ANNE LINDMO: – Jeg hadde jo aldri planlagt å bli programleder. Ungdom i dag har «linet» opp livet sitt med skyhøye ambisjoner om alt de skal, men jeg har ikke hatt en stor masterplan, så jeg har unngått å skuffe meg selv i særlig grad, sier Anne Lindmo. FOTO: Astrid Waller
ANNE LINDMO: – Jeg hadde jo aldri planlagt å bli programleder. Ungdom i dag har «linet» opp livet sitt med skyhøye ambisjoner om alt de skal, men jeg har ikke hatt en stor masterplan, så jeg har unngått å skuffe meg selv i særlig grad, sier Anne Lindmo. FOTO: Astrid Waller
Anne Lindmo:

- Jeg har veldig lite av identiteten min knyttet til feminitet

Før Anne Lindmo legger ut på fjelltur, putter hun en fyldig entrecôte i hver bh-skål. Men kvinneligheten sin, den har hun aldri spilt på.

Det får vi til. Men nå må jeg gå og bade.

Det var svaret Anne Lindmo ga Charlo Halvorsen i NRK da han ringte i vår og spurte om hun kunne ta over etter fredagskongen Skavlan. Anne sto på Vidden. Hadde tatt Fløibanen opp til snaufjellet under et besøk i Bergen, og gjorde det hun likte best: å gå en lang tur alene i fjellet – i litt for dyrt sportsutstyr. Langt der nede tuslet bergenserne – og resten av landet – fortsatt uvitende om at Skavlan, statskanalens største eksportartikkel, etter 20 år hadde takket for seg. Nå var han gått til TV 2, etter et tilbud han mest sannsynlig ikke kunne motstå, og som NRK ikke kunne matche. Hva trodde Anne? Var hun interessert?

– «Vi kan godt sende det på fredager», sa jeg, og etterpå gikk jeg 20 kilometer innover og badet i alle tjernene jeg kom til.

Anne byr på det umiskjennelig smilet som har lokket fram tillit hos gjester i studio opp gjennom årene. Viser bilder fra hvor fint snaufjellet er.

– Nei, jeg er utstyrt med en stor ro når det gjelder dette, og ble faktisk overrasket over hvor mye hoi det ble rundt det.

I messa på Marienlyst går kolleger forbi og hilser. Anne «tjo»-er jovialt tilbake, på en måte som er umulig ikke å like. Hun viser fram fingrene med brukne negler og skorper og sår. Har pusset båt hele helgen. Sånt tar på.

– Mannen min har funnet sin indre skipper. Han fikk plutselig denne lengselen til havet og begynte som frivillig i Redningsselskapet. Så nå er han ute på fjorden i helgene og redder liv med redningsskøytene.

– Og du sitter hjemme og venter?

– Ja, jeg sitter i vinduet og håper han skal komme trygt hjem.

Anne Lindmo ble født i 1970 i Basel i Sveits. Pappa studerte til prest og tok en doktorgrad. Siden bar det hjem til prestegjerning og familieliv på Høvik og senere Toten. Anne husker prestegården med kyr, gris, revefarm, endeløse rekker med bærbusker, og åkre med korn og potet.

– Jeg hadde veldig mye frihet. Broren min og jeg hadde en egen Fiat som vi kjørte rundt på småveiene med. Han var ti og jeg var sju.

– Er ikke det litt ...

Hun ler:

– Jeg har minner fra da jeg lå oppå biltaket og holdt meg fast i takgrinda.

Mamma var gymlærer, og ifølge Anne «en pedagog av Guds nåde og usedvanlig begavet». I fjor vinter bestemte Anne seg for å dra til Sveits og besøke stedet der moren fødte henne. Tusle litt på gjensnødde stier. Skjønt tusle ...

– Da mamma gikk gravid med meg i femte måned, sto hun på ski ned bratthengene i Engelberg, sier Anne, med ekstremsportsmenneskets selvfølgelighet.

Beskriver en ruvende nordisk kvinne, med en enda mer ruvende mage. Skituristene som gjorde store øyne. En gravid mage? Var det forsvarlig? Og i sånn fart?

– Pappa skjønte at det kom ganske mye action og moro på kjøpet da han falt for mamma. Det var rett og slett litt rørende å være der, dure ned det samme bratthenget og kjenne på at jeg hadde vært der før – som passasjer i mammas mage.

LES OGSÅ: Ane Dahl Torp mener man kan ha et nydelig liv «med litt schtøgg rumpe»: - Man må ikke alltid elske hele seg selv

Noe av det Anne liker best, er å kjøre bil alene og spise sure frosker og skolekritt. – Når jeg durer langs disse feite fine jordene langs Mjøsa på vei til Toten, passerer barndommen i revy, altså! Da spiller jeg Narum på fullt volum, og når de synger «Je veit et stelle», da griner jeg og synger med. FOTO: Astrid Waller
Noe av det Anne liker best, er å kjøre bil alene og spise sure frosker og skolekritt. – Når jeg durer langs disse feite fine jordene langs Mjøsa på vei til Toten, passerer barndommen i revy, altså! Da spiller jeg Narum på fullt volum, og når de synger «Je veit et stelle», da griner jeg og synger med. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Det viktigste jeg har lært er ...

Anne Lindmo gjorde seg bemerket på 1990-tallet som munnrapp reporter på P3. Så bemerket at hun snart var programleder i «Store Studio» med Per Sundnes.

– Vi tok det høylytte P3-kjekkaseriet inn i kulturfeltet. Det var sikkert litt hard kost for noen. Programmet ble en hybrid og skjenet jo ut i alle retninger. Det er et under at vi landet på beina, sier Anne.

I 2012 fikk hun det enhver talkshowvert ønsker seg: eget program – med egennavn. I dag, etter seks år med «Lindmo», er hun blitt nasjonalklenodium, med rosemalte seertall. Hvor mye har hun jobbet for en stilendring, i retning folkekjær?

– Hva betyr det? spør Anne.

– Jeg forholder meg jo til det som flaten krever. Jeg kan ikke lage hemmelige, avantgarde programmer på lørdagskveldene. Det er spørsmål om hva slags behov man skal fylle. Som programleder har jeg jo også utviklet meg på de snart 25 årene jeg har vært i NRK. Det viktigste jeg har lært, er at man som intervjuer må glemme seg selv og ha alt fokus på samtalen og det som oppstår i øyeblikket. Det er som på dansegulvet, når du danser som om ingen ser på deg – det er da det blir fart i piruettene og kraft i frasparket.

Hun sukker. Som etter et tungt markløft med kampestein.

– Kontraktene mine har vært på maks ett år om gangen, men NRK er kommet tilbake etter mer, så da har jeg vel lykkes på en måte.

Anne Lindmo er høyere enn hun ser ut i ruta. Ruver over de fleste på Marienlyst, menn inkludert. På Instagram byr hun raust på før- og etterbilder fra NRK-sminken. Og mener alt av polert eleganse som synes i tv-ruta, er takket være de flinke fagfolka.

– Privat er jeg uhyre lite opptatt av klær, sier hun, og napper i collegegenseren.

– Dette her er pyntet til å være meg. Men i garderoben på NRK har jeg 70 par sko. Det er folkets eiendom. Jeg er som Imelda Marcos, i NRK sammenheng.

Hun ler. Forteller at hun sykler til jobb hver dag, i joggesko og på elsykkel. Bruker en halvtime fra Oppsal.

– Da kommer jeg fram lykkelig og glad.

Hun peker på hjelmen, en beige sak med svak likhet med en tyskerhjelm:

– Eldstesønnen var med og kjøpte den og sa at den var kul. Og han er meget trendsensitiv.

LES OGSÅ: Kristin Gjelsvik ønsker ikke barn: - Det er helt vanvittig hva folk sier til meg

«Nå trenger jeg ikke å lete mer»

Anne og ektemannen Hasse møttes mens hun var reporter i P3 og han programleder i samme kanal.

– Vi har vært sammen siden kritt-tiden, sier Anne.

– Da jeg møtte Hasse, tenkte jeg: «Nå trenger jeg ikke å lete mer.» Han er stødig som et fjell og samtidig eventyrlysten. Det er nydelig ting. Men han er også en som ikke mister målet av syne. Det er mye kraft i ham, og han er ikke så trygg at det blir kjedelig.

Hun demonstrerer to meter med mann:

– Han fyller døråpningen. Om jeg hadde vært i havsnød og Hasse hadde kommet med redningsskøyta, ville jeg tenkt: «Endelig. Nå går det bra.»

Paret giftet seg i Vålerenga kirke i år 2000. Pappa sto for vielsen. Så bar det videre til middag for 80 gjester med påfølgende fest for 300 i et fabrikklokale.

– Jeg hadde aldri hatt noen rosa drøm om bryllup, sier Anne.

– Jeg synes at det er helt kokos når folk styrer på og lager kjempedyre fargekoordinerte brylluper som tar to år å planlegge og ti år å betale ned.

– Tre hundre gjester høres ut som ganske mye styr?

– Nei da. Vi inviterte alle vi kjente og leide lokale, alt var fikset på dugnad og veldig enkelt. Men det ble en veldig bra fest, selv om brudebuketten kostet 98 kroner og ikke var fargekoordinert med serviettene eller tapetet.

Nylig kjøpte hun gardiner for første gang i sitt liv. Behovet meldte seg da nabohuset ble bygget om:

– Vi får plutselig innsyn! Og ettersom vi er en familie som ofte tusler rundt relativt lettkledd, må vi jo passe på så naboene ikke blir visuelt krenket. Da jeg sto der med gardinstanga, spurte yngstesønnen: «Hva er det der?» Han har aldri sett meg bedrive så mye interiørrelaterte øvelser, for å si det sånn.

– Jeg har aldri gjort lekser med barna mine

Eivind er 17, og Ola er 13 år. Anne mener at de har det gøy i familien, selv om dagene er så travle at en uke innimellom rommer nok til å fylle opp et sånt julebrev folk sender hverandre.

– Jeg kjefter veldig lite, selv om tempoet er høyt, sier Anne.

Hun hadde ingen betenkeligheter med å sende barna alene på overnatting i skogen fra de var 12. Riktignok i nærskogen, men likevel.

– Jeg har aldri gjort lekser med barna mine. Det har jeg overlatt til dem selv, forteller Anne.

– Vi har hele veien lagt opp til noen gode grunnregler, om ting som aldri er oppe til diskusjon: Ungene må stå opp om morgenen, de må gjøre lekser, de må legge seg, se folk i øya når de hilser, takke pent og gjøre sin del av oppgavene i fellesskapet vårt. Og det har jeg klart. Det er ingen hjemme hos oss som lurer på om de skal slå gresset eller forhandler for å slippe å lufte hunden.

Anne regner seg som den mest snakkesalige i familien Lindmo, med eldstesønnen som en god nummer to.

– Ikke sånn å forstå at Hasse er noen mutt type. Men enten er jeg på, eller så sover jeg, sier Anne.

Hun er takknemlig for den sylskarpe språklige presisjonen hun fikk med seg fra prestegården.

– Jeg har ikke sendt en emoji i hele mitt liv. Jeg liker ord. Helt ærlig, når folk sender meg en melding med ørten smilefjes, dansedame, rakett, sjampisglass og fyrverkeri, så surner jeg. Det irriterer meg. Si heller med rene ord at du gleder deg til at vi skal møtes på fest! Finn noen fine adjektiv, bruk språket: Det er det som skiller oss fra dyra.

Etter videregående studerte Anne sosiologi og idéhistorie på Blindern. Da hun etter hvert havnet i ruta, falt eplet langt fra prekestolen. Eller er det egentlig så stor forskjell på programleder og prest, på gudstjeneste og talkshow?

– Det har jeg ikke tenkt på, sier Anne.

– Men egentlig er det jo ikke så ulikt. Jeg har jo sett et og annet show i kirka på søndagene. Og det er klart det krever performative evner å fenge en forsamling, også i kirka. Preludiet, det er jo vignetten, og så «Boom!» Så begynner showet. Pappa var faktisk med og utforme den moderne liturgien som nå brukes i gudstjeneste i landet her.

Hun beskriver faren som «en meget klok, praktisk og livsglad mann» og «langt fra noen Fanny og Alexander-prest». Selv leser hun ikke aftenbønn for barna. Men hun har en tro.

– Det er en fin ro i kirka, og et veldig godt sted å kikke innover. Det gir meg litt det samme som å være på tur.

LES OGSÅ: Som 14 åring ble Ninja plassert i fosterhjem: - Jeg er stolt av at mamma kontaktet barnevernet. Det krever mye mot

– Jeg gikk ikke så mye på lange fjellturer som barn. Pappa var sogneprest, så vi var mye hjemme i helgene på grunn av gudstjenesten, sier Anne, som har tatt igjen turinteressen med renter. FOTO: Astrid Waller
– Jeg gikk ikke så mye på lange fjellturer som barn. Pappa var sogneprest, så vi var mye hjemme i helgene på grunn av gudstjenesten, sier Anne, som har tatt igjen turinteressen med renter. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg går med en entrecôte i hver bh-skål

Annes hang til nakne nuter og grov sjø ble født samtidig som hennes eldste sønn Eivind. Året var 2001 og Anne var 31.

– Jeg syntes det var så trykkende å sitte med dette lille babybarnet inne i leiligheten, så vi begynte å benytte oss av marka og fjorden. Vi kjøpte oss en illeluktende båt til en billig penge. Det er utrolige mange illeluktende båter til salgs på finn.no. Så begynte vi å reise ut på øyene i helgene og sove i lavvo.

Hun mener at hun er et naturtalent. Ikke nødvendigvis som programleder. Faktisk tror hun at de som kjente henne på barneskolen, er overrasket over at den skoleflinke prestedatteren skulle ende opp i ruta. I grunnen er hun overrasket selv. Men i naturen, derimot! Der har hun talent. Anne maler opp bildet av skituren fra Tyin til DNT-hytta på Tomashelleren i mars med turvennegjengen. En sju timers tur i uvær og tung løssnø, og mørket som etter hvert falt på.

– Da blir jeg seig. Da går jeg. Ikke noe prating underveis. Jeg hater prating på tur. Dette var en stikkeløype, etter hvert går vi fra stikke til stikke og sveiper med hodelykta for å finne neste. Og da kjenner jeg på redsel, og på det å presse marginene litt på både krefter og trygghet. Og det liker jeg.

– Har du med noe godt i sekken når dere kommer fram?

Anne lyser opp.

– Ja, jeg er ganske raffinert på det. Jeg tar med whisky og frossen gryterett, eller så går jeg med en entrecôte i hver bh-skål.

– ?

– Det er veldig lurt. Da kommer du fram og har temperert kjøtt. Det smaker så mye bedre enn kaldt. Vi spiser alltid mye god mat på tur.

LES OGSÅ: Anna var 17 år da hun ble vitne til drapet på Olof Palme i 1986. I 30 år har hun holdt munn om dette - helt fram til nå

Er snobbete på turopplevelser og på fritidsklær

Anne og Hasse har gjort interessen for friluftsliv til en attåtnæring. Ved kaia i Tromsø ligger «Vulkana», en 70 fot lang skute fra 1957 som har vært brukt i fiske og hvalfangst langs kysten. Nå er den bygget om til et flytende spa med gourmetrestaurant. Anne og Hasse er vertskap sammen med vennen Erlend Mogård Larsen. Gjestene er ekstremsportsugne utlendinger som vil oppleve «sea to summit»: å bli satt av skuta ved foten av et snøkledd fjell, gå på feller til toppen og kjøre fjellsiden ned, rett til skuta, der kokken venter med middag og Anne fyrer opp et finsk badsturitual der målet er så ekstreme temperaturer at man «kikker innover i seg selv», før man hiver seg i ishavet.

Anne viser videosnutt. Fra mai. Da hun var oppe og kjørte topper i Lyngen med en gjeng gjester fra hele verden.

– Jeg er ordentlig usnobbete på veldig mye. Jeg smaker ikke om en vin koster over 198 kroner. Da faller jeg av lasset. Og jeg får ikke høy puls av designerdingser, møbler eller vesker. Men jeg er snobbete på turopplevelser og på fritidsklær. Liggeunderlag, teleskopstaver og sånne ting.

Hun ler.

– Men bare til meg. Barna får bare brukt.

LES OGSÅ: Eva Weel Skram om mobbingen: - Jeg har lurt mye på hvorfor det ble akkurat meg

Vil ikke klemme ut av seg beretninger om luksusproblemer

Man hører ikke om kriser eller motgang i Anne Lindmos liv. Er det fordi hun ikke har noen, eller fordi hun ikke vil dele? Anne drar på det.

– Jeg har altfor stor respekt for dem som har opplevd virkelig vanskelige ting til å klemme ut av meg beretninger om luksusproblemer. Jeg har gener for å glemme det dumme og komme meg videre. Jeg holder ikke ting mot andre eller mot meg selv.

Hun leter litt i hukommelsen:

– Det er klart jeg har gjort elendige intervjuer der jeg ikke har fått det til å svinge eller har gjort dårlig forarbeid. Men når jeg ser gjennom programmene, prøver jeg å ikke smatte på de vonde tingene.

– Du strøk ikke engang på lappen?

– Jo da! sier Anne, og lyser opp.

– Jeg kjørte jo mye bil som barn, men på oppkjøringen kjørte jeg mot rødt lys, og sensor grep inn. Jeg så bort på ham og spurte: «Nå har jeg vel strøket?» «Det er mulighet for det, ja», svarte han.

På jobben har Anne en bevisst holdning. Noe som er ekstremt viktig for henne:

– Jeg kjefter aldri eller går opp i liminga. Jeg har lært så mye om å jobbe sammen med folk. Det har jeg mange vekttall i. Jeg ser hva det gjør med folk når lederskap er tuftet på frykt og beven. Noen lever godt på å styre ved hjelp av angst og bruker det som formel, men det ligger menneskelige vrak etter dem. Jeg vil at dem jeg jobber med, skal synes at det har vært fint.

Anne tar over fredagskvelden i en tid der tv-tallene synker og seerne finner underholdning på andre plattformer og digitale kanaler.

– I redaksjonen vitser vi med at vi er siste generasjon som lager talkshow, at jeg skal lukke og slukke når jeg går som siste kvinne ut døra. Men jeg er ikke en engstelig type som er redd for at ting endres. Vi må selvsagt tenke nytt, men ikke glemme at mennesker i all evighet søker sammen for å høre fortellinger. Og dermed har jeg vel jobb i noen år til.

I en bransje historisk sett belastet med mange store manneegoer, har hun gjort seg noen MeToo-erfaringer? Anne rister på hodet.

– Jeg kom inn i NRK i dannelsen av en helt ny radiokanal der det ikke satt noe gammalt gubberi i veggene. Men selv om vi jentene fikk være med, merket vi at det var mer plass til gutter. Til deres humor. Og at de tjente mer enn oss.

– Sånn er det ennå?

– Ja, det er jo bare å sammenligne.

Hun slår ut med hendene:

– Dette huset, som alle andre, har jo vært befolket av en del gubbete gubber. Man har dyrket guttebajaser og gitt dem masse spillerom og sagt at dette må det være rom for. Og så har det ikke vært et tilsvarende rom rundt jenter og kvinner. Det der er kulturer som er vanskelig å få bort, det er som ugras i organisasjonen. Men som kvinnelig programleder har jeg heldigvis aldri opplevd situasjoner der maktforholdet har satt meg i en skvis.

Hun legger til en observasjon om hvor komplisert disse tingene kan være:

– I noen situasjoner begynner enkelte kvinner å kurre. Både menn og kvinner kan jo «kjønne» situasjoner. Og det er veldig risikabelt hvis du som kvinne tillater deg kvitring og kurring. Det kan veldig fort slå tilbake og gi særdeles uheldige konsekvenser. Det der har jeg aldri gjort. Jeg har veldig lite av identiteten min knyttet til feminitet og har aldri evnet å bruke kjønn som verktøy for å oppnå noe.

– Det er tre ting jeg som frilanser ikke kan få i NRK: brannkurs, foto på adgangskortet og gullklokke. Så den klokka må jeg å gi meg selv. Forresten, så blir det nok ikke klokke. Jeg tror heller jeg unner meg et par skikkelig fine ski! sier Anne, som neste år har jobber 25 år i NRK. FOTO: Astrid Waller
– Det er tre ting jeg som frilanser ikke kan få i NRK: brannkurs, foto på adgangskortet og gullklokke. Så den klokka må jeg å gi meg selv. Forresten, så blir det nok ikke klokke. Jeg tror heller jeg unner meg et par skikkelig fine ski! sier Anne, som neste år har jobber 25 år i NRK. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Jeg har aldri fått så mye ut av å fokusere på en konkurrent

I høst er hun klar for gullrekka. En duft av fredagstaco og klangen av sluttvignetten til «Nytt på Nytt» ligger allerede som en kledelig krone rundt hodet hennes.

– Dette er en ny oppgave som dukker opp på rett tidspunkt. Det er ikke alltid sånn. Iblant kan livet gi altfor stor ballast på feil tid, det ser man jo når man har levd en stund, sier Anne.

Hvordan er det, er hun redd for at Fredrik Skavlan skal kapre Obama, og hun selv må ta til takke med Tor Mikkel Wara? Anne rister på hodet:

– Fredrik får jo Obama, og det gjør det hele ganske oversiktlig. Han jakter internasjonale stjerner, og vi tar oss av den norske virkeligheten. Og «Nytt på nytt» leverer jo gode seertall for oss.

– Hvordan har du tenkt å kvesse knivene mot Skavlan?

– Jeg har aldri fått så mye ut av å fokusere på en konkurrent, sier Anne.

Hun tenker seg om:

– Nei, kvesse knivene? Vi skal holde stø kurs. Det er gjestene våre som skaper innholdet, de gode historiene, dem er det nok av. Alle mennesker har tusenvis av timer fortellinger inni seg. Min jobb er å hente dem ut og dele dem.

Apropos det, dersom Anne hadde hatt seg selv som gjest, hva ville hun spurt om for å få nettopp hennes historie? Anne legger armene i kors.

– Ja, det ... Nei, det må jeg tenke litt på. Men jeg er jo veldig lett å dra i gang, da. Haha. Jeg holder jo ikke akkurat kruttet tørt, jeg fyrer av det jeg har!

– Ville du hatt deg selv som gjest?

Hun smiler. Breblått og helgeklart.

– Ja, det ville jeg.

LES OGSÅ: Som 47-åring måtte Linda Johansen flytte hjem til foreldrene: - Det var det største nederlaget jeg kunne forestilt meg

Til forsiden