PÅKJENNING: Vibeke har nylig lagt bak seg en tøff kamp mot brystkreft - med beinharde kurer, operasjon og stråling. Nå jobber hun med seg selv for å leve så godt som mulig etter kreften. FOTO: Silje Helgesen
PÅKJENNING: Vibeke har nylig lagt bak seg en tøff kamp mot brystkreft - med beinharde kurer, operasjon og stråling. Nå jobber hun med seg selv for å leve så godt som mulig etter kreften. FOTO: Silje Helgesen Vis mer

Brystkreft

- Jeg måtte skyve ungene fra meg

Da Vibeke fikk cellegift mot brystkreft, måtte mannen ta over alt stell av de to små barna. - Jeg ble misunnelig på relasjonen de fikk.

En kortklipt og stylet sveis, pen sminke og et stort smil. Det er det første som møter meg i døra i huset til Vibeke Helgeland (40). Gangen er tydelig preget av at det også bor to små barn i huset. Rosa og blått om hverandre, bittesmå støvler og fargerike knagger for å henge smått yttertøy på. På gulvet ligger det leker etter kvelden før.

Huset er egentlig et helt vanlig norsk familiehjem, med to voksne og to barn på to og fire år. Og helt vanlige var de vel også, helt til en skrekkbeskjed plutselig kom deres vei for et knapt år siden, og påvirket hele familieidyllen.

Nå skal vi nemlig over til Vibeke. Hun vil dele sin historie for å være en støtte til andre kvinner som er, eller kommer til å havne, i samme situasjon som henne. For Vibeke var nemlig ordet kreft synonymt med døden - inntil hun fikk det selv. Og det er denne holdningen hun vil til livs.

- Det å få den sykdommen og skulle klare å snu det til at det bare var en liten dump på livets vei, det har ikke vært lett. Jeg husker at mens kirurgen sa de ordene, de grusomme ordene jeg ikke unner min verste fiende å høre, hørte jeg bare stemmen i hodet mitt; «dette stemmer ikke, dette stemmer ikke, dette stemmer ikke».

Vibeke satt i stolen og presset neglen på tommelen mot pekefingeren så hardt at det gjorde vondt, mens hun så kirurgen tomt inn i øynene. Dette skjer faktisk, tenkte hun.

- Nå skulle jeg dø fra ungene mine, de skulle vokse opp uten meg. Det var som å bli dyttet rett utenfor et stup, sier hun og strekker armene sine mot meg med håndflaten først for å illustrere.

Hun ville vite hva legene skulle gjøre for å bli kvitt kreften, og om de kunne begynne med behandlingen nå. Ingen tid å miste. Nå, nå, nå.

LES OGSÅ: De eneggede tvillingene Hanna og Metta fikk brystkreft samtidig

Følte seg ikke som en pasient

Vibeke jobbet selv som sykepleier på lindrende avdeling, med pasienter som har samme diagnose som henne. Det var liksom de som var syke og hun var pleieren deres, og det var jo sånn rollene skulle være fordelt. Hun skulle ikke være pasient og få behandling.

40-åringen tar oss tilbake til en episode hvor hun var på sykehuset for å ta noen prøver. Hun måtte så inderlig tisse og spurte personalet hvor toalettet var. De pekte hjelpsomt bortover gangen og veiledet henne «rett frem og til høyre». Da hun kom dit leste Vibeke bare «pasienttoalett» og gikk videre bortover gangen for å finne det toalettet som tilhørte henne. Hun stoppet opp, tenkte seg om og gikk tilbake. Nok en nedtur.

- Det var helt utenkelig for meg at nå var det jeg som skulle bli pasient, og spikeren i kista var da jeg fikk satt inn en veneport (VAP) på brystet. Da var jeg ikke noe annet enn pasient, sier hun og viser frem arret.

«Krefttrynet»

Å gå i butikken som syk var heller ikke særlig stas. «Krefttrynet», som hun selv omtaler det som, tiltrakk seg oppmerksomhet. Grå, sliten og uten et eneste hårstrå. Hun fikk medlidende blikk fra alle rundt seg, noe som egentlig var hyggelig ment - men mest av alt ville hun bare være frisk igjen, uten ekstra blikk og støttende meldinger.

- Det gjorde virkelig noe med identiteten min å miste håret. Før hadde jeg langt, blankt og fint hår som jeg elsket, så jeg klipte meg kort for at jeg skulle unngå å se at det gradvis falt av.

Hun husker fortsatt den følelsen da hun sto på badet hjemme med hårvoks for å style den nye, korte looken. Den kvalmende følelsen av at ting var annerledes. Enda verre ble det da hun så på hendene sine etterpå og masse hår satt som klistret til håndflaten. Hun følte hun mistet seg selv.

- Hva tenkte du egentlig da du satte deg i frisørstolen for å klippe bort håret?

- Den dagen husker jeg godt. Det var vemodig. Jeg hadde én ledig dag denne uka hvor jeg ikke skulle på sykehuset, da forsvant håret. Jeg husker at hun som klippet seg i stolen ved siden av meg lurte på om jeg gikk for sommersveisen. Det var ikke akkurat det, sier hun mens det former seg en tydelig bekymringsrynke i panna.

PÅ SYKEHUSET: Dette er Vibeke sammen med barna sine på sykehuset - midt under en cellegiftbehandling. FOTO: Privat
PÅ SYKEHUSET: Dette er Vibeke sammen med barna sine på sykehuset - midt under en cellegiftbehandling. FOTO: Privat Vis mer

- Det var helt tydelig

Før hun fikk diagnosen hadde Vibeke kjent på symptomer i det venstre brystet over lenger tid. Det hele startet med at hun kunne kjenne små rugler når hun strøk over den ene siden av puppen. Men siden hun ammet på denne tiden, trodde hun at det kun var melkekjertler. Noen måneder senere hadde det derimot utviklet seg til en kul.

- Kulen var helt tydelig. Jeg kunne stå og se meg i speilet og ta rundt den - utveksten som hadde funnet sin plass i mitt venstre bryst. Så fikk jeg legetime fem uker senere.

De fem ukene hun ventet hadde heldigvis ikke noe å si for utfallet for Vibeke, men den psykiske belastningen ved å vente var stor. Hun knytter hånden hardt og slår den noen ganger rolig ned i bordet, og forteller åpenhjertig om hvordan det å være syk har påvirket henne på det psykiske plan.

LES OGSÅ: Brystkreft: - Jeg tenkte med en gang at jeg kom til å dø. Game over

Har slitt psykisk

Ikke bare har det vært utallige timer og innleggelser på sykehus, venting, ulikt sykehuspersonell å forholde seg til, beinharde cellegiftkurer, oppkast, svimmelhet, lydsensitivitet, slapphet - ja, listen er lang. Men tomheten hun sitter igjen med i ettertid, er minst like tung å svelge.

Da hun fikk beskjeden, prøvde hun å ikke ta innover seg alvorlighetsgraden av en kreftdiagnose. Hun ville ikke ha det hengende over seg hele tiden, og brukte heller mye humor. «Kreftkortet» er flittig brukt i dette huset, forteller hun og ler av det.

- I dag er jeg jo kanskje kreftfri - men frisk? Langt i fra. Mens jeg var på mitt sykeste og sto i den mest krevende behandlingen, prøvde jeg så godt jeg kunne å skyve alle bekymringer og mentale plager under teppet. Jeg valgte å fokusere på å få de medisinene jeg trengte og banke kreften ut av kroppen, sier Vibeke.

Kreften forsvant, men ikke de tøffe tankene. Vibeke snakker om vanskeligheten rundt det at så fort håret og vippene er tilbake etter cellegift, så forventes det fra samfunnet at man er frisk. Så enkelt er det ikke.

ETTER BEHANDLING: Dette er Vibeke da hun så smått begynte å få tilbake hår på hodet, vipper og bryn. FOTO: Privat
ETTER BEHANDLING: Dette er Vibeke da hun så smått begynte å få tilbake hår på hodet, vipper og bryn. FOTO: Privat Vis mer

Mørke tanker

- Det er veldig deilig å være ferdig med cellegift, og for å si det sånn: Jeg har vært en jævel på å banke kreft. Det var ikke en kreftcelle igjen i kroppen min da behandlingen var ferdig, men i etterkant kommer alt det som egentlig har foregått oppi toppen, som jeg ikke har hatt fokus på underveis.

Tobarnsmoren har hatt en mistanke om at dette kom til å skje - det å bli angrepet av en strøm depressive tanker. Kropp og sinn henger jo sammen, men det sliter på henne. Nå går hun til samtaler med en sykehusprest, deltar på Frisklivssentral og er på kurs for å lære å leve med endringer etter kreft.

- Kan du prøve å beskrive hvilke tanker som går gjennom hodet ditt?

- Det er så mange mørke tanker. Kommer kreften tilbake? Når kommer den? Rekker jeg å feire bursdagen til ungene mine? Og hva med konfirmasjonen?

Dette sniker seg inn og nærmest bombarderer hodet hennes. Vibeke er egentlig en glad og fornøyd dame, som har en avslappet holdning til livet og tar det meste litt som det kommer. Men hun er ikke lenger den samme personen som hun var da hun gikk inn i kreften.

Det mest utfordrende

Nå vil hun finne ut av hvem hun er - på nytt. Kroppen virker eldre, ser eldre ut, hun har et nytt bryst og har vondter fra øverst til nederst.

- Jeg føler meg som en ungdom i en 90 år gammel kropp. Hvem er jeg egentlig som mamma nå? For meg er ungene hele livet mitt. Jeg vil så inderlig ligge i gulvet og leke med dem dagen lang, men jeg orker ikke det nå, sier hun fortvilet.

Hun orker ikke et eneste pip, hun orker ikke den lyden som oppstår når en leke treffer gulvet. Det sier bråstopp.

Vibeke hadde ønsket seg barn lenge, kanskje i 20 år, og da hun hadde fått to friske, fine barn, ble hun syk.

- Det vanskeligste var å ikke kunne være mamma, ja. Gjennom de første cellegiftkurene hadde jeg ikke sjanse til å ta vare på dem. Jeg måtte bare skyve ungene fra meg, forteller hun og er tydelig preget.

Det første halvåret tok mannen Johan seg av alt. Legging. Bleieskift. Trøsting. Dette førte til at spesielt hennes yngste datter ble en ordentlig pappajente. Det var helt sikkert fint for far og datter-relasjonen, men for Vibeke var det sårt.

- Det gjorde vondt i mammahjertet, jeg ble litt misunnelig.

En kveld satt Vibeke fortvilet og tenkte «nå kjenner jeg ikke datteren min lenger». Hun visste ikke hva hun likte å spise, hvordan hun skulle få henne til å sove eller hvordan hun fikk henne til å slutte å grine. Hun visste ingenting om henne. Vibeke trekker samtidig frem hvor stor pris hun har satt på all hjelpen hun fikk fra familie og venner. Moren hennes tok hånd om omtrent hele huset.

- Påvirket det forholdet til deg og samboeren din noe?

- Kombinasjonen kreft og småbarnsliv hjelper ikke akkurat på romantikken, det skal sies. Jeg kan ikke huske sist vi hadde tid, mulighet og energi til å faktisk pleie forholdet, likevel er vi sterkere sammen enn noen gang.

LES OGSÅ: - Jeg må ofte klype meg selv i armen over at jeg fortsatt lever

Utviklet matvegring

Tobarnsmoren beskriver det siste året. Det startet med en spesiell jul i fjor, oppstart av behandling i januar, et halvt år med cellegift, ny pupp og stråling.

Den første cellegiften var den verste. Hun hadde en konstant skjelving i kroppen, som om alt hun gjorde bare hakket. Hun hadde smerter og susing i ørene, og ble ekstremt sensitiv for lyder. En nokså ugrei kombinasjon med små unger.

- Den andre cellegiftkuren skulle i utgangspunktet være lettere enn den første, men den tålte jeg ikke, så smerter i kroppen og diaré preget hverdagen. Den gjorde også at jeg utviklet en matvegring - bare jeg åpnet kjøleskapet og luktet mat, så måtte jeg spy.

- Det er godt man ikke vet hvor ille det er før man står midt oppi det.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Gikk ned en gardin

Samtidig som at behandlingsprogrammet hennes ble presentert helt i starten, skjøv legen et ark bortover bordet til henne. Der sto det informasjon om en medisin hun ble anbefalt å ta, men som hun måtte betale selv.

Idet legen sa det gikk det ned en gardin for Vibeke.

- Jeg husker jeg bare ga det til Johan og ba han undersøke det. Jeg ble så forbannet, og sa jeg ikke ville snakke noe om det før jeg var klar.

Etterhvert som tiden gikk, tok de opp temaet. Da hadde Johan undersøkt masse og Vibeke prøvde å sette seg inn i situasjonen selv. Det hun fant ut da var hårreisende.

- Jeg måtte ta denne medisinen i fire runder og betalte nesten 230 000 kroner for dosene. Det er ikke akseptabelt, og det gjorde så inderlig vondt inni hjertet mitt å tenke på at det er så mange damer der ute som ikke har hatt mulighet til å gjennomføre det.

Kjempet en kamp

Sammen med en bekjent som også sto i samme situasjon som Vibeke, gikk de til kamp mot beslutningsforumet for å få disse medisinene godkjent som en del av behandlingsprogrammet for brystkreft. De kjempet i media, snakket med politikere og sendte avgårde mailer i tide og utide - ved siden av deres egen kamp og «cellegifthelvete». De måtte ha en endring, mest av prinsipp, fordi de skjønte at det ikke kom til å skje før de var ferdig med sin egen behandling uansett.

Så kom endringen i starten av juni i år. Det var en gledens dag, ifølge Vibeke.

- Det var helt fantastisk, og definitivt verdt kampen. Det føles utrolig godt å tenke på at selv om det å få kreft har vært et mareritt uten like, så har det i alle fall kommet noe godt ut av det. Selv var jeg jo heldig og fikk låne litt penger for å utføre denne behandlingen.

- Det skaper et A og B-samfunn. Et klasseskille som fører til at de rike får mer muligheter enn de som ikke har like mange midler. Hadde alle kvinnene som står i samme situasjon fått denne behandlingen, koster det staten åtte millioner kroner.

- Oljefondet til Norge hopper opp og ned over åtte millioner hvert sekund. Det er ingenting i den store sammenhengen, men problemer ligger i at de som bestemmer dette skal passe på pengesekken sin. Det at fire mennesker skal sitte med så mye makt og påvirke så mange menneskeliv hver eneste dag, mener jeg er helt feil. Den makten burde vært gitt til fagpersoner som vet hva de snakker om.

- Ikke noe å være stolt over

Norge ligger i gjennomsnitt to år bak de andre landene i Europa når det gjelder innføring av medisiner.

- Det er ikke noe å være stolt av. Vi har et godt helsevesen, men det er mye av det norske helsevesenet som ikke tåler dagens lys.

Vibeke mener dette systemet skaper store klasseskiller. Noen kan enkelt betale selv, noen må låne seg langt over pipa, mens andre har ikke mulighet og ser ikke sjanse til å overleve.

- Vi kan ikke ha det sånn. Jeg blir så provosert langt inni sjela mi. Vi lager todelt helsevesen og et A og B-samfunn, og jeg gir meg ikke før det er endret.

Ikke vent i fem år

- Hvis du ser på din egen kreftkamp nå, hvor i løypa er du?

- Nå er jeg ferdig med behandlingen. Jeg må fortsatt på sykehuset hver tredje uke for å få et antigen, som jeg skal gjøre fast frem til april. Når det er fullført, er jeg helt ferdig.

Nå vil hun komme tilbake til hverdagen og jobben som en enda bedre sykepleier, med en førstehåndserfaring om hva pasientene gjennomgår. Den redselen de gjennomgår er noe folk som ikke har vært borti det selv aldri kan forstå.

TA IGJEN DET TAPTE: Dette bildet er tatt nå nylig. Nå vil barna ta igjen for alt det tapte med moren sin, og vil helst kose og leke hele dagen lang. Det gleder et mammahjerte. FOTO: Privat
TA IGJEN DET TAPTE: Dette bildet er tatt nå nylig. Nå vil barna ta igjen for alt det tapte med moren sin, og vil helst kose og leke hele dagen lang. Det gleder et mammahjerte. FOTO: Privat Vis mer

- Hvilket syn hadde du på dette med livet og døden før?

- Da var jeg ganske uovervinnelig, som alle andre her. Alle vet at man skal dø, men det at det kommer så plutselig, den døden som er der fremme, det er en tung erkjennelse Jeg har lært at man kan ikke vente i fem år på å gjøre det man vil - gå hjem og gjør det du vil. Grip de sjansene du har, og gjør ting du tror du ikke tør.

LES OGSÅ: Risikofaktorer som øker sannsynligheten for å få brystkreft

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: