Se for deg en ung kvinne i slutten av 20-årene. Flink, vakker og med masse stå-på-vilje. Eller, i alle fall en vilje som gjør at hun presser seg selv til det ytterste, selv om hun egentlig ikke orker eller kan. Står trening på dagens timeplan, er det uten forbehold. Det er bare å glemme å lytte til kroppen om halsen er tett eller underlivet verker - gjøremålene består.
Dessuten er hun litt forvirret og undrende over hvem hun egentlig er og hva hun ønsker å gjøre. Hun pakker kofferten og reiser til LA uten noen andre mål eller ambisjoner annet enn å egentlig «finne seg selv», og på veien dit dukker opp en del utfordringer hun ikke er helt forberedt på. Små hint tar henne tilbake til barndommen og hvordan den har formet henne som voksen. Men... Hvordan vet man om man er ung eller voksen? Og hva vil man egentlig bruke det éne livet sitt på?
Denne historien handler ikke om Linnea Myhre, men hovedkarakteren i den nye boka «Meg, meg, meg». Moldenseren trekker likevel mange paralleller mellom boken og sitt eget, virkelige liv.
29-åringen er et friskt pust i en rosabloggverden blant lipglosser, Barrys Bootcamp og extensionshår. Hun har siden hun startet bloggen sin i 2007 blitt omtalt som «sinnabloggeren» av blant andre pressefolk og bloggkolleger. Den som ofte er bitter og irriterer seg over ting. Du vet, den som faktisk tar seg bryet å kritisere om det er noe hun ikke liker og påstår selv at er lei av det meste. «Alt du vet er feil» var tittelen på den første bloggen hennes. Senere ble Brusbloggen et faktum. Og selvfølgelig, hun er dama til musiker Sondre Lerche.
- Jeg føler meg ofte flat
KK møter henne for en prat på en kafé i Oslo sentrum, og idet jeg kommer inn døra med skriveblokka i hånda smiler hun til meg og vinker for å vise at hun allerede er på plass. Hm, bitter sinnablogger?
- Det er trist å si det, men jeg føler meg ofte flat, sier hun litt ut i intervjuet og demonstrerer en rett linje i lufta med håndflaten.
Hun pleier å si at hun er tilfreds med sånn som hun har det, og er verken overlykkelig eller veldig misfornøyd med ting. Og så er det sjelden hun føler på en ordentlig mestringsfølelse. Ambisjoner? Nei, det har hun ikke.
- Det nærmeste jeg har kommet mestringsfølelse må være da jeg har deltatt i konkurransedrevne realityprogram, og man lever i en slags boble hvor man genuint tror på at det eneste som eksisterer i verden akkurat da er den konkurransen du har foran deg. Utenom det - ikke i det hele tatt. Hvis jeg blir bedt om å sette meg et mål, så har jeg ingen motivasjon for å komme dit.
- Gjelder det bøkene du har skrevet også?
- Ja. Jeg har glede av å skrive altså, men hvis jeg blir spurt om å skrive en bok, så gjør jeg det mest fordi noen forventer at jeg fullfører. Det er ikke sånn at jeg kjenner på en slags eufori som så mange snakker om, eller sikler etter å oppnå noe stort med det jeg gjør. Det er bare en oppgave jeg vil få unnagjort, og disiplin - det har jeg. Når jeg har fått en oppgave, så fullfører jeg den. Men det er sjelden jeg som gir meg selv oppgaver.
- Ser du på deg selv som perfeksjonist?
- Jeg er altfor lat til å være perfeksjonist, jeg har alltid tenkt at ditt beste er godt nok. Men jeg skulle ønske jeg var mer hands-on og hadde større tålmodighet. Faren da er at det bikker over og man pirker ting i stykker, så jeg er egentlig fornøyd med en mellomting.
Hun forteller om prosessen med de andre bøkene sine. Da har noen andre vært nødt til å lese gjennom de siste utkastene, fordi hun har vært «drit lei» av sine egne tekster.
- Det er egentlig dumt å være så lei av noe man skal reise rundt å snakke om. Men sånn har det ikke vært med den siste boken. Jeg har jobbet og stått på helt til siste punktum ble skrevet, og det er jeg faktisk litt stolt over.
Carina ble retusjert mot sin vilje. Nå har hun lagd sin egen fotoserie der hun viser kroppen sin akkurat som den er
Psykiske lidelser
Til tross for sin unge alder og tilsynelatende få ambisjoner, har hun allerede oppnådd en rekke store ting i karrieren. Hun kan blant annet skimte med romanene «Evig søndag», «Kjære», «Hver gang du forlater meg», og nå «Meg, meg, meg». Hun har deltatt i TV-programmene «Skal vi danse» og «Camp Kulinaris», samt at hun helt i starten av karrieren hadde en nettserie med navn «La Linnéa leve», som handlet om psykiske lidelser og Linneas depresjon - noe hun forøvrig har vært åpen om på alle kanaler.
- Jeg har tenkt mye på hva jeg er glad for at min mamma lærte meg da jeg vokste opp. Jeg er glad jeg lærte å si unnskyld, og jeg er glad jeg lærte det å tørre å være åpen og ærlig og snakke om ting man føler på, i stedet for å skyve alt under teppet.
Det tror hun gjenspeiler seg mye i det hun skriver og velger å dele med offentligheten. Linnea unner flere denne egenskapen: Å sette ord på følelser heller enn at man går med det inni seg og det til slutt bygger seg opp til et fjell fullt av bekymringer. Men det handler selvfølgelig om hva man lærer hjemme, sier hun.
En inneslutta fyr
- Og så er det et par andre ting jeg skulle ønske jeg lærte hjemmefra også da, som for eksempel det med omgjengelighet. Jeg er veldig sjenert av meg og synes sosiale settinger er vanskelig. Jeg er nesten redd for fremmede, og jeg har vanskelig for å bli kjent med nye mennesker med mindre de henvender seg til meg.
Men det er tydeligvis ikke alt man skal lære. Når hun tidligere har prøvd å bli mer utadvendt og forsøkt å utfordre seg mer sosialt, har det gjort fysisk vondt i kroppen. Så vondt at hun til slutt har gitt opp.
- Det er liksom ikke bare å bli et nytt menneske når man nærmer seg 30. Kanskje må jeg bare godta at jeg er en inneslutta fyr, sier hun og trekker ironisk på smilebåndet.
- Hvordan tror du folk ser på deg i dag?
- Folk flest vet veldig lite om meg, de tenker bare at jeg er hun sure, negative som aldri smiler. De husker bloggen min for ti år siden, og tror jeg er sånn. Mens i virkeligheten er jeg egentlig bare sjenert. Det hjelper kanskje ikke at jeg har «resting bitch face» heller. De som følger meg litt nærmere vet kanskje at jeg kan være livlig og glad, og engasjere meg i brus og andre teite ting.
Men egentlig har hun aldri vært så opptatt av hva folk tror om henne. Hun går sjelden inn for at folk skal like henne.
- Det er ikke verdt det når jeg er så sjenert som jeg er. Da må jeg skru på sjarmen, og det koster litt for mye til at jeg gidder. Da får folk heller bare tro at jeg er kjip.
Snakke ut om ting
Tidligere har bøkene til Linnea handlet om dyp kjærlighetssorg, spiseforstyrrelser og nå voksenskillet. Dette er personlige og nære temaer de aller fleste kanskje kan være litt redd for å snakke med mange ukjente mennesker om.
- Du som er så sjenert, synes ikke du det er vanskelig å ta opp dette?
- Som sagt så er jeg glad det er lett for meg å være åpen. Når jeg har skrevet om for eksempel spiseforstyrrelser tidligere, er det i aller høyeste grad nakent, men det har likevel vært enkelt å skrive om det. Det er mye vanskeligere å leve med anoreksi, enn det er å snakke om det. Heldigvis har det blitt en mer åpen kultur for å snakke om denslags temaer nå, slik at jeg kan kaste ballen videre. Så kan jeg få tid til å åpne øynene og heller utforske nye ting å diskutere.
Snakker på vegne av en generasjon
Apropos inneslutta fyr. Vi går tilbake til hennes nye roman «Meg, meg, meg» - en bok om å være i voksenskillet, og ikke helt vite om man i det hele tatt vil ha barn, om man er i stand til å ta vare på et barn og om man er god nok for samfunnet generelt. Et generasjonsportrett, som Myhre kaller det. Hun tror det er mange på hennes alder som tviler på egen evne til å mestre livet. Det gjør Linnea også.
- Det er ikke et selvportrett, det er ingen av bøkene mine. Jeg snakker på vegne av en generasjon, men det er klart at jeg kjenner meg mye igjen i hennes tanker og følelser. Mitt mål med denne boken er å sette ord på det andre i samme alder går og føler på, og ta temperaturen på hvordan det er å være ung voksen i 2019.
Linnea tror det er mange i dag som føler på press. For eksempel det med å få barn, som nærmest er forventet av samfunnet så fort man passerer en viss alder og er i et fast, seriøst forhold. Forresten, glem det siste - single 28-åringer får også spørsmål om det ikke er på tide å få barn snart.
LES OGSÅ: Line Kongsvik: - Voksne folk snakker om å få voksenpoeng: Skjerp dere!
Kjenner på presset
- Jeg kjenner ordentlig på det presset jeg også. Man får det samme spørsmålet både i 20- ,30- eller 40 årene, men jeg opplever at stadig flere er engstelige for å hoppe i det, eller vite hvordan man i det hele tatt gjør det. Det tror jeg gjelder særlig i min og din generasjon, sier hun til meg og fortsetter:
- Vi som er så opptatt av å være flinke, vi vegrer oss enda mer. Man trenger mer trygghet og garanti for at det skal gå bra, vi tør ikke ta noen sjanser. Vi venter lenger og lenger, trenger mer betenkningstid. Jeg lurer også på om jeg i det hele tatt har det som skal til. Men det å bli spurt spørsmål om barn virker mot sin hensikt - desto flere som spør, jo mindre har jeg lyst på det. I mine øyne er det like fint å ikke ha barn som det er å ha det.
- Hvilken mor tror du at du eventuelt ville blitt?
- Det vet jeg virkelig ikke. Dessuten hører jeg fra andre at man sjelden blir den moren man i utgangspunktet hadde tenkt. Men det naturlige vil være å føre alt det positive jeg opplevde i min egen barndom videre til mitt eget barn.
Om å lytte til kroppen
Linnea bestiller seg en flaske boblevann fra baren, og forteller om hvordan hun med vilje styrer unna en hektisk hverdag med for mange avtaler og møter. Hun er ifølge seg selv veldig dårlig på å håndtere stressende situasjoner, for ikke å snakke om å gjøre ting hun egentlig ikke har lyst til.
- Jeg blir et jævlig menneske hvis jeg har altfor mange avtaler på en dag, så i stedet for å utsette meg selv og andre for det går jeg heller for å ha mindre sosial kontakt.
Vil hun gå på en yogatime i stedet for å ta en kaffe med en venn, så vet hun at hun helst bør please hodet og gjøre det hun vil mest, selv om hun liker begge deler.
- Og så er det noen ganger det er vanskelig å vite om det er kroppen eller hodet som snakker. «Hvis jeg ikke går på trening i dag... er det deilig eller får jeg dårlig samvittighet etterpå da?» er spørsmål jeg ofte kan stille meg selv. Det er faktisk vanskelig å vite. Jeg får det ikke helt til.
Å ikke respektere seg selv
- Karakteren i boka lytter ikke til kroppen sin. Hvordan er du?
- Jeg synes det er vanskelig å lytte til kroppen, det vet jeg også at mange andre synes. Det er et så stort press der ute om at man skal på trening x antall ganger i uka, man skal spise den og den maten og delta på en mengde sosiale aktiviteter. Midt oppi alt er det lett å glemme hva kroppen trenger.
Via karakteren i boka prøver Linnea å fortelle at det dessverre er en vanlig følelse å ikke respektere sin egen kropp. Når man ikke lytter til hva kroppen sier, så blir det etterhvert kaos i hodet også. Hvis man for eksempel gir kroppen for lite mat, så er det ikke alt hodet klarer å tenke på. Trener man på tomgir, kan man like så godt bare gi opp hele greia.
- Det tror jeg unge mennesker skulle hatt mer innføring i - det at kropp og hode henger sammen. Jeg skulle ønske jeg visste mer om det tidligere selv også, sier hun og sikter til den perioden hvor spiseforstyrrelsen herjet som verst.
Injeksjoner
I dag er det et ekstremt fokus på dette med kroppspress og utseendejag. Unge jenter helt ned i 10-12 årsalderen påvirkes av uoppnåelige skjønnhetsidealer og kropper som ikke finnes på grunn av retusjering, redigering, operasjoner og injeksjoner. Linnea har levd tett på denne «skjønnhetsbransjen» i over 10 år, hvor det er mer unaturlig å ikke ha fikset noe på kroppen enn det er å ha gjort det. Hun har som nevnt også vært åpen om livet med anoreksi, og det å se seg selv i speilet og hate det man ser.
- Kjenner du fortsatt på skjønnhetspress i dag?
- Vet du, jeg har egentlig ikke kjent så mye på det tidligere heller. Jeg har bare hatet kroppen min fordi jeg har hatet meg selv - og når man hater seg selv, er man ikke fornøyd med noe. Nå har jeg det bedre i hodet, som gjør at jeg også har et bedre forhold til kroppen min. De tingene jeg kjenner på er mer det som hører til alderen - for eksempel å sprøyte ting inn i kroppen og i ansiktet for å ikke se gammel ut. Det koster det mye å stå i mot.
- Kunne du tatt injeksjoner, da?
- Da jeg var 22 år sa jeg at jeg aldri skulle det, men så blir man eldre og kroppen peker den retningen den naturligvis skal - den endres og eldes, og plutselig virker ikke injeksjoner så fjernt. Det er også et tema jeg har hatt lyst til å forske videre på i boken, der hovedkarakteren vil være ung og se ut som et barn, men samtidig bli tatt seriøst og være voksen. Det viktigste for meg er å være bevisst på de valgene jeg tar, og være sikker på at jeg gjør det for meg selv, ikke noen andre.
For å unngå å bli eksponert for ting som ikke får en til å føle seg vel, har Linnea avfulgt alle kontoer på Instagram som får henne til å sitte igjen med en dårlig følelse. Det var et bevisst valg hun gjorde for noen år siden. Hun tror også at hun har blitt herdet etter altfor mange år i en bransje som regjerer hele det «sosiale medier-presset».
- Jeg er 30 år og skjønner når noe er fikset på. Jeg har også sett nok tilfeller hvor det blir tatt 300 bilder for at ett av dem skal fungere på Instagram. Det er noe jeg prøver å minne ungdommer på når jeg er ute og holder foredrag om selvbilde. Det er altfor lett å glemme.
Aktuell med «Bloggerne»
Nå i høst er Linnea aktuell som en del av casten i TV 2-programmet «Bloggerne». Med seg på skjermen har hun Caroline Berg Eriksen, Anniken Jørgensen, Sofie Nilsen, Martine Lunde og Julianne Nygård. Sammen skal de blottlegge hverdagen sin med oppturer og nedturer.
- Det var på tide at jeg ble med. Neida, det var ikke det i det hele tatt, ler Linnea.
- Jeg vet jeg kanskje ikke blir sett på som den typiske bloggeren sånn som de andre jentene er, siden jeg ikke en gang blogger lenger på de tradisjonelle plattformene. Men jeg var en av de første som startet med det. Litt ironisk er det at helt siden jeg sluttet med blogging har jeg til og med prøvd å bli kvitt bloggerstempelet, og nå skal jeg være med i «Bloggerne».
Men stempelet har hun funnet ut at hun ikke blir kvitt uansett, så hun bestemte seg for at hun måtte omfavne det og gjøre det til noe gøy.
På TV er hun opptatt av å kun være seg selv, altså ikke rosablogger, selv om hun er satt sammen med en cast som gjerne driver med helt andre ting enn det Linnea helst assosieres med.
- Jeg lurer på hvordan de kommer til å klippe meg, de synes selvfølgelig det er morsomst når jeg er sinnabloggeren. Men jeg er jo mye mer enn det, og jeg håper at seerne vil få se hele meg i «Bloggerne», det hadde vært fint. Og kanskje litt oppklarende også.
- Du sier at noen av de andre bloggerne gjør litt andre ting enn det du vil assosieres med. Er du redd for å bli satt i en slags bås etter at du blir på dette?
- Den båsen har jeg sittet i i mange år uansett. Har du sagt at du er blogger blir du stemplet. Det er noe av grunnen til at jeg sluttet med blogg også, fordi jeg med en gang ble assosiert med sell-out og lipgloss. Men jeg er såpass trygg i meg selv og hva jeg står for.
Linnea sluttet i bloggbransjen lenge før det ble en millionbusiness. Noen ganger kan hun lure på hvordan det hadde gått om også hun hadde hoppet på «spons-bølgen».
- 18 år og mulighet til å tjene flere hundre tusen kroner i måneden, heldigvis skjedde ikke det. Men det er en gøy verden å følge med på. Det er business, reguleringer, regler, penger og kynisme. Jeg leser blogger hver eneste dag, og er jeg på ferie og ikke har mulighet til å lese blogger på noen dager, føler jeg at jeg har falt helt ut. Jeg står midt oppi det, samtidig som jeg observerer det fra utsiden, det er interessant.
- Hvilke typer blogger leser du?
- Jeg leser alle de store, de som er totalt motsatt fra meg selv, som Sophie Elise og Fotballfrue. Det blir litt som reality-tv, bare i tekst, og enda bedre.
