OM MORSROLLEN: Vi har møtt skuespiller Heidi Ruud Ellingsen, som åpner opp om morsrollen og livet som hardtarbeidende småbarnsmor. FOTO: Astrid Waller
OM MORSROLLEN: Vi har møtt skuespiller Heidi Ruud Ellingsen, som åpner opp om morsrollen og livet som hardtarbeidende småbarnsmor. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Heidi Ruud Ellingsen:

- Jeg har vært livredd for at Abel skulle kjenne på at «mamma var jo ikke der»

Da skuespiller Heidi Ruud Ellingsen ble mor, innså hun at ting ikke var helt slik hun på forhånd hadde forestilt seg at det skulle bli.

Da skuespiller og musikalartist Heidi Ruud Ellingsen (34) hadde vært mor i syv uker, la hun ut på turné med forsvarets musikkorps i Nord-Norge - en oppgave hun skulle ta fatt på med god hjelp fra samboeren Mads Ousdal (48) og flere av sine nordnorske familiemedlemmer. Alt lå til rette for en smertefri turné, selv med et lite spedbarn.

Men alle vet at livet med en syv uker gammel baby kan være relativt uforutsigbart, til tross for at du på forhånd har snekret sammen en bunnsolid plan. En av postene på Heidis plan denne høstdagen for snart tre år siden, var å komme seg fra hotellet i Harstad til flyplassen, for å nå flyet til Bodø grytidlig om morgenen.

- Det jeg ikke forutså var at den lille babyen ikke ville sove akkurat denne kvelden, så etter fem timer gråting så sovnet vi begge utmatta på senga uten å stille vekkerklokka. Mads er den strukturerte av oss, og hadde på forhånd vært opptatt av at hver time av turen burde planlegges, mens jeg var smålig irritert over at han ikke stolte på at jeg fiksa dette, forteller Heidi.

«STUP OG SKYT»-HOLDNING: Da Heidi Ruud Ellingsen hadde vært mor i syv uker la hun ut på turné med forsvarets musikkorps i Nord-Norge - det gikk ikke helt etter planen. FOTO: Astrid Waller
«STUP OG SKYT»-HOLDNING: Da Heidi Ruud Ellingsen hadde vært mor i syv uker la hun ut på turné med forsvarets musikkorps i Nord-Norge - det gikk ikke helt etter planen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Noen timer senere våkner Heidi av at det banker på hotelldøren. Utenfor står noen representanter fra korpset, som hadde fått i oppgave å ta hånd om bagasjen hennes. Nede på gaten sitter en rimelig irritert taxisjåfør som allerede har ventet i tyve minutter.

Den nybakte mammaen innser at hun har forsovet seg. Hun ser mot sønnen Abel, som sover i sengen helt uvitende om mammas fadese. Hun vet at når han våkner kommer han til å ville ha pupp. Problemet er bare at hun hverken har pakket eller rukket å øve inn sangteksten hun skal fremføre om noen få timer.

Men mot alle odds går det hele relativt smertefritt. Abel våkner ikke før de har kommet seg til flyplassen, Heidi og korpset rekker flyet og konserten blir gjennomført til tross for mindre forberedelser enn ønsket.

- Jeg lærte MYE av denne opplevelsen. Én ting er min «stup og skyt»-holdning til livet og lite konsekvensutredning som har funka med et par skjær i sjøen... Men det skulle jo ikke gå utover Abel. Det var en enorm kontrast fra å bare ha meg selv å tenke på, til å plutselig ha et annet menneske i livet mitt med behov som trumfer alt.

Hun påpeker at det er sunt for egoet, som det kan være nok av i skuespilleryrket, å få et fokus i livet som er større enn jobb.

- Jeg er blitt tvunget til å bli mer strukturert, til tross for at jeg har en lang vei å gå. Men litt kaos tror jeg bare er sunt, også for barna, forklarer Heidi, og minner seg selv på at hun vokste opp i et kjærlig barndomshjem i Narvik, der sunt kaos var en del av hverdagen.

- At jeg var et barn av mine foreldre, kan man trygt si

Heidi vokste opp i Narvik i Nordland, og er eldst av to søsken. Hun er fire år eldre enn sin lillebror. Moren jobbet som bioingeniør, mens faren var elektriker på jernbanen og hobbymusiker. Begge var friluftsmennesker og hadde mange baller i luften samtidig - noe datteren har arvet.

I ungdomsårene drev Heidi på med fire aktiviteter samtidig. Det gikk i ballett, kor, ishockey og fiolinøving. Samtidig var hun veldig engasjert i skolen, og brukte mye tid med besteforeldrene og å være i naturen.

FRILUFTSENTUSIAST: Heidi Ruud Ellingsen har arvet sine foreldres iver for friluftsliv. Her fra to turer med sønnen Abel. FOTO: Privat
FRILUFTSENTUSIAST: Heidi Ruud Ellingsen har arvet sine foreldres iver for friluftsliv. Her fra to turer med sønnen Abel. FOTO: Privat Vis mer

Hun beskriver kjernefamilien som «en litt sånn italiensk familie», der det ble diskutert høylytt rundt middagsbordet, det var rom for uenigheter og stor takhøyde for å ha forskjellige meninger.

- At jeg var et barn av mine foreldre, kan man trygt si. Jeg hadde foreldre som virkelig stilte opp for meg og broren min. De har vært ekstremt tilstedeværende, til tross for at de hadde et veldig aktivt liv selv også. Jeg har ofte tenkte på det, hvordan de fikk den kabalen til å gå opp. De jobbet jo skiftarbeid, begge to, men var samtidig med. Det høres ut som et glansbilde, og det var det overhode ikke, men barndommen min er jeg ekstremt takknemlig for. Det er jeg virkelig.

For når hun tenker tilbake på det, føler hun at foreldrene var til stede hele tiden. Men det har hun innsett at de ikke kan ha vært. Selv har hun vært engstelig for å være for mye borte fra sønnen når hun har stått på scenen.

- Ofte tenker jeg at det var kvaliteten ikke kvantiteten som gjaldt. Jeg kan noen ganger kjenne på det, at jeg har vært redd for å være for mye borte fra Abel, fordi jeg har jobbet mange kvelder og det i perioder har vært veldig intenst. Jeg har vært livredd for at Abel skulle kjenne på at «mamma var jo ikke der. Jeg husker bare at hun var så mye borte, og at jeg savnet henne sånn».

Men hun tar seg i det.

- Det er ikke noe annerledes med oss, enn foreldregenerasjonen. Vi er ikke mer borte enn andre som jobber skiftarbeid eller som har en åtte-til-fire-jobb. Kanskje tvert imot, vi er kanskje mye mer til stede.

- Er det noen erfaringer du prøver å videreføre fra dine foreldre, over på dine egne barn?

- Ja, det er veldig mye! Jeg har to lekne foreldre som blandet inn kreativitet og musikalitet i mange deler av oppveksten vår. Selv de tørreste fagene på skolen klarte mamma å gjøre spennende med byggeklosser og illustrasjoner. Pappa gjorde fiolinøvingen til en jamsession, der vi jazza oss gjennom klassiske stykker i ulike versjoner. Det å kombinere læring med lek, har mine foreldre vært fantastiske på - og noe jeg engasjerer meg i, spesielt med tanke på at sønnen min skal inn i skolesystemet om tre år.

Noe Heidi har snakket mye med mammaen sin om, og som hun opplever at sin egen generasjon er bedre på i dag, er å snakke om følelser og skambelagte temaer.

- Alt trenger selvfølgelig ikke føles og snakkes i hjel, men jeg tror at det er veldig sunt at vi har en større åpenhet rundt mentale utfordringer i dag, enn det vi hadde før. Det kunne vi også ha fokusert mer på hjemme hos oss, sier hun ærlig.

Elsket å høre besteforeldrene fortelle historier fra krigen

Under andre verdenskrig ble Narvik hardt rammet av den tyske krigføringen, og «slaget i Narvik» er et begrep som har etset seg fast i historien. Den skjebnesvangre 9. april-dagen i 1940 erobret rundt 1900 tyske soldater byen - og målet var å få kontroll over jernmalmforsyningene til tysk våpenindustri fra gruvene rundt Kiruna i Sverige, som grenser til nettopp Narvik i øst og sør.

Heidi forteller at hun alltid har spurt besteforeldrene sine om krigen, og at hun har elsket å høre på historiene som de har fortalt henne. Det var - og er - mange som vegrer seg for å snakke om det de opplevde under krigens fem lange år, men Heidis besteforeldre fortalte så godt de kunne.

Særlig én historie har brent seg fast i Heidis hukommelse.

- Farmor fortalte at det hente at hun kastet matpakker inn til russerfangene, og at hun en gang ble tatt. Hun måtte inn på kontoret til tyskerne og trodde at hun skulle dø, fordi hun hadde gitt mat til russerfangene, noe man ikke lov til. Hun ble skjelt ut på tysk, men ble heldigvis sendt hjem igjen. Det var som et eventyr, og jeg skjønte ikke hva de faktisk hadde opplevd før jeg ble voksen.

Heidi synes det er fint at barn vil ta del i historien, men hun husker også at besteforeldrene noen ganger sa at «nå er det nok graving for i dag».

- Alle barn er fascinert av historiefortellinger og eventyr, og gjerne litt skumle eventyr. Jeg forsto ikke der og da hvor ille det var, men når jeg tenker på det nå, så er det sånn at jeg kan begynne å gråte over hvor traumatisk og fælt det må ha vært for dem.

Historieformidling og nysgjerrighet for andres skjebner er noe som har satt sitt preg på Heidi i voksen alder. Etter at hun spilte Solveig i Peer Gynt-oppsetningen på Gålå ble hun fanget av Ibsen-karakterens historie. Så mye at hun nå har laget et helt eget stykke om Solveig, i samarbeid med skuespiller og dramatiker Rolf Kristian Larsen. Stykket hadde urpremiere i begynnelsen av august, i Sør-Fron kirke i Gudbrandsdalen.

- Jeg ble veldig nysgjerrig på den rollen - verdens minste hovedrolle! Jeg hadde lyst til å skrive Solveigs historie, for jeg tror ikke hun bare satt og ventet i den hytta.

«Hvorfor er jeg bare en del av historien, og ikke en historie i meg selv?» - denne setningen kverner gjennom hodet til Heidi der hun sitter bak en stein på Gålå på tredje timen. Hun venter på å få komme inn og synge «Solveigs sang». Heidi aka Solveig, sitter ventende mens Peer Gynts eksistensielle monologer ruger utover Gudbrandsdalen. Peer Gynt spilles av Mads Ousdal - mannen som med tiden skal bli far til hennes barn.

- Jeg venter meg som kjent gjennom vinter og vår, i alle fall gjennom minusgrader og påbegynnende urinveisinfeksjon. Jeg sitter der og fryser, og plutselig har jeg et stort, feministisk prosjekt i hendene, som jeg måtte gjøre noe med.

Men det skal enda gå noen år før prosjektet settes ut i live.

I mellomtiden, på nyåret 2015, forelsker hun seg i motspiller Mads Ousdal og høsten 2016 får de sønnen Abel sammen. Fra før hadde han datteren Elsa, som i dag er 15 år, med skuespiller Ulrikke Døvigen (48). Men Heidi og Mads ble kjent med hverandre lenge før de spilte mot hverandre i Peer Gynt-stykket på Gålå. Blant annet hadde de jobbet sammen på Det Norske Teatret.

Til høsten kommer et nytt tilskudd til familien.

Heidi beskriver samboeren Mads som en omsorgsfull og leken far, som alltid har vært opptatt av å gjøre litt ekstra ut av merkedager innad i familien. Kanskje mer enn henne selv.

- Mads er nok mer oppmerksom på en del ting og muligens en større romantiker enn det jeg er. Jeg kan nok insistere på en nedarva nordnorsk nøkternhet, og være litt for redd for det pompøse, mens han muligens er flinkere til å male ting med bredere pensel - ikke redd for det sentimentale.

Heidi kommer på historien om da hun og Mads skulle fortelle familien om at de ventet barn.

- Jeg sa det det bare i en bisetning, sånn: «forresten, jeg tar bare en Cola fordi jeg er gravid... Ja, hva var det du sa om det tilbygget til hytta?». Da tror jeg nok at Mads lo litt oppgitt over meg, sier hun og ler.

Selv elsker hun å krydre hverdagen med såkalt hverdagsromantikk. Stearinlys på frokostbordet, seriemaraton med popkorn på en helt vanlig tirsdag eller å dele en flaske vin på balkongen på en torsdag, uten noen spesiell anledning, er de øyeblikkene Heidi anser som toppen av lykke.

- Det høres ut som jeg insisterer på en sånn krampaktig «naturbarnidentitet», og også jeg kan elske litt luksus, men hadde jeg fått valget mellom å feire dagen på Maemo eller på telttur, så hadde valget vært enkelt... sier hun med et lurt smil.

Hun er likevel veldig glad for at en av dem tar ansvar for å spre litt glitter, og å gjøre forskjell på hverdag og fest.

Akkurat dette med at samboeren Mads liker å slå på stortromma for å markere milepælene i parets relasjon, fikk hun også erfare da han var gjest i talkshowet «Senkveld» kort tid etter at forholdet var blitt kjent. På riksdekkende TV sa han følgende: «Det er en slags historie fra vi gikk på ski i vinter. Da opplevde jeg at hun sang til meg, nærmest inn i øret. Det kan også ha vært fordi hun var veldig sliten, men det opplevdes som sensuell visking. Uansett hva hennes historie er, er det sånn jeg opplevde det.».

Heidi smiler mens vi siterer samboerens kjærlighetserklæring til henne.

- Så, hva er din historie?

- Ja, hva skal jeg si. Det er jo veldig fint sagt. Der var han raus på riksdekkende TV, sier hun og ler.

- Men, altså... Når man går på ski med verdens fineste mann, som attpåtil deler de samme interessene som deg, og samme musikksmak, så tenker jeg at det ikke spiller noen rolle om det var hvesing fra utslitte lunger eller en sensuell hvisking som var lyden. Han skal få ha den opplevelsen han husker. Jeg hadde en sjukt fin tur jeg også, til tross for at jeg var skikkelig sliten. Jeg ga jo alt for å imponere med mine skøyteferdigheter i skisporet, og ville selvfølgelig aldri ha innrømmet at jeg stivna av syre i begge beina og hadde neglesprett i 30 minusgrader.

Hun snakker med en engasjert røst nå.

- Hva gjør man ikke i forelskelsesrus? Selvfølgelig sang jeg - både av forelskelse og av utmattelse! Nok en gang sitter latteren løst.

AKTIVE FORELDRE: Både Heidi Ruud Ellingsen og samboeren Mads Ousdal er aktive friluftsforeldre, og legger gjerne ut på tur med barna, sommer som vinter. Her fra en skitur med sønnen Abel. FOTO: Privat
AKTIVE FORELDRE: Både Heidi Ruud Ellingsen og samboeren Mads Ousdal er aktive friluftsforeldre, og legger gjerne ut på tur med barna, sommer som vinter. Her fra en skitur med sønnen Abel. FOTO: Privat Vis mer

- Vi lever i en bonusfamilie

Etter at hun ble mor høsten 2016, tenkte hun at tiden var inne for å realisere Solveig-ideen hun hadde ruget på i over ett år. Hun ble tipset om å ta kontakt med Rolf Kristian Larsen - kjent fra «Mannen som elsket Yngve».

- Han var var en mannlig dramatiker og skuespiller med et uttalt feministisk engasjement rundt kvinneroller på film og teater - den perfekte tråden mellom Peer Gynt og Solveig historie. Vi møttes i et felles engasjement, og to år senere har vi premiere. Det er ganske kult, synes jeg!

Heidi spiller selv rollen som Solveig i stykket, og det er Ulrikke Døvigen som spiller de andre rollene. De to har et godt forhold.

- Vi lever i en bonusfamilie, absolutt. Og det er veldig hyggelig. Jeg spurte Ulrikke først og fremst fordi jeg synes hun er en fantastisk god skuespiller. Hun har en helt spesiell råhet over seg, er musikalsk, og er både feminin og maskulin på én og samme tid. Hun er ujålete, og har flere kvaliteter ved seg som passer stykket. Og ja, vi er jo i familie. Hun er mammaen til Elsa. Elsa som jeg bor sammen med, og er nær, og som er søsteren til Abel. Jeg er veldig glad for å ha et fint forhold til Ulrikke.

- Jeg har insistert på at jeg skal kunne jobbe, selv om jeg er gravid

På nyåret er Heidi aktuell i musikalen «Så som i himmelen» på Oslo Nye Teater. Det var en rolle hun hadde takket ja til før hun ble gravid. Først tenkte hun at det ikke kom til å gå å kombinere teaterjobb med en så liten baby, men etter å ha rådført seg med venner og kolleger med erfaring, så bestemte hun seg for å gjøre det.

- Det er klart at ting kan skje, så jeg følte ikke at jeg måtte gjøre det selv om jeg hadde sagt ja, men jeg hadde veldig, veldig lyst.

BLIR TOBARNSMOR: I høst blir Heidi Ruud Ellingsen og samboeren Mads Ousdal foreldre til barn nummer to. Fra før har de sønnen Abel, som ble født i 2015. FOTO: Astrid Waller
BLIR TOBARNSMOR: I høst blir Heidi Ruud Ellingsen og samboeren Mads Ousdal foreldre til barn nummer to. Fra før har de sønnen Abel, som ble født i 2015. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Da hun fortalte teatersjef Kim Bjarke på Oslo Nye Teater at hun var gravid, men fortsatt ønsket å spille, ble hun møtt med stor forståelse og en løsningsorientert sjef. De ble enige om at hun kunne dele rollen med en annen.

Hun erkjenner at hun kjente på en frykt da hun ble gravid med sønnen Abel. Hun følte at ting bremset opp litt, og var redd for at det til slutt kom til å bli stille på jobbfronten.

- Jeg opplevde også at det ble stille, fordi jeg sa nei helt bevisst til mye over en lengre periode. Jeg hadde behov for å ta en pause, og mest fordi jeg ikke ville angre senere på at jeg ikke var med barnet mitt den første tiden. Jeg angrer ikke på det valget, men jeg husker de følelsene som ganske vanskelige.

Gleden over å være mamma var så intenst til stede, men samtidig kjente hun også på angsten for å ikke få jobbe mer med det hun ville.

- Jeg husker det som to motstridende følelser som herjet, og jeg skammet meg over å kjenne på den angsten midt i babytilværelsen som skulle være så altoppslukende, sier hun ærlig.

Men det gikk seg til. Heidi tror at mange føler at den tiden man er borte fra jobb på grunn av nyfødt barn, varer mye lenger enn det den egentlig gjør.

Denne gangen står hun på scenen kort tid både før og etter fødselen.

- Mads tar permisjon når jeg begynner prøvene, og han skal trille i ammeradius rundt teatret. Så, med ammepauser, fleksibel regissør og forhåpentligvis litt søvn, kommer dette til å gå helt fint, sier hun optimistisk.

Heidi har også fått god hjelp av sin mor, som har flyttet til Oslo for å være nær barn og barnebarn. Når vi spør Heidi om hun erindrer en sterk kvinneskikkelse fra barndommen som har satt varige spor, er det nettopp moren Siv Heidi hun trekker frem.

- Mamma har vært feminist siden hun var 15 år. Jeg opplevde henne kanskje til tider litt for sterk. Hun kunne troppe opp på skolen hvis det var noe hun mente var urettferdig, og hun var gjerne den som skrek høyest, og som sto på barrikadene både når det gjaldt naturvern eller skole. Mamma var ganske synlig, for å si det sånn, både i lokalmiljøet, politikken og som forelder. Det er noe jeg er ekstremt stolt av i dag, men som jeg husker at jeg spesielt i den sårbare tenåringsfasen håpet at hun kunne tone ned litt, sier Heidi og ler.

- Har du arvet noe av mammaen din sitt feministgen?

- Helt klart! Jeg kan noen ganger skjemmes når jeg ser «Parterapi» med hun nordnorske ultrafeministen. Jeg ler høyt, og jeg merker at jeg får kløe, fordi jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg prøver å ikke være en sur rødstrømpe som løfter pekefingeren, men det er klart at når mammaen min fikk feministboken Kvinnes lille røde til 15-årsdagen på 70-tallet, så er det noe jeg er vokst opp med og er blitt preget av - og når sant skal sies skal vi være så forbanna takknemlig for de rødstrømpene med pekefingeren i været, som har sørget for at vi har kommet dit vi er i dag.

Samtidig som Heidi og lillebroren ble lært opp til alt fra å sløye fisk, ytre sine meninger og at det var lov til å rote litt, så lenge man bevarte roen i kaoset, innrømmer hun også at foreldrene sydde litt puter under armene på henne og broren. Dette fikk hun spesielt merke da hun som 19-åring flyttet til Oslo for å gå på Bårdar danseinstitutt.

- Jeg ble kjørt på trening nesten hver eneste dag, og titt og ofte hente det at mamma kom innom med matpakken til meg på videregående, hvis jeg hadde glemt den. Og da var det ikke sånn at jeg hadde laget den matpakken selv, sier hun og ler oppgitt.

- Så det ble en relativt bratt læringskurve da jeg flyttet til Oslo for meg selv!

Men dette er mange år siden nå, og på disse årene har Heidi gått fra å være en småbortskjemt tenåring til å straks bli en hardtarbeidende tobarnsmor - fremdeles med mange baller i lufta slik hun hadde da hun vokste opp.

Kjenner seg igjen i bekymringen man hadde for foreldrene sine da man var små

Heidi har prøvd å forberede sønnen Abel så godt de kan på at han snart skal bli storebror.

- Jeg ønsker oppdra et barn med forståelse og empati, og det har han og fra naturens side, men det er stor forskjell på det, og på å synes synd på, og kjenne ansvar for meg... det vil jeg ikke han skal føle på, selv om jeg er sliten, har vondt og kanskje ikke orker å løfte ham. Det er sikkert traumatisk å få småsøsken, men jeg håper jo at det kommer til å gå fint.

Nylig hadde hun med seg sønnen på kontroll, og da legen tok blodprøve fra fingeren hennes ble lille Abel desperat i blikket og nærmest ropte: «Er mamma frisk?? Er mamma frisk??».

- Jeg kjente meg så godt igjen i den bekymringen man hadde for foreldrene sine da man var små, Det ligger der, og det får meg til å innse at man må være var overfor barna.

Og Abel har allerede valgt ut et navn han synes passer bra til det nye familiemedlemmet.

- Det er plukket fra en bok. «Er det jente eller gutt? Nei, det er en baby, mamma», sier han. Heidi ler hjertelig når hun tenker på sønnen som snart skal bli storebror.

Deilig kontrast å stå på scene, samtidig som hun ammer og skifter bæsjebleier på bakrommet

I vinter står hun altså nok en gang på scenen etter å ha født et lite barn til verden, og hun erkjenner at det er en deilig kontrast å kunne formidle et budskap fra scenen, samtidig som hun ammer og skifter bæsjebleier på bakrommet.

- Jeg ammet Abel til han var 2,5 år, det kunne ofte føre til noen morsomme utfordringer. Blant annet var jeg i USA uten barn i fjor sommer i noen dager. Da måtte jeg titt og ofte løpe på hotellrommet og pumpe en halvtime før vi skulle ut og spise. Eller da jeg skulle være med på «Beat for beat» for halvannet år siden, og hele sendingen måtte utsettes fordi jeg måtte tømme brystene først.

For Heidi var det ingen diskusjon, selv om det sto et helt TV-team og en hel haug med publikum og ventet.

- Under «Flashdance» hadde jeg en fast rutine hver pause før andre akt. Den innebar at jeg måtte stå over vasken og håndpumpe meg, slik at ikke den lille bikinien min skulle sprekke fordi jeg fikk brystspreng.

ENDRET OPPFATNING DA HUN BLE MOR: - Jeg tror jeg var rimelig fordomsfull på mange områder, både når det kom til amming og oppdragelse, sier Heidi Ruud Ellingsen til KK. FOTO: Astrid Waller
ENDRET OPPFATNING DA HUN BLE MOR: - Jeg tror jeg var rimelig fordomsfull på mange områder, både når det kom til amming og oppdragelse, sier Heidi Ruud Ellingsen til KK. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Apropos amming, sier Heidi og rensker stemmen.

- Før jeg fikk barn selv, var jeg så veldig tydelig på at det var på tide å slutte med pupp når ungen kunne be om den, eller finne fram til den selv. Jeg tror jeg var rimelig fordomsfull på mange områder, både når det kom til amming og oppdragelse.

Hun mener det er veldig lett å sitte på utsiden, og å mene og dømme. Men da hun fikk barn selv, innså hun at ting ikke var helt slik hun hadde sett dem for seg.

- Jeg møtte meg selv i døra på så innmari mange områder. Jeg følte at det var helt naturlig å fortsette ammingen også etter fylte to år. Hadde jeg ikke blitt gravid igjen, og kjent det nødvendig å slutte, så kunne jeg nok ha holdt på til han var tre.

- At det blir fint med en baby til, det vet vi jo, men jeg aner ikke hvordan det er å ha to stykker. De sier at én er én og at to er ti, og det er noe jeg ikke har tatt helt innover meg. Jeg tenker at livet skal være som det er, bare at det kommer en baby til. Og nå tenker jeg at flerebarnsforeldrene ler godt av meg…

Hun ler og styrker seg over magen, før hun fortsetter:

- Tross en del snubletråder har det fungert fint å kombinere jobb og småbarn, men det er selvfølgelig mye fordi jeg er så heldig å ha hatt familie som har stilt opp - for It takes a village.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: