BLE LAM: Da Annika våknet opp etter rideulykken, var hun lam fra halsen og ned. FOTO: Stefan Nilsson/Allers Sverige/All over press
BLE LAM: Da Annika våknet opp etter rideulykken, var hun lam fra halsen og ned. FOTO: Stefan Nilsson/Allers Sverige/All over press Vis mer

Ble lam:

- Jeg husker bare fram til en halvtime før ulykken. Så er alt svart til jeg våkner opp i sykehussengen to uker senere

Da Annika våknet opp etter rideulykken, var hun lam fra halsen og ned. Hun kjempet seg tilbake til en ny tilværelse, og så tok hun beslutningen som sjokkerte mange; hun ville prøve å bli gravid.

Erik på 4 år er i barnehagen; Annika har levert ham der noen timer tidligere, som alle andre mammaer og pappaer. Den eneste forskjellen er at Annika kom dit i rullestol og i selskap av en personlig assistent.

Vi møter Annika Taesler (37) hjemme i eneboligen hun deler med ektemannen Martin (40) og sønnen Erik i Huddinge sør for Stockholm. I fjor høst ga Annika ut boken «Ända in i märgen», om den tøffe veien tilbake til et lykkelig liv.

- Jeg husker bare fram til en halvtime før ulykken. Så er alt svart

Annika var 24 år og hadde akkurat tatt det første steget mot å virkeliggjøre drømmen om å bli profesjonell dressurrytter da katastrofen skjedde, og hun brakk nakken. Hun var på ridetur sammen med en annen.

- Jeg red en hest som var kjent for å ha nervene på utsiden, mens kollegaen min Kristina red en mer stabil hest. Vi pleide å gjøre det på den måten for at hestene skulle ha en beroligende virkning på hverandre, forteller hun.

Det var en lørdag, og Annika husker at det var et forferdelig snøvær.

- Jeg husker bare fram til en halvtime før ulykken. Så er alt svart til jeg våkner opp i sykehussengen to uker senere. Men jeg er blitt fortalt at alt gikk bra til vi kom ut på et jorde. Der ble hesten min skremt av noe.

Hesten, med Annika på ryggen, ruste inn i et lite skogholt. Da hesten ko ut igjen, satt hun ikke på den lenger.

- Kollegaen min løp inn i skogholtet og lette etter meg. Hun fant meg bevisstløs på bakken. Hun kunne ikke se noen skader på meg, bortsett fra litt blod i den ene munnviken.

Kollegaen ringte umiddelbart etter ambulanse. Annika ble først kjørt til Västerås sykehus, der det ble konstatert at skadene var så alvorlige at hun ble sendt videre til Akademiska sjukhuset i Uppsala. Da var også Annikas mor, og kjæresten Martin, varslet.

Etter røntgen ble det konstatert at Annika hadde brudd på 4., 5. og 6. ryggvirvel i nakken. Dersom tredje ryggvirvel også var blitt skadet, ville hun sannsynligvis aldri kunnet puste igjen på egen hånd, men vært låst til en respirator resten av livet.

- Jeg hadde også antydninger til blødninger i hjernen. I dag er jeg uendelig takknemlig for at det gikk så bra som det tross alt gjorde.

LES OGSÅ: - Jeg skulle ha skjønt at noe var galt, men det er lett å være etterpåklok

TREKLØVER: Martin og Annika var kjærester da ulykken inntraff, og har holdt sammen siden. FOTO: Stefan Nilsson/Allers Sverige/All over press
TREKLØVER: Martin og Annika var kjærester da ulykken inntraff, og har holdt sammen siden. FOTO: Stefan Nilsson/Allers Sverige/All over press Vis mer

Husket ingenting

Men det tok lang tid før hun i det hele tatt kunne kjenne glede. Da hun våknet opp etter to uker, hadde hun ingen erindring om hva som hadde skjedd.

- Jeg hadde virkelig ingen anelse om hvor jeg var. Det aller første jeg så da jeg slo opp øynene, var at alt var hvitt. Da jeg tittet nedover kroppen min og så alle slangene jeg var koblet til, syntes jeg at den så ut som en nålepute.

Det neste hun husker, er at hele familien står rundt sengen hennes sammen med Martin og noen av de beste vennene hennes. Men hun kan ikke si noe, ettersom hun fremdeles er koblet til respirator.

- Det var også en eldre mann i hvit frakk der, og jeg forsto at han var lege. Han sa det som det var, at jeg var blitt fullstendig lam. Akkurat da hadde jeg vanskelig for å akseptere det, selv om jeg merket at jeg ikke kunne bevege meg.

Først etter fem uker ble respiratoren slått av. I begynnelsen fikk hun panikk når hun plutselig skulle puste uten hjelp.

- Jeg hadde glemt hvordan man puster og måtte lære meg det på nytt. Takk og lov fikk jeg det til.

Etter hvert ble hun overført til en ryggmargsklinikk, der rehabiliteringen fortsatte.

- I forbindelse med opptreningen begynte den store mentale prosessen med å begynne livet på nytt i rullestol. Det handlet om mitt eget selvbilde og mine relasjoner til andre mennesker.

I denne perioden satte Annika spørsmålstegn ved hvilken verdi hun hadde og andre menneskers syn på henne. Hun trodde ikke at kjæresten Martin ville ha henne lenger.

- Derfor var det på et vis livsviktig med alle besøk jeg fikk på sykehuset av familie, venner og ikke minst Martin. Det fikk meg til å føle at den gamle Annika fortsatt fantes. Hun var ikke blitt spist opp av ryggmargsskaden. Men innimellom kunne jeg være redd for at Martin ikke hadde innsett at jeg ikke ville bli bra igjen, at han ikke fattet at jeg alltid ville være lam. Men han innså nok mer enn jeg selv forsto, sier Annika med et smil.

LES OGSÅ: Hanna (31) vurderte aldri å forlate ham

Ba om hjelp til å avslutte livet

Etter et drøyt halvår på sykehus fikk Annika komme hjem. I løpet av sykehusoppholdet hadde Martin skaffet seg en ny, handikapptilpasset leilighet.

- Det absolutt vanskeligste var å begynne å leve med personlige assistenter døgnet rundt. Jeg har alltid hatt et stort behov for å være alene innimellom, men det var det slutt på nå.

Til å begynne med rykket Martin inn og hjelp Annika med toalettbesøk og å vaske seg. Det førte til en ytterligere knekk på selvfølelsen hennes.

- Hvor attraktivt er det å måtte vaske kjæresten sin etter et toalettbesøk? Jeg syntes ikke jeg var verdig Martin, han fortjente noe bedre.

Men en natt etter at han hadde vasket henne ren i dusjen, trillet han henne inn i stua. Der gikk han ned på kne på gulvet foran Annika og spurte om hun ville gifte seg med ham.

- Akkurat i det øyeblikket ble jeg bare glad, men depresjonen min holdt på å eskalere, og i ukene etter frieriet håpet jeg i stedet at han skulle forlate meg, at han ikke skulle føle seg tvunget til å gifte seg med en lam jente.

Det gikk så langt at Annika ba Martin om hjelp til å avslutte livet.

- Jeg kunne jo ikke ta livet av meg på egen hånd. Han ble fortvilet og bønnfalt meg om å slippe taket i sånne tanker.

Til slutt ble Annika innlagt på sin gamle avdeling. Store doser antidepressiva og kontakt med psykologen og fysioterapeuten ble redningen hennes.

LES OGSÅ: Charlotte har nesten halvert vekten sin siden 2012

- Mange i omgivelsene reagerte og tenkte: «Herregud, hvordan skal dette gå?»

Da Annika kom hjem igjen, begynte hun å planlegge bryllup. Det var da hun ble møtt av omgivelsenes fordommer mot ryggmargsskadde.

LYKKE: Å bli mamma var en drøm Anniken ville virkeliggjøre til tross for ryggmargsskaden. FOTO: Stefan Nilsson/Allers Sverige/All over press
LYKKE: Å bli mamma var en drøm Anniken ville virkeliggjøre til tross for ryggmargsskaden. FOTO: Stefan Nilsson/Allers Sverige/All over press Vis mer

- I en butikk venninnene mine og jeg besøkte for å velge brudekjole, ble vi dårlig behandlet av en ekspeditør som åpenbart ikke syntes at deres fine brudekjoler passet til noen som satt i rullestol, forteller Annika.

Det var dessverre verken første eller siste gang hun ble støtte på en nedlatende holdning, blant annet av butikkpersonale som snakket over hodet på henne og i stedet henvendte seg til assistentene hennes.

- Jeg kunne skrevet en hel bok bare om det, sier Annika og sukker.

- Det er derfor det er så herlig med Erik og hans jevngamle kamerater. Barn har ingen fordommer. Det er det vi voksne som har.

15. juli 2006 giftet Annika og Martin seg i Öregrunds kirke. Bryllupsreisen gikk til New Zealand.

- Martin er den mest fantastiske ektemann man kan tenke seg. Han har alltid vært ved min side. I gode og onde dager. Det er det man kaller kjærlighet.

Å bli mamma var en drøm hun ville virkeliggjøre til tross for ryggmargsskaden.

- Jeg tvilte aldri på at jeg kunne bli mamma, men mange i omgivelsene reagerte og tenkte: «Herregud, hvordan skal dette gå?»

Men Annika og Martin trosset de dårlige oddsene – fødselslegen fortalte henne at hun er en av få i Sverige med så stor skade som har fått barn – og omgivelsenes syn på hvordan en mamma skal være.

- Man har en masse forestillinger om hvordan det skal være, men det går an å gjøre ting annerledes. Vi gjør det bare på en annen måte, sier Annika.

LES OGSÅ: Robin fikk en isblokk i hodet, ble lam og mistet språket. Så møtte han mentaltrener Karina

Stor lykke

26. februar 2013 ble drømmen virkelighet, da Erik kom til verden med keisersnitt.

- Det går ikke an å beskrive med ord den lykken jeg følte da jeg fikk ham på brystet. Det var også deilig å få være på sykehus av en helt naturlig grunn. Og min graviditet og fødsel avvek ikke fra andre mødres. Under graviditeten kjente jeg stolthet over kroppen min. Den kan i hvert fall skape liv.

LES OGSÅ: Mens Rose lå i koma, fortsatte lille Ask å vokse i magen hennes

Men i begynnelsen følte Annika seg utilstrekkelig som mamma når hun ikke kunne løfte opp og trøste sin gråtende sønn. Nå er det blitt naturlig å be de personlige assistentene om hjelp.

- For Erik har det ingen betydning at jeg ikke kan bevege meg. Han kunne ikke bry seg mindre. Han kan si «mamma, hjelp meg med å knyte skolissene» selv om han vet at det blir en av assistentene som gjør det.

Etter ulykken utdannet Annika seg til journalist. Da hun skrev boken sin, fikk hun smaken på forfatterskapet.

- Jeg liker å skrive lange fortellinger og har en ny bok på gang. Men denne gangen blir det en roman.

LES OGSÅ: Karina (39) knuste underkroppen i fallskjermulykke: - Jeg tvang meg selv til å tenke positivt

Til info: Denne saken har vært publisert i Allers, som også eies av Aller Media.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: