LISA AISATO: – Når jeg var sammen med barna, tenkte jeg at jeg burde ha jobbet. Og når jeg jobbet, tenkte jeg at jeg burde ha lagt ungene, sier Lisa Aisato, som ikke følte seg som verdens beste mamma i fjor. FOTO: Astrid Waller
LISA AISATO: – Når jeg var sammen med barna, tenkte jeg at jeg burde ha jobbet. Og når jeg jobbet, tenkte jeg at jeg burde ha lagt ungene, sier Lisa Aisato, som ikke følte seg som verdens beste mamma i fjor. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Lisa Aisato:

- Jeg lekte fortsatt med Barbie da andre begynte med hasj

Hvis Lisa Asaito skulle illustrere fjoråret, hadde hun tegnet seg selv sittende på havbunnen, helt vill i blikket.

Hm. Det der var en artig måte å gå på! Har han virkelig hodet såå langt foran kroppen …?

Slik kan Lisa Aisato få ideen til en ny figur, eller bok. Med en observasjon på gata. Eller hun kan lukke øynene og tegne en krusedull, åpne dem igjen og begeistret se at det ligner … en slags fisk? Som et nysgjerrig og lekent barn observerer den 37 år gamle forfatteren og illustratøren fremdeles verden. Før hun med kriblende fingre og en overtent høyre hjernehalvdel dukker ned i tegneboka, og svømmer innover i et univers med en oksygenflaske som aldri går tom. Nesten aldri.

For hadde Lisa Asaito skulle illustrere året som gikk, hadde hun tegnet seg selv nede på havbunnen, der hun sitter og tegner, helt vill i blikket.

– Jeg har det godt der nede, men får ikke pustet ordentlig før jeg har hodet over vann, forklarer hun.

– Jeg var ikke verdens beste mamma i 2018

Fjoråret var overveldende. Det hadde gått bra lenge for den populære forfatteren og illustratøren. Så kom «Snøsøsteren». Boka hele Norge åpnet som en julekalender, dag for dag, en gripende julehistorie ført i pennen av Maja Lunde og illustrert med Lisas inderlige og detaljrike tegninger. Hun var selv den første som hashtagget boka på Instagram. Så skulle det ta av. Gjennom hele desember skulle folks magiske og følelsesladde små lesestunder bli delt daglig på sosiale medier i det ganske land. «Snøsøsteren» ble årets mest solgte bok. Over 20 land har kjøpt rettighetene. Norske og internasjonale filmprodusenter står i kø for å filmatisere den. Programleder Haddy Njies lillesøster var ikke så rent liten lenger.

Men som tegningen Lisa Aisato får i hodet når hun skal oppsummere 2018, hentyder, har suksess også en bakside. I høst klappet hun nesten sammen. Hun hadde gapt over for mye. Klarte ikke å si nei. Jobbet 14 timer i døgnet. Hun hadde hjertebank, fikk ikke sove, gikk ned i vekt.

– Jeg var ikke verdens beste mamma i 2018, påstår hun.

– Når jeg var sammen med barna, tenkte jeg at jeg burde ha jobbet. Og når jeg jobbet, tenkte jeg at jeg burde ha lagt ungene, jeg hadde jo ikke sett dem hele dagen.

Nå sitter hun midt i det store, lyseblå kjøkkenet hjemme i Skjærhalden, i en minimalistisk innredet versjon av Snøsøsterens «Villa Kvisten», med den kaffekoppen hun ikke rakk å nyte på trappa i sommer i hånden, og en overordnet plan for 2019 på leppene.

Hente tidlig på SFO. Spise skikkelig lunsj. Puste.

– Det siste året har jeg ikke tenkt på noe annet enn å skape. Det er veldig fint, men det er ikke sunt i lengden ikke å ta inn de andre tingene i livet. For det er det jeg har følt, at jeg ikke har fått trukket pusten. Men det gjør jeg nå, forsikrer hun.

På hvilken side, i hvilket kapittel hadde hun mistet den? Pusten. Det endte med at hun måtte avlyse et bokprosjekt for å finne den igjen. Det er vanskelig å forestille seg den milde kvinnen med den myke stemmen oppjaget og stresset. Og går det forresten an å ha høy puls i slike omgivelser? For to år siden fant hun og mannen Einar dette store, gamle sommerhuset, med havgløtt fra andreetasje for skarpsynte, til salgs. De var ikke i tvil, solgte huset på Kråkerøy og flyttet enda lenger ut i skjærgården. Her, på stedet der Einar selv vokste opp og fikk nye sommerkjærester hvert år når den lille idyllen eksploderte og badegjestene inntok øya, bor Lisa (37), Einar (42), Aurora (8) og Alfred (6).

Det gamle bryggerhuset som lå på tunet, ble hennes atelier. Båtgarasjen, som allerede var blitt ombygd til både kino og festlokale, ble galleri. Hun kunne gå på jobb i tøfler om hun ville. Eller i flipp-flopps. Men sommeren 2018 nådde hun et tempo som krevde sprintsko. Mens ferieturistene vrimlet rundt i galleriet, trakk hun ned persiennene til atelieret og illustrerte Linn Skåbers debutbok, «Til ungdommen». Boka hun først hadde tenkt hun skulle takke nei til. Kalenderen var allerede full. Men så ble hun likevel nysgjerrig. En ungdomsbok av Linn Skåber? Hun ba om å få se noen av tekstene og ble slått i bakken.

– Tekstene var fantastiske! Jeg fikk så mange bilder i hodet!

Slik forsvant også ferien. I den heteste sommeren i manns minne satt Lisa og kokte i atelieret, tegnet til hun fikk gnagsår på fingrene. Fra soloppgang til solnedgang. Først når arbeidsdagen nærmet seg tolv timer, kunne hun merke at hun begynte å bli sliten.

– Det er jo fordi det er altoppslukende for meg. Jeg elsker det! Jeg er så lidenskapelig opptatt av hvor den streken skal gå, at jeg glemmer alt rundt meg. Men så har man familie, man skal lage middag og legge unger. Og jeg har en klesvask som vokser, mens jeg prøver å finne hvor på millimeteren på arket det øyet skal være, sukker hun og heller i seg mer kaffe.

– Det er et deilig sted å være, men også et egoistisk sted å være i lengden, særlig når man har barn.

– Jeg visste at vi var annerledes, det var jo ikke mange brune der vi vokste opp, sier Lisa Aisato. FOTO: Astrid Waller
– Jeg visste at vi var annerledes, det var jo ikke mange brune der vi vokste opp, sier Lisa Aisato. FOTO: Astrid Waller Vis mer

«Du kommer nok aldri til å kunne leve av tegningen»

«Har du malt noe særlig før?» hadde en kunstlærer spurt Lisa Asaito retorisk. Lisa var 21 år gammel, og det var hennes andre år på kunstskole. Hun kikket uforstående på læreren som gjesteforeleste den uken, før hun forsto hva som mellom linjene var blitt sagt. Hun hadde tegnet så lenge hun kunne huske, og nå sto læreren over henne og studerte strekene hennes og konkluderte med at hun virket uerfaren.

Du kommer nok aldri til å kunne leve av tegningen, du er ikke nyskapende nok, var tilbakemeldingen hun fikk. Lisa gikk på do og gråt.

– På sikt gjorde det meg fandenivoldsk, men der og da knakk jeg sammen. Faglig følte jeg meg så malplassert på den skolen, jeg fikk ikke noe særlig god tilbakemelding på det jeg lagde i det hele tatt.

Selvtilliten hun hadde båret med seg hele barndommen, skulle knekkes som en blyantspiss mot papiret, igjen og igjen. I ettertid har hun tenkt at det kanskje var nødvendig. At motstanden hun møtte, fikk henne til å jobbe enda hardere.

– Jeg er nok ikke illustratørenes illustratør. Jeg er litt kitschy. Men det er helt greit, jeg tegner masse følelser, og er ikke redd for å være litt inderlig. Jeg tegner sånn jeg alltid har tegnet.

– Jeg lekte fremdeles med Barbie, da andre begynte å røyke hasj

I hennes beste barndomsminner ligger hun på gulvet og tegner, mens moren, som jobbet i bokhandel, leser Tolkien, Lindgren, Roald Dahl og Klaus Hagerup med fengslende innlevelse. Noen ganger kunne hun illustrere historien moren fortalte. Men det begynte alltid, som det fremdeles gjør, med en strek som hun ikke vet helt hvor ender. Hun innrømmer at hun har gjenskapt sin egen barndom for sine egne barn:

– Auroras favorittsyssel er også å ligge på magen på gulvet å tegne mens hun hører på lydbok. Det er vel ikke helt tilfeldig.

Lisa var barn lenge. Det håper hun også vil være mulig for Aurora og Alfred, som vokser opp i en helt annen tid.

– Jeg lekte fremdeles med Barbie i sjuende klasse, da andre begynte å røyke hasj. Jeg var ikke blant de kuleste. Men jeg følte meg ikke utenfor av den grunn, jeg tilhørte en nerdegjeng som jeg var veldig fornøyd med, så det gjorde ikke så mye.

Hun har ingen skjellsettende historier om utestengelse, mobbing eller rasisme å trekke fram, ikke engang om hun graver dypt i minneboksen.

– Jeg var et veldig fornøyd barn. Irriterende bekymringsfri. Jeg visste at vi var annerledes, det var jo ikke mange brune der vi vokste opp. Men jeg har ingen dårlige opplevelser. Jeg synes det er hyggelig at folk spør hvor jeg kommer fra, mens Haddy med en gang føler på utenforskapet. Der er vi nok litt ulike. Jeg syntes det var gøy å fortelle at pappa var fra Gambia og mamma var fra Gamlebyen, sier Lisa og må stokke ordene.

– Jeg føler det beriket meg at jeg hadde en annen bakgrunn og en spennende historie.

– Vi møttes på Garage i fylla, det var ikke mer romantisk enn det, forteller Lisa om sitt første møte med Einar, som hun er gift med. FOTO: Astrid Waller
– Vi møttes på Garage i fylla, det var ikke mer romantisk enn det, forteller Lisa om sitt første møte med Einar, som hun er gift med. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Husker barndommen som harmonisk og fin

For Lisa, som elsket bøker og eventyr, var det lett å sluke kjærlighetshistorien fra 70-tallet, om tilfeldigheten som sørget for at hennes gambiske far traff hennes mor. Moren var bare 17 år da hun ble stormende forelsket. Faren ville til Europa for å finne jobb, og tok hyre på en båt. Da han drømte at båten kantret, hoppet han av i neste havn. Slik havnet han i Sverige. Dagen etter gikk båten ned. Ifølge sagnet.

– Jeg har bare godtatt den historien, ler Lisa, som aldri har googlet etter faktiske svar.

Senere ble han anbefalt å reise til Norge, der det var lettere å få arbeid. Slik traff han hun som skulle bli Lisas og Haddys mor. I 17 år var de sammen. Lisa husker barndommen som harmonisk og fin. Selv ikke foreldrenes skilsmisse opplevde hun som dramatisk, slik hun husker det i dag. Det var spennende; de flyttet til et nytt sted, Kolbotn, og hun begynte på ny skole.

– Jeg har en iboende tro på at alt går bra til slutt, det har jeg hatt hele livet. Haddy har vært motsatt. Hun har trodd at alt går til helvete. Mulig vi begynner å nærme oss hverandre litt mer nå. For når jeg ser tilbake på barndommen, ser jeg jo at mamma slet veldig mye i en periode etter skilsmissen. Hun hadde det vanskelig, og økonomien var dårlig. Likevel var det ikke noe jeg spurte om, som vi ikke hadde råd til.

Men så maste heller ikke de to søstrene om slalåmutstyr eller dyre dunjakker. Den yngste ville ha tegneblokker, den eldste leste bøker.

– Vi var billige i drift. Vi arvet masse klær, men jeg syntes ikke det gjorde noe. Vi dro på forestillinger og teater, det tok mamma seg råd til. Hun var veldig flink til å prioritere kulturopplevelser framfor nye klær. Det synes jeg er en strålende prioritering.

Ikke enda et «snakke ut om angsten»-intervju

Hele tiden hadde Lisa begeistret gått nye milepæler i møte. Livet ble liksom bare bedre og bedre.

– Jeg husker at jeg tenkte da jeg begynte på ungdomsskolen: «Dette er jo enda bedre!» Det samme tenkte jeg da jeg begynte på videregående.

– Psyken var stabil og fin helt til jeg ble voksen og selvtilliten fikk en brist. Og ting ble mer trøblete i mitt indre liv.

Innimellom kjenner hun på angsten. Men hun velger bevisst å formulere det på en annen måte:

– Noen dager i året har jeg det litt vanskelig, forteller hun, og understreker at hun ikke ønsker at dette skal bli nok et «snakke ut om angsten»-intervju. I respekt for dem som virkelig sliter.

– Det lammer ikke livet mitt. Det er mange som har større motbakker enn meg.

Hun mener at det er viktig at man ikke nødvendigvis sykeliggjør følelser som er ganske normale.

– Jeg synes ikke det er så rart at det av og til stopper litt opp og at det er vanskelig å være menneske. Det kan jeg leve med, selv om det er vondt når det står på.

– Det blir overskriften: RuPaul’s Drag Race reddet meg fra angsten!

Livet har også tunge dager. Ofte kommer de når hun er alene, langt hjemmefra. Når hun er uten Einar. Han er hennes påle i livet. En gang grep panikkangsten henne da hun var på en barnehageturné der hun skulle lese fra bøkene sine. Hun befant seg i fremmede byer og hadde store deler av dagene for seg selv. Det kjentes ikke godt for psyken. Hun lå under dyna på hotellrommet store deler av dagen. En tilfeldig serie på Netflix skulle snu den urolige sinnsstemningen.

– «RuPaul’s Drag Race», smiler Lisa begeistret.

Et realityshow om drag queens skulle få henne ut av den tunge tåka, få løsnet klumpen som hadde festet seg i brystet som en klo, og som gjorde at hun bare hadde lyst til å gråte. Hun ler av den absurde fasiten.

– Det blir overskriften: RuPaul’s Drag Race reddet meg fra angsten!

Men det er ikke bare tull. Hun ble liggende inne på hotellrommet en hel dag og følge dragartistenes fargerike skjebner.

– Dette handlet om mennesker som virkelig slet, som var blitt kastet ut hjemmefra fordi de var homofile, og som entret catwalken i de villeste kostymene og med masse selvtillit. De var så morsomme og rare og skakke, og fikk meg til både å gapskratte og gråte, føle varme og kjærlighet.

Det var da hun skjønte at hun hadde funnet en kur, at dette skulle hun se på hver gang angsten kom snikende.

Det hjelper også å være sammen med barna når hun føler seg langt nede, da får hun som hun sier «hue ut av ræva».

– Å lese to–tre kapitler av «Harry Potter» høyt og sovne sammen med dem i dobbeltsenga er også ren medisin.

Og det hjelper å vite at det slipper. At hun plutselig kjenner det idet hun våkner, at det har gått over.

– Det er akkurat som noen har lukket opp et vindu.

– Jeg er egentlig heldig! sier Lisa. Hun med den iboende troen om at alt går bra til slutt.

– Jeg har fått et kikkhull inn i hvordan noen har det hele tiden, hvordan noen i familien har hatt det, hvorfor folk synes det er vanskelig å gå på postkontoret. Jeg forstår hvorfor noen ikke kan ha en jobb fordi de er deprimerte. At det er for lett å si: «Men så skjerp deg da!»


– Jeg tegner masse følelser, og er ikke redd for å være litt inderlig, sier Lisa. FOTO: Astrid Waller
– Jeg tegner masse følelser, og er ikke redd for å være litt inderlig, sier Lisa. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Planen hadde alltid vært å leve av å tegne

Hun skrev det allerede i en skolestil på ungdomsskolen, at hun ville bli illustratør.

– Jeg hadde ikke noe mål om å tegne bilder og selge dem til en høy pris. Det jeg hadde lyst til, var å tegne i bøker og blader.

Planen hadde alltid vært å leve av å tegne. Men da hun sto på bar bakke med et nedjekket selvbilde etter kunststudiene, var det som om trappen hun skulle opp, var uoverkommelig lang. Som om det første trinnet manglet. Hun ante ikke hvor hun skulle begynne, manglet selvtilliten hun trengte for å sende inn ideene sine til et forlag, var for ustrukturert til å lage en mappe. Isteden startet hun en kafé med noen venner. Som gikk konk. Unge Lovende Lisa Aisato Njie Solberg satt med gjeld i et bokollektiv og endte opp med å ta seg en butikkjobb i en liten klesbutikk på Grünerløkka. En liten og oversiktlig butikk der hun kunne jobbe alene og slippe å småprate hele dagen. Hun oppdaget fort at den også var akkurat passe upopulær til at hun kunne gjemme seg bort blant klesstativene og sitte å tegne.

– Der laget jeg den første boka mi. Til min elskede.

For det var der, da hun satt fordypet over tegneblokka, at det som skulle bli mannen i hennes liv, dukket opp … i en klesbutikk for modne damer?

– Hahaha. Nei, vi møttes på Garage (tidligere rockebar i Oslo, red.anm.) i fylla, det var ikke mer romantisk enn det. Men han hang mye i butikken etter hvert.

Det var våren 2005. Han hadde stått der ved baren med noen briller som ikke var hans. Hun hadde syntes han var altfor pen. Hun likte ikke pene gutter, hadde bestemt seg for at de var fulle av seg selv. Hadde ikke troen eller lyst på kjæreste. Men Einar var ikke den hun hadde trodd. Og han ga seg ikke før hun ble stormende forelsket og satt med hjertebank og skrev boka, og skvatt til når det plinget i butikkens dørklokke, for tenk om det var han som kom innom? Ofte var det det. Men han visste ingenting om bokprosjektet hun satt og skrev i forelskelsesrus, som hun allerede visste hun skulle dedisere til ham. Og bare ham.

– Jeg var så forelsket at jeg var helt gal, smiler hun.

Senere skulle boka «Til min elskede» bli solgt ut i to opplag. Men den som fikk det første eksemplaret, var Einar. De hadde reist til Cuba for å feire 30-årsdagen hans. Hun hadde med boka i bagasjen, og skulle overraske ham, Einar hadde også med en overraskelse i bagasjen: et frieri. Han kom henne i forkjøpet. Boka ble hennes svar på hans frieri. Åtte måneder etter at de traff hverandre.

– Det var romantisk! stråler Lisa.

Året etter giftet de seg.

Boka var det Einar som insisterte på at hun burde redigere og sende inn til et forlag. Kanskje det var andre som vil gi den til sin kjæreste, det var jo flere i verden som var forelsket? Det ble hennes gjennombrudd.

– Forlaget var kjempebegeistret. Det var foten innenfor, etter det har det bare rullet og gått.

Så hvem vet hva som ville skjedd hvis ikke Lisa hadde gått på fylla på Garage en maikveld for snart 14 år siden? Hadde hun fremdeles sittet mellom klesstativene innerst i en liten butikk i Markveien og skapt figurer på tegnearket som ingen andre fikk se, eller ville likevel hennes magiske universer trollbinde tusenvis av barn verden over?

Det var Einar som pushet henne til å slutte i butikken. «Gi det to år, sa han. Du kan leve på min lønn.» I dag har den tidligere IT-konsulenten og møbelsnekkeren sluttet seg hundre prosent til bedriften Lisa Aisato. Det var høyst nødvendig. Hun er ingen gründer. Kvitteringene pleide hun å la ligge sammenkrøllet nederst i veska.

For to år siden satte han opp nettbutikken hennes. Da salget eksploderte, skjønte han fort at han enten måtte legge ned nettbutikken eller slutte som møbelsnekker. Verktøykassa ble satt på hylla.

– Vi pleier å si at han er veldig god til å tegne linjalrette streker og få ting til å være i vater, mens jeg er god til å lage ansikt av en blekkflekk. Vi er veldig forskjellige der.

- Hvordan fungerer det å være både kjærester og kolleger?

Det er fantastisk! svarer Lisa med utropstegn og uten betenkningstid.

– Med unntak av fjoråret. Vi har sjelden hakket mer på hverandre enn vi gjorde i høst. Vi har aldri kranglet noe særlig, men da var vi så stresset, kranglet om hvem som skulle hente og hvem som hadde mest å gjøre. Så da kom vi fram til at slik kunne vi ikke ha det.

Lisa har troen på at 2019 skal få flere pusterom. Hvis det ikke dukker opp ekstra oppdrag det er umulig å si nei til? Hvis Lisa fremdeles har noen drømmer, vil det være å illustrere bøker som «Harry Potter», «Alice i Eventyrland» eller «Pinocchio».

– Samtidig mener jeg at man ikke bare kan være tilbakeskuende når man jobber med barnebøker. Det er så mye nytt og godt som skapes. Derfor er det gøy at jeg også får være med og lage nye ting.

- Blir du aldri lei av å tegne?

– Nei, aldri. Streken kan jo gå alle veier!

Denne saken er hentet fra KK nr 06 som er i salg fra fredag 15. mars.
Denne saken er hentet fra KK nr 06 som er i salg fra fredag 15. mars. Vis mer