SØNNEN DØDE PÅ UTØYA: Monica Lund Schjetne mistet eldstesønnen på Utøya, 18 år gamle Fredrik (innfelt bilde). I dag er hun 100 prosent sykmeldt, men engasjerer seg i den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene og er fylkesleder i Akershus.  Foto: Per Ervland
SØNNEN DØDE PÅ UTØYA: Monica Lund Schjetne mistet eldstesønnen på Utøya, 18 år gamle Fredrik (innfelt bilde). I dag er hun 100 prosent sykmeldt, men engasjerer seg i den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene og er fylkesleder i Akershus. Foto: Per Ervland
Terrorangrepene 22. Juli

- Jeg måtte innse at han var drept. Alt som var mitt liv forsvant

Fem år etter terrorangrepet på Utøya, strever de etterlatte mødrene med posttraumatisk stresslidelse og flertallet er fremdeles sykmeldte. For Monica Lund Schjetne (45) blir livet aldri det samme.

Fredag ettermiddag 22. juli 2011: Monica prøver å forstå hva som har skjedd i Oslo, og klarer ikke å sitte i ro hjemme i stua på Dal i Eidsvoll. Så kommer tekstmeldingen hun aldri skal glemme: «Det er våpen på øya. Flere er skutt. Vi er midlertidig gjemt, men ikke ring. Elsker dere».

De to siste ordene. Eldstesønnen Fredrik hadde, som 18 år gamle gutter flest, ikke akkurat for vane å si at han elsket foreldrene sånn uten videre og hun skjønner at det er alvor. Hvor alvorlig skal det gå lang tid før hun klarer å ta innover seg. Mens hun blir igjen hjemme med de to yngste sønnene, kaster ektemannen Roy seg i bilen og kjører til Sundvollen. Når hun selv kommer dit klokken to om natten, har han lett panisk i flere timer. Men den siste bussen med overlevende ungdommer fra Utøya har allerede kommet, uten Fredrik. Navnet hans er ikke på noen av listene over overlevende. Han er ikke på noen av sykehusene de har ringt. Og politiet omtaler ikke lenger han og de 68 andre som savnede, men som omkomne.

- Jeg måtte innse at han var drept, men selv om fornuften min forsto at han var død, var jeg ikke helt med på det. Først da en kamerat av Fredrik ringte dagen etter og fortalte at han hadde funnet ham ved pumpehuset, skutt og drept, da var det ikke et bittelite snev av håp igjen. Mitt største mareritt hadde blitt virkelighet, forteller Monica Lund Schjetne (45) til KK.

LES OGSÅ: Brødrene Viljar og Torje overlevde terroren på Utøya

63 prosent av mødrene sykmeldte

Fem år har gått siden livet ble så fullstendig ugjenkjennelig for trebarnsmoren. Fem år har gått siden hun var ordentlig i jobb, siden hun ikke var forfulgt av panikkangst og vonde bilder på netthinnen.

- Alt som var mitt liv forsvant og jeg kan ofte tenke at jeg vil være den jeg var før, men den personen eksisterer ikke lenger. Jeg har kommet dit hvor jeg har akseptert at Fredrik er borte, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å leve livet. Det å finne min nye vei, det er fortsatt veldig uklart og vanskelig, forteller Lund Schjetne.

63 prosent av Utøya-mammaene er fremdeles helt eller delvis sykmeldte eller uføretrygdede.

Mens resten av landet har gått videre, har hun og flertallet av de etterlatte mødrene vært sykmeldte etter 22. juli-hendelsene, det viser tall fra Senter for Krisepsykologi i Bergen, som KK.no har fått tilgang til. De anslår at minst 63 prosent av mammaene fremdeles er helt eller delvis sykmeldte eller uføretrygdede. For pappaene er tallet betydelig lavere, 35 prosent av dem er helt eller delvis sykmeldte eller uføretrygdede.

- De siste sikre tallene våre er fra november 2014, men jeg anslår at forskjellene ikke har minket, men er opprettholdt eller muligens har økt, sier professor Kari Dyregrov til KK.

Hun leder prosjektet «Etterlatte etter 22. juli-terroren på Utøya» og forsker på hvordan det går med de etterlatte. Hun har sett det lenge, mødrene strever.

LEDER I STØTTEGRUPPEN: Lisbeth Røyneland mistet datteren på Utøya, 18 år gamle Synne (innfelt bilde). - Jeg har forsonet meg med det som skjedde, men kommer aldri til å tilgi. Foto: Foto: NTB Scanpix og privat
LEDER I STØTTEGRUPPEN: Lisbeth Røyneland mistet datteren på Utøya, 18 år gamle Synne (innfelt bilde). - Jeg har forsonet meg med det som skjedde, men kommer aldri til å tilgi. Foto: Foto: NTB Scanpix og privat Vis mer


- Mødrene rapporterer mer problemer og plager enn fedrene. Vi ser at de gjerne reagerer sterkere, både med tanke på intensitet og varighet. De grubler mer over det som har hendt og har litt større vansker med å se fremover, finne mening i tilværelsen og etablere det nye livet etter tap av barn, sier Dyregrov.

At årene etter 22. juli-hendelsene har vært tunge for veldig mange etterlatte mødre, har også Lisbeth Røyneland (58) sett. Hun mistet datteren Synne (18) på Utøya, og er i dag leder i den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene. Utallige samlinger har de arrangert, for deres viktigste jobb er å støtte hverandre. Flere steder i landet har de også egne mammatreff.

- Veldig mange mødre har lenge gått og forsøkt å være sterke, mammaer har jo en tendens til det, men så får man plutselig en reaksjon, sier Røyneland til KK.

Det tyder også tallene fra Senter for Krisepsykologi på. Langt flere av de etterlatte mødrene var helt eller delvis sykmeldt tre og et halvt år etter terrorangrepene enn halvannet år etter. Kari Dyregrov forklarer at mange har opplevd en forsinket sorgreaksjon. 

- På grunn av et sterkt offentlig fokus på hendelsen, tilregnelighetsspørsmålet rundt gjerningsmannen, rettssaken også videre, var det for mange liten plass for den personlige sorgen det første året. Ettersom årene har gått har det også blitt færre offentlige hjelpetilbud, det har vært mangelfull kvalitet på sorgterapien og mange rundt de etterlatte forventer kanskje at man nå skal fungere i arbeidsliv og i sosiale settinger, forklarer hun.

LES OGSÅ: Mariannes mann døde to dager etter at de giftet seg

Fortsatt mamma

Selv om mye har vært uklart og vanskelig, er det likevel én ting Monica Lund Schjetne har visst helt siden de første dagene etter drapet på Fredrik. Hun hadde fortsatt to barn i live.

- Jeg fant fort ut at det å være mamma var min viktigste jobb. Jeg kunne ikke sette inn en vikar og sykmelde meg fra å være mamma. Det var ingen andre som kunne være mamma til Rino og Dennis. Det måtte jeg være, uansett hvor galt ting var, sier Lund Schjetne.

- Å se at de andre barna mine har det tøft og at jeg ikke får gjort noe med det. At det eneste som kan hjelpe dem, er om Fredrik kommer tilbake. Det har vært det vondeste.

- Jeg har vært så sliten og så mange ganger tenkt at nå orker jeg ikke mer. Men å se at de andre barna mine har det tøft og at jeg ikke får gjort noe med det. At det eneste som kan hjelpe dem, er om Fredrik kommer tilbake. Det har vært det vondeste. Det kan ikke beskrives, det tror jeg alle mammaer skjønner. Det er helt forferdelig.

Selv om det å se sønnene sørge over storebroren sin har vært vanskelig, har de to gutta også vært redningen.

- Hadde jeg ikke hatt dem å stå opp for og kjempe for, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært, sier hun.

Dyregrov har mer enn 20 års erfaring med mødre som har mistet et barn. Ifølge henne er det nettopp tanken på de barna som fortsatt er i live, som bidrar til at mødre overlever tapet.

LES OGSÅ: - Hva skjer hvis jeg dør, mamma?

UTØYA: 77 mennesker ble drept i terrorhandlingene 22. juli 2011, 69 av dem på øya som er eid av AUF. Foto: Foto: NTB Scanpix
UTØYA: 77 mennesker ble drept i terrorhandlingene 22. juli 2011, 69 av dem på øya som er eid av AUF. Foto: Foto: NTB Scanpix Vis mer

Posttraumatisk stresslidelse

I Østfold sitter fire par foreldre som er blitt nære venner de siste årene. Fire par foreldre som mistet et barn på Utøya, som møttes i fylkets sorggruppe og som etter at sorggruppen var ferdig kjente at de likevel ikke var ferdige. De ville fortsette og møtes.

- Menneskene rundt oss har gått videre, og da er det godt å ha et fristed hvor vi kan ta opp det som er tungt og vanskelig, snakke om hvordan vi egentlig har det, uten å føle at vi trenger oss på, sier Unni Espeland Marcussen (55) til KK.

Hennes yngste datter Andrine (16) var en av de aller siste som ble drept på Utøya.

- Det har vært og er fremdeles hardt arbeid, det å lære seg å leve med sorgen og forsone seg med det fryktelige som skjedde, sier Espeland Marcussen, som også er leder i støttegruppens fylkeslag i Østfold.

- Når vi foreldrene møtes, blir vi ofte sittende i en mammagruppe og en pappagruppe. Vi har forskjellige behov og vi mødrene har snakket mye om det å skulle strekke til for de andre barna vi har, som også trenger mye.

Espeland Marcussen har to døtre, som begge var eldre enn Andrine, i tillegg har mannen hennes også to eldre døtre.

- Det har ikke vært enkelt for de andre barna, jeg har kjent på det, jeg har sett at de har trengt meg. De er selvstendige, flotte jenter, men så er det tider som er tunge og da må jeg være tilgjengelig, sier hun.

Med de andre mødrene har samtalene også ofte handlet om symptomene på det mange av dem sliter med, posttraumatisk stresslidelse.

TILBAKE I JOBB: Unni Espeland Marcussen mistet sin yngste datter på Utøya, 16 år gamle Andrine (innfelt bilde). For tre måneder siden var Espeland Marcussen for første gang siden terrorangrepene tilbake i 100 prosent jobb. Foto: Foto: NTB Scanpix og privat
TILBAKE I JOBB: Unni Espeland Marcussen mistet sin yngste datter på Utøya, 16 år gamle Andrine (innfelt bilde). For tre måneder siden var Espeland Marcussen for første gang siden terrorangrepene tilbake i 100 prosent jobb. Foto: Foto: NTB Scanpix og privat Vis mer

Posttraumatisk stresslidelse er en langvarig, ofte kronisk tilstand, som kan oppstå etter alvorlige psykiske traumer. Symptomene er stadige «gjenopplevelser» (mentale bilder og flashbacks) av den skremmende hendelsen, angst for situasjoner som kan minne om hendelsen, irritabilitet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og humørsvingninger. Og man vet at flere kvinner enn menn får lidelsen. 

71 prosent av de etterlatte mødrene hadde betydelige symptomer på posttraumatisk stresslidelse.

Ifølge tallene fra Senter fra Krisepsykologi viste siste undersøkelse at 71 prosent av de etterlatte mødrene hadde betydelige symptomer på posttraumatisk stresslidelse, til sammenlikning hadde 61 prosent av fedrene det. Ifølge Kari Dyregrov er det grunner til å tro at forekomsten av disse plagene fortsatt er høy, spesielt for mødrene.

LES OGSÅ: Sorgen over å miste et barn går aldri over

SER AT MØDRENE STREVER: Forsker og professor Kari Dyregrov. Foto: Foto: Senter for Krisepsykologi
SER AT MØDRENE STREVER: Forsker og professor Kari Dyregrov. Foto: Foto: Senter for Krisepsykologi Vis mer

Panikkangst og dårlig konsentrasjon

Tilbake i Eidsvoll har Monica Lund Schjetne fått tilbake de tidvis sterke symptomene på posttraumatisk stresslidelse. Konsentrasjonen er svekket, ting glipper lett.

- Jeg får panikkangst av å være steder der det er mye lyder og bevegelser, bare en så enkel ting som å gå i matbutikken kan frambringe symptomer og gjøre at kroppen reagerer med frykt.

Før skjedde det hver gang hun skulle handle, nå skjer det litt sjeldnere. 

- Det hemmer meg veldig, fordi det er en del ting man bare er nødt til å gjøre og ikke kan flukte fra, som å handle mat. Det samme med skoleavslutninger for eksempel. Kjøpesenter kan jeg ikke gå på og konserter, som jeg alltid har vært veldig glad i, kan jeg bare glemme, forteller Lund Schjetne.

I likhet med mange av de andre etterlatte mødrene, har hun også fått merke hvordan psyken og fysikken henger sammen, mange har muskelplager, vonde kropper tynget av den største sorgen som finnes.

I et og et halvt år var hun konstant kvalm, fortsatt kan den skylle over henne og være der som en flere uker lang omgangssyke.

- I dagene etter 22. juli blokkerte jeg ut kroppen og kjente for eksempel ikke smertene i den fra før vonde skulderen min, men så plutselig, dagen før begravelsen, sviktet kroppen fullstendig. Jeg kunne ikke reise meg, jeg trodde ikke beina ville klare å bære meg. Til slutt klarte de jo det, men den følelsen har jeg fått flere ganger siden, forteller Lund Schjetne.

LES OGSÅ: Mye sykdom kan skyldes tidligere traumer 

Det nye livet

For Lund Schjetne har symptomene på posttraumatisk stresslidelse gjort det umulig å gå tilbake til jobben som assistent på skolen hvor hun tidligere jobbet. Det samme merket Unni Espeland Marcussen, da hun forsøkte å komme tilbake i jobben som undervisningsinspektør.

- Flere fedre enn mødre finner nok trøst i jobben og prøver å fokusere på det. For mammaene har jeg inntrykk av at det avhenger veldig av yrket vi har. Mange kvinner har en jobb hvor de må gi mye av seg selv, som lærere og sykepleiere, og for dem har det nok vært ekstra vanskelig. Jeg har en kontorjobb hvor jeg kan lukke døra, jeg kan svare på mail når jeg synes det er lettere, det er en stor forskjell, sier Lisbeth Røyneland, som har vært tilbake i jobb en stund.

FEM TØFFE ÅR: Etter at Monica Lund Schjetne mistet eldstesønnen, har hele seks til av hennes nærmeste dødd: - Det har komplisert sorgprosessen og traumene har flettet seg i hverandre. Foto: Foto: Per Ervland
FEM TØFFE ÅR: Etter at Monica Lund Schjetne mistet eldstesønnen, har hele seks til av hennes nærmeste dødd: - Det har komplisert sorgprosessen og traumene har flettet seg i hverandre. Foto: Foto: Per Ervland Vis mer

LES OGSÅ: Hvem får ansvaret for barna hvis du dør?

Ifølge Kari Dyregrov er det nettopp slik, menn søker seg gjerne fortere til jobb enn kvinner. Hvor mange av de etterlatte mødrene som er blitt uføretrygdet eller som står i fare for å bli det i årene som kommer, er det ingen som vet.

- Hvis vi kan forhindre at bare én etterlatt blir uføretrygdet, så er det verdt alt sammen. Vi er opptatt av at vi skal ta vare på de dyrekjøpte erfaringene vi har fått og sørge for å dele dem med andre som er eller blir utsatt for terror i fremtiden, sier Røyneland.

Lund Schjetne forsøkte flere ganger å komme tilbake i assistentjobben på skolen. Da en venninne skulle starte klesbutikk, fikk hun tilbud om å jobbe der. Men å skulle være profesjonell overfor kunder samtidig som de velmenende kom inn i butikken og trøstet henne, spurte hvordan det gikk eller ville diskutere gjerningsmannen, fungerte dårlig.

Hvert eneste sekund av disse fem årene har vært beinhard jobbing, med sorgen, savnet, det å være mamma og kone. Det har krevd hele meg.

Samtidig som hun har prøvd og prøvd, har hun tidvis også blitt veldig provosert når folk har spurt om hun er tilbake i jobb.

- For nei, jeg er ikke på noen arbeidsplass, men jeg har aldri jobbet så mye i hele mitt liv. Hvert eneste sekund av disse fem årene har vært beinhard jobbing, med sorgen, savnet, det å være mamma og kone. Det har krevd hele meg.

​Men ønsket om en jobb hvor hun kan hjelpe og gi omsorg, er der fremdeles. Sånn er det også for Espeland Marcussen.

ARMBÅND MED BUDSKAP: Monica Lund Schjetne går alltid med det svarte armbåndet med påskriften: «Når én mann kan forårsake så mye ondt, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». Hun er opptatt av at vi husker hva som virkelig skjedde for fem år siden: - At det var utenforskapet og det tankegodset som er under oppblomstring nå, sammen med radikalisering, som skapte gjerningsmannen. Foto: Foto: Per Ervland
ARMBÅND MED BUDSKAP: Monica Lund Schjetne går alltid med det svarte armbåndet med påskriften: «Når én mann kan forårsake så mye ondt, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». Hun er opptatt av at vi husker hva som virkelig skjedde for fem år siden: - At det var utenforskapet og det tankegodset som er under oppblomstring nå, sammen med radikalisering, som skapte gjerningsmannen. Foto: Foto: Per Ervland Vis mer

- Jobben som undervisningsinspektør minnet meg for mye om det andre livet mitt, det jeg levde før hele livshuset mitt raste sammen. Så jeg ble fort sykmeldt igjen og har siden vært både delvis og helt sykmeldt, forteller hun.

Espeland Marcussen tok derfor beslutningen om å etterutdanne seg. For tre måneder siden var hun for første gang tilbake i 100 prosent stilling, og begynte å jobbe i en bolig for mindreårige flyktninger.

- Jeg har alltid vært et veldig engasjert menneske, og denne jobben oppleves som veldig meningsfylt. Valgene jeg har tatt etter det som skjedde, har vært veldig i tråd med det Andrine sto for. Det er nesten så jeg kan høre henne si «flott, mamma!». Det er en slags trøst i det også.

Til forsiden