Bente Cecilie Ranhoff valgte karriere fremfor barn. Hun er cand.mag. i juss og i økonomi, og har hatt ansvarsfulle jobber der hun har gitt alt.
I tillegg var Bente den fødte leder, som påtok seg verv på flere arenaer. Hun likte å ha en finger med i spillet der hun kunne.
– Jeg har aldri vært redd for å påta meg ansvar. Jobben var en stor del av livet mitt, og jeg både leverte og presterte. Strikken kunne strekkes langt, fordi jeg ikke hadde spesielle forpliktelser på hjemmeplan. Det var et bevisst valg, forteller hun.
– Jeg taklet å ha mange baller i luften på en gang, uten å miste kontrollen. Derfor er det ekstra sårt at hodet mitt ikke fungerer på høyt gir lenger. Hadde det ikke vært for min kjære mann, som jeg giftet meg med i august 2019, vet jeg ikke om jeg hadde orket dette livet.
Bente forteller at skogkatten Mio betyr svært mye for henne, og at det blir mange kosestunder når formen er dårlig. Bentes niese og nevø er viktige, Bente elsker å være tante. Dessuten får hun foreldrene sine på middagsbesøk hjemme på Slependen hver søndag, det er også en hyggelig tradisjon. Men jobben er dessverre et avsluttet kapittel.
Rikke var tungt deprimert og sov seg gjennom høsten. Så kom vendepunktet
Ventet på døden
Bente bodde i 2015 på Ullern i Oslo, hun hadde enebolig ved siden av foreldrenes hus. Mandag 2. februar 2015 begynte hun i ny jobb i Sandvika. Dette var en interessant jobb med spennende fremtidsmuligheter, så Bente var mer ivrig enn noen gang på å vise hva hun dugde til. Hun følte at hun hadde både den utdannelsen og den personligheten som trengtes for å gjøre karriere i firmaet.
– Jeg gledet meg til min femte dag på jobb, fredag 6. februar. Jeg var veldig fornøyd med de første dagene, og syntes jeg hadde vært megaheldig. Jeg ville vise at jeg fortjente denne stillingen, sier Bente.
Hun forteller at det var en bakke ned til garasjen, og at faren hadde strødd. Det Bente ikke så, var at det hadde dannet seg et islag under puddersnøen som kom den morgenen. Hun gikk med bestemte skritt ned mot garasjen, og husker bare at beina skled under henne. Bente deiset i bakken, men hvor lenge hun ble liggende der, aner hun ikke.
– Da jeg våknet, kjente jeg at hodet mitt hadde gått i stykker. Jeg var sikker på at blodet fosset ut av hodet, og lå rolig og ventet på døden. Selv om jeg var overbevist om at jeg skulle dø, var jeg ikke redd, sier Bente.
– Da jeg skjønte at jeg faktisk hadde overlevd, og kjente med hendene at det ikke rant blod ut av hodet, kom jeg meg på beina, åpnet garasjen og satte meg i bilen. Jeg var fryktelig fortumlet og hadde grusomme hodesmerter, men min eneste tanke var å komme meg på jobb.
Jeg parkerte og gikk inn på kontoret. Eller kanskje jeg sjanglet, det vet jeg ikke.
Kristine var på jakt etter sin biologiske far. Så møtte hun regnskapsføreren Jorunn
Hva gjør du her?
Bente fortalte kollegene at hun hadde slått hodet og ikke var helt i form, men bare tøyset bort bekymringen deres.
– Hva gjør du her? Kom deg til legen! Sa de.
Da hun ikke så skjermen klart og hodepinen fortsatte å dundre, oppsøkte Bente lege etter lunsj. Først da oppdaget hun at buksen var klissvåt etter at hun hadde ligget ute i snøen. Fastlegen var ikke til stede, så hun fikk komme til en annen lege.
– Er du kvalm? Spurte han i tre ulike settinger.
Men nei, Bente var ikke kvalm. Da fikk hun beskjed om å ta det med ro i helgen, så ville hun trolig være fin igjen på mandag. Det var hun absolutt ikke, men som den flinke piken hun ville være, gikk Bente på jobb. Hun holdt det gående i 28 dager. Da klarte hun ikke å svinge til høyre i korridoren, men møtte veggen i bokstavelig forstand.
– Jeg måtte innrømme at jeg hadde følt meg temmelig dårlig helt siden fallet, og fastlegen sykmeldte meg. Det ble starten på en reise jeg gjerne skulle vært foruten.
Desperat jakt etter løsninger
Fastlegen fulgte opp Bente så godt det lot seg gjøre, og hun fikk snart diagnosen Post commotio syndrom, det vil si langvarige skader etter hjernerystelse. Det tok likevel lang tid å komme til spesialister, og verdifull tid hadde allerede løpt fra Bente. Hun vet ikke, men tror hun kunne hatt mer nytte av rehabilitering da skaden var ny. Da hadde hun i hvert fall kommet inn i behandlingssystemet fra starten.
– Jeg var desperat, og betalte tusenvis fra egen lomme for å prøve ut alt som fantes av alternative metoder. I tillegg var jeg hos flere nevrologer og spesialister innen skolemedisinen. Ingen kunne hjelpe meg. Det eneste rådet jeg fikk var å ta det med ro. Men det satt langt inne å akseptere at min yrkeskarriere var over, sier Bente stille.
– Det er vanskelig å beskrive, men det føltes som om det var bevegelse, ja rene ommøbleringen i bakhodet mitt. Fornuftsmessig skjønte jeg at jeg ikke ville takle jobben.
Etter ett års sykmelding, gikk Bente over på Arbeidsavklaringspenger (AAP). I regi av Nav ble hun sendt på ulike opplegg for å teste restarbeidsevnen. Dette førte bare til at hun følte seg dårligere og dårligere, for stress, mange mennesker og lyder er noe av det verste for Bente. I enkelte perioder følte hun at alt svevde rundt i hodet, og som om kroppen var vridd opp som en oppvaskklut. I 2020 ble Bente erklært 100 prosent ufør.
Lenge klamret hun seg til håpet om å få hjelp i andre land. Nå er Bentes halmstrå sin egen vilje. Hun håper å bli friskere, slik at livskvaliteten blir bedre. Og hun har ikke tenkt å gi opp håpet. Bente vil gjerne få frem at hun har møtt mange nydelige mennesker i disse årene, men at hun dessverre også har møtt noen som har vist lite forståelse og empati.
- Jeg hadde det plettfritt. To uker senere var jeg singel, arbeidsløs og uten bosted
Finn.no
Det er viktig for Bente å leve et meningsfullt liv, til tross for smerter og begrensninger. Noe av det verste er den evinnelige dirringen i bakhodet. Det synes ikke, men når Bente stikker tungen ut for å demonstrere, ser vi at også den dirrer.
– Det hjelper ikke å hvile, da blir dirringen verre. Dessuten har kjeven fått en skade på grunn av en bihulebetennelse jeg ikke merket etter fallet. Jeg har vært gjennom mange operasjoner, men har fremdeles smerter i kjeven i tillegg til i hodet. Og selv om jeg sjelden tar smertestillende, får jeg noe å sove på, så jeg ikke blir liggende å gruble og dirre, sier Bente.
Ektemann jobber hundre prosent og vel så det. Han er også en utmerket kokk, og Bente er takknemlig for alle de fantastiske måltidene han steller i stand. Hun bruker tiden flittig til å legge ut og selge ting på Finn.no. Der kan hun gjøre ting i sitt eget tempo og hun kommuniserer også med andre brukere av Finn.no.
– Det begynte med at huset ble fylt med esker fulle av ting da min svigermor gikk bort. Min mann og svoger syntes bare det var fint om jeg fikk solgt noe på Finn.no, selv har vi mer enn nok, sier Bente, som etter hvert begynte å gå på auksjoner med ektemannen.
– Det har nok alltid bodd en liten kremmer i meg. Jeg begynte å jobbe og spare tidlig, og prøver å få mest mulig ut av krona. Men dette med annonsene på Finn.no er først og fremst for at jeg skal ha en hobby som gir meg glede. Det går sikkert an å tjene litt, og jeg vil holde på så lenge jeg synes det er artig.
