New York 2004. 20 år gamle Marion Ravn sitter alene i en leilig­het på Union Square på Manhattan. Flere etasjer ned tuter gule taxier, og forretningslivet går sin hektiske gang. Selv sitter Marion med gitaren i fanget og sliter med inspirasjonen. Bak seg har hun fire år i teenage-­sensasjonen «M2M» med venninnen Marit Larsen og turneer verden over. Men det var henne, Marion, sjefene valgte å satse på da plateselskapet plutselig droppet duoen. I norske medier er Marion framstilt som den som dolket venninnen sin i ryggen. Etter ett år i Stockholm, der Marion har spilt inn den solo­platen, bor hun nå i New York, klar for den store lanseringen.

– Jeg var mye alene, men jeg var veldig sta og ville ikke fortelle foreldrene mine at jeg var ensom, sier Marion Ravn (36).

– Jeg hadde ikke venner heller, siden jeg var så ung og ikke gikk på skolen. Men jeg ble veldig godt kjent med meg selv, da.

Hun beskriver måneder i verdensbyen. Mens «The Doors» og «Nirvana» runget fra høyttalerne, øvde hun på grep, og gitaristen i «Meatloaf» kom innom jevnlig for å lære henne å bli flink på gitar.

– Alt tok veldig lang tid, og plateselskapet følte platen var litt for rocka. De ville den skulle være litt mer som M2M, så platen ble aldri gitt ut i USA. Men Max Martin ga jo senere ut det samme lydbildet med Kelly Clarkson, så plateselskapet dreit seg ut, som vi sier på godt norsk, mener Marion.

– Tiden i New York var veldig bra, for den gjorde meg selvstendig. Men det var også tøft, og jeg får alltid en klump i halsen når jeg kommer til New York.

– Jeg har aldri vært redd for å havne i skyggen av noen

M2M, USA og «bruddet»

Hun er blid og imøtekommende, og latteren sitter løst. Rappkjeftet er likevel ikke hvordan man ville beskrevet Marion. Snarere som en putrende gryte av svart humor på lav varme. Egentlig er hun nordlending. Det er i hvert fall nordpå hun har identiteten, og det er dit hun drar hver gang det stormer, til fisking, multeplukking og låtskriving med utsikt over Lofoten. Bestemor er fra ­Lyngen, mamma fra Lødingen og pappa fra Bø i Veste­rålen, og en stund snakket Marion faktisk nordnorsk, selv om hun er oppvokst på Lørenskog.

Hun er oppkalt etter Marion i «Robin Hood», og tre år gammel sang hun med innlevelse i gospelkoret i kirken, uten at foreldrene skjønte hvor trangen til å opptre kom fra.

– Pappa er lærer og mamma sosionom, og pappa var dessuten ivrig fotballtrener, så at datteren skulle bli artist, var veldig overraskende, forteller Marion.

Marion hadde stor mikrofoniver på alt fra juletrefester til kjøpesenter, og da hun var fem år, møtte hun seks år gamle Marit Larsen. Som «Marit og Marion» ga de to i 1996 ut kassett og cd med barnesanger, og i 1998 ble de til det internasjonalt klingende M2M. Låten «Don’t Say You Love Me» kom i 1999, og mens andre 14-åringer var ­opptatt av hvor mye de kom til å få i konfirmasjonsgave, satt Marion og Marit på flyet til New York for å legge verden for sine føtter, med Marions pappa som «huslærer» for å få jentene gjennom ungdomsskolen. Mamma ble igjen ­hjemme, med Marions to småsøstre. Hun kan ikke få takket familien nok for at de alle satset.

– Jeg var 14 år da vi reiste til USA. Det er helt absurd å tenke på. Nevøen min er 20 år, og jeg synes han er så ung, og det har fått meg til å innse hvor ung jeg var, sier Marion.

M2M solgte over 12 millioner plater og singler. «Don’t Say You Love Me» var med i «Pokémon»-filmen, og debut­albumet «Shades of Purple» nådde listetoppen i flere land i Asia. De to jentene varmet opp for Jewel og turnerte med Hanson-brødrene, og alt så i det hele tatt lyst ut. Men så, i 2002, drøyt fire år etter turen over dammen, var eventyret over.

Hvordan var det å sitte på flyet hjem og vite at plate­selskapet hadde droppet dem?

– Jeg vet ikke. Det var kanskje en slags befrielse i det også, siden det hadde vært så intenst? Men det så jeg nok ikke før etterpå, forteller Marion.

– Hvordan synes du amerikansk musikkindustri ­behandlet dere?

– Veldig som bruk og kast. Jeg fikk se hvor fort dørene kunne lukke seg. Når man er populær, ringer alle, men når det går trått, får man ikke tak i noen. Det er en tøff bransje.

Etter bruddet ønsket Atlantic Records å satse kun på ­Marion. Forsidene her hjemme var ugjestmilde. M2M var oppløst. Marion hadde «dolket venninnen i ryggen». ­Hvordan var det å bli framstilt som «hun slemme»?

– Det var veldig vanskelig at folk tenkte sånn om meg, innrømmer Marion.

– Men da jeg ble med i «Hver gang vi møtes», endret det folks inntrykk av meg totalt. Programmet betydde enormt mye for meg, og jeg fikk endelig vist hvem jeg er. Men det er jo typisk at to kvinner skal settes opp mot hverandre. Den ene blir bitch. Det er veldig klisjé. Det hadde aldri skjedd med en mannlig duo.

– Å snakke om privatlivet mitt er en del av jobben jeg ikke liker

Etter bruddet etablerte Marion Ravn seg som soloartist. Kanskje ikke av den internasjonale dimensjon som var ­planlagt, men like fullt en artist med seks album og et utall singler på cv-en siden hun vendte nesen hjemover. De siste årene har hun turnert jevnlig, spilt i musikaler og vært ­hyppig i tv-ruta på alt fra «Stjernekamp» og «X-Factor» til «Hver gang vi møtes» og sist nå «Maskorama».

– Jeg takker bare ja til tv-program som er relevante for meg, så du ser nok ikke meg i «Skal vi danse» eller «71 grader nord» med det første, sier Marion.

Hun er kledd i svart. Takker ja til både lunsj og kaffe, og knipser et bilde med mobilen. Men å legge ut matbilde til sine nærmere 75 tusen følgere på Instagram, det gjør hun ikke.

– Det skrives så mye om nettroll, men jeg får mest hyggelige meldinger. Folk er flinke til å sende melding om de liker en låt.

Hun priser det å kunne ferdes på T-bane og buss her hjemme uten at det skaper oppstuss, som under M2M-perioden.

– Det hender at folk stirrer, men det er greit. Det hadde jeg gjort også om Tone Damli kom forbi. Haha. Men nordmenn bryr seg ikke så mye. Det må være forferdelig i USA ikke å kunne gå ut og spise uten å bli tatt bilde av.

Når Marion blir intervjuet, får hun ofte spørsmål om det to år lange ekteskapet som endte i skilsmisse i 2015. Til dette intervjuet håper hun å slippe det. Vi påpeker at de i rettferdighetens navn hadde vært sammen en stund før bryllupet. At det sånn sett var et langt forhold som gikk dukken. Folk har vært sammen kortere enn det og skilt seg.

– Ja, det er sant, sier hun.

– For eksempel …

– Britney, sier Marion med en latter.

– Jeg stoler på at jeg er verdt å elske

I dag bor hun alene og holder kortene tett til brystet. For deler man oppturer, forventes det at man også deler nedturer, mener Marion.

– Å snakke om privatlivet mitt er en del av jobben jeg ikke liker. Det er deilig å ha noe for seg selv. Egentlig er det litt rart, for jeg er veldig åpen, men der legger jeg litt bånd på meg selv. Særlig siden det har gått litt opp og ned med kjærlighetslivet. Det er veldig tøft å få sin personlige sorg på forsiden av Se og Hør. Når folk over lunsjen gjør din personlige sorg til underholdning.

Hun legger til, nesten litt beskjemmet over at hun ikke vil utdype eventuelle nye menn:

– Jeg må bare si unnskyld til leserne for at jeg er så tilbake­holden. Jeg elsker jo å lese om sånt selv! Men jeg håper at de har forståelse for det, sånn at jeg skal slippe å dele nedturer også.

Hun smiler.

– Men selv om jeg kanskje ikke har hatt så hell i kjærlighet, gir jeg liksom aldri opp. Jeg har veldig tro på kjærligheten.

– Drømmer du om familie?

– Ja, sier Marion og drar litt på det.

– Jeg gjør det. Jeg håper på det i framtiden, ja.

Marion Ravn har ikke tall på hvor mange julaftener, bursdager og 17. maier hun var på reise da hun spilte i M2M.

– Jeg er veldig tradisjons­bunden og glad i høytidene, men jeg gikk glipp av mye. Men samtidig ville jeg gjort det om igjen om jeg fikk valget om å reise.

– Har livet på farten gjort deg rastløs?

– Nei, det er nesten heller motsatt. Jeg synes at det er ­fantastisk å sove i min egen seng og lage meg middag hjemme etter dette intervjuet.

Hun legger til:

– Jeg får litt vondt av andre artister når jeg ser de er ute på promo. Jeg husker det å reise rundt hele tiden og gjøre intervjuer. Det er en ganske hard jobb. Jeg er ferdig med det.

- Den bunnløse sorgen og savnet verket i hver celle

- Man blir et produkt de skal tjene penger på

For pengene hun tjente på M2M, kjøpte Marion Ravn et flygel som er parkert hos mamma og pappa. I leiligheten på Grünerløkka har hun kun plass til piano. Drømmen er å kjøpe seg et hus der hun har plass til flygelet. Hun beskriver seg som en «låtskriver-popartist», i et forsøk på å oversette singer-songwriter-begrepet. Selv ble hun overrasket da hun for et par år siden plutselig begynte å skrive på norsk. Som automatskrift tvang det seg fram.

– Jeg tenkte: «Hva skjer?» Lenge skrev jeg på norsk i smug og puttet det i skuffen, og oversatte tekstene tilbake til engelsk.

Etter at hun hadde framført en låt av Kari Bremnes under «Sommeråpent» i Bø i Vesterålen, falt brikkene på plass for Marion.

– Jeg fikk en åpenbaring og skjønte: «Det er dette jeg skal gjøre. Jeg skal skrive på norsk!»

Siden da har hun gitt ut platen «Mellom disse 4 vegger» på sitt eget selskap Blackbird Music. Marion priser alt hun lærte seg da hun var med pappa på kontraktsmøter i musikk­bransjen under M2M-tiden.

– Hvordan er det, slutter man noen gang å håpe på en megahit, en som alle kan teksten på?

– Nei! Jeg drømmer fortsatt om den store hiten, sier Marion.

– Jeg har en stor drøm om den ene låten alle synger med på. Jeg har vært nær noen ganger. «Here I am» var stor i Asia og i Norge, og mange synger med på «Fritt fall». Og M2M hadde jo flere hiter.

– Får du royalties ennå fra M2M?

– Ja, vi gjør det. Vi har jo nesten en million avspillinger på Spotify i måneden. Og singlene solgte en million bare i USA alene, så det var svært. Det føles som et annet liv, det nå.

– Det er kanskje ikke alltid like lett å være barnestjerne? Vi var jo innom Britney.

Marion nikker og forteller om fallgruvene:

– Det er fort gjort at folkene rundt deg glemmer at man bare er et barn. Man blir et produkt de skal tjene penger på, og så pusher de på deg for mange jobber. Da er det viktig å ha noen som sier nei og foreldre som bryr seg om deg. Det beste fra M2M-tiden var det å få leve drømmen om å bli ­artist. Jeg er så glad at jeg fikk den muligheten, og at foreldrene mine sa ja, og at hele familien satset. Når jeg ser til­bake på det, skjønner jeg hvor heldig jeg var.

– Mimrer du noen gang sammen med Marit Larsen om M2M-tiden?

– Nei. Jeg husker overraskende lite fra den tiden. Det var så mye som skjedde at jeg tror jeg stengte det helt ut. Jeg skrev dagbok fram til jeg var 18 år. Jeg tok den fram i «Hver gang vi møtes» og leste at jeg hadde møtt Paul McCartney, og husket det ikke.

Hun legger håret over skulderen, med svartlakkerte negler:

– Jeg skulle ønske at jeg skrev dagbok fra hele den perioden. Det er mye jeg ikke husker.

- Jeg ble overrasket over hvor mye pappas død gikk inn på meg

– Jeg er veldig nervøs

I 2020 spilte Marion i «Chess» med Karoline Krüger og Elisabeth «Bettan» Andreassen, og rakk til sammen 60 forestillinger innimellom koronanedstengningene av kulturlivet. Da Marion og Bettan kom tilbake til «Chess» etter å ha over­latt rollene til sine vikarer en lørdag, var det fellessamling i ring. Marion trekker fram episoden som et eksempel på hva slags humor hun har:

– Bettan sa til sin vikar: «Jeg vil takke for at du har gjort en så god jobb for meg.» Og så sier jeg: «Og jeg vil bare si til min vikar at nå er jeg tilbake, så nå kan du bare komme deg til helvete av scenen.» Haha.

– Hvordan tok hun det?

– Nei, hun er en god venninne av meg, så hun vet jo hvordan jeg er, så alle ler jo bare. Men det er min humor da, om noe blir litt kleint eller klissete. Men det kan jo være skummelt med dem jeg ikke kjenner da, som tror at jeg er sånn.

«Ingen kuk så hard som livet» står det på et par av Marions sokker. I et intervju med Dagbladet Magasinet nylig fortalte Marion om det broderte budskapet. En annet yndet tekst, når hun setter seg ned med gerilja-broderi-nåla, er den hun har hengende over do: «Love is like a fart. If you have to force it, it’s probably shit.» Men broderiet Marion er mest stolt over, er det av «Fiskermannen» som henger i stua, han værbitte fiskeren med sydvest og pipe:

– Jeg brukte ganske tynt garn på det, og bildet minner meg veldig om bestefaren min i Lødingen. Jeg begynte å brodere allerede i M2M-tiden. Det er veldig avslappende, nesten som en meditasjon for meg. Jeg er glad i å være ­alene og liker å legge puslespill også.

– Hvor mange brikker?

– Det største jeg har lagt, er 1500 brikker. Men de må helst ikke ha for mye himmel eller hav. Haha.

Hun har turnert verden over og gitt utallige konserter. Hva gir det henne å gå på scenen?

– Det er det samme som å hoppe fallskjerm. Du er så sykt nervøs og spent før du går på, og når du står på scenen, er du midt i selve fallet. Og så får du adrenalinet etterpå. Men det er det å stå der og synge og spille. Jeg bare elsker det så høyt.

– Hvordan gir nervøsiteten seg uttrykk?

– Jeg er veldig nervøs, sier Marion med trykk på er.

– Og det har liksom aldri gitt seg. Men jeg sier til meg selv at den dagen jeg ikke er nervøs lenger, er det fordi jeg ikke bryr meg. Det gjør meg skjerpet.

I det siste har det vært mest intimkonserter. Marion ­mener små publikum har gitt utilsiktede gevinster:

– Jeg hadde en akustisk konsert i Tønsberg for 300 ­personer. Ei jente sto rett ved siden av pianoet og gråt mens jeg sang. Det føles akkurat som å ha publikum hjemme i stua di. En mann satte til og med ølglasset på pianoet!

- Jeg har gjort så mye utrolig bra og oppnådd så mye

I 2021 er Marion Ravn klar for norgesturné. Og for første gang skal hun til Finnmark, altså enda lenger inn i sin nordnorske sjel. Kanskje kommer det et nytt broderi, en ny hustavle med enda mer ramsalt tekst? Men la oss ta en titt inn i framtiden. Hvor er Marion Ravn om, la oss si, ti år?

– Akkurat der jeg er i dag, sier Marion og ser ut som om hun mener det.

– Nå som jeg er eldre, skjønner jeg hvor stort det er å kunne leve av det jeg elsker. I 22 år har jeg levd av å være artist. Hvert år setter jeg pris på at jeg får det til.

– Ser du deg noen gang tilbake og tenker du kunne gjort noe annerledes?

– Nei, sier hun og rister på hodet.

– Det handler om talent og hardt arbeid, men også om flaks og å være på rett sted til rett tid. Jeg kunne ikke gjort noe annerledes. Og jeg har tenkt på det, hva om jeg hadde tatt av i USA og havnet i et palass i Beverly Hills og sittet der alene som Britney? Hadde jeg vært lykkelig da?

– Folk hadde kanskje krevd «Justice for Marion»?

– Ja. Haha. Det høres kanskje banalt ut, men om jeg ­hadde kunnet velge, tror jeg at jeg ville valgt å være der jeg er nå. Jeg er en positiv person som setter pris på nået og angrer ikke. Det hender at jeg ikke får sove og ligger og grubler, men jeg angrer ikke så mye.

Hun legger til:

– Og det er viktig at det ikke bare handler om det som ikke skjedde. Jeg har gjort så mye utrolig bra og oppnådd så mye. Men jeg satset også utrolig høyt, og da er det lett å gå i den fella og bare se det som ikke gikk bra.

– Når Marion Ravn grubler om kveldene og ikke får sove, hva er det så hun grubler over?

Hun tenker etter.

– Jeg kan gruble over de gangene jeg tok til høyre og ikke til venstre.

Hun lyser opp og skribler noen raske notater på telefonen:

– Det var en bra tekstidé. Den må jeg huske. Den låten kommer på neste plate!

Ble lam etter ulykke: - Jeg bebreider henne ikke for at hun gjorde det slutt

- Jeg kunne aldri vært bare håndballfrue

– Det er vanskelig å si det høyt. Jeg har opplevd overgrep