Kampen mot rasisme
KK ønsker gjennom en artikkelserie å sette fokus på likeverd og engasjere oss i kampen mot rasisme. Vi vil over flere uker intervjue en rekke personer som har kjent rasisme på kroppen, eller er sterke stemmer i debatten.
I dag: Ugbad Musti
Alder: 19
Yrke: Rapper
Oppvekststed: Født og oppvokst på Tøyen i Oslo, men bodde i Milton Keynes, halvannen time utenfor London, i perioden 2004 til 2011, før familien flyttet tilbake til Tøyen
- Hvordan var ditt første møte med rasisme?
- Jeg var bare en kid, jeg skjønte ikke helt hva som skjedde der og da. Det var nytt, noe jeg ikke var forberedt på, men når jeg skjønte hva det var, så var jeg selvfølgelig lei meg, og følte at jeg ikke var som alle andre kids på skolen eller på lekeplassen.
- Har du opplevd andre hendelser i den retning?
- Det har jeg, og jeg prøver alltid å bli bedre på hvordan jeg håndterer slike situasjoner. Det er hardt, vondt, sårende, slitsomt og det er fortsatt noe jeg jobber med.
- Preges du av dette i dag?
- Ja, selvfølgelig. Det er noe som sitter igjen, og det er en følelse som ikke går an å beskrive. Det er absolutt ikke en god følelse, og jeg unner ingen en slik opplevelse.
– Jeg ba ofte til Gud om å våkne opp blond og blåøyd
- Har du merket en utvikling (til det bedre eller verre) med tanke på rasisme i Norge, fra din oppvekst til i dag?
- Jeg må ærlig si at jeg ikke ser noen stor fremgang, men jeg håper selvfølgelig at vi en dag kan bli kvitt dette problemet.
- Hva vil du si til barn og unge som opplever rasisme?
- Jeg vil si hev deg over det, heller gå en annen vei. Du er like mye verdt som alle andre og du kan få til akkurat det du vil få til. You´re a star in the making. Prøv å educate folk som mener noe annet, vi står i dette sammen.
Mente moren var «snill som hadde tatt til seg et fattig negerbarn»
- Hvordan kan vi bruke sommerens oppvåkning til å skape en varig endring og likeverd?
- Vi må fortsette å bruke den stemmen vi har, vi kan ikke stoppe nå, vi har kommet så langt. Fortsett å dele, fortsett å snakk om dette og ikke la det dø ut. Vi trenger dette. Dette er ikke en sprint, men et maraton. Vi kommer sakte, men sikkert frem til den forandringen vi trenger.
