Angelica Kjos står på scenen på Kultur­huset i Oslo. Det er den siste dagen i november 2018, og publikum hører på at hun forteller om opp­veksten sin. En barndom preget av seksuelle overgrep og vold utført av voksne mennesker.

Mennesker som skulle ha vist ­Angelica omsorg, kjærlighet og trygghet.

Angelica kom til Norge fra Irak som fireåring. Bekymringsmeldingene tikket raskt inn hos barnevernet, men det tok sju år før de hentet henne ut fra det voldelige hjemmet. Da startet et liv der hun gikk inn og ut av foster­hjem og barnevernsinstitusjoner.

Som 15-åring hadde hun vært ­utsatt for grove overgrep av minst 15 forskjellige personer, og da hun var i midten av 20-årene, var listen av over­gripere så lang at hun ikke ­lenger klarte å holde tellingen.

Det var kvinner. Menn. Familiemedlemmer. Ukjente. En i familien, som siden ble dømt, fengslet og sendt ut av Norge, tok betalt for at lille ­Angelica ble voldtatt. Han sørget for at hun ble utsatt for menneskehandel. Angelica ble dopet ned, men av og til kunne hun komme til seg selv igjen, og da registrerte hun nakne voksenkropper over seg.

Angelica forsto aldri hvorfor ­flere av overgriperne lo av henne. Det kjentes sårt og vondt.

- Jeg lente meg for langt ut og falt over kanten

Sto på scenen da vannet gikk

Redningen skulle bli den tidligere stortingspolitikeren Kari Kjønaas Kjos, som tok henne under vingene etter et møte i 2011, da Angelica var innlagt på en rusinstitusjon. I dag kaller Angelica Kari for «englemamma», og hun har tatt etternavnet hennes. Kari er som en mamma for Angelica.

Det er mens Angelica, nå flere tiår senere, står og forteller om oppveksten på scenen i Oslo, at vannet går. Hun venter sitt første barn, og ­terminen er i utgangspunktet ikke før om noen uker.

– Jeg var i ferd med å føde, på scenen! Takk og lov for at jeg hadde på meg svart bukse, for da var det ingen som så at jeg var våt, sier hun til KK og ler.

Angelica har en tendens til å le i situasjoner der ­andre ville ha reagert stikk motsatt. Det så vi nylig i TV 2-serien «Petter og overleverne», der Angelica i flere ubehagelige situasjoner tyr til latter for å klare å stå i ­situasjonen. Dokumentarskaper Petter ­Nyquist sier derimot at det er unaturlig for ham å le i samme situasjon.

Til KK forklarer Angelica hvorfor hun har lært seg å bruke latter som en forsvarsmekanisme.

– Jeg fikk ikke lov til å gråte da jeg var barn, og da ble det mer naturlig for meg å le. Jeg ble veldig hardt straffet da jeg gråt. Jeg måtte gå til psykolog for å lære meg å gråte med lyd, for jeg var ikke vant til det. Jeg gråt bare stille med tårer.

– Det at jeg har sett ­humor situasjonen, har gjort at den har virket ­mindre skremmende for meg, forklarer hun.

Og det er også derfor ­Angelica i dag ler da hun tenker på at vannet gikk da hun sto på scenen og holdt foredrag om sin vonde oppvekst.

– Det er så befriende etterpå. Det er litt som når man gråter, og man får ut trykket, da føler man en lettelse etterpå. Trykket blir mindre inni meg.

– Når du gråter nå, blir du hensatt til den tiden da du gråt når du ble straffet som barn?

– Nei, det gjør jeg ikke. Jeg kan gråte, og så kan jeg le rett etterpå. Det er en slags healing-prosess for meg, og jeg føler meg lettet etterpå, sier hun.

Var krevende å få egne barn

Angelica har innsett at hun ikke forsto at hun holdt på å føde, fordi hun ikke kjente smerte. Opplevelsene hun gikk gjennom da hun var barn, har gjort at det skal mye til før hun føler fysisk smerte. Som rier under fødsel.

– Kroppen min er vant til mye smerter. Jeg ble som barn utsatt for seksualisert vold og tortur, og det gjør at man blir lært opp til å tåle mer og mer smerte.

Hun er sikker på at de gjentatte slagene gjør at man blir herdet.

– Til slutt hadde jeg så høy smerteterskel at jeg ikke lenger kjente smerte. Jeg har brukket ting uten å ha kjent at jeg har hatt vondt. Det er ganske ekstremt at kroppen min er blitt så sterk. Kroppen min kobler ut.

Angelica har i dag to flotte døtre, en på halvannet år og en fireåring. Hun elsker livet som tobarnsmor. Det er ingenting hun setter høyere enn døtrene, og hun gjør alt hun kan for å ta vare på dem.

Likevel er hun ærlig om at det har vært krevende å få egne barn. Både fysisk og psykisk.

– Jeg måtte ta keisersnitt med begge barna, fordi det er utfordrende for meg å føde vaginalt på grunn av skader og alt det psykiske det fører med seg. Det har jeg vært veldig redd for, men jeg fikk god hjelp fra sykehuset. Det var viktig for meg å være åpen mot dem som skulle ­hjelpe meg, slik at jeg fikk tilrettelagt fødslene.

– Har du gjort deg noen tanker om at døtrene dine mest sannsynlig kommer til å lære din historie å kjenne når de blir større?

– Jeg har tenkt mye på det. Den dagen de spør, kommer jeg til å fortelle. Det er ikke nødvendig å gå inn på detaljnivå, dersom de ikke er mottakelige eller klare for det.

Hun er opptatt av at ­døtrene skal lære henne å kjenne som mammaen ­deres, ikke som et volds- og overgreps­offer.

– Det er ikke hva jeg har vært gjennom som er relevant her, men det livet vi har skapt sammen. Hvilken oppvekst de har hatt, det er det som er viktig. Ikke min.

Angelica håper at hun kan bidra til å lære dem at ­uansett hva man har vært gjennom, kan man få til hva man vil – om man jobber hardt for det.

– Det er ingenting som kommer av seg selv. Fordelen min som mor er nok at jeg har bred erfaring med hvordan man ikke skal møte barn. Jeg er bevisst på ikke å overføre min historie eller mine reaksjoner over på dem.

Derfor var det viktig for Angelica å ha kommet langt i bearbeidelses­prosessen før hun turte å ta fatt på morsrollen.

– Jeg måtte bearbeide traumene og bli ferdig med dem før jeg satte barn til verden, slik at jeg ikke overførte traumene mine til dem. Det er det jeg har kjempet for hele livet – å skape meg et helt nytt liv. Jeg har jobbet meg bort fra det som er negativt, usunt og dysfunksjonelt, og har prøvd å skape meg et trygt og godt liv.

Det føler hun at hun har klart for seg og døtrene. I dag lever ikke Angelica lenger på «kode 6» – den strengeste formen for «hemmelig adresse» i Norge – men hun kan likevel ikke si til folk hvor hun bor.

– Det kommer aldri noen uanmeldt på besøk til meg, og vi har fiktivt navn på ringeklokken.

Hun tror selv at den beste egenskapen hun har som mor, er at hun er tålmodig.

– Jeg har vært nødt til å vente hele livet mitt på å ­komme meg ut av traumesituasjonene jeg har vært i, og det har gjort at jeg er blitt tålmodig. Også som mor.

– Det er litt artig, for den sekseren var egentlig ikke til Ari i det hele tatt!

Troppet opp med kamera bare timer etter fødselen

I «Petter og overleverne», som gikk på TV 2 høsten 2022, tropper dokumentarskaperen opp på sykehuset bare timer etter at Angelica har født sitt andre barn.

Angelica ler nok en gang med sin smittende latter da hun blir minnet på denne scenen.

– Jeg hadde egentlig ikke lyst til å bli filmet, for jeg var dødssliten og trøtt. Men jeg innså jo at det måtte med, det også, selv om det bare var timer etter keisersnittet!

– Får man i det hele tatt lov til å gå da?

– Jeg gikk nok før anbefalt tid, men jeg er jo så sterk, vet du. De spurte meg på sykehuset hva jeg er laget av.

– Ja, hva er du egentlig laget av?

– Jeg vet ikke! Men jeg har vært nødt til å være sterk. Jeg har ikke hatt trygge voksne som har stått på sidelinjen og hjulpet meg, så til slutt måtte jeg bli løsningsorientert og takle det som kom.

Angelica var tidlig nødt til å ta et valg: Skulle erfaringene i oppveksten ødelegge henne, eller skulle hun jobbe for å skape et godt liv for seg selv. Hun valgte det siste.

– Det tok meg mange år å lære det, sier hun og fortsetter:

– Når den eneste muligheten man har som barn, er å kjempe for å overleve, da blir man sterk. Da lærer man å klare seg selv. Jeg har brukt mange år på å øve meg på å bli glad i meg selv og innse at det jeg har opplevd, ikke er min skyld.

Hun er overbevist om at det har hjulpet henne at hun har vært åpen om de vonde erfaringene, og at hun har brukt dem for å bearbeide det hun har vært gjennom.

– Jeg definerer ikke meg selv som ødelagt, eller tenker at det ikke finnes noe håp for meg. Jeg er en overlever.

- Jeg tenkte at det var billigere med begravelse

Angelica har holdt utallige foredrag, skrevet boken «Slipp meg fri – om terapien etter seksuelle overgrep og vold» i samarbeid med psykolog Atle Austad, og hun har fortalt historien sin foran kamera.

– Blir du noen gang sliten av å snakke om det du har opplevd?

– Nei, jeg er veldig flink til å beskytte meg selv. Jeg er ferdig med historien min. Noen ganger viker jeg unna, fordi jeg ikke orker medlidenheten jeg får etter for ­eksempel å ha holdt et foredrag. For det hjelper ikke at jeg synes synd på meg selv.

Håper døtrene kan finne inspirasjon i historien hennes

Men Angelica er selvfølgelig takknemlig for de ­positive tilbakemeldingene hun får, og hun er glad når folk sier at åpenheten hennes bidrar til å hjelpe andre.

– Jeg har tenkt at den dagen jeg kjenner at det slutter å påvirke meg, da skal jeg slutte å gjøre det jeg gjør. Da er jeg kanskje metta på det. Men ikke før det, for jeg er innmari engasjert i å hjelpe andre.

Ofte får hun tilbakemeldinger både fra helsepersonell og kvinner som har opplevd lignende, og også fra menn som har vært overgripere.

Det er nettopp dette som driver henne; at det vil komme andre etter henne som har opplevd lignende, som kan bli inspirert til å tørre å be om hjelp og dermed ­skape et godt liv for seg selv.

Dette er også et stort håp hun har for døtrene sine, at de en dag i framtiden kan finne inspirasjon i historien hennes.

– Jeg håper at jeg kan bidra til å lære dem at uansett hva man har vært gjennom, kan man få til hva man vil om man virkelig jobber hardt for det. Det er ingenting som kommer av seg selv, og det er ikke farlig å be om hjelp.

Angelica smiler.

– Jeg er et levende bevis på at man kan komme seg ut av helvete og få et normalt og godt liv.