Sanna Sarromaa:

- Jeg laget det siste barnet fordi det er vondt å være alene

Nå eller aldri, tenkte Sanna Sarromaa (41), satte seg på flyet - og kom hjem gravid med en annen kvinnes egg.

ØNSKEBARN: - Jeg hadde lenge ønsket meg et fjerde barn, og det fikk jeg i siste liten, sier Sanna. FOTO: Privat
ØNSKEBARN: - Jeg hadde lenge ønsket meg et fjerde barn, og det fikk jeg i siste liten, sier Sanna. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

«Rett før coronaen stoppet flyene, tok jeg en siste tur til utlandet og kom hjem med gullegget. Ikke med mitt eget denne gangen, men en annen kvinnes,» skrev Sanna Sarromaa i en kronikk i VG i fjor høst, og undertegnet med Finne, feminist og forfatter, slik hun pleier i kronikkene sine, og som jevnlig heller bensin ned i kommentarfeltene hos både riksavisene og lokalavisene hjemme på Lillehammer.

Førti år gammel, relativt nyskilt og allerede mamma til tre, satte hun seg altså på flyet for å få det siste barnet som hun lenge hadde savnet - og nå tar hun ikke fem flate øre for å snakke høyt om et etisk tema som for mange er svært vanskelig.

- Kjærligheten er helt lik

I november i fjor kom Sannas baby til verden, med både egg og sæd fra utlandet. Kjennes familien komplett nå?

«Kult med intervju» svarer hun på mail, men vi må sende henne bladet, for hun kjøper ikke kvinneblader. Hun synes de er for tamme, sier hun i kjent stil. Denne frittalende finnen har ofte fått høre at hun snakker litt vel mye rett fra levra.

- Ser du på deg selv som en fighter?

- Hm, det må jeg tenke litt på, svarer hun. Neste dag skriver hun i mail:

«Ja, alle sier at jeg er så tøff, men egentlig er jeg kjemperedd og sårbar. Og ensom. Jeg laget det siste barnet fordi det er så vondt å være alene. »

FJERDEMANN: Da Sanna ble mor for fjerde gang, kjentes det like riktig ut som de tre andre gangene. FOTO: Privat
FJERDEMANN: Da Sanna ble mor for fjerde gang, kjentes det like riktig ut som de tre andre gangene. FOTO: Privat Vis mer

Vi ringes for intervju på formiddagen når babyen sover - intetanende om at han mangler det genetiske båndet til sin mor, som er hovedargumentet for mange motstandere av eggdonasjon. Fram til januar i år, har eggdonasjon vært forbudt å utføre i Norge.

- Jeg er ikke så opptatt av den etiske debatten, sier Sanna med sterk finsk aksent.

- Det er ingen som er opptatt av om en gammel gubbe på seksti blir far - men om en kvinne blir gravid blir det etisk debatt om hvor samfunnet må sette grensen. Mange spør om det er annerledes med babyen, enn med de andre barna mine, men kjærligheten er akkurat den samme.

Stemmen er myk, før hun fyrer seg opp over noe en høyrepolitiker skal ha uttalt om eggdonasjon. «Vi vil ikke at det skal lages flere barn uten biologiske bånd.»

- Visst faen har jeg biologiske bånd. Jeg har hatt babyen i magen og ammet ham. De vet ikke hva de snakker om. Å få barn er alltid et egoistisk valg. Jeg nekter å tro at jeg er en større egoist enn andre.

Skammet seg etter skilsmissen

Skilsmissesjokket har hun kalt det, den dagen i 2017 da skilsmissen kom på bordet.

- Det er veldig mange tap samtidig. Det er så kaotisk. Du mister kjærligheten først og fremst. Det er den ultimate avvisningen. Han du har delt livet sammen med, vil ikke ha deg lenger. Det er nesten som en dobbel avvisning. Det er veldig, veldig vondt.

Hun tapte halvparten av tiden med barna. I begynnelsen ble barna boende i barndomshjemmet, mens Sanna og eksmannen byttet på å bo med dem annenhver uke. I uken hun ikke hadde barna, bodde hun i en campinghytte.

- Fy fader altså. Jeg hadde planlagt at det skulle være mitt mest effektive år. Jeg skulle skrive en bok, men klarte ikke å gjøre en skit. Det eneste jeg gjorde var å tenke på barna. Jeg hater fortsatt oddetallsuker, selv om vi ikke lenger har den ordningen.

Det var et økonomisk tap, og et tap av svigerfamilien, den eneste familien hun hadde i Norge. Så er det også noe med skilsmissesorgen som har kjentes skamfullt.

- Ved en skilsmisse blir man ansett som skyldig i sin egen skjebne. Jeg så for meg at mange tenkte «ikke rart han gikk fra den burugla.» Jeg er jo ikke en figur mange er glad i. Min måte å takle skammen på, var å snakke høyt om det. Da kunne de ikke snakke bak min rygg. Jeg var misunnelig på enker og enkemenn - de har en mer nobel sorg.

Hun utdyper:

- De som fortsatt er gift skjønner kanskje ikke størrelsen på sorgen, hvor vanvittig vondt det er. Folk skiller seg på alle bauger og kanter, men selv om mange skiller seg, så er det ikke noe trøst i et tall. Man er ofte veldig alene i sorgen. Da får man ikke den sympatien og trøsten man kunne ha trengt.

- Det finnes jo et brutalt spørsmål: Hvordan bidro du til at det ble brudd?

Hun må tenke seg om. Det er også, når sant skal sies, et temmelig privat spørsmål. Sanna svarer så ærlig hun kan.

- I kraft av skilsmissen er jeg blitt veldig bevisst på hva slags kjæreste jeg var. Hvis jeg kunne bli gift med min eksmann på nytt, er det mye jeg ville ha gjort annerledes - ikke minst hvordan jeg ville ha kommunisert. Jeg tok ham også helt for gitt. Jeg tenkte at han aldri ville gå fra meg.

Den hvite sorgen

Allerede i ekteskapet kjente hun på et vemod over det siste barnet, som av flere grunner ikke ble. En følelse av at familien ikke var komplett. Nå begynte den hvite sorgen igjen å gnage i henne.

Hun snakket med tenåringene sine en etter en. «Hva synes dere om at mamma prøver å få en baby til?»

De svarte på barns ærlige vis: «Det kan du godt gjøre -men er du ikke litt gammel?»

Hun tok kontakt med flere fertilitetsklinikker, gjorde et forsøk med egne egg, men mislyktes.

Fra tidligere svangerskap hadde hun allerede erfaring med assistert befruktning, hun hadde selv donert bort egg, barna hennes har alltid fått høre at de har biologiske søsken i Finland.

LYKKE: Det er den beste fødselen jeg har hatt. Den opplevelsen var så fantastisk. FOTO: Privat
LYKKE: Det er den beste fødselen jeg har hatt. Den opplevelsen var så fantastisk. FOTO: Privat Vis mer

Å bli gravid ved hjelp av både egg- og sæddonor, var derfor en tanke som meldte seg etter det første mislykkede forsøket med egne kjønnsceller. Med en eggdonor ville hun øke sjansen for graviditet fra 15 til 50 prosent.

- Det var på førtiårsdagen min, at jeg tenkte, faen, nå har jeg ventet for lenge. Nå må jeg kline til, det er nå eller aldri. Det er last chance, baby.

Etter lanseringen av Skilsmisseboken - en overlevelsesguide i august i fjor, og dagen etter å ha snakket om boken for siste gang på Gausdal Folkebibliotek, satte Sanna seg på flyet - og vendte hjem igjen - gravid med en annen kvinnes egg.

Det var med skrekkblandet fryd hun konstaterte at graviditetstesten var positiv. Ut fra tidligere erfaring med assistert befruktning, visste hun at risikoen for å abortere var høyere.

- Jeg var nesten redd for å gå på do.

Fra tiden da tvillingene hennes var små, hadde hun tatt vare på noen av klærne. Nå gikk hun og rotet i de små plaggene, ga seg selv lov til å glede seg forsiktig.

- Det var helt magisk å gå gjennom de gamle babyklærne, og tenke at kanskje disse kan brukes igjen.

Mer kjærlighet i familien

Etter to akutte keisersnitt ved tidligere fødsler, fikk hun automatisk bevilget planlagt keisersnitt. Denne gangen fikk Sanna være våken under inngrepet.

- Det er den beste fødselen jeg har hatt. Den opplevelsen var så fantastisk.

Med seg hadde hun sin gode venninne Kine - eller pappa Kine som de bare kaller henne. Hun har nemlig fått ta ut pappaperm - den kan overføres til andre.

- Var det sårt å føde uten en mann?

- Nei, Kine gjorde jobben sin som mann. Jeg tror vi begge gråt da babyen kom ut. Det var veldig sterkt og rørende.

«Dette kan jeg gjøre igjen!» utbrøt hun, bare sekunder etter å ha fått babyen sin opp på brystet.

Livet er et annet nå, for finnen, feministen og forfatteren på Lillehammer. Hun klarte å beholde barnas barndomshjem, har fått ny fulltidsjobb - og med ny samværsordning har hun også alltid et eller flere av barna boende hos seg. Og så er det babyen da.

- Jeg er veldig lykkelig, jeg er så forelsket i babyen. Jeg har så masse kjærlighet å gi. Det er herlig å se tenåringsslaskene stå og beundre babyen.

- Babyen har økt mengden av kjærlighet i familien. Og jeg tenker at jeg er sterkere og mindre sårbar.

Hun visste hun kom til å takle å være alene med et barn, men var likevel litt bekymret for hvordan hun ville tåle våkenettene uten noen å dele på dem med. Heldigvis har de vært få - det er noe helt annet som har slått henne ved det å være alenemor.

- Det største savnet er å ikke ha noen å dele gleden og lykken med. Nå ligger jeg og beundrer vidunderet alene. Den foreldrestoltheten kan bare jeg ha. Det er litt sårt.

Kanskje blir familien endelig komplett, tenkte hun før hun fikk sitt fjerde barn. Det kjennes fortsatt ikke slik, erkjenner Sanna.

MER KJÆRLIGHET: - En baby øker mengden kjærlighet i en familie, sier Sanna. FOTO: Privat
MER KJÆRLIGHET: - En baby øker mengden kjærlighet i en familie, sier Sanna. FOTO: Privat Vis mer

-Kan ikke være svak og needy

Kanskje handlet ikke vemodet om det siste barnet som ikke hadde blitt, men om tapene av alt det andre som ikke ble?

- Kan du si litt mer om dette med å være redd og ensom, som du skrev om i mailen?

- Det er egentlig bare sårbarhet som ligger bak. Det handler om å sikre seg. Jeg vet jo at man aldri kan sikre seg, ingen er immun mot smerte eller død.

- Jeg føler jeg mistet familien to ganger. Mamma og pappa døde da jeg var nitten. Og da mannen min gikk fra meg, hadde jeg plutselig ingen familie, ingen slekt, igjen i Norge. Det var kjempevondt.

- Hvem som helst kan dø når som helst. Hvem som helst kan gå når som helst. Det er alle disse tapene … det er brutalt å si, men om noe skjer, så har man ihvertfall noen igjen.

Hun fortsetter med alvor i stemmen.

- Det største tapet ved å miste foreldrene mine tidlig, har handlet om at jeg har vært nødt å ordne opp selv, at jeg ikke kan bryte sammen. Det er ingen som tar imot meg. Jeg har ingen å være svak og needy hos.

- Jeg har tillit til at det ordner seg og at livet bærer. FOTO: Privat
- Jeg har tillit til at det ordner seg og at livet bærer. FOTO: Privat Vis mer

For 2020 skrev Sanna på Facebook, at hun ønsket seg to ting: Fast jobb og baby. Det holdt om et av dem ble oppfylt. Hun hadde altfor god tid til å trene den gangen, forteller hun småhumrende.

- Trener jeg mer nå, kommer jeg til å se ut som en rosin, skrev jeg da. Det er mange her på Lillehammer som har altfor mye tid til å trene. Da mister du alt underhudsfettet, vet du.

For 2021 hadde Sanna bare ett ønske:

- At barnepasset åpner igjen på SATS. Nå er det ingen fare for at jeg kommer til å se ut som en rosin. Nå har jeg nok å gjøre, med både jobb og baby. Men jeg skulle gjerne fått trent litt.

Så er det et ønske til.

- Jeg ønsker meg stabil kjærlighet. Jeg vet at jeg er smart nok, pen nok, snill nok, morsom nok. Jeg er interessant å prate med.

- Jeg har tillit til at det ordner seg og at livet bærer også på den måten for meg.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer