FØDSELSPSYKOSE: Da datteren til Annabell var halvannen måned gammel, fikk mannen hennes henne innlagt på psykiatrisk avdeling.  Foto: Aller Media DK
FØDSELSPSYKOSE: Da datteren til Annabell var halvannen måned gammel, fikk mannen hennes henne innlagt på psykiatrisk avdeling. Foto: Aller Media DK Vis mer

Fødselspsykose

- Jeg kunne ikke se for meg at jeg skulle være mor resten av livet

Annabell ble skilt fra sin nyfødte datter og innlagt på psykriatisk med fødselspsykose. Veien tilbake til mammarollen var tøff, men verdt det!

Annabell Louborg (35) gledet seg; hun var gravid og ventet en liten jente. Nå skulle hun stifte familie sammen med mannen hun nettopp hadde giftet seg med.

– Jeg gledet meg vilt til å bli mor. Jeg kan huske at jeg leste om fødselsdepresjoner og tenkte: Det blir ikke meg. Men jeg var helt ekstremt trøtt under hele svangerskapet og kunne ha sovet hele tiden. Så begynte jeg å få ganske tøffe angstanfall, forteller Annabell, som ble deltidssykemeldt fra jobben som lærer.

Fødselen gikk helt annerledes enn hun hadde håpet. Hun gjennomgikk et halvt døgn med kraftige veer, og jordmoren prøvde å få ut barnet med sugekopp, før det til slutt ble forløst ved hastekeisersnitt – datteren var rett og slett for stor til å komme ut den naturlige veien.

De neste døgnene på sykehuset hadde Annabell problemer med å sove, selv om mannen hennes tok seg av babyen. Og når hun endelig falt i søvn, hadde hun skremmende drømmer om død og ødeleggelse.

– Jeg hadde veldig mange angstanfall og var rystet over at fødselen hadde vært så dramatisk. Jeg begynte også å bli redd for at det var noe i veien med datteren min – at hun ville dø mens hun sov. Og siden jeg ikke fikk sove, ble jeg mindre og mindre i stand til å takle tankene.

Til slutt ble Annabell lagt på enerom i stedet for firemannsrom. Og før hun reiste hjem med barnet, fikk hun vite at hun hadde høy risiko for å utvikle en fødselsdepresjon.

Det ble ikke bedre da Annabell kom hjem med sin lille familie. Hun sov fortsatt nesten ikke og følte at hun gikk rundt som i en døs. Kort etter gikk hun i gang med en generalopprydning i leiligheten, og tok kontakt med en masse mennesker hun ikke hadde snakket med på lenge. Etter den harde fødselen var hun kommet inn i en manisk fase der hun skrev lange lister over ting hun skulle huske. Om kvelden lå hun i sengen mens angstanfallene tok over. Ofte lå hun våken til langt utpå natten.

– Jeg lå og grublet, og kunne ikke gi slipp på tankene. Det tok helt over i hodet mitt. Det er vanskelig å forklare, men jeg hadde følelsen av at jeg var nesten død, mens hjernen kjørte på fullt trykk. Jeg kunne ikke stoppe tankene.

LES OGSÅ: Grethe ble rammet av en fødselspsykose

Fikk vrangforestillinger

Da datteren var halvannen måned gammel, fikk Annabells mann henne innlagt på psykiatrisk avdeling. Han beskriver det selv som den vanskeligste beslutningen han hadde tatt i sitt liv. På det tidspunkt hadde ikke Annabell sovet ordentlig på to uker, og var både fysisk og psykisk utmattet.

Hun var begynt å få vrangforestillinger og var overbevist om at det ville skje noe forferdelig med datteren hennes – at hun ville lide av krybbedød eller av en sjelden sykdom som legene på fødselsavdelingen hadde oversett.

– Jeg var helt ute å kjørte, og kunne nesten ikke stå på beina av trøtthet. Men det ble faktisk verre da jeg ble innlagt, fordi datteren min ikke fikk komme til meg på lukket avdeling. Det klikket helt for meg fordi jeg savnet henne så veldig. Angsten ble verre, og jeg fikk hallusinasjoner og angstanfall, husker Annabell, som opplevde det som om hun holdt på å bli gal.

Men hun var rett og slett syk og hadde fått en psykose på toppen av en hard fødsel. En psykose er en psykisk sykdom der man mister kontakten med den virkelige verden. Noen av symptomene er vrangforestillinger og hallusinasjoner – for eksempel kan man føle seg forfulgt eller overvåket.

Annabell var overbevist om at legene ville ta datteren hennes fra henne. I det hele tatt var det voldsomt å bli skilt fra sitt nyfødte barn da hun ble innlagt.

– Jeg savnet henne så forferdelig, og var sikker på at legene prøvde å teste meg når de overførte meg til lukket avdeling. Til å begynne med sa jeg nei til å få antipsykotiske medisiner, fordi man ikke kunne amme da. Jeg prøvde å pumpe melk med en brystpumpe før besøkene med datteren min. Det var nok mitt siste forsøk på å fastholde en eller annen form for morsfølelse. Men jeg måtte gi det opp, forteller hun.

Mens Annabell var innlagt, tok svigerfamilien seg av den lille. Mannen hennes, som jobbet selvstendig og derfor ikke kunne ta ut permisjon, kom og besøkte henne hver dag selv om hun ikke alltid var i stand til å føre noen samtale.

– Jeg hadde alle mulige vrangforestillinger. Da jeg hadde vært innlagt i et par uker, fikk jeg en slags skrivepsykose, der jeg skrev ned alt mulig på notiskblokker og papirlapper. Når det ikke var mer å skrive på, skrev jeg på papirhåndklær og hva som måtte være for hånden. Det ga en slags mening i min psykose.

LES OGSÅ: - Fødselspsykose er en meget smertefull opplevelse, og det er ikke noe kvinnen har skyld i selv

Min datter måtte venne seg til meg

Avdelingen som Annabell var innlagt på, minnet henne om hennes barndomshjem med en sofa med slitte puter og brettspill som ludo og kinasjakk. Det hjalp ikke på hennes paranoide forestillinger.

– Jeg trodde faktisk jeg var hjemme hos min far og stemor i min barndom, og at det hele var et skuespill som jeg måtte gjennomskue mens personalet overvåket meg. Jeg klarte ikke å skille fantasi og virkelighet. For eksempel trodde jeg på et tidspunkt at en av sykepleierne var søsteren min, så jeg kalte henne hele tiden for Sarah, forteller Annabell.

Hun var også utrygg på flere medpasienter som skrek høyt eller dunket hodet i veggen.

– På lukket avdeling skiftet jeg rom to eller tre ganger, og på et av rommene var det et stort hull i veggen etter en som hadde dunket hodet inn i den. Det var et forferdelig sted å være når man selv strevde psykisk.

Annabell la på seg ti kilo på grunn av medisinene hun fikk før psykiateren på sykehuset satte henne på annen medisin. Men etter to måneder begynte hun å bli bedre i takt med at hun fikk sove og at medisinene begynte å virke.

– Jeg fikk det bedre. Men jeg var nødt til å stenge av for følelsene for i det hele tatt å holde ut å være skilt fra barnet mitt. Jeg hadde jo ikke lyst til å være der. Det eneste jeg tenkte på, var å komme hjem til henne.

Etter tre måneder ble Annabell utskrevet. De første gangene hun fikk være sammen med datteren sin, foregikk det på barnepsykiatrisk avdeling på Bispebjerg Hospital i København, der hun ble observert av en psykolog og en psykiater.

– Datteren min måtte jo venne seg til meg, for hun var blitt stelt av sin far og farfar. Men legene var nok også nervøse for hvordan jeg ville reagere. Selv var jeg bare vilt glad for at jeg endelig fikk være sammen med henne, selv om jeg måtte lære alt sammen, sier Annabell.

Etter at hun ble utskrevet, var hun sammen med datteren et par ganger i uken til observasjon på Bispebjerg Hospital. På den måten vennet begge seg til hverandre. Men selv om Annabell ikke lenger var psykotisk, var hun full av skyldfølelse, noe som utviklet seg til fødselsdepresjon.

– Jeg hadde gledet meg så masse til å komme hjem til datteren min, og da jeg så kom hjem, var jeg rett og slett så langt nede og kunne ikke knytte meg til henne. Jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet for hva jeg hadde utsatt familien min for. Og jeg følte kanskje heller ikke at det var bruk for meg, siden pappaen og bestefaren hennes hadde stelt så godt med henne. Jeg kunne rett og slett ikke se for meg at jeg skulle være mor resten av livet. Jeg hadde ingen konkrete selvmordstanker, men jeg hadde helt klart et ønske om å dø, forteller Annabell, og får tårer i øynene for første gang mens vi snakker med hverandre.

FØDSELSPSYKOSE: Annabell fikk en fødselspsykose og måtte innlegges. Foto: Camilla Stephan
FØDSELSPSYKOSE: Annabell fikk en fødselspsykose og måtte innlegges. Foto: Camilla Stephan Vis mer

LES OGSÅ: Stadig flere får fødselsdepresjoner

Følelser fra barndommen

Etter et opphold på åpen psykiatrisk avdeling avtalte Annabell med sin svigerfar at han kunne passe datteren hennes i tre timer om dagen, så hun fikk litt tid til seg selv. Hele det første året etter at hun var utskrevet, ble familien fulgt opp av det psykiatriske helsevesenet for å sikre at barnet hadde det bra.

Et par måneder senere begynte Annabell i terapi hos en psykoterapeut for å bearbeide opplevelsene. Hun ville gjerne forstå hvorfor hun hadde fått angst i forbindelse med graviditeten – en angst som startet i barndommen da moren hennes ble alvorlig syk.

– Mor fikk kreft da jeg var sju år, men jeg fikk ikke vite at hun var dødssyk. Så jeg forsto det ikke da hun døde. Da jeg ble tenåring, begynte jeg å få voldsom angst – jeg var for eksempel redd for å dø mens jeg sov, husker Annabell.

– Mye av min egen sykdom er knyttet til min mors død og barndommen min. Jeg hadde ikke fått bearbeidet alle de følelsene, og jeg hadde kjempeproblemer med å forestille meg selv som mor fordi jeg ikke kunne huske hvordan min egen mor var da jeg var barn. Jeg hadde ikke noe forbilde, ingen å speile meg i, forklarer hun.

– Det føltes som om all den angsten jeg hadde hatt i forbindelse med at moren min ble syk, boblet opp til overflaten da jeg selv gikk gravid. Jeg ble også veldig redd for å dø da jeg fikk datteren min, fordi jeg ikke helt kunne huske hvordan moren min var, sier Annabell, som ikke har hatt noen angstanfall etter at hun ble utskrevet.

LES OGSÅ: Dette skjer med hjernen når du er deprimert

Vekk med skyldfølelsen

I dag jobber Annabell som pedagogisk konsulent med fokus på barn med særlige behov. Hun er ikke lenger sammen med datterens pappa, men de har et godt forhold, der datteren bor på skift hos dem. Annabell legger likevel ikke skjul på at hennes tilstand har vært med på å tære på forholdet, også etter at hun ble utskrevet.

– Det var forferdelig vanskelig for eksmannen min, både mens jeg var innlagt og da jeg kom hjem og skulle bygge opp et forhold til barnet vårt. Det satte sine spor i forholdet. Og jeg tror kanskje også det hadde vært bra om også han hadde hatt noen å snakke med for å få litt luft. Han fikk ingen hjelp, og var mye alene med alt som skjedde, sier Annabell.

Datteren hennes fyller sju til høsten, og de to har et nært forhold.

– Jeg tror vi har et temmelig normalt mor-datterforhold. Det kan godt være jeg overkompenserer noen ganger fordi nå skal alt være bra. I starten hadde jeg så fryktelig dårlig samvittighet over at jeg hadde vært syk og borte fra henne så lenge. I dag har jeg akseptert at min start på morskapet var annerledes enn de fleste andres. Men det betyr jo ikke at jeg ikke er en god og kjærlig mor, sier Annabell, som i dag har lagt skyldfølelsen bak seg.

– Det høres kanskje sprøtt, men på en måte var det en gave at jeg fikk den psykosen. For jeg fikk bearbeidet alle de vanskelige følelsene fra barndommen min. Jeg fikk fokus på ting som ikke fungerte i min familie da mor døde. Hvis jeg ikke var blitt syk, ville jeg kanskje gitt videre en masse negative mønstre til datteren min, uten å vite om det. Men nå fikk jeg ryddet ordentlig opp i hodet mitt.

Denne saken står på trykk i KK 30 som er i salg fra fredag 28. juli. 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: