Tre brødre legger med usikre svømmetak ut fra hytta. Hvem er raskest rundt bøyen der ute, og tilbake? Det er pappa som har tatt initiativet til tevlingen. Hvem av sønnene vinner? Det ligger en lovnad i sommerluften. Om å bli sett – av ham som ellers lukker øynene. Guttene svømmer. Under venter mørket som et kaldt sug. Bøyen er for langt ute. Kreftene svinner. Men guttene svømmer, for premien er så mye større enn å komme først. På land venter pappa. Og mamma. Det er en fin dag. Guttene runder bøyen. Klamrer seg fast et øyeblikk for å få igjen kreftene. Holder liv i hverandre for hvert svømmetak tilbake innover. For premien. Å, premien!
Så endelig er de på land. De har dyttet hverandre, heiet på hverandre, og de har overlevd. Men når de tre brødrene kravler seg andpustne opp på land er foreldrene borte. De er gått inn. For å ta oppvasken.
Fra eget liv
– Mye i romanen er hentet fra mitt eget liv. Atmosfæren er den samme, og noen av hendelsene kunne godt ha hendt, sier Alex Schulman, på Teams fra en kafé i Stockholm.
Boken hans «Overleverne» har mottatt strålende anmeldelser i Sverige og ble nylig nominert til Svenska Dagbladets litteraturpris. Skildringene av de tre brødrenes barndom har av mange blitt tolket som en forlengelse av Schulmans tidligere forfatterskap, der han i mer biografisk form har beskrevet en oppvekst med en alkoholisert mor.
– Det er første gang jeg skriver en roman med barndom som tema, så det er deilig at den har blitt godt tatt imot, sier Alex til KK, i forbindelse med lanseringen i Norge.
– I Sverige forbindes jeg med mine tidligere bøker og alle tenker at det som skjer i boken må ha skjedd meg. Forskjellen nå er jo at jeg bestemmer hele handlingen selv og har ingen sannhet å forholde meg til. Men selv om jeg har skrevet en fiksjon kommer jeg alltid til å hente fra meg selv.
Nøyaktig hvor mye han henter fra sitt eget liv, er et spørsmål Alex Schulman ofte får. For skildringene hans er så brutale, at man nærmest håper at han skal avsanne dem.
– Svømmekonkurranse har aldri skjedd meg, men det kunne ha hendt, forklarer Alex.
– Jeg hadde en type barndom der det godt kunne ha hent. Jeg tror det er derfor scenen oppleves autentisk. Jeg har jo levd et sånt liv, så det kunne skjedd meg.
Når far drakk seg full til sjøs, måtte Marianne (10) ta over roret
– Mamma var alkoholiker
Alex Schulman er journalist, forfatter, blogger og har en av Sveriges største podkaster «Alex&Sigge». Da Alex ble født i 1976, var det inn i en profilert familie. Foreldrene Lisette og Allan var kjente ansikter fra TV og samfunnsliv, og det vakte oppsikt da Alex i 2016 i boken «Glem meg» beskrev en barndom med det han mener er alkoholisme og omsorgssvikt.
– Jeg ble vanskjøtt som barn, sier Alex, når vi ber ham beskrive barndommen.
– Mamma var alkoholiker fra jeg var sju år. Pappa var en god person og lyset i min barndom, men han var også kolerisk og kunne få utbrudd. Han var 33 år eldre en mamma og en gammel mann. Jeg måtte passe på ham, og hjelpe ham å ta medisinen sin. Sju år gammel passet jeg på så han ikke skulle slå hodet på vei inn i bilen og sånne ting. Jeg ble jo veldig fort voksen.
Pappa dekket over
Pappa delte en mørk hemmelighet med de tre sønnene. Ifølge Alex snakket familien aldri om at moren drakk. Alex beskriver forvandlingen hos mamma. Alkoholen kunne gjøre henne uberegnelig, rasende eller fjern, og i perioder kunne hun ligge på rommet og drikke i flere dager. Da hysjet pappa på dem: «Mamma er dårlig, dere kan ikke forstyrre henne. Dere må være stille!».
KK har tidligere intervjuet Alex Schulman om hans barndom, og begge brødrene godkjente det som sto på trykk om moren.
- Jeg knakk sammen da jeg skjønte hva drikkingen gjorde med datteren min
Tynnkledd om vinteren
Ifølge Alex ble han det han beskriver som medavhengig. For å minske risikoen for neste utbrudd begynte han å skaffe til veie alkohol, og gjøre det lettere for moren å drikke.
– Jeg var medavhengig fra jeg var barn, til fem år før mamma døde, forteller Alex.
Han mener det rådet en taus overenskomst mellom moren og de tre sønnene: Hun gjemte tomgodset i klesskapet, guttene pantet dem og kjøpte godteri for pengene.
– Vi var tre brødre som slåss om en kjærlighet som ikke fantes. Det var en evig kamp om de små stundene av kjærlighet. Oppveksten var lys iblant og det skjedde flotte ting, men sammenlagt måtte jeg gjøre ting et barn ikke skal være med på.
Han utdyper:
– Jeg har lest at et tegn på vanskjøtsel er om barn ikke har rene og varme klær. Om man går tynnkledde i skolegården. Jeg var en gutt som gikk i dongerijakke om vinteren. Jeg husker at jeg satt og frøs i skolegården.
– Brødrene har en annen sannhet
Hvem eier egentlig sannheten? Hvem eier en barndom? Ifølge Alex har han og brødrene ikke samme opplevelse av hvordan det var.
– Min sannhet er forskjellig fra mine brødres, men likevel er begge sannheter. Det er det som er så skummelt med barndom. Hva skjedde? Man har levd et liv med sine søsken, men de har helt andre bilder. Det er både vakkert og sørgelig. Ingen lyver. Alle har sin sannhet.
Han utdyper:
– Men som forfatter har jeg jo lagt litt beslag på fortellingen, og de har ikke hatt den plattformen. Min sannhet blir liksom den som gjelder.
- Pappa tok med seg sin største hemmelighet i grava
Spre morens aske
I «Overleverne» møter vi tre brødre som reiser tilbake til barndommens hytte for å spre sin mors aske. I tilbakeblikk får vi se tre gutter bundet sammen gjennom en tragedie, men vi møter også tre voksne brødre som har mistet hverandre. Ideen fikk Alex da han spiste middag med den ene av brødrene, og innså at nærheten fra barndommen var blitt borte.
– Jeg spurte broren min hvordan det gikk med kjæresten. Han sa det var slutt, og jeg kommenterte at det var trist. Så sa han at det hadde vært slutt i et halvt år. Da jeg gikk derfra var jeg knust over at vi hadde mistet hverandre. En gang i tiden kjente jeg brødrene mine ut og inn. Nå er de blitt til fremmede. Det er en fryktelig innsikt.
- Vi følte at vi løp for livet
– Amanda det beste som har skjedd meg
Alex’ kone Amanda er programleder på TV, også hun har en fremgangsrik podkast. De to jobbet tilfeldigvis i det samme mediehuset, og møttes da Amanda inviterte den profilerte journalisten til å holde et foredrag under et kickoff-seminar.
– Det ble en magisk kveld. Vi bare pratet og pratet, forteller Alex om det første møtet.
Alex hadde vært gift to ganger før. Begge gangene kort og flyktig, og et av ekteskapene involverte Las Vegas. Etter å ha møtt Amanda skrev han romanen «Att vara med henne är som att springa uppför en sommaräng utan att bli det minsta trött».
– Amanda flyttet inn hos meg etter første date, og ble gravid tre uker senere. Datteren vår ble født ni måneder etter at vi møttes. Amanda er det beste som har skjedd meg. Hun har vært en klippe og en trøst. Og jeg hennes. Det går begge veier. Jeg er ikke noe vrak som hun tar seg av.
Morens taushet
Paret har tre barn, på elleve, åtte og tre år. Alex snakker om Charlie, Frances og attpåklatten Louis med andektig kjærlighet.
Likevel, hans egen oppvekst har gitt arr. Alex husker da han var blitt far for første gang. Datteren Charlie var to år. Alex hadde under en middag brutt den 30 år gamle taushetspakten og antydet for moren at hun drakk for mye. Svaret fra moren var ifølge Alex sinne, taushet, og en sms samme kveld med teksten «Glem meg». Alex fryktet det verste, og i en panisk innskytelse foreslo han at moren skulle være barnevakt for Charlie en kveld.
Kvelden skulle ende i fordervelse.
I boken «Glem meg» beskriver Alex hvordan han og Amanda kom hjem fra restauranten, og fant moren sovende på sofaen, mens datteren satt på baderomsgulvet og forsøkte å vaske av seg bæsj fra den fulle bleien.
– Det var fryktelig sårt. Jeg hadde jo gitt fra meg det kjæreste jeg eide til mamma, forteller Alex.
Men selv den hjerteskjærende opplevelsen fikk ham ikke til å åpne seg. Alex forteller at den til da 30 år lange fortielsen holdt på å koste ham ekteskapet.
– Hemmeligheten om mammas drikking måtte forbli en hemmelighet. Jeg tok henne i forsvar til og med når hun oppførte seg dårlig mot kona mi og mot mine barn. Til slutt sa Amanda: «Oppførselen din holder på å ødelegge oss».
- Jeg hadde hjertet i halsen hele tiden mens mamma levde
Oppgjøret
Alex forteller om ultimatumet han til slutt stilte moren.
– Jeg sa at hun ikke fikk treffe barna om hun ikke sluttet å drikke. Det er jo det skumleste man kan gjøre. Å si at hun ikke skulle drikke gikk jo mot alt jeg hadde vært hele livet.
Ifølge Alex nektet moren å prate med ham i ett år. All kontakt opphørte.
– Hun dyttet det først over på meg og sa at jeg var deprimert. Men til slutt aksepterte hun det og la seg inn til avvenning. Vi fikk to år sammen der mamma var edru. Jeg hadde sett for meg at hun skulle komme ut derfra og klemme meg og si unnskyld, men hun var den samme sinte personen.
Daglig kamp mot arven
Hvor mye tar han med seg fra egen barndom inn i rollen som far? Er det en risiko for å kopiere foreldrene? Søke seg mot det kjente?
– Det er en daglig kamp der jeg hele tiden mislykkes, innrømmer Alex.
– Men jeg mislykkes mindre enn mine foreldre gjorde. Likevel gjør jeg hele tiden ting som går som et ekko gjennom generasjoner.
Han forteller om datterens skøytedag forleden. Hvordan hans egen barndom skar gjennom.
– Vi hadde pakket hjelm og skøyter, og da klassen skulle stille opp sa læreren til datteren min: «Men hvor har du overtrekksbuksa?». Alle hadde overtrekksbukse utenom min datter. Jeg kjørte hjem og hentet den og hele veien hjem satt jeg og gråt. Jeg tror jo ikke at jeg vanskjøtter barnet mitt, og det er jo ikke verdens undergang å glemme en bukse, men for meg er det katastrofe. Jeg tenker: «Det skjer igjen!». Jeg blir aldri fri fra det.
– Det er vanskelig å si det høyt. Jeg har opplevd overgrep
I fosterstilling på scenen
Panikkangsten meldte seg første gang under et foredrag. Introlåten varte i 2 minutter og førti sekunder. I kulissen lå Alex i fosterstilling med hjertebank og visste at sceneteppet snart gikk opp.
– Jeg måtte kravle meg opp og gå de åtte skrittene til krakken midt på scenen. Det var utrolig vanskelig. Jeg slet med panikkangst i flere måneder og husker veldig lite fra tiden rundt min andre datters fødsel.
Alex forteller om år med terapi. Fortrengte minner som har kommet til overflaten.
– Det er kjempeskummelt, men jeg hadde ikke kunnet skrive på samme måte uten terapi. Jeg har det mye bedre i dag enn for sju år siden. Ikke det at jeg er glad. Jeg er dypt melankolsk som alltid, men jeg er ikke redd eller lei meg. Og jeg har ikke panikkangst lenger.
Skrivingen har også hatt en lindrende virkning, forteller Alex:
– Når jeg har opplevd noe vanskelig har jeg en tendens til å flykte. Men når man skriver om minnene, kommer man ikke unna. Man skriver seg gjennom dem. Jeg har blitt tvunget til å gjøre opp med barndommen min. Jeg hadde ikke kunnet skrive bøkene uten min barndom. Ikke det at jeg er glad for en barndom som min, men jeg har akseptert den, og hvem jeg har blitt.
Foreldrene døde
Begge Alex’ foreldre har gått bort. Moren for drøyt fem år siden. Hvordan har det vært å skrive så åpent om familielivet i de tidligere bøkene?
– Personlig føler jeg at jeg har ødelagt mammas ettermæle. Jeg kan få fryktelig angst for det og anklage meg selv. Men samtidig er jeg overbevist om at jeg har rett til min egen historie.
Han legger til:
– Men prisen å betale er høy. Jeg har slektninger som ikke prater med meg lenger. Man blir både belønnet og straffet for å skrive om familie. Se bare på Knausgård, og ikke minst Vigdis Hjort. Jeg ble helt blown away av «Arv og miljø». Hvilken jävla bok!
– Hvordan turte jeg å få de tre barna?
– Tviler på minnene
Med begge foreldrene borte er det som om «to par øyne har sluknet», beskriver Alex. To øyenvitne som har forsvunnet ut av tiden. Hva gjør det med forholdet til brødrene?
– Jeg føler at jeg trenger brødrene mine mer nå. Det er bare de som kan si at det du opplevde, det skjedde virkelig.
– Du tviler du på dine egne minner?
– Ja, sier Alex og refererer til den ene av brødrene i «Overleverne»:
– Benjamin er en forvirret person. Jeg kan kjenne meg igjen i ham. Jeg mister også oppfattelsen av min egen historie og virkelighet og begynner å tvile på mine minner.
Han utdyper:
– Jeg leste en gang at tiden er som en trakt, og gjennom den renner livets alle uendelige muligheter og reduseres til noe definitivt som er fortiden. Men jeg synes det er tvert om. For meg er fortiden og minnene foranderlig, mens fremtiden er hogd i sten. Jeg spør meg selv, er jeg dømt til mitt foreldreskap? Jeg kjemper som et dyr for å bryte meg løs fra arven fra mine foreldre.
- Da pappa døde, kollapset verden
– Skulle ønske noen så
Hjemme i leiligheten i Stockholm sentrum borer og hamrer håndverkerne. I andre enden av korona venter forhåpentligvis mer kontakt med brødrene – og en nyoppusset leilighet. Hender det at han tenker på hvordan livet kunne ha vært? Om noen hadde grepet inn da han var barn? Alex nikker.
– Jeg skulle ønske at noen så gutten i den tynne dongerijakken. Jeg kan sørge over at det ikke ble sånn. Hadde jeg vært barn i dag hadde det nok blitt fanget opp, tror Alex.
Å ha vokst opp i beredskap har gitt ham en utilsiktet gave. Selv om det kanskje ikke ser ut som en gave ved første øyekast:
– Jeg er blitt veldig flink til å oppfatte andre mennesker. Min evne til å tolke andres sinnsstemning ut fra tonefall er som et finstemt instrument. Det er en forsvarsmekanisme som er med meg hele livet. Konstant, forteller Alex.
Han mener han også er ekstremt våken for avhengighetsmønstre hos folk rundt seg.
– Etter at mamma døde unngår jeg å treffe folk med avhengighet. Jeg orker ikke grenseløsheten og vil bare gå. Jeg vet med en gang hvem som er avhengig. Jeg merker det med en gang, og jeg blir veldig ille berørt om folk blir for fulle.
Fortalt barna sannheten
Han lager alltid frokost til barna, og jobber om natten for å kunne være mest mulig sammen med dem om dagen. Han har valgt å være åpen med barna om sin egen oppvekst.
– Irritasjonen ligger jo som en dieselmotor i livet mitt. En lavintensiv irritasjon jeg har arvet. Jeg vil ikke gjøre dem redde, og om barna oppdager at jeg er urimelig, har jeg sagt til dem at de skal snakke strengt til meg. De har ikke samme respekt for meg som jeg hadde for mine foreldre. Det er veldig bra. Jeg vil ikke at de skal gå rundt på tå hev.
– Har du fortalt barna at farmor drakk?
– Ja. Jeg ser ingen grunn til å skjerme dem fra det. Men jeg har tilpasset informasjonen til deres alder. De kommer jo sikkert til å lese bøkene mine en gang. De elsket farmoren sin og husker henne kun som edru. Hun kjempet i to år for å få dem tilbake, og jeg er glad for at de fikk den tiden sammen med henne.
Den lyseste dagen
Alex’ historie har et lys som skinner sterkt, selv nå, mange år etter at moren er borte. Han forteller om den dagen hun spurte om å få ta med seg datteren hans på kino. Moren var blitt tørrlagt nå, og de hadde gjenopptatt kontakten. På nytt skulle han levere fra seg det mest dyrebare han eide.
– Jeg husker jeg kjørte datteren min til kinoen, og mamma sto utenfor og ventet. Hun hadde pyntet seg så fint og tok datteren min i hånden, og jeg så dem gå sammen bortover.
Alex smiler. Øynene er blanke.
– De hadde en fin stund sammen. Det var det nærmeste vi kom en forsoning.
