Helene Bøksle

– Jeg måtte bli mor selv for å se at jeg er en løve

Gjennom mobbing, flytting og skilsmisse var moren Elen en klippe for Helene Bøksle. Men da Helene selv ble mor, kom oppgjøret med mamma.

HELENE BØKSLE: Både Helen og Elen mener at de er ujålete: 
– Det hender at vi ringer hverandre og spør: «Hvordan ser du ut?» «Hvordan tror du? Enn du?» Og så sender vi bilde til hverandre og sier: «Å fyyyytti rakkern!»  Foto: Charlotte Wiig
HELENE BØKSLE: Både Helen og Elen mener at de er ujålete: – Det hender at vi ringer hverandre og spør: «Hvordan ser du ut?» «Hvordan tror du? Enn du?» Og så sender vi bilde til hverandre og sier: «Å fyyyytti rakkern!» Foto: Charlotte Wiig Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Jeg skjønte tidlig at Helene var en spesiell unge. Hun var veldig filosofisk og utrolig musikalsk.

Elen Sand (63) sender datteren et kjærlig blikk. Helene, som slo gjennom som 21-åring i «Kjempesjansen» og brukte prispengene fra fjerdeplassen, 100 000 kroner, til å sette opp forestilling -«Elverhøy» i morens nabolag i pittoreske Ravnedalen i Kristiansand. Jenta med gullstemmen, kjent fra TV og scene, som sang på Nobel-utdelingen i en alder av 13 år, og som skal på sommerturné langs hele norskekysten. Fansen er mange, men neppe noen så stor som mamma Elen? 

– Bare se når Helene holder konsert. Hun trykker på noen knapper og får folk til å fortelle henne de mest nakne ting. 

LES OGSÅ: Helene Bøksle: -Bang, jeg gikk rett i bakken

Hennafarget hår, dyprøde lepper og skjørt til anklene. Det har vært Elens varemerke helt siden hun som 19-åring kom til Sørlandet og noen år senere forelsket seg i pianolæreren, ble mor til Helene og 20 måneder senere til tvillingene Tørres og Tobias. Familien flyttet til småbruket Frydnes utenfor Mandal. En brå overgang for dramapedagogen fra Oslo, som var over middels sosial. Helene husker hvordan moren, som hun aldri har kalt annet enn ved fornavnet Elen, arrangerte festivaler for enhver årstid og inviterte venner fra hele Nord-Europa til fester. 

– Jeg har lært av Elen å tenke stort. At man alltid har nok i huset til å lage en fest. 

– Uansett hvor dårlig råd man har, så kan man alltid bake, og samles rundt ferskt brød og litt bobler, nikker Elen. 

Helene smiler: 

– Jeg lærte av min mor å gange alle oppskrifter med sju, sånn at det er nok til alle. Jeg vokst opp med at alle skal føle seg inkludert. Jeg har selv kjent på følelsen av å være utenfor.

LES OGSÅ: Bertine Zetlitz: - Å ha en forhistorie med kvinnelige fightere gjør noe med en

«Jesus lever» sto det over hele låvetaket til naboen. Elen kjørte 2CV og holdt dramagrupper. Meldte seg ut av statskirken og tok barna ut av kristendomsundervisningen, som de eneste i bygda. 

– Jeg var det jeg kaller normalt østlandskristen, men da jeg kom til Sørlandet, fikk jeg helt sjokk. 

Om de skilte seg ut i bibelbeltet? 

– Ja, erru gær’n, sier Elen. 

– Andre barn spurte: «Hvorfor klipper moren din gresset i lange skjørt? Hvorfor har hun rødt hår?» 

Likevel, det tok lang tid før Elen skjønte at noe var galt. At glansbildet hadde fått en uopprettelig rift. 

– Helene begynte å si til meg: «Jeg er dum. Jeg er stygg.» Det kom litt etter litt.  

Helene nikker: 

– De trollene vil alltid være med meg. 

Ertingen gikk mye på klærne, forteller Elen: 

– Dette var på 90-tallet, og du gikk ikke inn i disse tightsene, som det frodige, nydelige barnet du var.

– Jeg var lubben, retter Helene. Vel forsont med det. 

Elen begynte å sy klærne til Helene selv. Kappeskjørt med volanger. Forteller om alpeluen hun ga datteren. 

– Du ble ertet når du hadde den på, og jeg sa at du ikke trengte å bruke den. Da svarte du: «Tror du at jeg er noe massemenneske, eller?»

GROV HUMOR: Helene mener humoren hennes er så grov at den grenser til slem. 
– Ikke slem, Helene, retter mamma Elen.  
– Jo, sier Helene. – Det kan fort bli for grovt.  Foto: Charlotte Wiig
GROV HUMOR: Helene mener humoren hennes er så grov at den grenser til slem. – Ikke slem, Helene, retter mamma Elen. – Jo, sier Helene. – Det kan fort bli for grovt. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

LES OGSÅ: Maria Mena om skilsmissen: -Det ble en mulighet til å ta grep

– Følelsen av ikke å være bra nok, den henger i meg ennå

«Helene, kan du putte en klinkekule i navlen?» Sju år gamle Helene nikket ivrig mot jentene på skolen. Visst kunne hun det! Gikk hjem for å prøve. Skjønte ikke spydigheten. At den runde barnemagen var gjenstand for hån. 

– Jeg har mange gode minner fra Frydnes, men et menneske som ikke har en bestevenn, er det ensomste mennesket på jord. Jeg ønsket meg så inderlig venner. Lengtet etter å bo i blokk. Vi hadde ringerunder i helgene, men oftest ville ingen leke med meg. 

LES OGSÅ: Marion Ravn: - Jeg fikk beskjed om å farge håret bondt

Elen rister på hodet: 

– Jeg kan nesten ikke høre om det ...

Helene fortsetter likevel. Snakker om det hun har tenkt gjennom så mange ganger. 

– Følelsen av ikke å være bra nok, den henger i meg ennå. Jeg kompenserte med å være snill og morsom. «Bare jeg er snill, så liker de meg kanskje», og jeg ga bort alt jeg hadde. I dag, om noen sier: «Så fine øredobber du har», så detter det ut av meg: «Vil du ha dem?» 

Hun bannes. Sier vi gjerne får sitere henne på det: 

– Jenter kan være så slemme mot hverandre. Barn fortsetter å bli mobbet fordi lærerne tror at det går over, men førsteklassinger kan ødelegge livet for andre. Ingen skal være nødt til å kjenne på at det ikke er plass til dem.

Hun har flest guttevenner. Gremmes over gravideyoga og allsang på trening. Liker ikke jenter i flokk. Og sladder. Hun er vaksinert mot det. Alt henger sammen. For et par år siden møtte hun en jente fra barndommen. Bare de to, i en trang togkupé. Og hele barndommen, som lå mellom dem. 

– Hun spurte: «Kan du tilgi meg, Helene? Jeg har tenkt så mye på det som skjedde.» Vi pratet i flere timer, og da jeg skulle gå av toget og hun skulle videre, ga vi hverandre en klem.

– Greide du å tilgi? 

Helene tenker seg om. 

– Jeg tror at det er viktig som menneske og som mor å legge ting bak seg. Men det vil alltid være en del av min historie. Jeg tar det med meg, i hvordan jeg er mot andre. Min historie er blitt min styrke. 

Elen nikker: 

– Når andre har det vondt, du kjenner det så sterkt fordi du har hatt det vondt selv. 

Helene forteller om Rikskonsertene. Når hun reiser rundt på skoler: 

– Jeg peiler dem ut med en gang, de jentene som faller utenfor, og så gir jeg dem oppgaver. «Kan du hjelpe meg å holde denne lampen litt?» Da ser jeg de populære jentene tenke: «Hallo! Det der var det jeg som skulle gjøre!» Det er mitt lille stikk til dem.

From. Det er ordet som best beskriver Helene Bøksle. Utseendemessig, hvert fall. Mildt blikk, myke linjer. Men skinnet bedrar. For det lusker en løve der inne. Som banner og steiker. 

– Helene er så jævlig morsom, sier Elen. 

– Hun kunne vært standup-komiker.

Helene ler. 

– Bandet mitt har gitt meg forbud mot «Sa brura»-vitser. Bortsett fra på fredager. Da er det «Grov-fredda’».

Mor og datter har samme måten å dra opp strømpebuksa på, høyt i livet. Og begge er sta. Helene mener moren har noen «verbale spasmer» og ikke vet å gi seg. Og det var nettopp det som ble opptakten til Krangelen. Ikke utløst av stor dramatikk, men Elen, som har spart på barnas puslespill uten at en eneste brikke mangler, hun kom med akkurat én kommentar for mye. Om hvordan hun selv ville brettet håndklærne. 

– Plutselig en dag smalt det. Og du sa til meg: «Nå tror jeg det holder.» Etter det var det et par måneder vi ikke snakket sammen. 

– Et år, sier Helene med ettertrykk.

Elen rister på hodet:

– Nei! Jeg vet nøyaktig hvor lenge det var, for jeg lå i fosterstilling oppe på rommet og grein. 

Helene mener hendelsen har lært dem ikke lenger bare å trampe rett inn hos hverandre. De banker alltid først. 

– Og jeg teller til ti før jeg kommenterer, sier Elen. 

Helene demonstrerer telefonen på strak arm ut fra kroppen: 

– Jeg bare gjør sånn når jeg ikke gidder å høre mer på deg. 

– Nei! Det gjør du ikke. Haha!

Mamma har danset ballett siden hun var fire, og gjør det fortsatt. På 90-tallet var hun aerobicinstruktør.  

– Hun var jo Jane Fonda, påpeker Helene tørt.  

Elen nikker: 

– Kan jeg få lov til å si at du ikke har den beste koordinasjonen? 

– Det må du gjerne si! 

Helene gikk selv på ballett i 13 år. Forteller om latino-læreren på «Stjernekamp» som ba henne å være lit mer «fri», hvorpå hun svarte: «Dette er det du får. Var det noe mer? F*** you.» 

Det tok henne noen år å komme dit. Noe ungdomsopprør hadde Helene Bøksle nemlig aldri: 

– Jeg ville være hippie, men passet ikke i min mors hippiekjoler. 

Elen nikker:

– Jeg opplever at du har sett veldig opp til meg. Og da du begynte å gjøre ting annerledes, var jeg ikke flink til å godta det.

Helene kjenner seg igjen:

– Jeg opplevde at du ville ha kontroll over livet mitt. Du sa «fly», men allikevel ikke. Bare det at jeg gikk på ballett i 13 år før jeg torde si til deg jeg ikke likte det. Skjønner du?

Elen rister på hodet: 

– Det er merkelig at du ikke hater meg.

Helene mener at hun har lært seg å bli tydeligere. 

– Jeg var redd for ikke å passe inn, og da blir man med på ting eller forandrer seg for andre. 

Elen nikker: 

– Helene ville tekkes så mange. Jeg måtte lære henne å være ærlig. At du kan si nesten hva som helst, bare du sier det på en ok måte. Jeg har sett forandringen i henne. Etter at hun ble mor, er hun blitt tydeligere også overfor meg. 

– Var det da dere begynte å krangle? 

– Ja! sier de i kor og ler. 

GOD ATMOSFÆRE: Helene mener morens hus i ­Kristiansand har et fantastisk interiør. Men mest av alt liker hun den rause atmosfæren: – Alle leker og instrumenter er i bruk. Og det gjør ikke noe om et glass knuses.   Foto: Charlotte Wiig
GOD ATMOSFÆRE: Helene mener morens hus i ­Kristiansand har et fantastisk interiør. Men mest av alt liker hun den rause atmosfæren: – Alle leker og instrumenter er i bruk. Og det gjør ikke noe om et glass knuses. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

LES OGSÅ: Dagny: - Fra jeg begynte med musikk har jeg drømt om å stå på de store scenene

– Det er klart at det var krevende å skulle tilfredsstille Helenes talent

Hver jul kommer Helene Bøksle til en kirke nær deg. Møter fans. Mange av dem har hun hatt kontakt med i forveien. Mange gråter hun sammen med. 

– Julekonserter for meg er alt annet enn lett. Det er et sted hvor folk kan komme og lufte tankene sine. Det handler om sterke personlige møter. 

Elen nikker:

– Og så slår lokalavisene opp «Helene håver inn i julen». De skulle bare visst. Jeg er så stolt over å ha en så god datter.  Å få lov til å snakke med henne hver eneste dag. Hun er så oppriktig interessert og engasjert. 

Helene mener at hun gjennom slike møter har funnet sin rolle. Hva hun skal bruke stemmen til. 

– Det gjør det verdt å reise rundt. Men jeg skulle jo ønske jeg var like god som Elen. 

– Du går jo meg en god gang i det aller meste! mener Elen. 

Helene rister på hodet.

– Jeg føler at jeg er som skomakerens barn, som ikke gir barna mine den musikalske oppdragelsen som jeg selv vokste opp med, i et musisk hjem. 

Hva gjør du når barnet ditt viser et utpreget musikktalent? Når toåringen babler og synger på sitt eget språk, fullstendig i takt med farens pianospill? 

– Det er klart at det var krevende å skulle tilfredsstille Helenes talent. Men jeg la til rette for at hun skulle få den tiden med Ivar. Selv tok jeg meg av drama og ballett. Hun snur seg mot datteren: 

– Og du har jo hatt godt av å gå på ballett og kjenne kroppen din og bli glad i den. 

En sosialdemokratisk oppdragelse, slik beskriver Helene barndommen. Der hennes evner ikke fikk mer oppmerksomhet enn at brødrene bygget lego eller spilte trommer og tegnet. 

Ikke et eneste bilde har de i albumet fra da Helene sang på skoleavslutninger: 

– Vi fikk aldri svære applauser hjemme, og gikk ikke rundt med hatten og samlet inn penger. Vi er altfor raske med å opphøye og genierklære barna. De melder seg på «Idol» og tror de kan synge. Og på korpskonserter får barna stående ovasjoner. Da er det jo ingenting å strekke seg etter. Hva er neste nivå?  

Elen nikker: 

– Jeg brukte å se på tegningene deres og foreslå hvor dere kanskje kunne fargelegge litt til. 

Helene tar med seg samme holdningen til sangelevene sine: 

– Folk blir overrasket over at jeg er mye strengere enn de trodde. Jeg sier: «Du synger fint, men det er det mange som gjør. Hva ønsker du å bruke stemmen til?» Jeg kunnen aldri vært dommer i «Idol». De hadde vært på hue ut alle sammen. 

Elen mener datteren er beintøff, og at hun selv aldri kunne vært musiker under henne. 

– Før jeg har drukket morgenteen, har hun gjort fire intervjuer og er på vei til Førde. 

Helene ler. 

– Om du skal klare deg i et yrke, kan du ikke gå hjem når det gjør vondt. Jeg har gått glipp av sykt mye fordi jeg har prioritert å spille.

I familieselskaper laget Elen heller dukketeater med barna, enn å konversere. Helt til Helene var 15 år, leste hun høyt for barna, og var gjennom både «Hobbiten», «Ringenes herre» og «1001 natt», minus de erotiske partiene. Helene ler: 

– Vi hadde en times høytlesning på kjøkkenet hver kveld, og vi barna satt og tegnet underveis. Da jeg ble eldre, ville mamma kjøre meg til disko, men jeg ville heller høre på barnetimen. 

– Hvor gammel var du da? 

– Altfor gammel!

Begge har det de kaller «velutviklet fantasi» og blir livredd av «Åndenes makt». Helene husker busstoppet på Frydnes. Da hun sto der mutters alene i alpeluen sin, og hørte skolebussen dure gjennom vintermørket, en mil unna. Helene sang og var ikke redd. Men når hun kom hjem og skulle låse seg inn! 

– Jeg var sikker på at damen på maleriet kikket på meg, og ventet heller ute. I dag må jeg jobbe med meg selv for ikke å få puls på nye steder. Jeg hadde dødd av skrekk om jeg skulle bodd på et gårdsbruk.

–  Men du har jo vokst opp sånn, påpeker Elen.  

–  Ja, jeg har jo vokst opp sånn! sier Helene, som om det går et lys opp for henne. 

I dag bor hun i Oslo, i Ullevål hageby, sammen med ektemannen Espen, de to bonusdøtrene Ella og Hanna og sønnen Emil-Anker. Han ble født for tre og et halvt år siden. Det første Elen sa da Helene kom kjørende fra Oslo til Kristiansand med den seks dager gamle sønnen, var: «Jeg elsker ham!» Og hun var ikke vond å be da Helene ti uker senere spurte moren om å være med som barnepike mens hun selv deltok i «Stjernekamp». 

– Jeg nøt virkelig den tiden med Emil-Anker. Og jeg elsker å kjenne duften av våt asfalt. 

Elen er full av beundring over hvordan datteren oppdrar sønnen og de to bonusdøtrene. 

–  Du er en fantastisk mor, en ordentlig urmor som lager all mat fra bunnen av. Og med bonusdøtrene gikk du all in fra starten av, for at alle skulle bli lykkelige. Og du har latt meg få to nydelige bonusbarnebarn!

Helene smiler: 

– Det viktigste jeg forsøker å lære barna er inkludering. Å bli et hyggelig menneske. Si tusen takk, se folk. Og at alle skal med.

Hun forteller om den dagen hun bakte og ganget oppskriften med sju, som hun hadde lært av Elen.

– Jeg gikk til naboene for å gi dem brød, men folk reagerte jo: «Hva vil du ha tilbake?» Det undret jeg meg mye over da jeg først kom til Oslo. Men nå kommer naboene med mel til meg, og jeg baker. 

«Barna skal oppleve Oslo. Helene må derfor har fri fra skolen.» Beskjeden i Helenes meldingsbok var klar. To dager etter var de i hovedstaden, og 12 år gamle Helene gikk i 17. mai-tog med fetteren opp Karl Johan.

– Jeg hadde den trangeste matrosdressen som gikk an å oppdrive. Buksa gikk inn i rumpa, og jeg hadde ikke skjønt at jeg hadde begynt å få pupper. Men kroppen lyver aldri. 

Hun forteller om morens strenge godteriregime. At det på Frydnes ikke fantes kiosk, og at Elen alltid fant Dumlepapirene hennes, selv om hun gjemte dem på de mest utenkelige steder. 

– Du hadde en plakat med e-stoffer på veggen. Jeg husker da vi fikk besøk fra Danmark og de hadde med en pose godteri. Du leste gjennom innholdsfortegnelsen og plukket ut bitene én etter én: «Giftig, bad, bad.» Og så skylte du alt sammen ned i do. Du var en heks!

– Huff a meg, sier Elen og legger armene i kors.

Elen skilte seg fra Helens far da Helene var 17. Livet på Frydnes var over. Etter hvert begynte hun på nytt, i Kristiansand, sammen med Werner, i et hus fra 1920 bygd på vraktømmer fra et nederlandsk skip. Utenfor sørlandsidyllen står rosebuskene tett.

– Jeg hatt mye skyldfølelse overfor barna for det med skilsmissen, sier Elen. 

– Men jeg greide ikke å bo der ute lenger.

Helene strammer moren opp: 

– Når du står i dritt til livet, så nytter det ikke å kikke nedover. Jeg har sett både lys og mørke og det har gitt meg mye å formidle. Ja vel, så har jeg skilte foreldre, det er det mange som har. Spørsmålet er: «Hva har du tenkt å gjøre med det?» 

«Si fra om brøstan dedder ud.» Helene smiler til fotografen mens sørlandshimmelen skyter hagl i april. Elen hysjer på henne. 

– Ja, men det er jo grovfredda! påpeker Helene og tar et godt tak om mammas arm. Er glad for at de er forsont. Håper at åpenheten kan inspirere: 

– Det sitter sikkert mange stolte kvinner der ute som tenker: «Jeg skal faen ikke gi meg.» Men da kan man sitte der til Dovre faller og bli til stein begge to. Det er vondt ikke å ha kontakt med moren sin.

– Det var fint sagt, sier Elen og klemmer henne: 

– Et barn kan godt unnvære sin mor, men en mor kan ikke unnvære sitt barn. 

Helene smiler: 

– Man kan ha gode venner, men når du har moren din, da har du alltid en som er på laget ditt. Elen er ikke en som vil tekkes meg, men vil alltid si det som det er.

Hun snur seg mot moren:

– Jeg kan ikke bli deg og du ikke meg. Men du er en mor som har inspirert meg og gitt meg styrke. Jeg har mer av deg i meg enn jeg trodde. Nå vet jeg at jeg også er en løve. Men jeg måtte bli mor selv for å finne det ut.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 23

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer