–Å spille i pappas film gjorde at jeg fikk være mer sammen med ham, sier skuespiller Ellinor Haug Jensen (21) og ser bort på faren.

Blikket er vart, og akkurat det har sin grunn. For det er kanskje ikke alltid like greit med drømmer. Spesielt om de ikke er ens egne?

La oss spole tilbake filmrullen. Året 2001 gjorde regissør Knut Erik Jensen braksuksess med dokumentaren «Heftig og begeistret», og reiste verden rundt med det sjarmerende koret Berlevåg mannssangforening.

Høsten 2023 er han tilbake med spillefilmen «Lengsel etter nåtid», en historie om Finnmark under 2. verdenskrig og frem til nåtid, der altså datteren Ellinor spiller hovedrollen.

- Jeg er så mentalt sliten, sa Caroline til legen. Så fikk hun et tips som endret livet

– Beklager, sier Knut Erik når far og datter kommer fem minutter for sent til intervjuet:

– Sånn er det når man har blitt stjerne over natten. «Alle» vil snakke med henne!

– Stakk av fra damene

Ellinor Haug Jensen har med pappas film levert sin første hovedrolle. Fra før har hun gått teaterlinja på videregående, spilt en av gjennomgangsfigurene i «a-ha»’s konsertfilm, «True North».

På premieren i går fylte ansiktet hennes et av de største lerretene Norge har å by på, Colosseum kino:

– Det var veldig rart å se seg selv, sammen med så mange kjente skuespillere, sier Ellinor ydmykt.

– Pappa har jobbet med filmen helt fra jeg var liten, og jeg husker jeg brukte å spørre: «Kan jeg få spille i den?». Men han svarte alltid at jeg var for liten.

Knut Erik var 59 år første gang han ble far. Han mener det viktigste han har lært sine to barn er et fast håndtrykk, å se folk i øynene når de hilser og å være snill og arbeidsom. Selv var han lenge en propell i kulturlivet, og forteller spøkefullt Ellinor om at han i mange år «stakk av så fort en dame ble for seriøs»:

– Mye av det her har jo ikke du hørt før, men da jeg studerte i Oslo, var det ei som prøvde å klatre opp takrenna og inn vinduet mitt!

Ellinor ser på faren med blikket til den som har hørt mange historier fra den kanten før, og er vant til å trekke fra litt.

– Nei, hold deg unna kjærester så lenge du kan, Ellinor.

– Da jeg kom ut fra legen begynte jeg å gråte. Jeg har jo hele tiden visst at noe var galt

Fikk skolevegring

Etter hvert slo Knut Erik seg til ro med Mona Haug, som er utdannet fotograf. Barna Togo og Ellinor kom med to års mellomrom og gikk på Steinerskolen i Tromsø. Men så, da Ellinor var ni år, overtok Knut Erik huset etter faren sin i Honningsvåg.

Hjemstedet hadde ligget som en lengsel i ham helt siden familien ble tvangsevakuert av tyskerne i 1944, og fire år gamle Knut Erik så barndomshjemmet gå opp i flammer. Nå pusset han opp gjenreisningshuset, og tok med seg familien og flyttet nordover, til fiskeværet med drøyt to tusen innbyggere.

Det skulle ikke bli uten kostnader for Ellinor:

– Det var et lite sted der alle kjente alle. Jeg likte å lese, tegne og bygge møbler til dukkene og hestene mine. I Honningsvåg drev de fleste med idrett, og jeg skilte meg ut og følte meg utenfor, forteller Ellinor.

Snart vegret hun seg sterkt for å gå på skolen, og fikk etter hvert panikk bare av tanken på å gå ut døren hjemme.

– Jeg låste meg inn på do på skolen og gråt. Det kommer jeg alltid til å huske. Det kunne gå dager og til slutt en måned før jeg klarte å gå på skolen. I dag diskuteres skolevegring som et problem for mange elever.

Knut Erik ser på datteren:

– Ellinor hadde veldig dårlig samvittighet overfor oss.

Ellinor nikker:

– Jeg hadde dårlig samvittighet overfor pappa, for jeg visste hvor mye det betydde for ham å bo i Honningsvåg. Men i tiendeklasse flyttet mamma og jeg tilbake til Tromsø, for å fortsette ut skoleåret i min gamle klasse på Steinerskolen.

Knut Erik, som ellers prater mye, er stille når Ellinor forteller. For han vet at hans egen drøm har hatt en pris:

– Jeg har dårlig samvittighet for at vi som foreldre ville presse Ellinor til å gå på skolen. Det er jo foreldrenes ansvar å hjelpe, og vi forsøkte å gjøre det beste vi kunne.

– Var det et dilemma for deg, at Ellinor fikk det vondt som følge av noe som var så viktig for deg?

– Ja, og det var vanskelig. Jeg holdt på med en film med et budsjett på mange millioner kroner, og var mye borte. Men den måten Mona har holdt i familien har vært helt enestående. Det er mange ganger hun kunne sagt: «No fær æ min vei», men det har hun ikke gjort.

– Kan du huske Elinor, at faren din var mye borte?

– Ja. Spesielt da vi var små. Jeg hatet det hver gang pappa skulle reise. Han kunne være borte i en måned, og da han kom tilbake var det den beste dagen i livet mitt!

«Gjør meg så flat som mulig», sa Merete til legen

– Følte meg litt viktig

I Tromsø opplevde Ellinor at ting ble bedre, selv om det meste likevel kretset om de ekstroverte og utagerende. De som tilsynelatende og mer uanstrengt glir gjennom livet og ikke er redde for å stikke seg frem.

I 2018 begynte opptakene til filmen. Og nå skulle Ellinor tilbake til Honningsvåg. Til stedet der hun hadde slitt som verst. Denne gang som skuespiller.Hvordan opplevde hun å komme tilbake?

– Arbeidet med filmen gjorde at jeg jeg fikk se Honningsvåg på en annen måte. Det gjorde meg mer knyttet til stedet, og det var akkurat som om jeg følte meg sterkere.

– Fikk du tatt litt igjen, over det som hadde vært vanskelig?

– Ja, nesten litt sånn, sier Ellinor og smiler.

– Jeg følte meg litt viktig.

Knut Erik ser på datteren:

– I filmen kommer Ellinors erfaringer til uttrykk. Blikket hennes rommer svik, sorg og glede. Jeg husker hun sa da hun var liten: «Jeg gleder meg til å bli skuespiller, for jeg har hundre historier inni meg».

Faren hadde to familier

Filmen bygger på Knut Eriks egne minner, fra barndomshjemmet ble brent og familien tvangssendt sørover. Men krigen gjorde mer enn å ta hus og liv. Den satte seg i margen, langt inn i etterkrigstiden. Ja, kanskje helt frem til i dag? For «Lengsel etter nåtid» er lengselen etter å leve uten minnene. Uten trangen til å reparere det kanskje uopprettelige.

Knut Erik forteller om hans egen far, som hadde to familier: én fra før, som hadde resultert i fire barn. Og familien han fikk med Knut Eriks mor, med tre barn, pluss en datter moren hadde fra før. Fra rundt 1935 til tvangsevakueringen i 1944 hadde moren ansvar for alle åtte barna.

– Hun tok til seg den andre kvinnens barn?

– Ja. Det gikk takket være min mors enestående evne til diplomati, vennlighet og omsorg.

Like før tvangsevakueringen, kom farens første kone tilbake til Honningsvåg, og under evakueringen ble begge familiene stuet i samme båt, med Knut Eriks far ved roret. Omstendigheter skulle gjøre at faren etter krigen ble boende alene i huset sitt i Honningsvåg.

– Etter sju år i en tidligere tysk militærleir utenfor Harstad, vendte min mor i 1951med tre av oss søsken tilbake til Honningsvåg. I seks år bodde vi i brakker, uten å flytte inn i fars hus. Min mor ville klare seg selv og ta seg av oss, og hadde fire forskjellige jobber.

Knut Erik var nest yngst, og de andre søsknene ble tidlig gift og fikk egne familier. Selv ble han igjen og ble mammas «edelsten», som han kaller det.

Han smiler.

– Sånn jeg ser det, har vi vår mor å takke for at det aldri har vært konflikter mellom alle oss barna. Vi har hatt god kontakt og trivelige møter opp gjennom. Den eneste gjenlevende «halvsøsteren» min håper jeg å se når «Lengsel etter nåtid» skal vises i Mo i Rana, hvor hun bor.

Hovedrolle også i neste film

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på Ellinor under arbeidet med filmen var nettopp mødrenes kamp. Det å gå gjennom en krig og samtidig passe på barn. Ifølge Knut Erik kom folk bort til ham etter premieren og gråt. Særlig kvinner. For det er kvinnenes historie han vil fortelle. Om slitet, savnet, skrekken, men også styrken.

– Jeg har fått mer og mer sans for kvinneskeheten enn for menneskeheten, sier han.

Neste film er allerede i gang. «Den slemme Satan sitter dypt i deg», handler om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet.

– Jeg trekker paralleller til det som skjer i dag med forfølgelse av kvinner. Én av fem kvinner i dag sier at de har blitt trakassert, og på sosiale medier kalles de mye av det samme som i 1626.

Også denne gang skal Ellinor spille hovedrollen, sammen med Anni Kristiina Juuso.

– For meg som far var det fantastisk å se Ellinor på lerretet. Men jeg hadde aldri gitt henne rollen om jeg ikke så at hun hadde talentet.

Og Ellinor, hvordan reagerte hun den dagen faren kom og spurte om hun ville spille hovedrollen? At hun ikke lenger var for liten?

– Han spurte aldri om det. Han kom og sa: «Nå blir det sånn». Ha ha.

– Tvilte du noen gang på om du ville klare det?

– Ja, det tenker jeg fortsatt. Usikkerheten går i bølger, på om det er bra eller dårlig.

– Dette har jeg angret på i 10 år

– En gave til Ellinor

I dag går Ellinor på European Film College i Ebeltoft i Danmark og har bak seg teaterlinja ved Romerike folkehøgskole. Hva sier medelevene til at hun allerede har fått sin første hovedrolle, og har en ny på trappene? Kaller de henne muligens for en nepobaby? En sånn som får jobb kun takket være en kjent mor eller far?

– Jeg har ikke hørt det, nei, sier Ellinor.

– Men jeg var redd folk kom til å ta meg mindre seriøst. At jeg liksom var her bare på grunn av faren min.

Knut Erik skyter inn:

– Jeg er jo så gammel, uansett, så jeg kan jo gå for å være bestefaren din!

Begge ler. Vi spør Ellinor hvordan akkurat det har vært, å ha en pappa som er eldre enn mange andre fedre?

– Jeg tenkte at det var enda en ting som gjorde meg annerledes i Honningsvåg. Men nå er det en fin ting. Og samtidig var det jo det eneste jeg kjente. Folk spør meg om faren min, det at han er regissør, men jeg har jo aldri visst om noe annet. Og pappa er veldig ung i sinnet!

Vi spør Knut Erik om Ellinors roller muligens er en måte å holde fast på datteren? Ja, kanskje et forsøk på å bøte på det som har vært vanskelig?

– Ja, det er det selvfølgelig. Nå får jeg jo være masse sammen med henne. Jeg ser også på det som en gave til Ellinor, og en hjelp på veien.

Ellinor smiler.

– Jeg er veldig glad for at jeg har blitt bedre kjent med pappa. Og jeg er heldig som har åpne foreldre og aldri har trengt å frykte for hvem jeg er.

I morgen skal hun tilbake til filmskolen for å lære seg kamera, klipp og mer skuespill. Ikke uten sverdslag, for de ekstroverte er gjerne de som blir lagt merke til. Slike som pappa, egentlig. Men for Ellinor, når begynte hun egentlig å se lyset? Når snudde det?

– Med filmen til pappa, sier hun og smiler.

– Det fikk meg til å tenke at jeg kan gjøre hva jeg vil, og at det ikke har så mye å si hva andre tenker om meg. At jeg ikke trenger å la det gå inn på meg.