Fallulykke:

- Jeg lente meg for langt ut og falt over kanten

Liv Anette (33) falt fra takterrasen og 8,5 meter rett i asfalten. Hetta på jakka kan ha reddet livet hennes.

FALLULYKKE: – Jeg ble lagt i medisinsk koma da jeg ankom sykehuset, og ble vekket etter fire døgn. FOTO: Privat
FALLULYKKE: – Jeg ble lagt i medisinsk koma da jeg ankom sykehuset, og ble vekket etter fire døgn. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Det siste Liv Anette Holmvik husker fra natten til 19. oktober 2014, var at det var kaldt og litt regn i lufta. Hun bodde i en leilighet i tredje etasje midt i Trondheim sentrum. Utenfor leilighetene var det en felles takterrasse.

– Vi hadde vært på bowling, og jeg var ikke beruset. Jeg byttet fra en lett jakke til en ganske tykk parkas da vi gikk ut på terrassen. At jeg tok på meg hetta, kan ha reddet livet mitt den kvelden, sier Liv Anette, som ikke husker mer før hun våknet på St. Olavs hospital.

– Som så mange ganger før, hadde vi det gøy med å kikke ned på folk, men denne gangen lente jeg meg for langt ut og falt over kanten. Min daværende samboer og en kompis var til stede og løp ned. Jeg landet med venstresiden av kroppen mot asfalten, slik fant samboeren meg. Jeg vet faktisk ikke hvem som ringte etter ambulanse, men jeg bodde ikke langt fra sykehuset, så ambulansen var kjapt på plass.

Liv Anette snakker med KK på telefon fra Trondheim.

Det var Trønder-Avisa som først omtalte saken.

Hardt skadet

Liv Anette fikk i ettertid vite at tilstanden etter ulykken var svært alvorlig. Hun hadde følgende skader:

  • Hjerneblødning (Traumatisk subaraknoidalblødning i høyre frontallapp)
  • Brudd i skallebasis
  • Punktering av begge lunger
  • Skade på milt, lever, galleblære og nyre
  • Brudd i ryggsøylen (Brudd i 3. thorakalvirvel, Th3)
  • Brudd i korsbein
  • Brudd i tarmbein
  • 2 brudd i hver albue
  • Brudd i kjeveben, dette ble oppdaget av tannlege i ettertid av sykehusoppholdet

– Jeg ble lagt i medisinsk koma da jeg ankom sykehuset, og ble vekket etter fire døgn. De første dagene etter oppvåkningen husker jeg ingenting fra, for det meste sov jeg, sier Liv Anette.

Hun forsto ikke hvor alvorlig skadeomfanget var den første tiden. Liv Anette ble godt medisinert, og husker ikke å ha hatt noe vondt, bare litt ubehag. Både medisinene og det at hun var i uvante omgivelser, gjorde det nok ekstra vanskelig å forstå hvor alvorlig tilstanden var.

Hastverk med å ta livet tilbake

Liv Anette jobbet som flyvertinne før ulykken. Det var jobben som motiverte henne til å bli frisk så fort som mulig. Det er lett å være etterpåklok, og Liv Anette ser nå at hun burde gitt seg selv bedre tid til rehabilitering. Mens hun jobbet i Norwegian Air Shuttle ASA, fikk hun også muligheten til å ta fagbrev i salg, service og reiseliv.

– Jeg elsket jobben som flyvertinne, og kunne ikke se for meg et liv uten flyturer. Jeg kan nok være sta, og da jeg samtidig ikke forsto omfanget av skadene, kjørte jeg på, sier Liv Anette.

– Jeg var innlagt på sykehuset til 7. november, dro så på rehabilitering på Fys. med Lian, på avdelingen for ervervet hjerneskade. 21. november flyttet jeg hjem, men to ukers rehabilitering var selvsagt alt for kort tid.

Liv Anette har fått mye støtte fra familiemedlemmer nære venner, men den som var der for henne aller mest var moren.

– Det er få som forstår meg så godt som det mamma gjør, sier Liv Anette takknemlig.

Hun forteller om veldig god hjelp og støtte fra Nav og veiledere i «utvidet oppfølging» hos Nav, som hele veien har vært forståelsesfulle. Hun husker ikke menneskene som jobbet på St. Olavs hospital, men hun minnes omsorgen og behandlingen som god.

– Fra tiden min på Fys. med Lian husker jeg særlig to av sykepleierne som var veldig gode å prate med, og som virkelig så hele meg, sier Liv Anette.

JOBBEN: – Jeg elsket jobben som flyvertinne, og kunne ikke se for meg et liv uten flyturer. FOTO: Privat
JOBBEN: – Jeg elsket jobben som flyvertinne, og kunne ikke se for meg et liv uten flyturer. FOTO: Privat Vis mer

Måtte gi opp drømmeyrket

Først da hun kom tilbake til det hun trodde skulle bli en normal hverdag hjemme, fikk Liv Anette kjenne på utfordringene. Hun oppdaget fort at mye ikke var helt som før. Hun forsto ikke alvoret skikkelig før hun fikk det litt på avstand, og så smått begynte å jobbe som flyvertinne igjen.

Den ivrige flyvertinnen prøvde seg tilbake i jobb i 50 prosent fra mars 2015, noe som var litt vel ambisiøst. Dagene i luften var lange, og hun fikk liksom ikke hentet seg ordentlig inn mellom hver vakt/arbeidsperiode.

– Som flyvertinne jobbet jeg tidligere 100 prosent turnus, det vil si fullt i fem dager, og fire dager fri. Selv om jeg nå jobbet bare halvparten av vaktene, viste det seg fort at jeg måtte øke sykmeldingen fra 50 til 80 prosent, slik at jeg bare jobbet én dag per arbeidsperiode.

Liv Anette forteller at hun ønsket seg kortere dager, men at slik tilrettelegging var vanskelig å få gjennomført. Etter en arbeidsdag, som kunne vare mellom ti og 14 timer, var hun sengeliggende i flere dager. Hun ble så uttalt sliten, at hun heller ikke klarte å fungere godt på fritiden.

– Jeg fokuserte det lille jeg hadde av energi på å bli klar nok til å komme meg tilbake på jobb. Restitusjon tok plutselig ufattelig mye lengre tid enn det det gjorde da jeg var frisk, sier Liv Anette stille.

– Jeg hadde siste dag i lufta 1. september 2015, da hadde jeg ikke mer å gi. Det å måtte gi opp drømmeyrket er fortsatt en stor sorg for meg. Hver gang jeg ser et fly i lufta, ønsker jeg at jeg var på jobb der oppe.

TRENER: Løping og styrketrening gir Liv Anette styrke i hverdagen. FOTO: Privat
TRENER: Løping og styrketrening gir Liv Anette styrke i hverdagen. FOTO: Privat Vis mer

Kjemper seg tilbake til jobb

– Jeg fikk godkjent tiltak om utdannelse mens jeg gikk på AAP, og tok medisinsk sekretærstudie i 2017/2018, forteller Liv Anette.

– Men selv om jeg tok det på deltid, ble det 150 prosent studier for meg, som måtte skrive ned ting fire, fem ganger for at jeg skulle klare å huske det

Liv Anette har forsøkt jobb med tilrettelegging i form av kortere arbeidsdager. En senskade i skulderen vanskeliggjorde jobben. Nå er hun i arbeidstrening som resepsjonist på hotell. Hun har en 60 prosent uføregrad og opplever at det ikke er nødvendig med spesiell tilrettelegging i nåværende jobb.

Men det har kostet å komme dit Liv Anette er i dag.

– Jeg sliter med fatigue, nedsatt konsentrasjonsevne og nedsatt korttidshukommelse. Jeg leter tidvis etter ord, noe som er mest fremtredende når jeg er sliten, sier Liv Anette, og forklarer at dette er «vanlige» senskader etter hjerneblødning.

Hun trenger mer hvile og ro, har et større behov for restitusjon mellom treningsøkter, og må ha mer hvile før og etter aktiviteter generelt, enten det er sosialt, daglige gjøremål, kjøre lengre turer med bil eller noe annet.

– Jeg velger mine aktiviteter og fester med omhu. Folk ser meg jo bare når jeg er ute av huset og kjører på som vanlig, men de vet ikke hvor mye det koster, de ser ikke hva det gjør med meg. All tiden i sofakroken, alt jeg går glipp av, og slitenheten som ikke bare kan hviles vekk, sier Liv Anette.

– Det er ikke så rart at folk ikke forstår oss som er usynlig syke, men spør oss heller enn å dømme oss for å være late og arbeidssky.

Liv Anette presiserer at selv om det koster, har også personer med nedsatt funksjon behov for å gjøre «friske» ting. – Dette kan være med på å gi oss livsglede og mestring i hverdagen, sier hun.

– Det er få som forstår meg så godt som det mamma gjør. FOTO: Privat
– Det er få som forstår meg så godt som det mamma gjør. FOTO: Privat Vis mer

Anbefaler fysisk aktivitet

Lege, hjerneforsker, forfatter og foredragsholder Ole Petter Hjelle har bakgrunn som toppidrettsutøver, med blant annet NM-gull i maraton. Han tror bevegelse og fysisk aktivitet er det som er aller mest undervurdert, og at en holdningsendring i helsevesenet må til. Det er ikke nødvendigvis snakk om trening, men det å være fysisk aktiv, gjør oss mer robuste både fysisk og mentalt. Slik blir det lettere å takle utfordringer etter hvert som de dukker opp.

– Jeg mener det er helt feil når sykmeldte eller arbeidsuføre føler at de må forsvare at de for eksempel kan ta seg en løpetur, når de ikke kan jobbe, sier Ole Petter Hjelle.

– At trening ofte den beste medisinen, snakkes det alt for lite om. Ingen hadde reagert om den sykmeldte hadde tatt en pille. Trening er en medisin som påvirker hele mennesket på en positiv måte, noe en tablett vanligvis ikke gjør.

Hjerneforskeren påpeker at de fleste sykdomstilstander er sammensatte. Både medisiner og operasjoner kan være nødvendig, avhengig av sykdommen. Men vi må ikke glemme den positive virkningen av bevegelse. Hjernen skiller ut kjemiske stoffer, som får oss til å føle oss bedre når vi er i aktivitet. Det fører igjen til mestring og bedre selvfølelse.

– Jeg anbefaler alle å få til litt bevegelse, ut fra den situasjonen de er i, sier Ole Petter Hjelle.

– Hjernen er vårt viktigste organ, og kanskje det mest fascinerende. Og hjernen er faktisk helt avhengig av fysisk aktivitet for å fungere optimalt.

Positiv innstilling

Liv Anette går til jevnlig fysioterapeut for behandling av skulder og nakke. Hennes beste medisin er trening. Løping gir et pusterom i hverdagen, overskudd, forbedrer konsentrasjonsevnen og gir bedre søvn.

– Jeg trener også styrke for å opprettholde god funksjon, muskelstyrke, og for å forebygge skader. Styrketrening er blant annet svært viktig for rehabilitering av den skadde skulderen. Min generelle utholdenhet i hverdagen er mye bedre når jeg får trent.

Det er imidlertid viktig å ta hensyn til dagsformen, og Liv Anette justerer treningen etter dagsform og belastning ellers i hverdagen og på jobb. Hun planlegger alltid god rundt jobb, trening og hvile.

– Søndager brukes gjerne til å gå gjennom kommende uke. Jeg har blitt veldig mye flinkere til å balansere hverdagen, og nå begynner jeg å lande litt i en jobb som er mye bedre for helsa mi enn hva jeg har gjort tidligere. Jeg har det veldig bra der jeg er i livet mitt i dag. Sorgen over tapt funksjon vil kanskje alltid til en viss grad være der, men jeg er positiv og glad for den funksjonen jeg sitter igjen med i dag. Jeg liker å leve etter mottoet: «Om du har dritt opp til halsen, ikke heng med hodet».

– Jeg kan aldri bli 100 prosent den samme som før ulykken, men jeg har enormt mye å glede meg over. FOTO: Privat
– Jeg kan aldri bli 100 prosent den samme som før ulykken, men jeg har enormt mye å glede meg over. FOTO: Privat Vis mer

Opp- og nedturer

– Jeg har møtt mannen i mitt liv og bor sammen med ham et annet sted i Trondheim. Han er min største støttespiller og beste venn. Han har stor forståelse for hvem jeg er, og hva jeg trenger, og vi har det veldig fint sammen, sier Liv Anette med en helt ny glød i stemmen.

– Det er viktig å fokusere på å leve i nuet, ikke ødelegge fine stunder med å bekymre seg for fremtiden. Jeg er bedre rustet til å håndtere utfordringer som jeg vet vil dukke opp, med den erfaringen jeg har bygd meg gjennom disse årene.

Liv Anette synes det er synd at effekten av fysisk aktivitet på fysisk og mental helse er så underkommunisert i samfunnet, noe som kanskje fører til at stigmatiseringen øker mot de som er usynlig syke og fysisk aktive. Hun har vært veldig forsiktig med hva hun legger ut i sosiale medier når det kommer til trening og løp. Nettopp fordi det ofte kommer en eller annen negativ kommentar eller stikk.

– Men jeg har lært meg å gi litt mer faen, mye fordi jeg heller har fokusert på å tilegne meg kunnskap om fysisk aktivitet og helse, og vet akkurat hva treningen gjør for meg.

Ole Petter Hjelles bok «Sterk hjerne med aktiv kropp» har vært til stor hjelp for å forstå bedre hva treningen gjør for meg og min hjerne, hvorfor jeg kjenner på det jeg gjør etter en treningsøkt, og hvilke gevinster jeg sitter igjen med.

Liv Anette er takknemlig for all støtte fra heiagjengen, som består av samboeren, nærmeste familie og venner, og med-ambassadørene i SMN Trondheim maraton. SMN står for Sparebank1 Midt-Norge. Ambassadør-prosjektet til Trondheim Maraton går ut på å være seg selv som den løperen man er, inspirere andre til løpeglede, samhold og inkludering i et sosialt nettverk av likesinnede. Trondheim maraton jobber tett med paraidretten i byen.

– Vi er en gjeng med blandadrops som har forskjellige mål, funksjonsnivåer og ambisjoner. Løpere er heldigvis ikke en homogen gruppe, sier Liv Anette.

– Jeg kan aldri bli 100 prosent den samme som før ulykken, men jeg har enormt mye å glede meg over. Kanskje har jeg fått et litt annet syn på hva som er viktig her i livet også, avslutter Liv Anette.

Liv Anettes tidligere samboer, hennes nåværende samboer og hennes mor har godkjent at de blir omtalt i artikkelen.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer