Som barn leste jeg brudemagasiner – ikke fordi jeg ville gifte meg, men fordi jeg elsket estetikken med de store kjolene, sier hun. FOTO: Franne Voigt
Som barn leste jeg brudemagasiner – ikke fordi jeg ville gifte meg, men fordi jeg elsket estetikken med de store kjolene, sier hun. FOTO: Franne Voigt Vis mer

Katrine Greis-Rosenthal:

- Jeg har vært langt nede, og bare overlevd, mens jeg tenkte at det blir bedre

Hun hadde to barn med kolikk, var søvnløs og ble en skygge av seg selv. Nå er Katrine Greis-Rosenthal dansk films nye stjerne.

Bildet viser en liten, naken gutt med lue over det sommerblonde håret. Han ser ut over vannet. Himmelen er knallblå. «We’re okay» lyder bildeteksten som Katrine Greis-Rosenthal har skrevet.

Det er hennes sønn, tre år gamle August Levy, som er på bildet, som er tatt på deres lille, private strand med utsikt over Øresund. En strand som hører til tomannsboligen hun bor i sammen med ektemannen Martin og deres to barn og – annenhver uke – Martins datter Emma-Mai på ti, som Katrine omtaler som «et av mine yndlingsmennesker».

Hun er mer enn ok. Livet smiler til den 34 år gamle skuespilleren som tidligere i år vant danskenes Oscar, den såkalte Robert-prisen – i tillegg til kritikerprisen – for sin rolle i Bille Augusts filmatisering av den danske romanklassikeren «Lykke-Per». Og hun vet det. Og nesten unnskylder at hun ikke har noen raslende skjeletter i skapene da vi kommer på besøk i det sjarmerende huset der en barføtt Martin Greis-Rosenthal serverer en temmelig perfekt caffè latte, mens seks år gamle Esther sitter og tegner ved et lite bord.

Jeg har et godt liv. Og et sorgløst liv. Men det betyr ikke at jeg ikke har tatt valg som var forbundet med sorg. Men jeg tror at lykken også er et valg. At man velger hvordan man møter livet, sier Katrine Greis-Rosenthal da vi har satt oss med kaffen ved det store spisebordet i den lyse stuen med det høye taket, mens Martin og Esther har gått opp i andre etasje – den ene for å jobbe i hjemmelydstudioet, den andre for å leke på rommet.

Katrine Greis-Rosenthal kom selv med ideen til disse bildene, som er inspirert av vår- og sommervisningen fra det amerikanske motehuset Rodarte, som er en av skuespillerens personlige favoritter. – Jeg har alltid elsket mote og motehistorie og å kle meg ut. Kjole og belte fra Louis Vuitton, smykker fra Ole Lynggaard. FOTO: Franne Voigt
Katrine Greis-Rosenthal kom selv med ideen til disse bildene, som er inspirert av vår- og sommervisningen fra det amerikanske motehuset Rodarte, som er en av skuespillerens personlige favoritter. – Jeg har alltid elsket mote og motehistorie og å kle meg ut. Kjole og belte fra Louis Vuitton, smykker fra Ole Lynggaard. FOTO: Franne Voigt Vis mer

- Det gikk opp for meg at skuespill er et ordentlig håndverk

Det lå ikke i kortene at Katrine Greis-Rosenthal skulle bli skuespiller. Hun vokste opp i en kjernefamilie med en mor som var lærer og en far som var entreprenør og forretningsmann. Et akademikerhjem, men også et hjem der det kunne være knapt med penger og kveldsmaten besto av torskerogn fra boks én gang i uken, forteller hun. Katrine Greis-Rosenthal klarte seg bra på skolen og hadde lett for det meste.

– På videregående var jeg en kunstnerisk hippie. Jeg hadde flust av muligheter, men ville bare ut og leve livet. Jeg visste ikke hva jeg ville, minnes hun.

Hun spilte litt teater, men det var først da hun kom i kontakt med teaterskolen Kys en Tiger, at en interesse ut av mange ble til en lidenskap og en framtidsdrøm.

– Det var ikke lenger bare for moro skyld. Jeg syntes det var vanskelig, men det gikk også opp for meg at skuespill er et ordentlig håndverk, og det tente meg virkelig, husker Katrine.

Hun gikk på teaterskole på Møn og kom deretter inn på Statens Teaterskole i 2008.

– Jeg trodde egentlig at jeg skulle bo i New York eller reise til Paris og lære å snakke fransk, men da jeg kom inn på skolen, var det sånn at «men nå handler det jo om utdannelsen min», sier hun og smiler.

Hun husker tiden på teaterskolen som en periode der alt handlet om teater og skuespill. Lange arbeidsdager og likevel alltid en stor hunger etter mer, mer, mer. Det var også i denne perioden at Katrine møtte fem år eldre Martin. Han var allerede utdannet skuespiller, og de to var hyret for å spille sammen på en opptaksprøve for regissører. Det var kjemi av den typen man ikke så lett rister av seg. Men Martin hadde en annen kjæreste og var pappa til en liten jente, så beslutningen om å skulle være sammen var ikke så lett for noen av dem. Men de tok den.

Shit, jeg er 24 år, og nå har jeg funnet ham, tenkte jeg.

– Jeg lette ikke etter det, men jeg merket at «ok, dette er ham jeg vil ha». Det var ingen tvil, og det var ikke snakk om ikke å orke et bonusbarn. Dette var det jeg ville, forteller hun.

- Jeg har vært langt nede, og bare overlevd

Så mens alle andre var ute og drakk øl, ble Katrine Greis-Rosenthals liv brått annerledes. Mer voksent og mer satt. Hun og Martin ble gift sommeren 2012 og fikk sitt første barn i desember. Lillebror August kom til verden i 2016, og for et par år siden flyttet familien inn i drømmehuset i Taarbæk. Et hus av typen som egentlig var utenfor økonomisk rekkevidde for to skuespillere, men hvor det krevdes så mye oppussing at andre ikke klarte å se sjarmen i det.

I samme periode ble Katrine ferdig utdannet. Hun fikk sin første filmrolle i «Lykke-Per», som ble til en tv-serie da den kom til Norge i høst. Og når hun ser tilbake, ser hun tydelig at det har vært noen eventyrlige år. Og også noen harde år.

– Jeg har oppnådd mye, men jeg har også satt meg selv til side i stor grad. Jeg har hatt to barn med kolikk og har ikke sovet godt, spist sunt eller hatt tid til å trene. Jeg har vært langt nede, og bare overlevd, mens jeg tenkte at det blir bedre, forteller hun.

Katrine GreisRosenthal har spilt flere historiske roller, men ser fram til å spille noe nytt også. 
 – Jeg gleder meg til å gjøre noe moderne, der jeg får lov til å banne, ler hun. Bluse og shorts fra Cecilie Bahnsen. FOTO: Franne Voigt
Katrine GreisRosenthal har spilt flere historiske roller, men ser fram til å spille noe nytt også. – Jeg gleder meg til å gjøre noe moderne, der jeg får lov til å banne, ler hun. Bluse og shorts fra Cecilie Bahnsen. FOTO: Franne Voigt Vis mer

Og det er det blitt. Huset er ferdig oppusset, karrieren ruller og går, og barna har det bra.

– Jeg har tid til å lage mat, gå tur og isbade. Det er slutt på de søvnløse nettene, og det er mindre stress. Nå skal vi plante trær og lage urtehage og kose oss med barna, sier hun og kikker ut av vinduet.

Katrine Greis-Rosenthal hadde bare noen få filmroller på cv-en da Bille August ga henne rollen som Jakobe i «Lykke-Per». Hun hadde blant annet en mindre rolle i «Fasandreperne» og hadde spilt inn Thomas Vinterbergs «Kursk», men hadde for det meste gjort tv og teater.

Jeg visste med en gang at dette var min store sjanse. At hvis jeg ikke gjorde det bra, ville jeg være ferdig, sier hun.

– Jeg la til meg en autoritet som var litt sånn «fake it till you make it»

Så selv om hun var uerfaren når det gjaldt den type store produksjoner med god tid og solid finansiering, møtte hun opp på jobb selvsikker og med ståpåvilje.

– Jeg la til meg en autoritet som var litt sånn «fake it till you make it». Jeg lærer stadig, og det er mye du skal være god til som skuespiller. Og det er jammen mye jeg fortsatt ikke er flink til, ler Katrine, som imidlertid er tilhenger av å angripe nye oppgaver på Pippi Langstrømpe-måten:

– Jeg elsker hennes positive, selvsikre tilnærming, og startet alltid selv oppå hesten, ikke under den, sier hun.

Dette praktiserte hun nylig da hun spilte hovedrollen som Viola i Shakespeare-forestillingen «Helligtrekongersaften».

– Shakespeare? Det har jeg ikke peiling på, vi hadde kanskje en uke om Shakespeare på skolen. Men så måtte jeg jo lære det, da, sier hun.

Det var også første gang hun var trekkplaster og den som skulle utløse billettsalg.

– Det er andre forventninger til meg nå. Jeg er kommet igjennom nåløyet og blitt funnet i en høystakk. Nå møter jeg opp på jobb, og de sier: «Vi er glad for at du ville være med.» Det må jeg venne meg til. Det forplikter. Jeg må ta ansvar, og jeg må gjøre jobben min ordentlig.

Å ta ansvar handler også noen ganger om å si nei. Også til jobber hun ellers gjerne ville hatt. For ansvaret for familien veier tyngst.

– Jeg kan ikke si ja til en større rolle i utlandet, for jeg kan og vil ikke være borte så lenge. Jeg kan ikke bare dra til New Zealand og filme. Karrieren er kjempeviktig for meg, men jeg vil ikke ofre mine barns barndom eller mitt parforhold for den. Så jeg blir ikke en stor Hollywood-stjerne, for jeg vil ikke miste mine barns barndom, sier hun.

– Det er ikke gøy å si nei til noe jeg gjerne vil. Men å spille teater passer for eksempel skikkelig dårlig sammen med det å ha familie, fordi du er borte hver kveld. Så Martin og jeg spiller maks én forestilling hver i året. Vi har funnet en balanse, og vi forstår hverandre og er flinke til å si at «det må du gjøre» når vi merker at det er noe den andre virkelig vil, sier Katrine.

Hadde en solid barndom og fikk gode ting med hjemmefra

Hun har selv prøvd å være den som var hjemme med barna en lang, mørk og sykdomspreget vinter, mens Martin jobbet i utlandet. Det var knallhardt, men hun vet også at de lønningsposene som kommer fra utlandet, ofte har litt flere nuller enn de som blir utbetalt i hjemlandet.

– Det livet vi lever, er ikke rosenrødt. Det kan være ensomt, du må ofre en del, og det er hardt arbeid. Men jeg tror ikke at du kan leve lykkelig uten også å oppleve motgang, sier hun.

– Jeg bruker mine livserfaringer når jeg spiller en rolle, men jeg legger meg selv på hyllen. Jeg kunne aldri drømme om å ta mine egne problemer med på jobben, sier Katrine. Kjole fra By 
 Malene Birger. FOTO: Franne Voigt
– Jeg bruker mine livserfaringer når jeg spiller en rolle, men jeg legger meg selv på hyllen. Jeg kunne aldri drømme om å ta mine egne problemer med på jobben, sier Katrine. Kjole fra By Malene Birger. FOTO: Franne Voigt Vis mer

Katrine Greis-Rosenthal har valgt en levevei som ligger langt unna den til hennes foreldre, men hun kan saktens gjenkjenne seg selv i dem.

– Jeg hadde en solid barndom og fikk gode ting med meg hjemmefra, for eksempel ikke å bry meg om hva andre tenker. Det som var viktig, var hvordan man oppførte seg overfor andre mennesker. Jobben min og livet mitt er annerledes enn mine foreldres, men mine verdier er de samme, sier hun.

– Moren min jobbet for Flyktninghjelpen, og hun sa alltid at de som har overskudd, også har ansvar for å hjelpe andre. Man kan alltid gi litt ekstra. Den holdningen prøver jeg å bringe videre til mine barn, sier Katrine, som også forsøker å lære barna sine å se litt lenger enn til sin egen nesetipp og for eksempel spørre andre om hvordan de har det framfor å rette all oppmerksomhet mot meg, meg, meg.

– Jeg har en annen livsstil enn mine foreldre, sier hun og ser seg rundt i den store stuen, som er en blanding av fargerike blomsterbuketter og bilder på veggen og klassiske, stilsikre møbler.

Vi er mer livsnytere enn vi var i min barndom, sier hun med et smil.

Caffè latten er for lengst forsvunnet, det ligger bare et lite, lysebrunt lag med skum nederst i koppen. Katrine Greis-Rosenthal reiser seg opp og svøper den gule kimonoen om seg.

– Du må nesten bli med ned til stranden før du går, sier hun.

Vi går gjennom hagen, krysser veien og åpner en liten grind på den andre siden. En bratt, hjemmelaget trapp fører ned til vannet og Greis-Rosenthal-familiens private strand der Martin har satt opp en tønneformet badstu i tre. Barnas plastbøtter og -spader ligger spredt ut over. Blomstene får lov til å vokse fritt, og et par sup-brett ligger på brygga. Hvis Pippi Langstrømpe hadde en strand, ville den sett slik ut. Katrine puster dypt og kikker ut over det stille, blågrønne havet. We’re okay.

Styling: Vibe Dabelsteen, Hår og makeup: Sidsel Marie, Blomster: Gitte Christensen og Annette Ørts Hansen, Takk til: Frederikke Queitsch

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: