Lena Kristin husker sin første jobb som profesjonell skuespiller, etter å ha virket som amatør i mange år: – Jeg tenkte bare: «Hæ! Skal jeg få betalt for det også?». FOTO: Janne Rugland
Lena Kristin husker sin første jobb som profesjonell skuespiller, etter å ha virket som amatør i mange år: – Jeg tenkte bare: «Hæ! Skal jeg få betalt for det også?». FOTO: Janne Rugland Vis mer

Lena Kristin Ellingsen:

- Jeg må prioritere til beste for barna og ikke for meg selv

Lena Kristin Ellingsen har innsett at det er ingen jobber hun er uerstattelig i. Men som mamma er hun det.

Lena Kristin var tre år den dagen elgen sto i hagen. Den har liksom brent seg fast i hukommelsen. Kanskje fordi den knytter henne og faren sammen? Pappa Geir Eivind studerte til å bli ingeniør. Men nå var han syk. Han hadde hjernesvulst. Lena Kristins mor var helsesøster og stelte ham hjemme. Lena Kristins far skulle ha under et år igjen å leve. Men det visste ikke Lena Kristin. Nå satt hun inne på kontoret til pappa, og sammen så de på den store elgen ute i hagen.

Det at jeg mistet pappa, var selvsagt en tragedie i livet mitt da jeg var liten, forteller Lena Kristin Ellingsen (38).

– Jeg har lært meg å leve med det, men lengselen vil jo aldri forsvinne etter å kjenne den biologiske faren min.

Hun smiler.

– Jeg har for lengst sluttet å sørge, men pappa er jo en del av meg. Det arbeidet der trenger jeg på en måte ikke å gjøre research på når jeg står på scenen. Det ligger der latent.

Denne saken er hentet fra KK17 som er i salg fra fredag 23. august.
Denne saken er hentet fra KK17 som er i salg fra fredag 23. august. Vis mer

– Det var egentlig tilfeldig at jeg ble skuespiller

Lena Kristin Ellingsen er i høst å se som Maria von Trapp i «Sound of Music», en rollefigur som også vet hvordan det er å miste en forelder. Og der Julie Andrews i den legendariske filmen flommer nedover fjellsida som et teppe av Edelweiss i hvit skrud, har også Lena Kristin sin del av fjellblod i årene.

Oppvokst i Saltdalen i Nordland i en familie som stort sett består av hvitkledd helsepersonell, er hun første musikalske utskudd som har gått til scenen.

– Det var egentlig tilfeldig at jeg ble skuespiller. Jeg skulle jo studere medisin, sier Lena Kristin, og det grågrønne blikket røper at hun faktisk hadde en oppriktig tanke om å vie seg til helse og sykdomsbekjempelse.

Hun forteller at det i oppveksten alltid var en gitar eller fiolin innenfor rekkevidde hjemme. Mamma var riktignok helsesøster og stefar regnskapsfører, men i likhet med von Trapp-barna var en av de tre søsknene Ellingsen til enhver tid å finne bak pianoet.

– Søsknene mine er henholdsvis sykepleier og litteraturviter, men begge kunne ha jobbet på scenen, om de hadde ønsket, sier Lena Kristin.

Lena Kristin innrømmer at det ikke blir mye tid til 
 trening og den slags: 
 – I det siste har jeg tatt meg selv i nakken. Jeg skal jo spille fem–seks forestillinger i uka og er nødt til å være i fysisk form. FOTO: Janne Rugland
Lena Kristin innrømmer at det ikke blir mye tid til trening og den slags: – I det siste har jeg tatt meg selv i nakken. Jeg skal jo spille fem–seks forestillinger i uka og er nødt til å være i fysisk form. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Hennes egen vei inn på scenen er som hentet fra en suksessroman: Lena Kristin elsket å synge. Da det skulle være audition i Bodø for «Grease»-oppsetningen på Chat Noir i Oslo i 1999, bestemte hun seg for å prøve. Tenk å få spille selveste Sandy – i Oslo!

– Jeg kom videre til audition i Oslo og fikk nesten rollen, forteller Lena Kristin, som etter nestenseieren ble oppfordret til å søke Bårdar-akademiet.

Resten er historie. Og en god sådan. Ferdig uteksaminert fra Teaterhøgskolen jobbet Lena Kristin ved Riksteatret, Oslo Nye Teater, Det Norske Teatret og Teatret Vårt i Molde, før hun landet på Nationaltheatret. Rollene hennes strekker seg fra syngende geitemamma i «Rocke--ulven» til ung kristenfundamentalist i «Martyrer» via Karoline i NRK-serien «Himmelblå».

Plutselig gikk rullegardinen ned

Men det finnes også en annen historie. En der munnen på teatermaska peker nedover. Lena Kristin husker det mørke året. Hun hadde jobbet masse. Stresset og stått på og opparbeidet seg et solid navn. Plutselig gikk rullegardinen ned fra det ene øyeblikket til det andre. Alle kreftene forsvant, og noen måtte steppe inn for henne på scenen. Det skulle ta et helt år før hun var tilbake.

– De fant antistoffer fra kyssesyken i blodet mitt. Det året var preget av tungsinn, apati, muskelsmerter, minnes Lena Kristin.

– Det var så mye trøtthet og frustrasjon. Hver morgen våknet jeg og kjente etter: «Er jeg like tung i dag?» Det føltes som jeg hadde sprunget maraton hver eneste dag. Jeg ble jo selvfølgelig deprimert også og fikk angst.

Hun ante ikke hva som feilte henne. Prøvde masse ulike behandlingsformer.

– Om jeg hadde vært et balansert menneske, ville jeg kanskje ikke blitt syk. Hvem vet. Det arter seg veldig forskjellig hos folk. Men jeg er veldig glad for den erfaringen.

– Er du?

Hun nikker.

– Ja. For jeg kjenner når jeg skal trappe ned og bremse. Jeg har sagt nei til jobber selv om det var en god mulighet til å profilere meg. Jeg har tenkt: «Nei, det er ikke verdt det.» For om jeg blir stresset, greier jeg ikke å være der for barna. Denne tiden med dem går så fort, og jeg vil ikke angre på at jeg ikke var sammen med dem. Det er ingen jobber jeg er uerstattelig i, men som mor er jeg det. Derfor må jeg prioritere til beste for barna og ikke til beste for meg selv.

Hadde en annen kjæreste da hun møtte Trond

Lena Kristin møtte Trond Fausa Aurvåg på jobb i 2006. Han spilte den kjærlighetskranke elskeren til Mia Gundersen i «Manndomsprøven», og hun selv spilte datteren Elaine, som ender opp som kjæresten hans. Lena Kristin husker at hun prøvde å fortrenge følelsene for Trond mens de jobbet sammen. Det passet seg jo ikke, hun som hadde en annen kjæreste.

– Jeg tenkte: «Nei, der skal jeg ikke gå.» Så ble det sommer, og jeg kom tilbake, og jeg kjente at: «Oi, det var vanskelig å holde det unna.» Jeg hadde bare gløttet bitte litt inn den døra, men plutselig sto den på vidt gap.

Trond er en av Norges mest profilerte skuespillere, og er blant annet å se i «Neste sommer». Lena Kristin forteller at han kjører til Hvitsten hver dag for å spille inn.

– Han var jo veldig interessert, oppmerksom og selvfølgelig morsom. Og kjekk. Jeg var fascinert av ham både som skuespiller og menneske, sier Lena Kristin da vi spør hva hun falt for.

Bryllupet sto i Gamle Aker kirke i august 2014. Lena Kristin mener Trond er en type det tar tid å bli kjent med.

– Han er egentlig en nerd som sitter og holder på med sine egne ting. Jeg sa det til ham i går: «Du er heldig som ser så bra ut. Om ikke hadde du ikke hatt draget.» Hun ler.

– I går satt han og skulle …

Hun tenker så det knaker.

– Hva var det han holdt på med? Den der ammehjernen min. Men om det har vært flykrasj, så følger han med på alt om årsaken. Jeg bare: «Hæ! Hvordan vet du det?» Da har han hørt på en podkast på vei til Hvitsten.

Lena Kristin forteller at de har dagpappa for minstesønnen, mens de to største barna er i barnehagen. De tok like godt med seg han flinke førskolelæreren fra sønnens barnehage: – Vi måtte ha noen som ikke får panikk av å hente to stykker i barnehagen med en liten en på armen. Det kan være stritt når alle vil forskjellige ting, sier Lena Kristin. FOTO: Janne Rugland
Lena Kristin forteller at de har dagpappa for minstesønnen, mens de to største barna er i barnehagen. De tok like godt med seg han flinke førskolelæreren fra sønnens barnehage: – Vi måtte ha noen som ikke får panikk av å hente to stykker i barnehagen med en liten en på armen. Det kan være stritt når alle vil forskjellige ting, sier Lena Kristin. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Lena Kristin kan takke mannen sin for at hun hver morgen begynner dagen med en skive fersk brød. Han er nemlig blitt «surdeigsbrødentusiast».

– Han har fått seg en sånn starter av noen, og brødene blir helproffe. Jeg har jo ikke tålmodighet til sånt. Om jeg ikke greier å skru på tv-en, så er det nesten så jeg kaster fjernkontrollen i veggen.

Hun forteller om utallige kreative prosjekter som har strandet på tankestadiet:

– Jeg kan gå inn i hobbybutikken og handle inn masse maling og ditt og datt. Og akkurat idet jeg skal setter prosjektet ut i livet, kan jeg lukke det.

Hun koster hendene mot hverandre.

– «Sånn, da har jeg prøvd det.»

– Det er så som så med gjennomføringsevnen?

– Den er ganske elendig for tiden. Klærne mine blir liggende på kommoden en måned uten at jeg får lagt dem inn i skapet. Haugen vokser og blir som et symbol på alt jeg ikke rekker i livet.

– Jeg har fullstendig mistet kontroll på livet mitt

Lena Kristin og Trond har vært gift i fem år. Fått barn, flyttet to ganger og pusset opp like mange.

– Det har ikke vært så mye romantikk, for å si det sånn. Romantikk er byttet ut med logistikk. Hvem som skal sove hvor, for at ungene ikke skal vandre så mye rundt om natten.

– Tar dere noen romantiske grep?

Hun ler høyt.

– Vi tar ingen grep. Jeg har innsett at det er barna først. Vi tar oss et glass vin, men ikke for å sitte og prate. Da holder vi på med forskjellige ting. Det er et slags bedøvelsesmiddel, mens vi bretter klær og plukker opp middagsrester fra gulvet. Det er INGEN tid til overs.

Hun rister lattermildt på hodet.

– Jeg har fullstendig mistet kontroll på livet mitt. Til tider er det en svinesti hjemme hos oss. Den eneste måten jeg overlever på, er at jeg har en evne til å stenge alt ute. Jeg setter meg ned og vet at jeg må ha den kaffen. Et eller annet der jeg føler meg fri og voksen og som er bare mitt. Kaffen representerer det. En slags livbøye.

Akkurat i dag er det søsteren hennes som passer minsten. Men Lena Kristin har lært seg verdien av å kjøpe seg barnevakt, om så bare for å få ryddet huset.

– Det er jo et spørsmål om prioritering. Det er klart at jeg blir urolig av å ha det skittent og rotete hjemme. Det skaper jo kaos inni meg. Det samme om jeg ikke greier å lære meg en tekst eller melodi. Det gjør meg også urolig. Men så vil jeg jo være til stede sammen med ungene når de legger seg, og da har ikke døgnet flere timer.

Hun smiler.

– Da får jeg heller akseptere at jeg er litt bakpå.

- Det hender at jeg blir redd for å bli syk igjen

Med premiere på trappene og tre barn i en aktiv alder – hender det at hun blir redd for å bli syk igjen? Lena Kristin ser ut av vinduet et øyeblikk.

– Tidligere har jeg svart nei på det spørsmålet, for jeg føler at jeg har noen redskaper jeg kan bruke. Det har jeg fortsatt, men nå er det så lite rom for egentid at det er veldig vanskelig å stoppe opp når jeg kjenner signalene. Jeg kjenner igjen mekanismene, men derfra til å greie … Hun klør seg på halsen.

– Å skru på de bryterne, det krever litt arbeid. Men det hender at jeg blir redd for å bli syk igjen.

Hun er blond og kortklipt og av utseende et naturlig førstevalg når Maria von Trapp skulle rollebesettes. I hvert fall om man holder Julie Andrews som rettesnor. Så måtte Lena Kristin heller ikke på audition. Hun fikk telefonen rett før hun ble gravid med nummer tre. Og nå, for kanskje første gang, skal Maria von Trapp snakke nordnorsk på en hovedstadsscene.

– Jeg kjenner at akkurat denne rollen er umulig å gjøre på annen dialekt enn min egen. Jeg liker aller best å spille på mitt eget språk. Det er det jeg assosierer og føler med. Jeg får liksom ikke med meg hele kroppen og alle tankene på østnorsk, selv om jeg liker dialektarbeidet og kan snakke det flytende. Men jeg føler meg mye friere i vestnorsk eller trøndersk eller svensk. Ja, til og med dansk!

Lena Kristin er klar for å spille Maria von Trapp i «Sound of Music»: 
 – Maria er en autist på en måte. Veldig rett fram. Som en slags sympatisk Saga Noren, sier hun. FOTO: Janne Rugland
Lena Kristin er klar for å spille Maria von Trapp i «Sound of Music»: – Maria er en autist på en måte. Veldig rett fram. Som en slags sympatisk Saga Noren, sier hun. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Da Lena Kristin leste i avisen at sang skulle ut som obligatorisk del av norskundervisningen, brettet hun opp ermene. Skrev et innlegg på Facebook om hva sangen hadde betydd for henne. Om da bestemor som var dement, satt på sykehjem, og det eneste som nådde gjennom til henne, var sangen.

– Når jeg besøkte henne, brukte jeg å synge bånsuller og Margrethe Munthe-sanger. Da begynte hun jo å leve. Da kjente hun igjen ting fra barndommen sin, sier Lena Kristin.

Etter innlegget ble hun kontaktet av Demensforeningen og spurt om hun ville være frontfigur.

– Jeg sa ja med en gang. Jeg har jobbet på sykehjem og gamlehjem og vet jo hva musikken kan gjøre. Folk med demens, som ikke husker noen ting, kan plutselig huske sanger og melodier, og kan til og med spille instrumenter.

Lena Kristin og familien hennes er nordpå et par ganger i året. I hjembygda hennes, mellom Svartisen og Blodveien. Historien er fortsatt levende der hjemme, om de russiske krigsfangene som bygde veien med sine bare hender. Lena forteller at eldstesønnen Ole Ivan er oppkalt etter en russisk krigsfange som bestefaren hennes hjalp etter krigen. Datteren Edies navn er et rent «navne-crush», som Lena Kristin fanget opp i en engelsk landsbykrim på tv. Yngstesønnen Eivind Alf er oppkalt etter Lena Kristins pappa. Det hender at Lena Kristin oppdager små tegn på at faren lever videre i barna hennes. Små egenskaper som kanskje har hoppet over hennes eget rotete selv og som plutselig er der.

– Ivan var veldig interessert i motor en periode. Jeg tenkte: «Ka i all verden er dette?» Verken jeg eller Trond er det minste interessert i biler. Men jeg vet jo at pappa var veldig interessert i å skru motor og mekke.

Hun smiler.

– Så kanskje det er noe i det.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: