Hanna Bredal Oftedal

- Jeg kunne aldri vært bare håndballfrue

Hun er lillesøsteren til Stine Bredal Oftedal og kjæresten til Sander Sagosen - nå har hun lagt opp. Hvordan har det vært?

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

«Nå tror jeg kanskje at det er nok». Det var ordene fra mamma som skulle til for at Hanna Bredal Oftedal (25) endret kurs i livet. De tøffe, men helt riktige ordene som kravlet ut etter en lang og krevende periode med skade i foten. Nå skulle håndballen legges på hylla.

Når man er skadet som toppidrettsutøver, går man hele tiden med et håp om at det snart skal bli bedre. Venter og venter. Hanna byttet klubb fra Paris 92 i Frankrike til Silkeborg i Danmark. Flyttet fra Sander og bodde alene. Håndballen gikk plutselig ikke så veldig bra og hun hadde mye smerter i foten.

Hverdagen handlet kun om å komme seg gjennom treningene, og ikke se frem til så mye annet. Mye av den gleden hun tidligere hadde levd etter var ikke like mye til stede lenger.

- Det var veldig tungt. Jeg gikk med en skuffelse inni meg. Men da jeg hadde bestemt meg, sagt ifra til lagvenniner, brutt kontakten og kjørt flyttelasset bort - da var det som om 20 kilo forsvant fra skuldrene mine. Jeg angrer ikke.

Søster og forbilde

Slitne garderober, hender fulle av klister og svette treningssokker. Sjølve livet for en håndballspiller. I over 20 år hadde ikke Hanna gjort noe annet enn å tilbringe tid på håndballbanen. Hun begynte å kaste ball allerede som 6-åring, da hadde mamma Ellen vært aktiv i mange år, og storesøster Stine spilt en god stund. Det har alltid vært helt naturlig for Hanna å gjøre det samme som Stine.

- Jeg var den typiske barnestjernen, som mange kaller det. Jeg var god tidlig, og hadde en del fordeler ved at jeg er venstrehendt og det var manko på høyrebacker. Stine har selvsagt vært forbildet mitt hele veien. Jeg tror det bare er sånn å være lillesøster. Vi har alltid vært gode venner og kommet godt overens - aldri hatt typiske søskenkrangler, sier hun og smiler bredt.

Vi møter den tidligere håndballspilleren hjemme i familiehuset i Nittedal. På veggene pryder det bilder av de to søstrene. Stine er i dag kaptein på det norske håndballandslaget og spiller på det ungarske laget Győr. Hanna legger ikke skjul på at det fortsatt er mye håndballsnakk i hjemmet. Sparring om strategi, kommende kamper og tidligere tabber. I flere år var Hanna og Stine samboere i Paris og spilte på samme lag.

- Bredal Oftedal er jo en konkurransefamilie, men du hører om de som kaster kortene i veggen og tallerkener som flyr veggimellom - sånn er vi ikke. Men litt dårlig stemning skjer, og det har gått noen ankler ute i hagen mens vi har spilt basket på sommeren.

Hanna humrer.

- Føltes det ekstra tungt å legge opp med tanke på at du har en søster med så stor suksess i håndballen?

- Nei. Jeg kan ikke sammenligne meg med henne. Selv om jeg har en karriere jeg er stolt av - er ikke min karriere den samme som hennes. Håndball er en passion vi har hatt til felles, og det er litt trist å ikke en del av det lenger, men jeg ser ikke på det som noe annet negativt enn det. Heller omvendt. Stine vet hvor tøft det kan være å spille på toppnivå.

De støtter hverandre i alt de gjør, og er først og fremst søstre og venninner, så kommer håndballen i andre rekke.

LES OGSÅ: Liva Ingebrigtsen: - Cirka et kvarter etter at jeg fødte vår andre datter, dro Henrik på trening

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

En ny hverdag

For plutselig fikk jo hverdagen til Hanna seg en helomvending. I dag studerer hun pedagogikk, jobber deltid på Wang toppidrett og spiller håndball innimellom for laget som moren er trener for.

Jo, og så pendler hun mellom Nittedal og leiligheten til kjæresten i Paris, da. For litt over seks år siden fikk jo Hanna seg en håndballkjæreste, og ikke hvilken som helst håndballkjæreste - faktisk en av verdens beste mannlige spillere. Sander Sagosen. I 2015, 2016 og 2017 ble han kåret til «Årets unge spiller i verden». En solid bakspiller og en målscorer av rang. Han ble den mestscorende spilleren i vinterens EM-mesterskap noensinne.

De to møttes et sted cirka mellom slitne håndballhaller og klang fra enorme kubjeller.

- Seks og et halvt år siden, ja. Det er en stund altså, og føles nesten som en evighet. Han flyttet fra Trondheim til Haslum den gangen jeg spilte i Stabæk, så vi trente i samme hall flere ganger i uken. Jeg hadde i tillegg gått i klasse med bestekompisen hans, så det var vel han som introduserte oss ordentlig.

Stolt av håndballkjæresten

Hanna beskriver Sander som en varm og omsorgsfull kjæreste. Han er flink til å gi komplimenter, tar alltid vare på henne og får henne til å føle seg bra.

- Det viktigste for meg er at han er så trygg.

- Hvordan er det når han får mye oppmerksomhet fra fans?

Hanna ler.

- Det er ikke noe plagsomt. Og akkurat det har vel gått ganske gradvis. I Paris er det rolig, håndball er ikke like stort der som det er her. I Norge er det derimot mange som kjenner han igjen på gata selvfølgelig, men folk er stort sett bare ålreite og spør om et bilde.

Hun er åpenbart stolt av kjæresten sin, og uttrykker hvor imponert hun er over hans stabilitet på håndballbanen og imponerende læringskurve.

- Ikke for å skryte, men han gjør det sjelden dårlig. Men jeg merker selvsagt på han når prestasjonen i laget ikke leverer.

- Hvordan da?

- Det er to ganger jeg har sett han ordentlig skuffet og langt nede. Det var under kvartfinalen i Final4 i fjor og etter finaletapet i VM i Danmark . Da var det krise i hjemmet. Etter Final Four marsjerte han inn døra og landet langstrakt i senga med hodet ned i puta. Der lå han i halvannen time før han begynte å vise livstegn igjen. I sånne tilfeller prøver Hanna å ikke snakke så mye om håndball. Hun ønsker heller at deres forhold skal handle om andre ting, og bli et slags pusterom.

LES OGSÅ: Elisabeth Klæbo: - Før var det hyggelig å se skirenn, nå er det bare vondt

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

Nå skal håndballparet snart bytte rede igjen. Ny klubb og ny by venter for Sander, og den tyske byen Kiel står for tur - det ser hun frem til.

- Storbylivet i Paris er kjempefint, men det er høyt tempo og mye som skjer. Jeg føler kanskje at når vi kommer til Kiel, er det mer rom for å stresse ned. Vi har tullet en del om at han har flyttet etter meg tidligere, så nå er det jeg som dulter etter.

- Heldigvis har jeg mine ting å styre med. Jeg ville aldri vært bare håndballfrue. Å gå fra å ha en så egoistisk hverdag, til å ikke gjøre noen ting hadde ikke fungert for meg, sier hun.

Den største forskjellen fra tiden hun spilte håndball til nå er friheten man får. Før dreide alt seg om trening, hva man skulle spille og når man måtte legge seg, for å hele tiden få mest ut av treningstimene. Nå kan hun ta seg en fridag om hun føler for det, uten å få dårlig samvittighet.

- Håndball er mye frihet - men under tvang, og det jaget er borte nå. Men jeg savner litt følelsen av å være et lag. Jeg får aldri oppleve den gleden man får etter å ha vunnet en tøff kamp eller oppnådd et nytt mål på håndballbanen. Det er rart, men foreløpig har det gått veldig fint.

LES OGSÅ: Tone Eva Ingebrigtsen: - Det er mange tøffe dager. Jeg kan gå i kjelleren selv av og til

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer