RENÉE TOFT SIMONSEN: – Det er ok å svette mye, det er ok å føle seg svak og sårbar, og det er ok å bli eldre, sier Renée Toft Simonsen. FOTO: Runolfur Gudbjörnsson
RENÉE TOFT SIMONSEN: – Det er ok å svette mye, det er ok å føle seg svak og sårbar, og det er ok å bli eldre, sier Renée Toft Simonsen. FOTO: Runolfur Gudbjörnsson
Renée Toft Simonsen:

- Jeg lar meg selv være som jeg er

Tidligere supermodell Renée Toft Simonsen er 52 år, og svetten siler. Hun er i overgangsalderen, og hun dropper hormoner – og Botox.

Det var jeg som sto der ute og banket på. Men Renée Toft Simonsen åpnet ikke. Vi hadde glemt å avtale en viktig detalj: adressen. Sist jeg intervjuet henne, bodde hun og mannen i en 300 kvadratmeter stor, gammel herskapsleilighet i Strandvejen i Aarhus. Det gjør de ikke lenger. «Redets tomhet» kaller Renée det når den «ene ungen etter den andre» flyr ut i verden. Tiden var kommet for å flytte til noe mindre. Så nå sitter vi litt forsinket på kjøkkenet i det nyoppussede huset midt i byen.

Vi er begge i den alderen der man kan bli overmannet – eller rettere «overkvinnet» av hete- og svettetokter, som selv i kaldt vær kan få en til å føle seg hensatt til tropene. Vi snakker om hennes nye bok «Jeg er f*cking hot!».

– Hvordan har du sovet i natt?

– Jeg har faktisk sovet ok. Og du?

– På og av …

– Haha … Er du midt oppe i det at du våkner og svetter? Tar ikke du heller hormoner? Det er spennende hvilket valg man tar og hvorfor – og hva som skjer.

Noe av det fine med Renée er hennes vilje til å dele av sine erfaringer når hun etter grundig research har erkjent noe vesentlig som andre kvinner kanskje kan ha nytte av. Hun er livsklok, men aldri belærende. Det er en god kombinasjon. At hun for eksempel har valgt bort hormoner, betyr ikke at andre bør gjøre det samme.

– Jeg har sittet med pakken med hormonplastre som tilfører de hormonene jeg ikke lenger produserer selv. Jeg har sågar sittet med et plaster på rumpa. Jeg satte det på, og så leste jeg på pakningsvedlegget om alle bivirkningene du kunne få. Da jeg hadde lest det, tenkte jeg: «Nå må du slutte!» Og så satte jeg meg ved datamaskinen og prøvde å lese litt og kikket ut av vinduet. Men jeg kjente bare at det der plasteret … det skulle av. Alle de mulige bivirkningene skremte livet av meg. Så hvis du vil ta hormoner, kan jeg bare anbefale ikke å lese vedlegget. Men det er en annen, og faktisk viktigere, årsak til at jeg lot være å ta hormoner, som også er det boken handler om: å prøve å akseptere det som det er. Dette er overgangsalderen. Hvis du vil prøve den i livet ditt, så er det nå du kan gjøre det. Da er du nødt til bare å gå inn i den og merke den, det er den eneste sjansen du får.

– Det var egentlig det som satte denne boken i gang for meg. Hvorfor skal jeg få det nye som jeg opplever nå, til å forsvinne? Jeg hadde bare lyst til å si «ja takk» til det som er meg nå. Det er ok å svette mye, det er ok å føle seg svak og sårbar, og det er ok å bli eldre. Hvordan skal man kjempe imot det? Du BLIR eldre. Det er ikke noe vi har makt eller kontroll over. Hvorfor ikke bare omfavne det? Det er selvfølgelig trist og angstframkallende at det tar slutt en dag. Men det gjør det. Og det tror jeg egentlig er en vesentlig grunn til at jeg valgte ikke å ta de hormonene. Jeg ville si JA til alt som er meg. Og til den sårbarheten som det å være i overgangsalderen og bli eldre, medfører. Vi vil ikke vise svakhet, men jeg håper boken kan være med på å fortelle oss at det kan vi gjerne gjøre.

LES OGSÅ: For mange er det godt nytt å komme i overgangsalderen

VIL IKKE FJERNE RYNKENE: Renée vil ikke fjerne rynkene sine med Botox, for hun vil ikke miste mimikken sin. FOTO: Runolfur Gudbjörnsson
VIL IKKE FJERNE RYNKENE: Renée vil ikke fjerne rynkene sine med Botox, for hun vil ikke miste mimikken sin. FOTO: Runolfur Gudbjörnsson Vis mer

Søvnløsheten har nok vært det verste

Renées mest uvelkomne «gave» i forbindelse med overgangsalderen har definitivt vært søvnproblemene.

– Når jeg ligger pling våken klokken tre eller fire og skal opp til noe viktig om morgenen, kan jeg nesten få angst. Nå har jeg nesten angst i utgangspunktet, og det med nattesøvnen har virkelig rotet det til for meg. Av og til har jeg tenkt: «Nå blir jeg eneboer til det går over, så kan jeg bare gå rundt i noen stygge joggeklær og være meg selv og svette som et svin og ikke måtte prestere noe før jeg føler meg klar igjen.» Så søvnløsheten har nok vært det verste. Men jeg synes også at kroppens forfall … altså …

– Hva skjer der?

– Plutselig har jeg bare ikke de samme kreftene lenger. Jeg har fått slitasjegikt i hendene, og når jeg skal åpne et glass, har jeg ikke krefter til det. Og jeg har fått et par prolapser i ryggen, så jeg har ikke kunnet løpe eller trene det siste halvåret. Og så begynner jeg å legge på meg, og nå veier jeg plutselig 70 kilo. Så står jeg og ser på meg selv: «Ok, hvor kom det ryggflesket fra. Og hva med det der på hoftene. Hvorfor henger det her? Hvordan er det du ser ut?» På den annen siden har det også sine fordeler, for jeg har ikke lyst til å ligne en gammel krok, og det blir ikke så mange rynker når du legger på deg. Men det med utseendet er ikke engang det verste. Det er funksjonene. At jeg ikke bare kan løpe ti kilometer eller rydde opp i hagen i en fart. Og det blir bare verre fra nå av med de små skavankene. Det kan føles litt «uuuh». Nedturen har startet. Slik er det bare.

Så tenker man at det ikke gjør prosessen lettere at hun har vært en av verdens vakreste og mest feterte modeller. Men Renée sier:

– Det er det mange som tror. Men jeg tror ikke det selv, fordi jeg har fått så mye bekreftelse på utseendet i løpet av mitt liv. Folk har alltid sagt hvor vakker og hvor flott jeg er. Så jeg har egentlig god selvfølelse. Jeg synes egentlig også selv at jeg er litt lekker, haha. Jammen det synes jeg! Jeg ser på meg selv og tenker: «Du ser da sannelig svært bra ut!» Jeg er egentlig takknemlig for det jeg har fått. For det jeg har vært.

Menstruasjonen savner hun ikke. Det er «fantastisk» å slippe, men:

– Det vanskelige er igjen funksjonen. Nå har jeg ikke den funksjonen mer. Hvis jeg ville, så kunne jeg ikke lenger få barn. Jeg er ferdig å reprodusere. Jeg har fått den familien jeg skal ha. Det var det i dette livet. Det er noe som er lukket, noe som definitivt er forbi. Man er ikke lenger ung og smekker og en del av den garden som skal føre livet videre. Bladene faller, det er høst …

– Men man gir det på en måte videre til sine barn?

– Det er jo den andre siden av det. Det er fint å gi alt videre til den neste generasjonen. Men man kan saktens ha en sorg over å si farvel til noe, samtidig som man ser på det man går i møte og synes at det er ganske så fint. Jeg skal være mormor nå. Det er nå det starter, det neste kapittelet der jeg skal ha små barnebarn som løper rundt og plukker blomster i hagen og tråkker på dem og gjør alt mulig som de ikke får lov til.

LES OGSÅ: Én prosent av norske kvinner kommer i overgangsalderen når de er mellom 30 og 40 år. Christine er én av dem.

- Min egen seksualitet er blitt langsommere

I boken tar Renée opp et frekt tema: den seksuelle verdien, og hva som skjer med den når overgangsalderen melder seg.

– Hvordan har du det selv med din seksuelle verdi?

– Nå har jeg jo en mann som er fullstendig oppslukt av meg, haha. Så jeg er heldig på det punktet. Jeg er gift med en som bare synes jeg er for fin. Også med ryggardiner og hoftefett og det hele. «Ai, du er en blanding av Gina Lollobrigida og Sophia Loren», sier han. Han ser på meg som en italiensk skuespiller som nå har fått former, så jeg er heldig. Og min egen seksualitet er blitt langsommere. Det kreves noe annet nå.

– Hva da?

– Jammen, det krever mer forarbeid, det gjør det bare. Det er jo det mannen min sier: «Noen ganger trenger du bare startkabler og en håndsveiv for å komme i gang.» Jeg må bare si, at slik er det, men det gjør ikke noe. Man kan ta en god kopp te eller en flaske vin, eller hva man måtte foretrekke, med opp på soverommet mens man går i gang. Det er mange måter å elske med hverandre på. Og ja, så tar det litt lengre tid, men det gjør ikke noe. Så ligger vi bare og bruker litt lengre tid på det. Det er kanskje ikke som å ta en kjappis over en rambukk i garasjen, men jeg er ikke lei for det, for å være helt ærlig. Min seksualitet passer faktisk bedre til den alderen jeg har nå.

– Puh, nå får jeg det varmt … haha. Men … jeg har alltid elsket sex som var langsom og myk og der det var tid og ro. Jeg har også likt det andre, men det er ikke det jeg har syntes har vært mest fantastisk. Så seksualiteten min passer egentlig svært bra til den alderen jeg har nå. Og for å være helt ærlig om det med min seksuelle verdi: Altså, jeg har en mann som alltid forteller meg hvor fin jeg er, så jeg har jo en seksuell verdi. Det betyr ikke at jeg aldri tviler, for det gjør jeg, slik alle gjør. Og det er også perioder hvor man har mer sex enn i andre perioder. Men jeg vil også si at da vi fant sammen igjen etter at vi var blitt skilt, var det jaggu mange brikker som falt på plass. Sånn sett synes jeg at det seksuelle er bedre enn noensinne. Det må jeg ærlig innrømme. Jeg slapper fullstendig av. Jeg har ingen hang ups på noe som helst rundt det.

– Man kommer mer overens med kroppen sin med alderen?

– Fullstendig. Jeg vet hva jeg orker, jeg vet hva jeg har lyst til, jeg vet hvordan jeg skal glede min mann. Så jeg har det riktig så bra seksuelt, det må jeg si. Det er en ting jeg synes er fantastisk med denne alderen: Jeg er kommet meg videre. Og det er også noe jeg hører venninnene mine sier: Som voksen kvinne har man akseptert og slått seg til ro med enkelte ting ved seg selv, og du vet utmerket godt hva du har lyst til.

LES OGSÅ: Mange kvinner får nedsatt livskvalitet på grunn av overgangsalderen

SKAMMER SEG IKKE: – Jeg er så gammel som jeg er, og jeg skammer meg ikke over det lenger, sier Renée, som i sin tid ble kåret til «Face of the Eighties». FOTO: Runolfur Gudbjörnsson
SKAMMER SEG IKKE: – Jeg er så gammel som jeg er, og jeg skammer meg ikke over det lenger, sier Renée, som i sin tid ble kåret til «Face of the Eighties». FOTO: Runolfur Gudbjörnsson Vis mer

- Jeg tror botox handler om at vi er så redd for at vi ikke kan bli elsket

Renée vet også godt hva hun ikke vil.

– Botox?

– Nei, kan du ikke se det? Jeg gjør ingenting. Det vil jeg ikke. Det er på samme måte som med hormoner. Jeg gidder ikke. Men jeg synes også det er veldig vanskelig. Jeg forstår godt at noen vil at rynkene skal gå bort når de blir 50. Men jeg har ikke lyst til det, fordi da blir også mimikken borte, og det liker jeg ikke. Det er mange som bruker Botox, og jeg tror det handler om at vi er så redd for at vi ikke kan bli elsket, at vi ikke er verdige til å bli det. Gjennom hele livet er vi oppdratt til at vi må være pene for å være verdt noe. Når du så kommer i min alder, og kroppen plutselig begynner å rynke seg og gjøre alt mulig, kan du fort få panikk. Det handler om å gjøre seg noe verdt, slå til, bli elsket. Vi lever i en svært ungdoms- og utseendefiksert kultur, og derfor mister vi verdi når vi blir eldre. Og det er på enkelte sett fortsatt menn som sitter på makten. Og det er altså noen av de mennene som heller vil ha den yngre, mer attraktive kvinnen på 30 år på kontoret enn hun som er 50 og som kan finne på å si ifra …

– Kvinners alder er liksom ikke den samme som menns, selv om de er like gamle. Se på ektepar som blir skilt. Det er mer regelen enn unntaket at hun finner en ny mann som er jevnaldrende eller eldre enn hun selv, mens han finner en ny som er yngre enn han selv. Også derfor har kvinner lyst til å forbli unge. For i det øyeblikket man mister sin verdi via det mannlige blikket, mister man også status. Og det gjør vi jo – vi mister status. Det er ikke mye status i å være gråhåret og rynkete.

«Romslighet» er et nøkkelord i Renées bok og liv. Å romme seg selv – og andre. I stedet for å ha det travelt med å forandre på seg selv – og andre.

– Overgangsalderen er en strålende anledning til å begynne å se på det. Vi vil vel alle gjerne bli den herlige, romslige, elskede bestemoren som alle barnebarna vil være hos. Hvis vi skal bli det, er vi nødt til å bli romslige, kjærlige og inviterende. Og det står i motsetning til å stenge seg inne med overgangsalderen og bli bitter over det som skjer, eller å prøve å få det til å gå bort. Realiteten er at man ikke kan få den til å forsvinne. Du kan gjerne få det til å se slik ut – i noen sekunder. Det er en nytteløs kamp. Vi er her så kort tid, skal vi virkelig bruke tiden på slikt? Nei, det gidder jeg ikke. Jo rarere og snillere vi kan være med oss selv, desto bedre. Slik har jeg det.

I tilfelle noen skulle ha glemt det: Livet er fylt av avslutninger. Og begynnelser. Også etter overgangsalderen. Og arbeidet med boken har vært en slags frigjøring for Renée.

– Jeg lar meg selv være som jeg er. Og jeg håper boken kan være frigjørende også for andre kvinner. Jeg har selv opplevd bokprosjektet som «empowering». Mannen min har lest den, og han sa: «Jammen, Renée, det er jo en maktdemonstrasjon.» Haha, er ikke det fint? Han er så snill! Han syntes den var velskrevet. Så sa jeg: «Skatt, vi er jo gift, du MÅ si det!» Men han mente nok at det er en stor styrke i å si at «jeg er sånn, og det står jeg ved». Og jeg synes faktisk også at det er godt. Jeg veier det jeg veier, jeg er så gammel som jeg er, og jeg skammer meg ikke over det lenger. Det er sånn jeg er.

LES OGSÅ: Annja skulle fedmeopereres – våknet opp til beskjeden om at hun hadde kreft

Til forsiden