Det var en slitsom dag på jobben, og ­Gunhild Stordalen trengte en opptur. Snart sto hun i shoppingmekkaet ­Bog­stad­veien. Stativene bugnet av farger, skremmende lik fruktene i spillemaskiner i Las Vegas. Alt gikk som smurt, og kortet gled uten motstand gjennom betalingsterminalen. Bluser, kjoler, skjørt. Tenk så mye fint det er å få kjøpt! Og tenk så bra det kan få deg til å føle deg! Eller …?

Snart var hun hjemme. Posen sto som en elefant i rommet og levnet så vidt plass til den 80 kilo tunge ­hunden Ramm­stein, som stormet henne i møte. Etter kyss og klem begynte noe plutselig å skje. For alt det som hadde vært så søt­ladent i butikken, nå fikk det henne til å føle seg uvel. Snart orket hun knapt kikke oppi posen.

– Jeg er flink til å promotere leie av klær og ­gjenbruk, men jeg har fortsatt å kjøpe fashion. Og jeg har kjent på både gleden og skammen ved det, sier ­Gunhild Stordalen (43).

– Vi vet nå at moteindustrien står for 8–10 prosent av klimautslippene globalt, 20 prosent av avløpsvann og bruker mer energi enn flytransport og shipping til sammen. Da jeg kom hjem, holdt jeg på å kaste opp av det jeg hadde kjøpt. Jeg spurte meg selv: «Hva gjorde jeg nå? Jeg gikk og kjøpte noe jeg ikke trenger siden jeg har et klesskap som er helt fullt.» Jeg skjønte at dette må jeg bare slutte med.

- Jeg blir kjempeusikker og redd

Vi møter Gunhild i leiligheten hjemme på Frogner, et steinkast fra Slottet og et utall ambassader. Siden hun startet EAT i 2013, har hun vært politikernes ­Styggen på ryggen: Det må bli nok mat til alle, sunn mat til alle, og ikke minst en matproduksjon som gjør at vi når klimamålene. Hun har hamret inn budskapet i de høyeste organene, FN inkludert, og satt sammen EAT Lancet-kommisjonen, der 37 av verdens fremste vitenskapsfolk har utarbeidet en rapport om hvordan jordens 10 milliarder mennesker kan brødføs.

Egentlig startet intervjuet allerede dagen før, da ­journalisten, som del av forberedelsene, laget en av rettene i EATs Planetary Health Diet. Torsk, gryn, grønnsaker og nøtter. Både mann og barn var enige om at det ­smakte. Mettet gjorde det også.

– Vi har fått så mye pepper for den ukesmenyen ­Dagbladet publiserte før nyttår, sier Gunhild under ­krystallkronen og kommer kritikken i forkjøpet.

– Vi burde holdt oss til ingredienser som dyrkes i ­Norge. Men ukesmenyen var kun ment som et eksempel. De globale anbefalingene må oversettes og tilpasses lokale forhold og klima, kulturelle og religiøse forhold og til og med personlige preferanser.

– Jeg er blitt kritisert fra dag én

Gunhild byr på kaffe og mineralvann. Med rene trekk, rosa genser og velfønet frisyre lever hun opp til samtlige «Best kledde»-priser opp gjennom årene. I hunde-­daybeden slafser Rammstein på et kjøttbein på størrelse med lårbeinet hennes. Selv er hun barbeint under designer­bordet, og sier seg umiddelbart enig da vi påpeker ­paradokset Gunhild Stordalen, som har levd i sus og dus og samtidig prediker bærekraft.

– Jeg er blitt kritisert fra dag én for dobbeltmoralen i budskapet mitt versus hvordan ­Petter og jeg levde, og det skjønner jeg jo. Det hadde vært mye lettere om jeg bodde i en ett­roms på Vinderen som student, med et gjennomsnittlig forbruk. Men samtidig, uten å ha giftet meg med en av Norges ­rikeste kunne jeg ikke bygd opp EAT. Petters ­filosofi er å gi mer tilbake enn du tar ut, og han har brukt enorme summer på mitt engasjement. Uten Petter hadde jeg kanskje aldri fått en like sterk stemme, og så fort.

Hun forteller om de tre doble F-ene som hver og en burde vært forbudt eller strengt regulert: Fast Food (junk), Fast Fashion og Factory Farming. Samtidig, det står ikke og faller på individuelt forbruk, det må system­endringer til. Gunhild skammer seg dypt over den ferske OECD-­rapporten som slår fast at Norge sann­synligvis ikke ­kommer til nå klimamålene.

– Om ikke Norge, med et oljeberg av penger, skal klare det? Give me a break, sier Gunhild.

Med en selvforsyningsgrad på under 40 prosent mener hun Norge er utsatt.

– Vi trenger en norsk EAT Lancet-analyse fra norske fagmiljøer som grunnlag for en helhetlig norsk handlingsplan for matsystemet, med konkrete mål. Planen må innebære mer lokal produksjon for lokalt forbruk, ikke bare i Norge. Pandemi og krig har vist hvor sårbare de lange globale verdikjedene er, og risikoen ved å være overavhengig av noen få globale produsenter. Det er noe av det vi har jobbet med etter FN-toppmøtet. 120 land har allerede startet arbeidet med en slik plan, og det er så pinlig at Norge ikke har det at jeg ikke har ord for det, Hege. Men denne kampen vinner vi før eller senere, fordi vi står på en voksende haug av fakta og forskning. Men så er det jo noen profiler innen landbruket som mener dagens system fungerer utmerket om det bare kommer litt mer penger. Jeg mener at det skaper mange tapere.

– Jeg har vært så langt unna å ta jeger­prøven

Gunhild var eldst av tre barn og vokste opp med frittgående høns, kaniner, hunder og katter på ­Muggerud utenfor Kongsberg. Pappa var sivilingeniør og mamma psykiater, og Gunhild husker en mor som ga alt for barna. Selv skjønte hun at hun aldri kunne gi like mye, og bestemte seg tidlig for ikke å få barn selv. ­Familien kjørte bygdas mest skranglete bil, og brukte ­aldri penger på noe unødvendig. Selv skulle Gunhild komme til å sette et større miljøavtrykk enn de fleste, noe hun innrømmer har skygget for budskapet.

– Jeg holder på å rydde opp i livsstilen min, og prøver å gjøre den mer bærekraftig og «walk the talk». Jeg har ­lovet meg selv å slutte å fly for pleasure og sparer reisene mine til der jeg har «impact». Jeg kommer ikke til å fly til Maldivene «ever again». Jeg kommer aldri til å fly til New York bare for ferie. Jeg kommer til å ta tog så langt det er realistisk, og jeg klimakompenserer alt jeg flyr.

Hun lever etter EAT-dietten, og merker at dårlig mat får henne til å føle seg dårlig. Hun unngår kjøtt, siden det kan ha effekt på sykdommen, men det hender at hun unner seg en «lykkelig frittgående burger».

– Kjøtt er definitivt del av en bærekraftig framtid, såfremt dyret har levd et godt liv og spist mest gress. Vi snakker mindre, men av bedre kvalitet. Og du finner ikke noe bedre kjøtt å spise enn vilt, gitt at bestanden er bærekraftig.

Gunhild holder opp to fingre i et millimetergrep:

– Jeg har vært så langt unna å ta jeger­prøven. Det som stanset meg, er at jeg ikke har tid, og at jeg er veldig glad i dyr. Men jeg har slaktet høner.

Gunhild forteller om hoggstabelen hjemme på Muggerud og pappa som lærte henne å svinge øksen.

– Det er jo et lite traume det der. Men det er viktig å se hvor maten kommer fra. Senere hadde jeg høner på Bygdøy. De første to het Gunnulf og Tone.

– Sånne «Rent a chicken»-høner?

– Nei, kom igjen, da, sier Gunhild, som om den slags er for nybegynnere.

– Da de ble gamle, slaktet jeg dem for å spise dem. Skal du spise kjøtt, må du også kunne ta livet av dyret.

På spørsmål om hvordan det føltes, ser Gunhild ut som om hun ennå ikke er helt over det:

– Jeg tenkte bare at må jeg, så må jeg. Men jeg hadde med meg en kirurgkompis som sørget for at det gikk ­riktig for seg. Etterpå laget vi coq au vin.

Legeutdannede Gunhild skulle egentlig bli kirurg og jobbe mye frivillig i Leger uten grenser. Etter studiene var hun en periode samboer med en mann i fasjonable Christian Benneches vei på Bygdøy.

– Jeg lurte veldig på hvem denne plagsomme naboen med alle disse paniske festene og Ferrariene var. Jeg syntes det var veldig irriterende ikke å få sove da jeg leste til eksamen, sier Gunhild og forteller at hun og Petter ­senere møttes på en fest i Kristiansand.

– Jeg hoppet bare over hagegjerdet og flyttet inn til Petter, ler hun.

– Men jeg ryddet opp med han andre først, altså, og bruddet der hadde heldigvis ingenting med Petter å gjøre.

Sjokket

Bryllupet sto i Marrakech i 2010, og gjestene ble flydd ned, noe som i etterpåklokskapens lys ikke akkurat sto til gull i klimaregnskapet. Gunhild giftet seg i eksklusiv ­design, og etter vielsen møtte hun pressen med ordene: «Jeg føler bare at jeg elsker Petter Stordalen over alt.»

Men under fernissen av kjærlighet, energi og alt et menneske kan be om av gods og gull, begynte noe å skje. Merkelige symptomer som hun som lege stusset over. Ja, allerede på klasseturen til Tsjekkia da hun var 16, og ­hovnet opp i ansiktet. Var det ikke litt rart?

Men snart hadde hun hendene fulle. Med doktorgrad i patologi og ortopedi startet hun EAT i 2013, og gikk fra å hjelpe Petter med bærekraft på hotellene ved siden av turnustjenesten til å kjempe for miljøet på heltid. Ekteskapet med en av Norges rikeste skulle bli en start­kabel som ga henne en stemme som runget helt inn i FN.

Året etter kom sjokket. Gunhild Stordalen hadde fått den sjeldne autoimmune sykdommen systemisk ­sklerodermi. Kroppen hadde angrepet seg selv og begynt å danne ekstra bindevev i indre organer. I de ytre også, med stivhet i huden og leddene. Ja, egentlig hadde hun fått dødsdommen med den mest aggressive varianten, og i 2014 fantes det ingen effektiv behandling. Legene på Rikshospitalet hadde bare trøst og symptomlindring å tilby henne.

Men nok en gang skulle ekteskapet rekke henne en startkabel. Faktisk to. Sammen med en venn og lege­kollega støvsuget hun internett etter noe som kunne hjelpe, og fant en studie på en eksperimentell behandling med god effekt på en tredjedel av pasientene. I Nederland gjennomgikk Gunhild en svinedyr beinmargstrans­plantasjon med høydose cellegift, som ikke tilbys av norsk helsevesen for hennes diagnose. I to omganger ble hennes egne stamceller ødelagt og byttet ut med friske, og behandlingen skulle nullstille immunsystemet og ­forhåpentligvis stanse sykdommen.

Samantha Skogrand: – Det var kjempetøft å få barn

I dag, åtte år senere, regner legene henne som en suksess­historie. Gunhild forteller at hun var den første pasienten som hadde fått to slike behandlinger og overlevd, og at hun er gjenstand for en publisert pasientcase:

– Jeg har ingen påvisbar sykdomsaktivitet nå. Antistoffer som har vært positive, er blitt negative. Det er virkelig et lite mirakel, fordi sykdommen regnes som kronisk. Men samtidig må jeg si det med en god porsjon ydmykhet. Man skal være forsiktig med å generalisere ut fra ett enkelt tilfelle. Min tolkning er at stamcelletransplantasjonen og cellegiften har restartet systemet mitt to ganger og gitt meg to nye sjanser, men helbredelsen er kommet gjennom livsstilsendringer.

– Ja?

Hun nikker.

– Jeg drakk mye lettbrus og spiste mye smågodt tidlig i 20-årene, men bortsett fra det har jeg har alltid trent mye og spist ganske fornuftig. Men jeg har hatt forakt for søvn og sett på det som latskap. Og jeg har hatt enda større forakt for meditasjon og yoga. Jeg forbandt det med New Age-damer med lilla skjørt og én øredobb. Selv har jeg pisket på med endorfinutløsende aktiviteter og spurtet av gårde på rollerblades. Der har jeg virkelig møtt meg selv i døren, og nå er jeg veldig opptatt av nok søvn og hvile.

Det er langt fra Muggerud til Marrakech. Men også fra Ferrari-parader til å brekke seg over en pose impuls­kjøpte klær. Når hun ser tilbake på det, var luksuslivet helt henne?

– Vel, vi mennesker er jo tilpasningsdyktige dyr, og det var ikke vanskelig å bli vant til luksus. Man blir jo blendet, og det er jo stas. Men Muggerud-Laila har jo vært på innsiden hele tiden, og jeg har alltid følt meg splittet. En del av meg har følt at jeg ikke helt kan stå for det.

– Vil du si at du lever mer i tråd med dine indre ­verdier nå?

– Ja.

Hun nikker mot kunst og design og ­kongelige takhøyder:

– Selv om mange selvsagt vil si at jeg ­lever i overflod i denne leiligheten også. Men det er Petter som eier leiligheten, og jeg får bo her. Han eier elbilen også.

- Kommer aldri til å gå inn i noe langvarig forhold igjen

I dag er det bare Gunhild og hunden Rammstein, også kalt Pølsa, som er her. Nå har han reist seg i kurven, og eieren gir ham formaninger om å legge seg. Han tar det centimeter for centimeter. Først etter noen «legg deg ned» siger han helt ned og slenger ut en atal labb, etterfulgt av et grynt.

– Han er en veldig «needy» type, forklarer Gunhild.

Hun forsikrer at noen ny mann ikke er aktuelt:

– Jeg kan si med 100 prosent sikkerhet: Jeg kommer aldri til å gå inn i noe langvarig forhold igjen. Det eneste hankjønnet det er plass til, er Pølsa og hans etterkommere. Etter å ha vært gift med verdens mest fantastiske menneske for meg, og det ikke funket, ville det vært naivt å tro at det skal gå med noen annen.

– Savner du å ha noen å støtte deg på?

Gunhild rister på hodet:

– Jeg har så mye kjærlighet i livet mitt. Med Petter var det en veldig tosomhet, og han var venn, kjæreste og sparringpartner. Men nå har jeg spredd det på mange ­flere. Jeg er egentlig ganske introvert og liker å være alene. Bare tanken på å etablere et nytt forhold med alt av tid og krefter. Nei, det er det ikke snakk om. «Been ­there. Done that.»

Hun lyser opp.

– Så går det an å ha det gøy og nyte livet!

Ved kakkelovnen henger et maleri av Rammstein. På veggen midt imot et 2 × 1 meter fotografi av Gunhild uten hår. Puter ligger nitid dandert i den halvmåne­formede sofaen i hjørnestua. Vi påpeker at rommet ser ut som et herlig sted å sitte.

– Jeg har knapt sittet der, sier Gunhild og nikker mot kjøkkenet og det eneste møbelet hun selv har brakt til torgs i leiligheten: et ståbord med ring light og plass til pc-en. Det er herfra hun forsøker å holde politikerne og næringslivsledere i ørene, som en tante Sofie, bare i lekrere innpakning. Det bringer oss tilbake til måltidet journalisten laget, med verdens framtid i tankene. Hva skal egentlig til for at hele verden skal få spise like sunt og bærekraftig?

– Vi trenger jo en revolusjon, sier Gunhild.

– En fundamental omstilling i hvordan vi produserer, konsumerer og ikke minst sløser med mat. En tredjedel av det vi produserer, havner aldri i noens mage.

Hun gestikulerer med negler i fargene til FNs bærekraftsmål, og sier vi må skifte til naturpositiv produksjon uten masse antibiotika, pesticider og insekticider. Og ikke minst, til et større mangfold:

– Nå er det fem dyrearter og tolv plantearter som står for 75 prosent av all matproduksjon. Vi tror at vi har mange valg når vi går i butikken, men det er jo hvete, ris, mais og soya i absolutt alt.

– Å spise sunt blir et luksusgode

Etter ni år er Gunhild så langt inne i EAT-materien at samfunnsøkonomiske strukturer renner ut av henne i strie strømmer. Hun er klar over at det kan være vanskelig å nå ut til den jevne nordmann:

– Det er derfor jeg bruker halvannen time med KK. Men jeg har sånn tro på at kvinner, spesielt mødre, er utrolig viktige endringsagenter. Jeg tror de vil se hvor føkka det er at vi sender små, uferdige mennesker ut i samfunnet og gir dem mat som gjør dem syke og til ­potensielle nav-ere, mens den samme maten ødelegger deres felles framtid.

– Hvilken mat er det du refererer til her?

– Prosessert drittmat, industrikjøtt, godteri og brus. I Norge og resten av verden subsidierer vi mat som ikke er bra for oss, som ødelegger planeten, øker risikoen for pandemier og driver sosial ulikhet. Hva er logikken i det? Vi oppfordres til å spise mindre rødt kjøtt av myndig­hetene, samtidig er det ingenting som får mer subsidier enn kjøttproduksjon.

Hun skotter mot vinduet og nærbutikken som selger tolv sjokoladeboller til prisen av ett salathode, som ikke engang er økologisk.

– Å spise sunt blir et luksusgode som bare Frogner-­kjerringer som meg har råd til. En alenemor må finne billigere alternativer og «feede» familien på McDonald’s. Vi vet jo at mat dreper, og feilernæring og klimaendringer har enorme samfunnsøkonomiske konse­kvenser.

En dokumentarserie på TV 2 følger Gunhilds liv. Men vel så mye Rammsteins, for hunden har en tendens til å stjele showet gjennom sin blotte størrelse. Nå er han lei av intervjuet og ser bedende på matmor:

– Legg deg, Rammstein, sier Gunhild og peker på hundesengen.

80 kilo hund vil ikke lystre sånn helt uten videre.

– Er han i puberteten, muligens?

– Nei, han er fire år, og rasen blir mellom seks og ti år.

– Mer en midtlivskrise?

– Ja, mer det, sier Gunhild og himler med øynene.

Ifølge Gunhild ser man i USA nå den første generasjonen som ikke kommer til å bli eldre enn sine foreldre. Hun forteller at det rundt 1980 ikke var noen under 30 år med diabetes 2, det ble kalt «gammelmannsdiabetes».

– I dag stilles diagnosen på barn ned i to–tre-årsalder, og det er ikke fordi de ikke trener nok. Selv her i Norge har nå sju av ti voksne overvekt eller fedme, noe som har skjedd på bare fire–fem tiår. Genetikken vår har ikke ­endret seg, men matomgivelsene våre har. Vi kan ikke lenger skylle på individene og si at folk er latere eller ­grådigere enn de var på 1970-tallet.

Hun utdyper:

– Det handler om at vi som samfunn har skapt et fedme­framkallende, ikke bærekraftig system som gjør både oss og planeten til tapere. Løsningen er ikke å ­normalisere fedme og livsstilssykdom, men å endre systemet, slik at det blir lett og mulig for alle, uavhengig av tykkelsen på lommeboka, å velge rett.

– Nå får du kanskje kroppspositivistene mot deg?

Gunhild tenker etter.

– Dette handler ikke om Ola og Kari nordmann, men om systemet. Jobben min er heller ikke å bli populær, men å kjempe for det forskningen viser at må skje. Hvert år dør 11 millioner på grunn av maten de spiser. Det er nesten dobbelt så mange som døde i året av pandemien. I Norge koster det samfunnet over 150 milliarder i året bare i helsekroner. Mens vi brukte hundrevis av milliarder på pandemien og stengte ned samfunnet, lar vi mat – den stille krisen – rulle ganske uforstyrret. Matindustrien har hjemme-alene-fest. Myndighetene må gjøre noe med det, og folk må skjønne hvor føkka det er.

Hun utdyper:

– Vi har sett et sosialt eksperiment på tobakk, alkohol og dop, og det har ikke gått bra når det er fri flyt. Nå skjer det samme med mat. Om ti år sitter vi forhåpentligvis der og tenker: Tenk at dette hvite pulveret fikk flyte fritt i samfunnet? At det var sukker og hvitt mel i absolutt alt. Og at vi hogget ned regnskogen i ­Brasil for å fôre opp milliarder av dyr i fabrikker for å kunne trøkke i oss billig kjøtt flere ganger om dagen.

Ikke for sent for planeten

Med skam på mange fronter, hva kan snu en tung dag til en god? Gunhild ­trekker fram mennesker som sier «Yes, we can». Og at en dårlig dag kan bli til en god dagen etter.

– Lykke for meg er et innvendig fenomen. Det har mindre med omgivelsene å gjøre. Og det som holder meg oppe, er at jeg tror så innmari på denne dugnaden vi holder på med!

Hun understreker at det ikke er for sent for planeten:

– Vi har et vindu der vi kan avverge de mest katastrofale konsekvensene. Men vi må presse på. Jo flere, desto bedre. Og vi må holde politikerne ansvarlig. Se bare hva som er skjedd med palmeolje. Den er jo helt borte nå. Forbrukere ville ikke ha det, og matindustrien ­endret seg over natten.

Hun forsvinner ned i en sms. Skriver med én finger, og nøyaktig åtte minutter og fem sekunder senere legger hun telefonen fra seg:

– Beklager. Det gjaldt noen filantropiske penger. Du får noen minutter ekstra.

Hun forteller om de fem grunnpilarene hun lever ­etter: eat, move, sleep og mindfullness:

– Og det siste punktet er touch/love. Altså kjærlighet og berøring.

– Godt å høre. Jeg var jo litt bekymret i stad for at du ikke fikk nok av punkt fem.

– Nei da, jeg får mye kjærlighet, jeg. Og ikke bare fra Pølsa. Selv om han og jeg ligger og «spooner» om natten.

Vi er tilbake der vi startet, ved handleposen. For avhengighet kan komme i mange former. Gunhild forteller om CAGE-testen, som ofte brukes for å avdekke alkoholavhengighet. Selv tikket hun av på alle kriteriene.

– C står for «cutdown», at du har forsøkt å kutte ned, forklarer Gunhild.

– A for «annoyed», altså at du blir irritert når noen kritiserer atferden. G står for «guilt», altså at jeg skammet meg så mye at jeg nesten kastet opp av handleposen. Og E for «eye opener», da det gikk opp for meg at når jeg følte meg dårlig og trengte behovstilfredsstillelse, gikk jeg og shoppet. Dette er jo et resultat av klesbransjens markedsføring. Vi blir manipulert til å tro at vi blir lykkelige av å shoppe. Derfor har jeg bestemt meg for å «walk the talk» også i klesskapet. Shopping er min siste skam, og den er nå ute.

Hun lener seg fram:

– Shopping er jo et kjempeproblem, og moteindustrien trenger en «makeover». Løsningen er ikke mer økologisk bomull på H&M, men nye businessmodeller, der man kan låne eller leie klær, kjøpe brukt og gjenbruke og ­redesigne. Det koster jo mindre å kjøpe et plagg, ­bruke det én gang og kaste det etterpå enn å leie et ­antrekk. Igjen, her må myndighetene rydde opp.

Selv skal hun dele ut en pris på svenske Elle-galan til helgen, og har fått sydd om en kjole hun brukte i et pakistansk bryllup. Å sette seg ved symaskinen selv er uaktuelt. ­Gunhild viser fram fingrene, krokete av kontrakturer.

– Fingrene mine er helt ødelagt på grunn av sykdommen. Jeg skriver som en drita kirurg. For å si det sånn, kirurgkarrieren min hadde vært «føkka».

Hun forteller at planen er å levere tilbake klesposen ­senere i dag, og at hun har donert beløpet til organisasjonen Remake, som jobber for å få en slutt på fast fashion.

– Jeg har lovet meg selv at jeg aldri mer skal kjøpe ting jeg ikke trenger. Fra nå av skal jeg låne, leie, gjenbruke og sy om. Eller kjøpe brukt.

– Det er en stor endring for deg? Du er jo kjent for å være stilig?

– Ja, jeg er blitt kåret blant de best kledde i flere år. Så det kommer det til å være slutt på nå! sier Gunhild og ler.

– Nå havner du kanskje på verst kledde-listen?

– Ja. Haha.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no