GLEDE I SORGEN: Etter at hun mistet Trine, våget ikke Wenche å få flere barn. Men så tok hun likevel sjansen – og fikk sin kjære Ingeborg. Foto: Sverre Jarild
GLEDE I SORGEN: Etter at hun mistet Trine, våget ikke Wenche å få flere barn. Men så tok hun likevel sjansen – og fikk sin kjære Ingeborg. Foto: Sverre JarildVis mer

å Miste Et Barn

– Jeg kunne aldri se for meg at jeg skulle smile igjen

13. januar 2000 omkom Trine (7) i husbrann. For moren Wenche var sorgen nesten ikke til å bære, men livet kom tilbake. Ingeborg (10) ble født.

Det røde fotoalbumet brant ikke opp. Der er det bilder av en blond jentunge med rose-kinn. På et fotografi strekker hun armene stolt i været – hun har klart å sykle på en tohjulssykkel for første gang. På et annet er hun i Tyrkia, drikker brus og spiser spagetti.

Og her skal hun på karneval. Hun har på seg en hvit kjortel. Over hodet hennes svever en liten glorie – det ligner på juleglitter. Muligens holdes den oppe av ståltråd. I hånden holder hun en stav med en stjerne på.

Trine Magdalene er en engel.

LES OGSÅ: Å miste et barn: Det går ikke helt over

«Huset ditt brenner!»

En fin sommerdag. Wenche Monica Magdalene Trosterud (46) tar imot oss i hagen. Ingeborg Magdalene (10) er også der – hun har skolefri og blomster i håret. Vi er i Skiptvet utenfor Oslo. I det røde huset bor også Wenches mann; Knut-Yngve Haugland (50) og hans to sønner.

– Det var 13. januar 2000. Jeg hadde akkurat kommet på jobb den morgenen. En kollega sa at det var telefon til meg. Det var nabokonen: «Huset ditt brenner og vi får ikke ut datteren din». Sjefen kjørte meg hjemover. Han kjørte så fort han kunne, men jeg syntes ikke det gikk fort nok, jeg tenkte at jeg kunne klare å løpe fortere enn han kjørte. Da vi kom til sentrum av Spydeberg, så jeg huset vårt i det fjerne og flammene som sto opp fra det.

Wenche kommer egentlig fra Spydeberg. Da hun ventet Trine og skulle være alene om omsorgen for barnet, bygde foreldrene hennes på huset sitt slik at det ble en generasjonsbolig. Wenche og Trine bodde i andre etasje. Foreldrene og den yngste søsteren av totalt seks, bodde i førsteetasjen. På den tiden jobbet Wenche i et renseri i Ski.

Da jeg rundet hjørnet, så jeg at datteren min lå på en båre.

– Brannbiler, naboer, skuelystne – så mange mennesker at det var vanskelig for meg å komme fram. Da jeg rundet hjørnet, så jeg at datteren min lå på en båre.

«Wenche, dette må du ikke se». Jeg har tidligere jobbet i Røde Kors Hjelpekorps, og det var venner derfra som sa at jeg burde snu meg vekk. Jeg skjønte at det var fornuftig. Jeg fant et sted der jeg kunne legge meg ned på gresset.

– Men jeg ville hjelpe til. Begynte å løpe rundt, skrek. Gikk inn i nabohuset. Der var mamma og den yngste søsteren min. De hadde forsøkt å få ut Trine. De hadde prøvd alt, men hadde ikke klart å komme seg opp til andre etasje. Mammaen min ble skadet; begge hornhinnene var forbrent. Hun hadde pustet inn mye røyk.

– Jeg visste at Trine ikke levde lenger. Men ingen hadde fortalt meg det. Og derfor hadde jeg håp. Selv om fornuften min sa noe annet. Vi ble kjørt til sykehuset i Moss.

– Jeg har aldri vært så redd. Turte ikke gå inn. Men så tenkte jeg at hvis hun lever, kommer hun til å spørre: «Hvor er mamma?» Jeg gikk inn. Da bekreftet de at hun var død.

LES OGSÅ: Hanne (40) mistet sønnen i kreft: -Han hadde så mye kjærlighet å gi

I KOSTYME: Trine Magdalene skal på karneval og har kledd seg ut. Hun er en engel. Foto: Privat
I KOSTYME: Trine Magdalene skal på karneval og har kledd seg ut. Hun er en engel. Foto: Privat Vis mer

Samme mellomnavn

– Vi snakker ofte om Trine. «Storesøster Trine», sier Wenche. Hun titter bort på Ingeborg.

– Ja, storesøster er i himmelen, sier Ingeborg og slår seg ned på armlenet.

Ingeborg har fått mellomnavnet Magdalene. Wenche, som bestandig er tydelig på at hun er tobarnsmor, sier:

– Det føltes riktig at også Ingeborg skulle hete Magdalene – akkurat som Trine og meg selv. Magdalene er et familienavn som stammer fra min mormor.

Wenche fortsetter den vonde fortellingen og forteller om hvordan lille Trine var livet hennes. 

– Trine hadde vært mitt «alt». Hun var livet mitt. På sykehuset sa jeg raskt at jeg ville se datteren min. Da ble det stille, for ingen visste hvordan hun så ut. Det var en sykehusprest der – han var fantastisk. Han sa: «Det er klart du skal se Trine». Jeg tror ordene hans reddet meg.

- Tenk at jeg ikke skal være mamma mer.

– Jeg sa: «Tenk at jeg ikke skal være mamma mer». Presten sa: «Jo, det vil du alltid være. Det er mye som har endret seg, men ikke alt». Hvis han hadde sagt noe annet da, hadde jeg kanskje ikke levd i dag.

Et barn til på én betingelse 

Ingeborg løper inn i kjøkkenet for å hente vann og kaffe. Wenche forteller at hun holder på å videreutdanne seg, og er kommet inn på Høgskolen i høst. Hun vil bli sosionom slik at hun kan hjelpe andre. Derfor vil hun også fortelle sin historie til oss:

– Det kan være godt for andre som har mistet et barn å se at man kan komme seg videre i livet. Jeg håper at noen av mine tanker kan hjelpe, slik at noen kanskje kan få det litt lettere.

Hun blir stille et øyeblikk, før hun sier:

– Da Trine døde, bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle ha flere barn. Jeg ville ikke sette meg i den situasjonen igjen. Men livet endrer seg. Da mannen min og jeg bestemte oss, sa jeg at det var på én betingelse: Hvis jeg mister enda et barn, må han la meg få dø. For jeg kommer ikke til å overleve det igjen.

Hun ser ned på hendene sine. Så er blikket hennes der på nytt:

– Legen var glad for at jeg var gravid igjen. Men da hun skulle sette terminen – ble det den 13. januar. Samme dag som brannen. «Det skal du få slippe, vi setter 12. januar», sa legen.

– Tiden før fødselen var jeg veldig redd. Det ble bestemt keisersnitt. Ingeborg ble født 2. januar. Hun levde og var frisk. Jeg var så lykkelig.

Pyntet i bunad

Trines kropp var ikke blitt skadet av flammene. Hun døde av røykforgiftning.

– Jeg var med og stelte henne. Jeg ville ha kontroll på alt. Datteren min skulle være fin. Mange ville hjelpe. Det er så lett – i beste mening – å ta over. Men det var viktig for meg å ta avskjed på en måte som jeg vet at Trine ville ha forstått.

– Trine pleide å pynte seg med bunad. Men bunaden hadde gått med i brannen. Fadderne spleiset på å kjøpe en ny til henne. Den hadde en snøring på brystet. Jeg rettet på den, så det ble perfekt. Sykehuspresten kommenterte: «Ja, det der er en typisk mamma-ting». Det var så godt å høre.

– 26. februar skulle Trine ha fylt åtte år. Hun hadde ønsket seg to bamser fra «Løvenes konge». Det fikk hun. Vi la dem i kisten, sammen med en barbiedukke, noen brev og tegninger.

– Det ble veldig viktig for meg å bære kisten. Tenkte at Trine ikke skal oppleve dette uten at mamma er med. Begravelsen ble holdt i Spydeberg kirke. Den ble ikke den svarteste dagen i mitt liv. Det ble en veldig fin dag.

LES OGSÅ: Hunden Bea reddet familien sin da det begynte å brenne

GODE MINNER: Alt ble ødelagt i brannen. Men fotoalbumet klarte seg. Her er det mange bilder av Trine. Foto: Sverre Jarild
GODE MINNER: Alt ble ødelagt i brannen. Men fotoalbumet klarte seg. Her er det mange bilder av Trine. Foto: Sverre Jarild Vis mer

Måtte velge livet

Etterpå var det tomt. Det var en følelse av total utmattelse. Og dårlig samvittighet: Wenche tenkte på de gangene hun hadde vært sint på datteren. De gangene hun hadde kjeftet. De gangene hun ikke hadde latt Trine få lov til å være oppe så lenge hun ville.

– Jeg kunne aldri se for meg at jeg skulle smile igjen. Eller kjenne på glede. Jeg tenkte at jeg ikke hadde rett til det heller. Det var vanvittig hvor mye jeg plaget meg selv.

Men sju–åtte måneder senere kom hun til en psykiater som sa: «Jo fortere du klarer å puste helt ned i magen og tenke at sånn er det, desto bedre. Du må si: Jeg liker ikke at det er sånn, men jeg takler det».

– Jeg måtte ta valget om å leve videre. Måtte ta tilbake livet mitt. Det var ikke sånn at nå var alt i orden – men jeg kunne begynne å snu tankegangen. Det var for eksempel greit at jeg lo. Det var greit at jeg tenkte på noe annet.

Vonde kommentarer

Alt ble ødelagt i brannen. Hjemmet, møblene, klærne. Mange i Spydeberg ville hjelpe Wenche og familien.

– Jeg hadde ikke noe å ha på meg til begravelsen. Men en dame som hadde en klesbutikk i Spydeberg, inviterte moren min og meg til butikken etter stengetid, og sa at vi kunne velge klær. Vi var så takknemlige. Mange gjorde masse for å hjelpe oss og det var fantastisk.

Wenche forteller at når man er i den situasjonen, er man veldig sårbar. Kommentarer som var uskyldig ment, kan fort bli tolket negativt.

– Jeg var stolt av at jeg klarte å komme meg opp om morgenen. Men det virket som om omgivelsene forventet mye mer av meg. På den tiden røkte jeg. En dag tvang jeg meg ut fordi jeg ikke hadde flere sigaretter. I butikken møtte jeg en dame som sa: «Men Wenche, du føler deg bedre hvis du kommer deg ut litt, vet du». Det var sikkert godt ment, men det var en belastning å få den kommentaren. Hun burde heller ha sagt: «Så godt at du har stått opp i dag».

– Hvorfor er det vi som står midt i sorgen som må være overbærende? Hvorfor er det vi som må legge godviljen til og forstå alle andre?

– Seks måneder etter begravelsen sa en person til meg: «Hvordan går det?» Jeg svarte: «Det humper og går». Vedkommende sa: «Det er vel bedre nå». For meg virket det som hun mente: Nå har det tross alt gått lang tid. Jeg ble rasende.

– En annen sa: «Du får ikke mer enn du tåler, vet du». I mine ører hørtes ut som jeg hadde fortjent å miste barnet mitt. Jeg skjønner at det ikke er så lett å møte mennesker i sorg. Men hvis folk ikke har noe fornuftig å si, kan de bare gå videre. Eller de kan si: «Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Er det noe du har lyst til å prate om?»

LES OGSÅ: Cathrine mistet mannen sin: -Å være åpen om hvordan han døde, har hjulpet meg videre

JANUAR 2000: Da Wenche kom til huset, så hun flammene som sto opp fra det.   Foto: Privat
JANUAR 2000: Da Wenche kom til huset, så hun flammene som sto opp fra det. Foto: Privat Vis mer

Blir ikke lettere

– Når det gjelder brannårsaken, det ble aldri konkludert med noe annet enn at det trolig var noe med det elektriske. Kanskje tørketrommelen. Egentlig ville vi ikke vite noe om dette heller. En konklusjon ville ikke forandre noen ting. Man ender bare opp med å legge skylden på en håndverker.

Wenche fikk bo hos en venninne. Etterpå slo hun seg ned i Skiptvet. Der begynte et nytt liv og seks år senere kom lykkedagen da Ingeborg ble født.

Nå kommer Ingeborg med kaffekanne, krus og vannmugge med glass. Vi spør:

– Tenker du iblant på storesøster?

– Ja, som da mamma og pappa giftet seg for to år siden. I kirken tenkte jeg: Lurer på hvor høy Trine hadde vært i dag? Og lurer på hva hun hadde hatt på seg?

Wenche sier: – Sorgen min. Tenk deg en scene. Bak scenen er det et stort teatermaleri. Det foregår en hel masse på scenegulvet, men jeg klarer bare å se maleriet. Sånn var det. Jeg klarte bare å fokusere på at jeg hadde mistet Trine. Jeg så ikke alt det andre.

– Om sorgen er lettere i dag? Nei.

– I dag ser jeg teatermaleriet, men også det som foregår på scenen. Nå vet jeg hvordan jeg skal leve med sorgen min.

Denne saken står også i Allers nr 38, 2016.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: