. Med utsikt mot åsene, traktor i oppkjørselen, sauer utenfor stuevinduet, og en svær irsk ulvehund som vokter døra. Nærmere friheten. Hvor hverdagen styres av naturen, jorda dyrkes, kuer melkes, dyr slaktes og barna lærer – skogen, fjøset og kjøkkenet er deres klasserom. Her liv blir til – yngstemann ble født i stua. Her er det ingen klokke som regjerer. Ingen barn som må i skole og barnehage. Ingen like dager. 

LES OGSÅ: Elise og Andreas flyttet fra byen for å drive gård

– Jeg har aldri vært redd for å gå mine egne veier, forteller Maria, mens hun serverer kaffe med steamet melk. Som attpåklatt var hun rebellen i familien, og har alltid fulgt hjertet. 
På kjøkkenet pynter Falk (3) og Freja (6) rundstykkedeig med pastellfarget kakestrøssel. Mens eksmannen, Nik, som hun fremdeles deler hus og en felles drøm om et enklere liv med, lager suppe med grønnsaker fra hagen. A4-liv skal du lete lenge etter her. For det var dette bildet Maria hadde i hodet når hun som yngre så for seg hvordan hun ønsket at livet skulle være. Det var dette hun hadde ventet på: Å bo på en gård, ha dyr, leve selvberget, la barna utforske verden og sette sine egne grenser. Og leve av det hun brenner for: å fotografere. Også jobben som fotograf er skrellet ned til det enkle, naturlige og nære. Aller helst tar hun bilder av fødsler. 

– Jeg føler meg privilegert. Nå lever jeg det livet! 

Hun smiler bredt, og vet at mange har stusset over hennes valg. Og at man lett kan oppfattes som alternativ, fordi man har fått smaken på et liv litt på utsiden av normen. For når ordene som finnes på denne utsiden er hjemmeskole, hjemmefødsel, samsoving og selvberging, kan man fort bli satt i bås, og bli sett på som en kuriositet. For er det mulig å leve slik uten å havne helt utenfor samfunnet? 

Maria har ikke alltid levd utenfor rammene. Hun vokste opp i Kongsberg, i det man kaller en vanlig familie, moren jobbet i kommunen, faren var ingeniør. Hun var sosial, utadvendt og hadde mange venner. Slik er det fremdeles. Men hun søkte tidlig mot naturen. 

– Jeg husker godt da jeg var ti år, og familien flyttet ut av sentrum og til et byggefelt utenfor byen. Jeg syntes det var helt absurd. Å flytte til et byggefelt på landet! 

Det var da hun begynte å ri, og bestemte seg for at hun i hvert fall skulle bo på gård når hun ble voksen. Og før hun endte her i Sauargrenda, har også hun vært innom ni til fire-livet. Faste rutiner. Tidsklemma: Første gang hun ble mamma, til Ronja som nå er 12, var hun i tjueårene, og nettopp ferdig med en bachelor fra Kunstakademiet i Trondheim. Så dukket tilbud opp om fast stilling som filmlærer på Buskerud Folkehøyskole. Forholdet til Ronjas far tok slutt, og det var først da hun møtte engelskmannen Nik i 2009 på en ferie i Portugal, at hun følte hun nærmet seg målet.

– Alt falt på plass. Det var full enighet i livsvalg. Han hadde vokst opp på gård utenfor Chester i England, hadde gått landbruksskole, og hadde også drevet familiegården før han flyttet til Portugal. 

LES OGSÅ: Jeanett (28) solgte alt hun eide og flyttet til Mongolia

Og som hun selv var han spontan, en som fulgte hjertet. En måned etter han traff Maria flyttet han til Norge. Et halvt år senere giftet de seg. 364 dager etter deres første møte kom Freja. Et år senere fant de småbruket. 

– Det gikk veldig fort. Men når man møter noen som du er så på nett med, blir det ikke skummelt. Det blir så lett å ta en avgjørelse fordi du har støtte fra den andre hele tiden. 
De følte de visste hva de gjorde. At valgene de tok var ansvarlige, til tross for at det kunne virke som galskap for andre.   

– Særlig fordi vi fikk barn så fort, og fordi det ikke var noe som bare skjedde. Det var planlagt. Maria må le. Hun husker en venninne som sa det rett ut «Maria, nå orker jeg ikke mer, nå må du vente med å fortelle meg flere ting, for jeg klarer ikke å forholde meg til det». 

– Jeg har aldri godtatt at jeg skal gjøre ting bare fordi det er forventet, forklarer hun. Og forteller at hun tross alt ikke føler at hun har måttet kjempe hardt for å forsvare sine valg.

– Kanskje fordi jeg aldri har brukt tid og energi på å bekymre meg over hva andre synes. Det er veldig deilig. Det vil alltid være folk som ikke deler dine meninger, men det er ikke noe mål i seg selv at alle skal gjøre det. Og de jeg er glad i, støtter meg.

Men livet hun lever i dag, slik det er satt sammen, var en gradvis prosess hvor det ene førte det andre med seg. Det var da hun var i barselpermisjon med deres felles barn nummer to, Falk, at veien videre ble tydeligere for henne. Endelig kunne hun være til stede hjemme, på gården. De hadde hatt full jobb begge to, jentene plassert i barnehage og SFO, og gården de hadde drømt om å drifte hadde de ikke tid til. Drømmen om å leve selvforsynt lå rett utenfor vinduet, nærmest på brakk. En gård med kyr, hester og sau, og så mange ressurser. Det hadde vært heseblesende år. Det var ikke slik de ville ha det. Hjemme i mammaperm falt Maria endelig til ro, og fikk omsider tid til å dyrke mat. En kveld satte de seg ned og snakket om livet, med bildet de hadde malt om hvordan alt skulle bli. Nik ønsket å være mer på gården. Nå gikk han bare og kikket frustrert på alt som måtte gjøres, som det aldri ble tid til. Hvorfor kunne han ikke bare slutte i jobben, undret Maria. Ja, hvorfor ikke? De gikk systematisk inn, regnet på det. Hvor mye kostet det å holde to mennesker i fulle jobber? Det innebar drift av to biler, utgifter til barnehage og SFO. De kom fram til at hvis Nik sluttet i jobben som barnehageassistent, ville differansen være 3000 kroner i måneden. «Hva er det vi driver med?» tenkte de. Nik sa opp jobben, og de solgte den ene bilen.  

– Og når Nik nå ble bonde på heltid, kunne vi også tjene penger på gården. Det er mye penger spart ved å leve selvforsynt, bekrefter Maria. 

De tok barna ut av barnehagen. Selv gikk Maria tilbake i jobben på folkehøgskolen, men allerede etter et halvt år kom rastløsheten.

– Jeg vil også være hjemme. Nik hadde det jo så hyggelig!

Hun begynte å ta fotooppdrag ved siden av jobb, for å sjekke om det var marked for bildene hennes. Det visste seg at det var større enn hun hadde turt å håpe på. Da skoleåret var over, ringte hun rektor og sa at hun ikke ville komme tilbake på jobb etter sommerferien. 

LÆRT SELV: Freja har lært å lese og skrive av seg selv – hjemme. Hun får hospitere på skolen så ofte hun vil. Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen
LÆRT SELV: Freja har lært å lese og skrive av seg selv – hjemme. Hun får hospitere på skolen så ofte hun vil. Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen Vis mer

– Da jeg la på ble jeg helt skjelven. Tenkte «hva er det du driver på med nå!? Sier opp en fast, kjempekul jobb, med stor frihet, som både var kreativ, sosial og gøy.» LES OGSÅ: -Det kom til et punkt der jeg tenkte: Var dette alt?

Hjemmeundervisning

Selv en fri sjel kan få hjertebank ved dristige valg. Men hun har aldri angret. Nå lever hun ut kunstneren i seg via jobben som frilansfotograf, selv om hun av og til savner de sosiale lunsjene med kollegaer. Friheten er blitt stadig viktigere. Alle valgene springer ut fra dette behovet. 

– Frihet kan beskrives på så mange måter, men for meg handler det om frihet til å velge hvordan jeg vil leve og bruke tiden. Om å ta sunne og gode valg for meg og min familie, og som harmonerer med mine verdier. 

Som det ukonvensjonelle valget om å ikke la barna begynne på skolen. Et valg som får mange til å stille spørsmålet:  Hva får foreldre til å ekskludere barna sine fra barndommens viktigste fellesskap? Freja skulle ha begynt i første klasse denne høsten. 

– Etter disse fine årene hjemme ønsket jeg ikke å overlate henne til det norske skolesystemet, som jeg ikke har noen gode vibber for i det hele tatt, forklarer Maria. 

LES OGSÅ: Gründer og designer Siri Brodersen tok med familien og flyttet til Lyngør

Hun utdyper at hun selv hadde det bra i grunnskolen, fikk gode venner, var faglig sterk. Men hun kjedet seg sånn, følte at hun ikke lærte nok. Hennes eldste datter har gått på vanlig skole, men er nå er overflyttet til den internasjonale skolen i Kongsberg, noe datteren selv ba om. 

– Slik jeg husker det, var det slik at jeg gikk fra å være et nysgjerrig barn som sugde til meg alt, til å miste denne spontaniteten. 

Maria mener at nysgjerrigheten døyves når læring blir satt i et system der pensum må følges og små kropper blir tvunget i ro. 

– Man må vente på tur, vente på å få svar på det man lurer på. Nysgjerrigheten er så spontan, svaret må komme med en gang. Og kanskje handler skoletimen om noe helt annet. De kan ikke bruke hele barndommen på å sitte å kjede seg på skolen, når vi kan gjøre det annerledes.

Men får man ikke da også annerledes barn? Og kan ikke det ofte bli en byrde for barnet selv, å være annerledes?

– Jeg er ikke redd for at Freja blir for annerledes. Hun lærer veldig fint å tilpasse seg andre mennesker i venneflokken og i familien, på fritidsaktiviteter og andre arenaer. Er det å ha gått på skole en garanti for å ikke falle utenfor, for ikke å være annerledes? spør hun. 

Førsteamanuensis Christian Beck har forsket på hjemmeundervisning i over 20 år, og trekker fram følgende faremoment ved å ikke ha barna i skolen. 

– Man kan kritisere skolen for mye rart, men barn som går på skole har en fot i hver leir, de får en korreksjon ved å være på skolen. De som undervises hjemme får ikke det. De er fullstendig overlatt til foreldrenes oppfatninger og verdier – det blir deres eneste hovedreferanse. Evnen til å møte verden fra forskjellige perspektiver kan derfor bli mangelfull blant hjemmeunderviste elever, mener Beck.

Maria frykter ikke utenforskap. En dag i uka får Freja være med førsteklasse på turdag, hun går på fotballtrening sammen med klassekameratene, har fått skolebøker, og er også med klassen og tegner av og til. Behovet for et sosialt fellesskap blir stilt av disse aktivitetene, mener Maria. Dessuten er det flere barn å leke med i den lille grenda.  

– Dessuten er det ikke tvang, understreker Maria. 

Den friheten hun selv kjemper for skal gjelde i alle ledd. Ser Maria at Freja blir ulykkelig hjemme, og ønsker å begynne på skole, vil hun gi henne muligheten til det. 

– Selv om jeg er imot institusjoner som sådan, må jeg likevel ha et åpent sinn i forhold til hva som er best for henne.

LES OGSÅ: Slik lykkes "superkvinnene"

Begge deler er gøy, svarer Freja selv, på spørsmålet om hva hun liker best av skole eller hjemmeundervisning. Hun har krøpet opp i sofaen ved siden av Maria og leser et Donald-blad. Falk hjelper pappa med å skjære gulrøtter, og minstemann Ulv prøver å utforske kjøkkenredskaper som brødkniv og ostehøvel før han får en hjulvisp plassert i hendene isteden.   Her hjemme er ikke læring satt i system, eller avmålt i tid. Det kommer naturlig, som en tur i skogen, høsting av grønnsaker eller slakting av dyr. Eller som et innfall eller spontant spørsmål. I går lærte Freia om Laika, den første hunden i verdensrommet, litt ved en tilfeldighet. Sånn kan de holde på hele dagen, det er ikke noe organisert læring, selv om de må følge kunnskapsmålene. 

Førsteamanuensis Christian Beck er også, basert på forskning fra USA, bekymret for om barn som blir undervist hjemme faktisk får den kunnskapen de skal ha: – Ofte ser vi at de lærer det elementære som lese, skrive og regne, men så er det stopp, forklarer han. De kan lære annet som de eller foreldrene er spesielt interessert i, men opplæring i allmennkunnskap, særlig matte, naturfag og samfunnsfag, blir ofte mangelfull.

– Mitt standpunkt i dag er at hjemmeundervisning er viktig som en demokratisk sikkerhetsventil i samfunnet, men at det må kreves et skikkelig tilsyn, samt at ungene bør kunnskapstestes.

Tilbake i Hvittigfoss. Maria tviler ikke på at Freja vil få den kunnskapen hun trenger, men at den blir bedre tilpasset hennes behov enn på en skole. Om de velger skole eller hjemmeskole for Falk vil de vurdere nøye når det nærmer seg. Det viktige er at læring skal komme mest mulig naturlig. Wild and free. Både Maria og Nik er opptatt av dette. At barna skal få stor frihet. At de skal ha tillit til dem. 

– Hvis Falk ønsker å klatre i et høyt tre, og mener at han kan det, så skal ikke jeg stoppe ham. Jeg må ha tillit til at han klarer det. Det er viktig at de lever i takt med sine egne grenser. 

Når Maria slipper Ronja, Freja og Falk ut døra, er de fri til å gå hvor de vil. De får friheten til å utforske omverden så langt de selv tør. De har aldri gått seg bort. Minstemann Ulv har lagt fra seg hjulvispen og klyver opp i vinduskarmen, smidig som en katt, og setter seg til rette. Maria har et sitat fra Arne Ness som hun trykker til sitt bryst, fra et intervju hvor han fikk spørsmålet om hvorfor han begynte å klatre. «Hvorfor sluttet du?» svarte han. 
Men kan man få for mye frihet? Har friheten en pris? 

– Jeg er ikke redd for å bli for fri. Men jeg er bekymret for å måtte ta en vanlig jobb igjen. Hvordan kommer jeg til å takle det? Vi lever i en verden som er veldig rigid og styrt. Jeg bestemmer det meste selv, og den friheten er så deilig. Jeg må jo minne meg selv på hvordan folk flest lever fra mandag til fredag. 

Hun får ofte høre at hun er heldig som har det livet hun har. Da blir hun nesten litt provosert, for hun er opptatt av å formidle nettopp dette: At drømmen er innen rekkevidde for de aller fleste. Og at hvis flere av oss lever mer tro mot seg selv, blir verden et bedre sted. 

– Det er ikke flaks som har gitt meg dette livet, det er fordi jeg har gjort noen andre prioriteringer og turt å ta noen djerve valg.
redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 46, 2016

MØTER MED NATUREN: Små og store oppdagelser, og møter med naturen er en viktig del av ungenes oppdragelse. Her er Falk (3) med en liten venn fra hønsegården. Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen
VIL BYGGE HUS: Pappa Nik vil bygge seg hus på gården for at familien i stor grad kan fortsette å leve det livet de har skapt, selv etter seperasjonen. Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen
Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen
Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen
FRIHETSFØLELSE: Å våkne hver dag til denne utsikten, gir både mening og frihetsfølelse for Maria. Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen
UTFORSKE KREATIVITET: Ronja og Freja. Maria er opptatt av at barna spontant skal få utforske både nysgjerrigheten og kreativiteten. Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen
SPARER PENGER: Å leve selvforsynt er en jobb, men familien sparer også mye penger på det. Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen
Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen
ENKELT LIV: Maria har alltid visst at hun skulle bo på gård. Det enkle, men likevel fullkomne livet har alltid appellert til henne. Foto: Maria Vatne/Bygdefotografen

 

Delta i konkurranse:

Saker spesielt utvalgt for deg:

Mest populære saker: