FØLTE PÅ ENSOMHETEN: – Jeg var svært egenrådig, men jeg var også ensom, sier Majbritt om oppveksten sin. FOTO: Heidi Maxmiling
FØLTE PÅ ENSOMHETEN: – Jeg var svært egenrådig, men jeg var også ensom, sier Majbritt om oppveksten sin. FOTO: Heidi Maxmiling Vis mer

Majbritt Maria Nielsen:

– Jeg klarte ikke å finne fotfeste

Etter en vanskelig ungdomstid med mobbing, spiseforstyrrelse og depressive følelser med påfølgende vonde år, snudde plutselig alt for Majbritt Maria Nielsen.

Majbritt Maria Nielsen har brukt de fleste av sine 29 år på å samle seg selv sammen og bli like sterk som hun ser ut til å være når hun debatterer politikk i mediene. Og hun er kommet dit hen at det går fantastisk. Hun har drømmejobben som radiovert, hun har balanse mellom jobb og fritid – og hunden har det bra. Så er det selvfølgelig det med en forelskelse som kan gjøre en helt gal av hormoner.

– Akkurat nå kan jeg få det sånn helt: «Alle sammen, frys nå!»

Hun holder hendene fram foran seg i en fastlåst positur som om hun er frosset fast.

– For akkurat nå er det bare sinnssykt kult. Fordi jeg også er forelsket, snurrer alt rundt … Jeg burde nesten ha en hemoroide i rumpa, for et eller annet skal jo være galt. Men det er neimen ikke noe nå. I går oppdaget jeg en skygge på en tann. Kanskje kommer det noe der? Og så kan jeg bekymre meg for det. Men jeg tror også at jeg har fått nok dritt for en stund.

Det siste består blant annet av mobbing, en depresjon og en spiseforstyrrelse og følelsen av å skulle klare seg selv. Alt som er skjedd, har Majbritt samlet i en bok, som hun håper kan gi håp til unge kvinner som også har utfordringer i livet. Den heter «Søsterskriftet». Og i den har hun skrevet det hun skulle ønske noen hadde fortalt henne da hun var 20 år gammel.

– Jeg skulle gjerne ha visst at historien om meg var en historie som ville ende godt hvis jeg selv jobbet for at den skulle gjøre det. «Søsterskriftet» skal inspirere og gi håp. Jeg ønsker å få andre unge kvinner til å føle seg mindre alene enn jeg har følt meg.

– Jeg var svært egenrådig, men jeg var også ensom

Vakker natur og høyt under taket – fysisk, men ikke mentalt.

Hun vokste opp i en liten by vest på Sjælland i Danmark. Der var det kun én måte å gjøre ting på, og det var vanskelig å være annerledes, forteller hun. Mobbing i skolen var ikke noe man snakket høyt om, så Majbritt måtte selv ta seg av de problemene hun støtte på i åttende klasse.

– Jeg var svært egenrådig, men jeg var også ensom. Jeg hadde en god og trygg oppvekst, og foreldrene mine var kjærlige, men ikke spesielt involvert i mobbingen. Jeg kan huske at moren min var lei av det noen ganger når det var vanskelig, men jeg tror ikke de hadde noe begrep om hvor ille det var for meg. Ikke før jeg fortalte om det som voksen. De var midt i opptakten til en skilsmisse og hadde mye annet å tenke på. Jeg tror også at det var tøft for dem å se på. De gjorde så godt de kunne.

Majbritt forteller at det en kveld gikk så langt at hun ble oppringt og fikk dødstrusler av noen jenter fra skolen. Og på en klassetur til Paris stengte noen henne ute fra rommet, og der ble hun stående i pysjen midt på natten og fikk ikke komme inn.

– I bussen opp gjennom Europa hjemover igjen tok jeg beslutningen om at når vi kom hjem, ville jeg dra til skolen og levere bøkene mine tilbake. Jeg gjorde det i det første friminuttet. Jeg la tingene mine på bordet på lærerværelset og sa at jeg ikke gikk på denne skolen mer. Så gikk jeg hjem og ringte naboskolen. Og da mor kom hjem, sa jeg til henne at jeg hadde meldt meg ut av den gamle skolen og inn på en ny.

– Og det sa de ikke noe på?

– Nei. Jeg tror at de tenkte at «ok, nå er det sånn». Jeg har fått en opprørstrang, og jeg reagerer hvis jeg ser noe som er feil, og jeg gjorde noe for meg selv på et tidspunkt da de fleste andre barn nok hadde fått mer hjelp. Jeg vet at jeg er blitt den jeg er fordi jeg fra ung alder virkelig har lært å passe på meg selv.

- Jeg fikk en spiseforstyrrelse, ble depressiv og dypt ulykkelig

Et par år etter ungdomsskolen fikk Majbritt en e-post fra en jente hun hadde gått på skolen med. Hun ville fortelle at det var blitt lastet opp noen private bilder av Majbritt på en av skolens datamaskiner.

– Det var noen bilder jeg som 15-åring hadde sendt til min daværende kjæreste og som så var blitt stjålet fra ham av en kamerat. Jeg kan huske hvordan et slags mørkt vann begynte å skylle over meg, og hjertet mitt begynte å hamre i panikkangst. Jeg var et barn på de bildene. Det var sinnssykt ødeleggende. Jeg flyttet kort tid etterpå, for jeg klarte rett og slett ikke å være i den byen og bli ydmyket og utlevert uten å vite hvem som hadde sett bildene. Jeg hadde vanskelig for å snakke med noen om det, for hvis jeg gjorde det, betød det jo at jeg var et offer, og det ville jeg ikke være. Jeg har alltid unngått den selvoppfattelsen.

– Så du følte deg ikke som et offer?

– Jo, jeg gikk fullstendig i oppløsning. Jeg fikk en spiseforstyrrelse, ble depressiv og dypt ulykkelig. I flere år klarte jeg ikke å besøke familien min, fordi jeg var redd for å oppholde meg i den byen. Hva hvis noen så meg på gaten og hadde sett bildene? Følelsen av at noen har stjålet noe fra meg, ligger fortsatt like under huden på meg. Hvis jeg lukker øynene i 30 sekunder, kan jeg merke det galopperende hjertet, og jeg kan få svette håndflater ved tanken på at noen skulle gjøre det mot meg igjen.

– Hvordan kommer man seg over noe slikt?

– Det tok tid. Jeg ble veldig oppmerksom på at selv om noen behandler meg dårlig, er det ikke noe galt med meg. Jeg vet det er mange unge kvinner som sitter der ute og føler det sånn akkurat nå. Man kan lett begynne å krype, og jeg har all respekt for de kvinnene som gjør det, for jeg var selv der. Men man kan gjøre noe. Du er ikke det som skjer med deg. Du er et menneske som ting skjer FOR.

LES OGSÅ: En ulykke gjorde moren lam og ifølge legene ute av stand til å få barn. To år senere kom Catherine til verden

Majbritt brukte år på å forstå hva som skjedde den gangen og hvordan hun fortsatte å tråkke feil i livet.

– Det var alt mulig i veien hele tiden. Jeg ga opp mange ting, begynte og sluttet med ting stadig vekk og klarte ikke å finne fotfeste. Det ble bedre da jeg først begynte å tenke over hva som var skjedd. Jeg har brukt de siste to årene på å spørre og snakke med foreldrene mine, og det er jeg så glad for at jeg fikk gjort. Noen ganger har det vært følsomt eller lykkelig, andre ganger vondt eller panisk. Men nå er alt blitt godt. Det er som om det er blitt tatt hull på en byll.

Tidligere gikk hun med blazer og stram hestehale. Nå kler Majbritt seg gjerne i spraglete klær. – Jeg føler meg ufattelig veltilpass i meg selv nå, sier hun. FOTO: Heidi Maxmiling
Tidligere gikk hun med blazer og stram hestehale. Nå kler Majbritt seg gjerne i spraglete klær. – Jeg føler meg ufattelig veltilpass i meg selv nå, sier hun. FOTO: Heidi Maxmiling Vis mer

– Jeg klarer ikke å holde kjeft

For ti år siden begynte Majbritt å engasjere seg i den politiske debatten. Hun ble kampanjeleder og assistent for en politiker til fylkesvalget og har senere gjort diverse politiske arbeider for partiet Liberal Alliance. Hun begynte på jusstudiet da hun flyttet til København, men droppet universitetet etter et par år. Og siden 2015 har hun ikke vært medlem av noe parti, men hun skriver fortsatt debattinnlegg.

– Hva er det inni deg som må ut?

– Jeg klarer ikke å holde kjeft. Jeg mener at det er din plikt å engasjere deg hvis du har sett noe som kan være en god idé. Det er mitt poeng, at alle mennesker har en holdning, og alle mennesker er politiske hvis de får servert premissene riktig. Det er mange som ikke er interessert i å ha en mening, og det forstår jeg ikke.

– Hva er skjedd med deg etter at du begynte å engasjere deg i debatten?

– Jeg er blitt mer hardfør. Jeg har lært at de som angriper meg som privatperson, oftest gjør det i mangel på et godt argument. Det er lett bare å gripe tak i armen på folk og rykke til, ikke sant? Men jeg bryr meg ikke hva folk synes om meg i en debatt. De må gjerne angripe mine meninger.

Selv om hun lenge har vært synlig i det politiske liv, skal vi kun et år tilbake for å finne henne i vinduskarmen, der hun røkte sigaretter og følte seg som en stor fiasko. Hun var snart 30 år, hadde droppet ut av jusstudiet og sagt opp jobben uten å vite hvor pengene til neste måneds husleie skulle komme fra. Hun gjorde ikke noe på tre måneder.

– Det var ikke et sammenbrudd, men et gjennombrudd, sa en av mine gode venner. Og det var spot on.

Kort tid senere fikk hun jobb som radiovert og opplevde å jobbe med noe hun virkelig likte. Siden er det bare gått oppover. Hun er blitt spaltist, har fått en kjæreste hun er dundrende forelsket i, og nå kan hun også kalle seg forfatter.

Majbritt er kledd i mønstrete klær og gule sandaler og passer nok ikke helt inn i den klassiske forestillingen om en borgerlig politisk kommentator. Og det er først i det siste at hun har begynte å gå i spraglete klær.

– I noen år portretterte jeg den ideen jeg hadde om jusstudenten eller politikeren i det jeg gikk i. Det var med stramme bukser, blå blazer, stram hestehale og stiletter. På et tidspunkt lignet jeg nærmest en bankreklame. Nå er jeg dypere engasjert i det jeg gjør, men samtidig kan jeg den ene dagen ligne en pedagog i en utebarnehage og den neste en som skal danse salsa. Jeg trenger ikke lenger å kle meg i noe som skal fortelle meg hvem jeg er. Jeg kan kjenne det.

– Du hviler mer i deg selv?

– Ja, jeg føler meg ufattelig veltilpass i meg selv nå, og det kan man komme til å feire litt brutalt når man ikke har prøvd det før.

MAJBRITT OM KJÆRESTEN: - Da vi møttes, sa det bare «kapow»! Fra den dagen har vi faktisk vært sammen hver dag. Det gikk fort, men hvorfor nøle med det hvis det er noe du vet du vil? FOTO: Heidi Maxmiling
MAJBRITT OM KJÆRESTEN: - Da vi møttes, sa det bare «kapow»! Fra den dagen har vi faktisk vært sammen hver dag. Det gikk fort, men hvorfor nøle med det hvis det er noe du vet du vil? FOTO: Heidi Maxmiling Vis mer

Da Majbritt gikk første året på videregående, møtte hun en som het Michael, som gikk tredjeåret. Det er 15 år siden, og for et par måneder siden fant de sammen. Nå bor de i en leilighet sammen med hunden Kalle.

– Jeg var svært begeistret for Michael da vi gikk på videregående, men jeg kunne ikke få ham fordi han hadde kjæreste.

– Så du har ventet på ham?

– Jeg har ventet i 15 år! Ha-ha! Så da vi møttes, sa det bare «kapow»! Fra den dagen har vi faktisk vært sammen hver dag. Det gikk fort, men hvorfor nøle med det hvis det er noe du vet du vil? Vi har samme forståelse av hva det gode voksenlivet er, og vi vet at vi gjerne vil ha barn, gifte oss og være sammen. I dag sa jeg: «Nå synes jeg godt du kan fri til meg snart, kjære …» Og det kan han nok også finne på å gjøre snart. Men inntil videre er han kjæresten min.

Drømmen er å flytte ut til en nedlagt skole med lang vei til nærmeste nabo, så Majbritt i Michael kan hente avisen uten å kle på seg og uten at andre kan se.

– Jeg vil ikke bo i et Excel-ark, der jeg kan lukte hva naboen skal spise til kvelds. Jeg vil bo sånn at jeg kan se solnedgangen. Jeg vil bo et sted der internettforbindelsen er dårlig og hvor det er stille. Det er en slik plass jeg kommer fra, og det tror jeg at man har en tendens til å gjenskape. Jeg vil gjerne ta med meg kjærligheten til en slik natur og ro. Et sted der jeg på kjøreturen hjem fra byen kan merke at skuldrene senker seg for hver kilometer.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: