Barnefattigdom:

- Jeg kjente ingen andre som bodde i campingvogn

Fra Kaisa var liten skannet hun folk rundt seg for å skjønne hvor mye penger de hadde, og om de vil avsløre henne og moren som fattige.

FATTIG I NORGE: Kaisa var bare fire-fem år gammel da hun la merke til at det var noe annerledes med henne og moren. FOTO: Alexander F.C Johansen
FATTIG I NORGE: Kaisa var bare fire-fem år gammel da hun la merke til at det var noe annerledes med henne og moren. FOTO: Alexander F.C Johansen Vis mer
Publisert

– Jeg synes det er forferdelig at vi tillater barn å vokse opp i fattigdom. Hvis ikke Norge som er et av verdens rikeste land klarer å gjøre noe med dette, ser det veldig mørkt ut, sier Kaisa Hansen-Suckow (30).

Hun vet godt hva det vil si å være et fattig barn i Norge og hvordan det kan prege starten på voksenlivet. Selv vokste hun nemlig opp med en uføretrygdet mor som slet med å få endene til å møtes, noe hun skildrer i den nye selvbiografien «Oss mot verden».

Da hun var fire år gammel, døde Kaisas far i en overdose. Tre måneder senere brant huset deres ned, slik at de måtte flytte inn i en campingvogn.

– Dette var like før jul og jeg husker at TV2 kom for å intervjue oss om hvordan det ville bli å feire jul i campingvogna. Jeg svarte optimistisk at om vi ikke fikk plass til juletreet, kunne vi bare stikke toppen av treet ut takluka, forteller hun.

– Men jeg kjente ingen andre som bodde i campingvogn og etter hvert forstod jeg at om dette hadde skjedd med noen andre, hadde de kanskje løst det på en annen måte. For første gang skjønte jeg at det var noe annerledes med oss.

Oppdaget at hun var den «unormale»

Jo eldre hun ble, jo mer la Kaisa merke til hvordan moren måtte streve for å skaffe nok penger til små og store utgifter i hverdagen. Det var alt fra klær og mat, til de mange femtilappene som skulle gis bort i bursdagsgaver.

Gleden var stor da hun endelig fikk sykkelen hun ønsket seg, fordi kollektivtransporten var dyr og de måtte stort sett ta beina fatt hvor enn de skulle.

Sommerferiene ble tilbragt i telt på en øy utenfor Arendal, hvor maten stort sett bestod av First Price-nudler. En ferie fikk hun en venninne som inviterte henne over i farens fritidsbåt.

I boka beskriver hun øyeblikket det gikk opp for henne at hennes nye venninne slett ikke var veldig rik slik Kaisa hadde trodd, men at venninnen var helt vanlig og at det var hun selv og moren som var de «uvanlige».

– Det man tenker på som normalt, var rikt for meg. Det førte til en iboende følelse av at vi ikke var som andre og det utviklet seg til at det var noe galt med meg, noe jeg måtte skjule. Da jeg var liten pleide jeg å skanne dem jeg var sammen med, noe jeg fortsatt kan gjøre. Jeg plasserer dem et sted i den sosioøkonomiske stigen og forsøker å se hvilket liv de lever.

– Da jeg var liten tolket jeg det ut fra mammas kropp og stemme. Hvis hun for eksempel turte å si høyt at det var dumt at det begynte å regne fordi det tok oss 45 minutter å gå hjem, skjønte jeg at vi var med «våre egne». Det var et trygghetsstempel på at de ville forstå meg, sier hun.

Kjente på utenforskap

I et land som Norge hvor den generelle levestandarden er høy, handler fattigdom blant barn om mer enn bare fysisk overlevelse. Ifølge Bufdir betyr det også at man mangler muligheter for å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet.

Kaisa sier hun er heldig som vokste opp i et område av Arendal hvor mange av barna kom fra lignende kår som henne. Det førte til at forskjellene ikke ble veldig tydelige før hun begynte på videregående og kom i en klasse med ungdommer fra hele kommunen.

– Jeg merket at jeg var hun blodharry som folk helst ikke ville komme på gruppe med, noe som var naturlig da jeg tidlig hadde mye fravær. Ryggmargsrefleksen var at jeg ikke ble så nær venn med noen, det føltes utrygt fordi de var så annerledes enn meg, forteller hun.

Lærte ikke om fattige barn i Norge

De siste tallene fra SSB viser at 115 000 barn vokser opp i fattigdom i Norge. I en tid med økte kostnader på alle fronter, frykter Kaisa at mange flere norske barn vil oppleve fattigdom i årene som kommer. Noe som kan få konsekvenser både for samfunnet og for den enkelte, da fattigdom gjerne er et problem som følger barna inn i voksenlivet.

For selv om mange av oss tror at alle barn i Norge vokser opp med de samme mulighetene, opplevde hun det ikke slik.

– Jeg lærte veldig tidlig at jeg hadde noen andre spilleregler og ting jeg måtte forholde meg til. Jeg hadde heller ikke det samme økonomiske sikkerhetsnettet med meg hjemmefra. Mamma forsøkte å hjelpe meg så godt hun kunne med de midlene hun hadde, men det var som om den halte skulle hjelpe den blinde, sier hun.

– Som fattig i Norge er man i utgangspunktet alene, fordi det ikke er noe man prater om. På skolen husker jeg at vi lærte om fattige barn i andre land og at vi samlet inn penger, men vi lærte ikke noe om fattigdommen i Norge og at det også her finnes mennesker her som strever fordi de har for lite penger.

Tror ikke på at det finnes fattige i Norge

Fattigdom går ofte i arv. I fjor lagde Kaisa kortfilmen «Så er spørsmålet, hadde de egentlig råd til det før òg?», hvor vi fikk bli med hjem til en fattig barnefamilie i Norge. Den uventede tvisten var at de vi fikk møte var Kaisas egen familie bestående av ektemannen Robin og deres tre barn.

Etter flere vanskelige år har de klart å komme seg ut av ei økonomisk hengemyr og i dag lever de så vidt over fattigdomsgrensen.

Et stort problem med fattigdom i Norge er ifølge Kaisa at mange rett og slett ikke tror det eksisterer og at de tror økonomiske problemer alltid skyldes pengebruk i «Luksusfellen» stil. Hun mener det er liten forståelsen for at økonomiske utfordringer ikke må være selvforskyldte.

– Jeg har lyst til å fri nordmenn fra tanken om at fattige er late og dumme, og at det er synonymt med å være dårlig omsorgspersoner og foreldre. Det fører til at det blir vanskeligere for dem som har fattigdomserfaring å prate høyt om det.

– Folk er kjapt ute med belærende råd om hva man kunne gjort annerledes, men det er en fulltidsjobb å være fattig i Norge. Man må jobbe vanvittig hardt for å få mat på bordet og lys i lampa, og har man barn må man streve ekstra hardt for å skjule det for dem, sier hun.

UROVEKKENDE: Stina Eiet Hamberg i Redd Barna frykter at økte levekostnader vil føre til at flere havner under fattigdomsgrensen. FOTO: Privat
UROVEKKENDE: Stina Eiet Hamberg i Redd Barna frykter at økte levekostnader vil føre til at flere havner under fattigdomsgrensen. FOTO: Privat Vis mer

Frykter at det vil bli flere fattige

I en ny spørreundersøkelse foretatt av Respons Analyse på vegne av Redd Barna, svarer 46 prosent av barnefamiliene at de er bekymret eller svært bekymret for økonomien sin denne høsten. En av tre sier de må redusere matinnkjøpet sitt vesentlig.

– Det er et skremmende høyt tall og ganske urovekkende når du vet at maten er det man gjerne kutter aller sist, sier Stina Eiet Hamberg i Redd Barna.

Hun er redd for at den kraftige økningen i levekostnader vi har sett den siste tiden, vil føre til at flere barnefamilier havner under fattigdomsgrensen.

– Vi mener det er viktig å tenke langsiktig og gjennom bærekraftsmålene har Norge forpliktet seg til å minst halvere andelen som lever i fattigdom innen 2030. Men tendensen går motsatt vei, uansett regjeringskoalisjon, da antallet fattige i Norge nesten har firedoblet seg de siste 20 årene. Snart 12 prosent av barn i Norge vokser opp i lavinntektsfamilier.

Barnetrygd som et sikkerhetsnett

I perioden 2020 til 2021 ble barnetrygden for barn under seks år økt med 600 kroner per måned. Ifølge SSB har dette bidratt til at man har fått færre barn fra fattige familier i denne aldersgruppen.

Redd Barna håper derfor at regjeringen også vil øke barnetrygden for barn i alderen seks til 18 år.

– Det er den enkeltstønaden som har aller størst betydning for å redusere fattigdom blant barnefamilier, men den er også et utrolig viktig sikkerhetsnett for familier med vanlig inntekt. Det kan være barnetrygden som fører til at man unngår å ta opp kredittlån for å erstatte en vaskemaskin som ryker, eller at man har råd til ekstra utgifter i forbindelse med en skoletur, sier hun.

– Barnetrygden er med andre ord både sikkerhetsnettet som sørger for at barnefamilier ikke faller ned under fattigdomsgrensen og det er den som løfter de som faller under.

I en rapport utført av Redd Barna i 2020, ble 500 barn fra lavinntektsfamilier spurt om hvor viktig penger er i livet deres og hvordan det er å vokse opp i familier med dårlig råd.

Mye skam, ensomhet og mer mobbing var noe av tilbakemeldingene de fikk.

– Konsekvensen av fattigdom preger alle oppvekstarenaer. Dette bekreftes av forskning som viser at disse barna har større risiko for å ikke få gode skoleresultater, da de er mindre motiverte, skulker mer og dropper ut tidligere. Mange har også en større risiko for å ikke komme inn i arbeidslivet og for å score dårligere på alle helseindikatorer. Det har derfor en enorm effekt på det livet de får som voksne, sier hun.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer