DØV DANSER: Anne Line er døv, men er likevel en profesjonell danser: - Man får til det man vil. FOTO: Astrid Waller
DØV DANSER: Anne Line er døv, men er likevel en profesjonell danser: - Man får til det man vil. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg kan danse selv om jeg ikke kan høre

For mange er dans og bevegelse utelukkende knyttet til musikk. Anne-Line Lønnbu Kirste hører ikke musikken, men det har aldri stoppet henne fra å danse.

Anne-Line Lønnbu Kirste (34) husker godt dagen da hun ble hentet av ambulansen og våknet opp på sykehuset etter å ha følt seg dårlig. Likevel tok det en stund før hun og familien oppdaget at hun var blitt døv.

- Jeg ble født hørende, men da jeg var tre år gammel mistet jeg hørselen på grunn av hjernehinnebetennelse, forteller hun til KK.

Som treåringer flest var Anne-Line mesteparten av tiden i sin egen boble og opptatt med å leke. Ingen merket at hun ikke oppfattet lyder som før. Men familien skjønte at noe var galt da Anne-Lines mor var ute på reise og ringte hjem for å si god natt til datteren, slik hun alltid pleide å gjøre. Anne-Line var helt stille og responderte ikke. Bare noen få dager senere var hun tilbake på sykehuset og blir konstatert døv.

Familien bestemmer seg for å flytte fra Kirkenes til Trondheim for at Anne-Line skal få muligheten til å gå i barnehage sammen med andre døve barn. Her lærer hun seg også tegnspråk.

- Jeg husker ikke så mye fra akkurat denne tiden, men jeg har tatt vare på flere barnehagebøker der det står skrevet at jeg ofte kunne være sur, vrang og frustrert. Når jeg ser tilbake, forstår jeg at det kanskje ikke var så rart. Plutselig hadde jeg mistet evnen til å oppfatte hva som blir sagt, forteller hun.

Som ungdom ble Anne-Line utsatt for mobbing, men livet hennes tok en helomvending da hun begynte på danselinjen på Rud videregående skole. Å bli danser var hennes største drøm.

- Jeg husker at jeg så musikalen Cats på TV. Oh my god, jeg ble helt frelst! Jeg skulle bli profesjonell danser, det var ingen tvil om det, sier Anne-Line.

SKUESPILLER: Anne Line spiller i forestillingen Askeladden og prinsessen i Trollfjellet på Teater Manu. FOTO: Astrid Waller.
SKUESPILLER: Anne Line spiller i forestillingen Askeladden og prinsessen i Trollfjellet på Teater Manu. FOTO: Astrid Waller. Vis mer

Etter å ha fullført videregående, tok hun danseutdanning på Bårdar Akademiet. Livet var likevel ingen dans på roser for den unge jenta. Det første året på Bårdar ble litt som å møte veggen, eller rettere sagt å krasje i veggen som Anne-Line selv beskriver det. Hun valgte å ta seg et friår og studerte foto i to år, bare for å prøve noe annet. Men Anne-Line lengtet tilbake til de svette treningsklærne. Det var på dette tidspunktet at hun forsto at det alltid ville være dansen som ligger hennes hjerte nærmest. Hun gikk tilbake til dansegulvet på Bårdar Akademiet og fullførte studiet. En avgjørelse hun aldri har angret på.

- Dans betyr alt for meg, og mitt aller største ønske er å en dag kunne leve av dansen. Jeg vil vise at det går an å danse selv om man ikke kan høre.

LES OGSÅ: Foreldrene er døve, barna hører: - Vi er en helt vanlig familie

Går sin egen vei

Så lenge man har god timing og øver mye, kan enhver danse uten musikk ifølge Anne-Line. Døve og hørselshemmede kan være like glad i musikk som hørende, men på en annen måte. Anne-Line kan høre litt med et såkalt cochleaimplantat, men dette tar hun ut når hun skal danse. Anne-Line hører derfor ikke musikken, men det har aldri hemmet henne på scenen.

- Å danse uten musikk går veldig fint. Jeg følger med på hva de andre danserne gjør, og passer på å øve inn koreografien til den sitter som den skal. Også følger jeg rytmen ved å telle takten. Hvis det er raskt tempo, kan det selvfølgelig bli vanskelig noen ganger, sier hun.

34-åringen har vært innom alle typer dansestiler, alt fra ballett og jazz til burlesque og flamenco. Som en ekte kunstner har hun fått vise frem flere sider av sitt store talent, også som skuespiller ved Teater Manu i Oslo. Hun kaller seg selv for en potet – en som kan brukes til alt.

- Jeg tror det er sunt for alle mennesker å utforske nye sider ved seg selv. Vi er hele tiden under utvikling. Selv har jeg alltid vært sta, og er ikke redd for å gå min egen vei.

Ved siden av dansen, jobber Anne-Line i dag som lærer på en videregående skole hvor hun underviser i tegnspråk. Selv mener hun at alle burde lære seg tegnspråk, slik at flere lettere kan kommunisere med døve og sterkt hørselshemmede.

- Det handler om likeverd og inkludering. Når man ikke blir forstått, mister man også følelsen av å tilhøre et fellesskap. Vi har jo mulighet til kommunikasjon via tolk, men også tolketjenesten for døve må forbedres. I dag er det spesielt vanskelig å få tak i tolk på kveldstid og i helger. Jeg kan ikke være spontan og impulsiv, og det føles ofte kjipt.

Anne-Line forteller at hun som døv ikke føler seg annerledes enn andre mennesker, men at hun har opplevd å bli møtt med fordommer.

- Det hender at jeg får et par dumme spørsmål fra folk, der de for eksempel spør meg om døve kan kjøre bil og om det er slik at man faktisk kan ha sex, sier hun og ler mens hun rister på hodet.

Selv om Anne-Line ikke har lett for å ta seg nær av ting, synes hun det er trist at man som døv befinner seg i en slags evig kamp mot fordommer og mangel på forståelse for hvem man egentlig er. Hun har en klar beskjed til alle hørende om at de ikke må undervurdere døve, bare fordi de mangler en sans.

- Vi må unngå å sette unødvendige begrensninger for mennesker som er døve. Det er ingen grunn til at døve skal bli hindret i å delta i samfunnet på lik linje som alle andre. Jeg mener det er viktig å bryte med disse fordommene fordi de kun er ødeleggende. Fordommer eksisterer først og fremst på grunn av uvitenhet.

Selv om det å være døv kan by på mange utfordringer, har det også sine fordeler.

- Hvis Jehovas vitner eller uønskede gjester ringer på døren, hører jeg bokstavelig talt ingenting. Om natten når jeg ligger og sover er det dessuten musestille, og det er ingenting som forstyrrer meg.

LES OGSÅ: Stadig flere unge får hørselsskader

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

Miljøet er lite

For Anne-Line er det viktig å være en del av døvekulturen, og er både programleder i podkasten Lydløs Podkast og medlem av Snapchat-kollektivet Hverdagsdøv. Anne-Line er også åpent lesbisk og fast «snapper» i Hverdagsskeiv.

- Det er utrolig gøy å jobbe med disse prosjektene. Lydløs Podkast er en visuell podkast i videoformat hvor målformen er norsk tegnspråk. Her får jeg besøk av spennende gjester og sammen diskuterer vi forskjellige temaer. I kollektivet på Snapchat er vi en gjeng unge, døve kvinner som deler hverdagen vår. Responsen har vært overveldende. Vi får så mange meldinger fra folk som forteller at de synes det er både nyttig og interessant å lære mer om hvordan det er å være døv og viktigheten av tegnspråk.

Til tross for at båndene innad i døvemiljøet er sterke, legger hun ikke skjul på at det også finnes ulemper ved miljøet. Døvemiljøet er såpass lite og alle vet hvem alle er.

- Det kan minne om et lite bygdesamfunn der alle kjenner hverandre. Folk flest er hyggelige, men det kan også være mye baksnakking og ryktespredning. Men sånn er det vel i hørende samfunn også, vil jeg tro. Sladder og rykter skyver jeg vekk fra meg. Jeg har ikke tid til sånt, sier Anne-Line.

Anne-Line har et klart mål om å fortsette dansekarrieren sin, og samtidig bidra til å øke kunnskapen om døve og norsk tegnspråk.

- Livet har vist meg at man må ha troen på at man får til det man vil og aldri gi opp. Jeg har lært å akseptere meg selv for den jeg er.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: