Årets forbilde:

- Jeg mer glad i mennesker enn jeg trodde

Da Camilla Stoltenberg ble sittende hjemme under pandemien, skjønte hun at hun var sin fars datter.

STILIG: Ektemannen Atle tok stilansvar da Camilla trengte nye klær fordi hun skulle være så mye på tv og i møter med regjeringen. FOTO: Geir Dokken
STILIG: Ektemannen Atle tok stilansvar da Camilla trengte nye klær fordi hun skulle være så mye på tv og i møter med regjeringen. FOTO: Geir Dokken Vis mer
Publisert

Første januar 2020. Nytt år, nytt tiår, nye perspektiver. Camilla Stoltenberg sitter sammen med mannen Atle og gode venner hjemme i tomannsboligen på Nordberg de første timene i det nye året. Med utsikt over Oslo og fred i sinnet forteller hun at hun håper på et roligere år enn på lenge. Hun ser for seg endelig å gå litt ned i tempo. Ikke sånn å forstå at hun skal flate ut på en solseng i for eksempel Spania i ­månedsvis. Nei da. Men litt mindre jobb ved siden av jobben, endelig tid til å rydde ut av foreldrenes leilighet på Skillebekk. Flere turer og samtaler med broren Jens. Noen dager hvor hun kan våkne og bare spenne på seg skiene, gå ut i Nordmarka og spise kanelbolle til lunsj.

Men som vi alle vet, kom det et virus fra Kina. For de ­fleste av oss er 12. mars 2020 dagen vi husker. Dagen da vi hamstret mat og hastet hjem. Men for Camilla Stoltenberg, årets forbilde i KK, startet kampen mot korona allerede i begynnelsen av januar 2020. Ved inngangen til februar 2020 jobbet hun intenst med å stoppe et potensielt ­koronautbrudd på Svalbard. Så gikk det slag i slag. Og da vi nå møtes høsten 2021, i et stilrent kontor hos FHI, med panoramautsikt over Oslo, er Camilla fortsatt i full sving med pandemihåndtering.

– Hvordan vil du beskrive tiden vi har vært gjennom?

– Intens og engasjerende og tidvis med stor usikkerhet, uro og bekymring.

– Vi, folket, tenkte kanskje at myndighetene hadde kontroll, men hvor usikre var dere?

– Det var veldig mye usikkerhet, men ikke fullt så mye for oss som for andre, for her på FHI er det mange som kan mye om epidemier, pandemier, vaksine, virus og ­virussykdommer. Men det var et nytt virus, og vi visste ikke om vi ville få vaksine. Det er et forkjølelsesvirus – og det har man ikke utviklet vaksine mot tidligere.

Camilla smiler under krøllene og slår over i en mer ­ledig tone:

I gamle dager, da jeg studerte medisin, pleide ­broren min å si: «Dere greier ikke å behandle forkjølelse en gang.» Og det var sant. Mange av de store virussykdommene har man jo ikke klart å utvikle vaksine mot, som for eksempel forkjølelse, eller mer alvorlig hiv og aids, og nylig har man fått den aller første vaksinen mot malaria.

– Folkehelse er mer enn korona

Camilla sjekker en tekstmelding og noterer noe i en svart notatblokk. Hun fortsetter:

– Så vi måtte være forberedt på ikke å ha noen gode virkemiddel mot sykdommen. Først høsten 2020 visste vi at det kom en vaksine som virket og var ganske trygg. Helt til vi så resultatene av vaksinetesting, var vi utrygge. Og nedstenging kan man ikke holde på med for alltid, både av hensyn til folks liv, samfunnet og økonomien, men også fordi folk kan begynne å gjøre opprør.

– Men i Norge var vel etterlevelsen av tiltakene helt sykt bra?

Camilla smiler og nikker.

– Ja, helt sykt bra! Det er riktig.

– Folkehelse er mer enn korona. Det ble jo litt vanskelig å holde ved like den sunne hverdagen, vi ble gående rundt i pysjen …

– Ja, det kjenner jeg meg igjen i! Det ble jeg også.

Igjen latter og ivrige nikk med hodet. Også helse­toppene måtte trekke på hjemmekontor da pandemien satte inn. For Camilla startet nedstengingen med karantene i et av husets soverom, da en av sjefene i Helsedirektoratet hadde fått korona, og hun hadde vært i møte med ham. Camilla tok karantenen på største alvor. Maten ble satt på den ene enden av bordet av ektemannen Atle, og hun måtte holde seg langt unna ham i rommet. Men Camilla var ikke smittet, og snart var hun på farten igjen, på ­sykkel og til fots, til og fra de få fysiske møtene hun ­hadde. For å bevege seg, det må hun bare.

– Tenkte dere over at det ble et passivt liv for mange?

– Fra første øyeblikk visste vi at vi måtte veie gevinsten av tiltak opp mot byrdene, som for eksempel passivitet. Men det er en vanskelig vekting. Voksne er en sak, men hva med barna, og de mest utsatte barna? Vi har jobbet for å holde skoler og barnehager åpne så mye som mulig, fordi det er nødvendig for barns helse. Og lærerne …

Camilla tar en liten pause.

– Skolene har gjort en vanvittig god jobb!

Det ringer i telefonen til Camilla. Det er helsedirektør Bjørn Guldvog. Hun må ta den. Det kan være spørsmål om den tredje dosen, vaksine til barn, nye mutanter. Ja, hva vet vi? Med kjappe steg går Camilla ut av rommet. Men først unnskylder hun seg, hun er da godt oppdratt.

– Som tenåring ønsket jeg meg fri fra rollen som den pliktoppfyllende storesøsteren, sier Camilla. FOTO: Geir Dokken
– Som tenåring ønsket jeg meg fri fra rollen som den pliktoppfyllende storesøsteren, sier Camilla. FOTO: Geir Dokken Vis mer

– Jeg husker at jeg ville noe stort, men jeg visste ikke hva

Så mens hun er ute av rommet, kan vi undre. Hva ­formet Camilla? Det eldste barnet i familien på fem, ­denne kjente familien med sitt politiske engasjement og det inkluderende frokostbordet. Var det moren Karins skarphet og kamp for kvinners rettigheter? Eller faren Thorvalds sosiale og diplomatiske vesen, hans begeistring for mennesker? Begges ansvarsfølelse for samfunnet? Var det reisene ut, årene de bodde i utlandet? Eller var det storesøsterrollen, følelsen av å mestre fra tidlig alder?

Camilla er tilbake i rommet. Så vi spør:

– Hva var den viktigste lærdommen du tok med deg hjemmefra?

– Respekt for alle mennesker – uansett.

Hun tenker litt og legger til:

– Og varme, kjærlighet, frihet og engasjement for en bedre verden.

– Jens er blitt beskrevet som den sent modne lillebroren som til dels fløt på sjarmen, hvem var du i familien?

– Jeg var nok den tidlig modne storesøsteren som først var veldig pliktoppfyllende og flink på skolen, som aldri trengte noe hjelp med noe, og som alle regnet med ordnet seg selv. Men som tenåring ønsket jeg meg fri fra den ­rollen. Og jeg tok meg litt fri også.

– Hvordan da?

– Jeg passet på å gjøre ting som var spennende, lystdrevne, også mens jeg studerte medisin.

– Var du ambisiøs den gangen?

– Jeg husker at jeg ville noe stort, men jeg visste ikke hva. Det tok lang tid for meg å finne ut hva jeg konkret ville, det forløste seg nok først her i FHI, hvor jeg kan kombinere medisin, vitenskap og samfunn. Og samarbeid med andre.

– Hvilket forhold har du til Jens i dag?

Stort smil.

– Et veldig godt forhold. Vi kan være ganske like, ikke av utseende, men jeg kjenner meg igjen i ham – måten å bli engasjert på, stemmen hans og bevegelsene.

- Det har preget meg i 30 år og har vært tungt

Camilla og Jens er nå de eneste to som er igjen fra kjernefamilien på fem. At foreldre dør i høy alder, er ­naturlig, men å miste en lillesøster til rus – det er en annen historie. I boka som kom i høst, «Camilla Stoltenberg – Året som aldri tok slutt», beskrives det nære forholdet mellom søstrene. Nini bodde et år på 1990-tallet i en leilighet i underetasjen i huset på Nordberg, og boka skildrer hvordan Camilla hver morgen lenge gikk ned med en ­caffà latte til søsteren, men ofte fant henne i en sjaber ­tilstand med blod og brukerutstyr i leiligheten. Det var også Camilla som fant søsteren død sommeren 2014.

– Hvordan har det påvirket deg at Nini ble rusmisbruker?

– Veldig sterkt. Hun sto meg nær, og vi var ganske like, selv om mange kanskje ikke kan se det. Jeg kjente meg på mange måter igjen i Nini, men livet vårt ble så ulikt. Å oppleve hva rusavhengighet gjør med et menneske og hvor forferdelig den sykdommen er, det har preget meg i 30 år og har vært tungt. Det har betydd mye for mitt liv og for forståelsen av andre, både de som ruser seg og de som står dem nær. Jeg tenker ofte på det.

Camillas stemme er stødig og alvorlig.

– Det andre er åpenheten. Det var Nini som valgte åpenhet. Jeg var den i familien som var kritisk. Jeg sa: Dette vil prege hele livet hennes. Hun vil bli sett som en riksnarkoman. Men å kunne snakke fritt gjorde at mistenksomheten og utryggheten ble borte, det var befriende – for henne og for oss.

– I tillegg betydde det mye for dem som jobbet med dette. Nå er det vanlig å se rusmisbruk som en sykdom, men i 2001 var det ikke slik. Nini og Thorvald bidro vesentlig til det og i debatten i årene som fulgte. De var til hjelp og trøst for mange. Det gjorde enormt inntrykk på meg.

– Så åpenhet viste seg å være bra?

– Ja. De hadde rett, og jeg tok feil. Jeg har lært av det og blitt åpnere selv. Jeg tror at hvis du er i en posisjon i samfunnet hvor du har en stemme og deler noe vanskelig, så er det ofte en god ting. Det er ikke risikofritt, men sammenlignet med taushet og skam er det et stort skritt framover.

– Tror du at Nini var skjørere enn Jens og du?

– Det har jeg grublet mye over, og jeg tror ikke jeg ­finner det endelige svaret. Det var hendelser i hennes liv som gjorde henne mer utsatt, og hun traff folk som bød på rusmidler tidlig, da hun var et barn. Det gjorde vi to andre også, men det kan være stor forskjell på å være 10–11 år og 13–14 år. Jens og jeg drakk jo alkohol, men brukte ikke andre rusmidler på tross av at mange rundt oss gjorde det.

Denne saken er hentet fra KK nr. 26 som er i salg fra 27. desember.
Denne saken er hentet fra KK nr. 26 som er i salg fra 27. desember. Vis mer

– Å få flokken hjem, det likte jeg godt

I alle år var offentlighetens lys rettet mot familien ­Stoltenberg. Men Camilla var alltid mer i bakgrunnen. Hun studerte medisin, giftet seg og fikk to sønner. ­Tomannsboligen på Nordberg delte de med broren Jens, hans kone Ingrid og deres barn, og Camilla videreførte tanken om frihet under ansvar til sine sønner.

I den nevnte boka forteller Camilla at en av sønnene lenge var uinteressert i skole, han ville bare spille ­basket.

– Stresset det deg?

– Nei, ikke veldig, men han ble stresset på et tidspunkt. Han tok nylig doktorgrad, og er den mest velutdannede av oss alle. Den gangen klaget lærerne og sa han var en underyter. Men han sto på sitt og understreket at at han ikke var interessert i skole og ikke hadde tid til skolearbeid.

De siste årene har Camilla ledet et prosjekt som ser på hvorfor så mange flere gutter enn jenter ­mister interessen for skole, og i mange tilfeller dropper ut.

– Hva kan vi foreldre gjøre?

– Jeg tror det er begrenset. Min sønn anklaget oss litt i ettertid for ikke å ha presset ham, men jeg vet ikke hvilke midler vi skulle brukt. Man kan ikke ­tvinge fram skoleinteresse.

– Jeg kjente meg på mange måter igjen i Nini, men livet vårt ble så ulikt, sier Camilla om lillesøsteren, som døde i 2014. FOTO: Geir Dokken
– Jeg kjente meg på mange måter igjen i Nini, men livet vårt ble så ulikt, sier Camilla om lillesøsteren, som døde i 2014. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Men alt gikk bra, og under ­pandemien flyttet nettopp denne sønnen hjem til gutterommet, sammen med sin gravide samboer, mens leiligheten deres på Bislett var under oppussing. Sønn nummer to kom også oftere på besøk fra Bergen. Jens kom fra Brussel, og plutselig var det nesten som i gode, gamle dager, bortsett fra at Jens satt i ­karantene og måtte prate med ­Camilla fra balkongen. Ektemannen Atle var også mye mer hjemme enn før, og var ifølge Camilla familiens kokk og hennes stylist.

– Jeg syntes at jeg måtte ha noen nye klær når jeg ­skulle være så mye på tv og i møter med regjeringen. Atle hjalp meg. Han har et slags «absolutt gehør» for stil og estetikk. Han er i det hele tatt kommet svært godt ut av pandemiperioden på alle måter!

Camillas sønner var nå godt over 30 år. Hun hadde savnet dem veldig da de flyttet ut i sin tid og brukt masse tid på å venne seg til et tommere hus. Men nå var de plutselig tilbake. Så mens Camilla satt i lange Teams-møter, studerte smittegrafer, leste forskning om vaksiner og tok tunge ­avgjørelser, hørte hun lyden av mennesker i alle rom.

Å få flokken hjem, det likte jeg godt. Og da Jo ble født, var det en stor glede som veide opp for de langvarige nedstengingene. Jeg var heldig som hadde det så fint hjemme.

– Apropos flokk, hvordan tror du din sosiale far ville ha taklet sosial nedstenging?

Camilla smiler varmt når hun snakker om faren.

– Han ville nok ha hengt på telefonen og etterspurt siste nytt fra meg og hatt synspunkter. Men han ville ­taklet det dårlig sosialt sett. Han ville ha syntes at det var grusomt å leve med sosial nedstenging, isolere seg fra ­andre. Å holde avstand, ikke klemme og ikke være midt i det sosiale livet, det tror jeg ville vært tungt for ham.

– Hvem av foreldrene dine føler du at du ligner mest på?

Igjen dette smilet.

– Nå er jeg i tvil. Før ville jeg sagt moren min, men nå sier jeg begge. Jeg ligner mye på begge. Det er lettere å se med årene.

– Hvorfor har det endret seg?

– På hjemmekontoret merket jeg hvor glad jeg er i å være ute blant ulike mennesker. Jeg blir nysgjerrig og stimulert av det. Jeg ønsker å være mye mer ute blant folk, og det har jeg savnet under korona. Jeg vil møte ­lærerne, helsepersonell eller arbeidsmigrantene som har vært i karantene og hatt sykdom på brakka. Jeg vil ut og snakke med dem.

– Jeg ligner mer på Thorvald enn jeg trodde

Det var mange som la merke til jobben Camilla Stoltenberg gjorde under pandemien. Den rolige folkehelsesjefen som igjen og igjen fortalte oss hvordan vi lå an med pandemihåndteringen. Det kom blomster på døren og gaver i posten fra ukjente i hele landet som ville takke.

– Jeg har fått så mye brev og meldinger fra folk, og nå denne prisen fra dere. Det betyr mye. Å ha den dialogen med folk – det har vært mer spennende og betydningsfullt enn jeg kunne forestille meg.

Og derfor kjenner Camilla det på seg. At faren ­Thorvald, som døde for tre år siden, er med henne videre.

– Jeg ligner mer på Thorvald enn jeg trodde.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer