- Genetisk sett har jeg vanvittig mye temperament. Det var det som utviklet mitt alter ego på håndballbanen - selve krigeren i meg.
Hun er blitt omtalt som en av verdens beste målvakter på håndballbanen. Som håndballens Ronaldinho. En fryktet motstander og som en vegg i buret. I stedet for å leve som en villmann i livet ellers, fikk Cecilie Leganger (45) utløp for all frekkhet i idretten.
I hver eneste kamp kjempet hun om seieren som et ekte råskinn. Blod, svette og tårer var satt på spill. Nesten litt på kanten - uten å være ufin, selvfølgelig.
Hun innrømmer at hun elsket den energien det førte med seg. Adrenalinkicket slo til, om og om igjen.
- Jeg synes det er veldig rart å kjenne på de tingene selv; Jeg er jo egentlig veldig følsom for bråk, og så glad i stillhet. Det beste jeg vet er å sitte med kaffekoppen i hånda og bare glo ut på stille hav og observere måkene som flyr forbi.
- Og så elsker jeg å være en kokende galning med 15 000 tilskuere med trompeter og kubjeller i publikum.
- Alt til sin tid, altså.
Hun humrer.
Mange likheter
KK gjør et intervju med den tidligere håndballegenden og hennes samboer, Hans Petter Gundersen (67). De snakker engasjert om deres felles fascinasjon for livets store kontraster - om måken over havet og støyen i håndballhallen.
- Hva hadde stillheten på landet vært, om man ikke hadde fått oppleve alt det eksotiske en storby tilbyr? Hva hadde en kald vinterdag i marka vært, om du aldri hadde kjent sand mellom tærne? Alt har sin sjarm, og den dynamikken er noe vi to er veldig opptatt av, sier Cecilie.
- Det er viktig i musikken også, skyter Hans Petter inn. Dynamikken.
– Det klikket fullstendig for meg. Det er ikke noe annet ord for det
- Vi har det gøy
Han er musiker, komponist og plateprodusent. Det var gjennom musikkmiljøet at de to fant hverandre i utgangspunktet. Cecilie har nemlig også vært lidenskapelig opptatt av musikk og pianospilling helt siden hun var barn. Nå spiller de sammen i bandet «GunderZheng».
- Med en gang vi møttes, merket jeg at han var grensesprengende mann. Jeg møtte et menneske som elsket å filosofere over livet, og som mer enn gjerne ville diskutere både de små og de store spørsmålene. I tillegg bet jeg meg merke i måten han ledet bandet sitt på, og hvordan han behandlet folk rundt seg. Det falt mitt hjerte nært, sier Cecilie.
- Hun valgte meg ikke på utseendet, for å si det sånn, fleiper Hans Petter fra sidelinja og ler.
- Nå hører du - vi har det veldig gøy sammen, fortsetter Cecilie.
Samme verdier
Etter at de ble kjent med hverandre og snakket ut om karrierene på hver sin kant, fant de overraskende mange likheter mellom livet i musikkbransjen og livet som håndballproff. Samarbeid, hard jobbing og lidenskap er viktige stikkord i begge leire.
I løpet av karrieren har Hans Petter produsert rundt 80 album til sammen, og i de aller fleste av dem har han samarbeidet tett med soloartister. Han har opparbeidet seg bred erfaring i å få det beste ut av en gruppe, og finne ut av hvilke kombinasjoner som skaper det beste resultatet.
- Cecilie med sin håndballerfaring snakker om akkurat de samme tingene. Det er spennende å se hvor universelt det egentlig er. Vi har så mange av de samme verdiene og interessene, så det var ikke så rart at vi fant hverandre, sier Hans Petter.
Cecilie nikker og er helt enig:
- Å lede et band er ganske likt som å lede et forsvar. Veldig mange ble overrasket over at Hans Petter og jeg fant hverandre, men det er kanskje ikke så overraskende likevel når vi ser på det som har drevet oss gjennom karrierene våre.
- Men la oss ha det klart: Hans Petter tar seg av retorikken, jeg tar meg av motorikken og fysikken.
Begge to ler høyt i telefonen fra Bøvågen, like utenfor Bergen.
- Eg e ikkje så veldig fysisk, nei, konstaterer Hans Petter på kav bergenserdialekt.
La håndballen på hylla
Nå er det seks år siden Cecilie la håndballen på hylla for godt. Bortsett fra én liten pause i slutten av tenårene, har hun reddet baller for Norge og Danmark siden hun var en liten jente, og regjert i verdenseliten i hele 20 år.
- Det er helt absurd å tenke på. For et eventyr!, sier hun engasjert.
Til tross for en lang og vellykket karriere, beskriver hun det som en helt fantastisk følelse å legge opp som 39-åring, og bare bestemme selv at det var det hun ønsket å gjøre. Etter sin aller siste håndballkamp var hun klar for å være herre over eget liv og utvikle nye sider av seg selv. Noe helt annet enn håndballen.
- Det var et viktig verdivalg for meg. Jeg tror jeg alltid har vært en litt atypisk toppidrettsutøver - det er jeg også nå i ettertid. Treningen kommer i andre rekke, for å si det sånn.
– Jeg venter liksom bare på at Vibeke skal dukke opp igjen
- Hvordan er hverdagen din nå?
- Da jeg la opp, var jeg klar som et egg for et nytt liv, og det har jeg nå. Jeg bruker nesten all min tid til musikk, kunst, kultur og masse andre «nerdegreier».
Hans Petter bryter inn:
- Det er dette som alltid har fascinert meg med Cecilie: Lag-på-lag-talentene hennes. Hun er intelligent, kunstnerisk og kreativ. I tillegg sjarmerte hun meg rett i senk med all sin naturlige ydmykhet og beskjedenhet.
Da Cecilie «for første gang i livet» plutselig hadde fri i helger og ferier, vokste listen raskt over ting hun hadde lyst til å sysle med. Lære seg et nytt håndverk, fikse i hagen, bake surdeigsbrød, lære om fruktdyrking, lage saft og fordype seg innen botanikk.
- Livet skjøt fart på helt nye områder. Jeg er veldig selvgående på å lære nye ting - der er Hans Petter og jeg av samme sorten. Jeg er glad for at jeg har en livspartner som setter pris på akkurat det samme; å bare kaste seg ut i ting.
Sans for humor
Humor er åpenbart en annen ting de har til felles. De ler mye sammen og tuller om det aller meste. Hans Petter drar frem en episode fra første gangen de snakket sammen i telefon, som skulle vise seg å bli en merkelig opplevelse for begge to.
- Humor er alvor på vrangen. De første gangene vi snakket sammen, lo vi akkurat like høyt eller akkurat like forsiktig på de samme stedene.
Han sier at selv om han er en godt voksen mann, som har vært i flere fine forhold tidligere, har han aldri kjent på den samme kjemien som han har med Cecilie. Hans Petter beskriver de som to merkelige tannhjul som passer perfekt sammen.
- Vi fant tonen i åpningssetningen. Det var en så fortrolig samtale som aldri noen ende ville ta. Det neste som skjedde var at vi fortsatte å ringe og holde kontakten. Plutselig en kveld dukket hun opp på en av konsertene mine.
Kjærlighetshistorien
- Hvordan ble dere kjærester?
- Det tok tid. Cecilie begynte å spille i bandet mitt lenge før det ble noe sånt, men jeg merket at hver gang vi fikk muligheten til å være sammen, så var det veldig dyrebar tid. Å bli et par gikk nesten helt av seg selv - som et stykke natur. Plutselig ble det en sånn type energi som ikke var planlagt, sier Hans Petter.
Relasjonen og kjemien utviklet seg jevnt. Som samarbeidspartnere i bandet kjørte de frem og tilbake i tre timer for å tilbringe tid sammen og dyrke deres felles musikkinteresse.
- Det er bare en veldig hyggelig historie. Plutselig var vi samboere. Jeg vil si vi har en helt friksjonsfri relasjon som både er oppbyggende og utviklende, fortsetter han.
– Det klikket fullstendig for meg. Det er ikke noe annet ord for det
Friksjonsfritt
Cecilie tror mye av grunnen til at de har det så fint sammen, er fordi de begge ser opp til hverandre, både som mennesker og som fagfolk.
- Når man kjenner på en gjensidig respekt og beundring, da er det ikke så rart at det er friksjonsfritt. I tillegg er både Hans Petter og jeg opptatt av takknemlighet. Det gir faktisk en enorm gledebringende følelse. Vi kommer aldri til å ta noe for gitt.
De snakker og ler om hverandre - virker forelsket under hele intervjuet.
- Mange kommenterer aldersforskjellen deres. Hvilke tanker har dere om det selv?
- Jeg har mest tanker om de som er opptatt av det. Det er ikke en voksen og et barn det er snakk om. Hadde jeg vært 38 og hun 16 er det klart det ville vært en stor ubalanse, men i den alderen vi er i nå synes jeg det er et veldig rart fokus. Vi har det bare bra med hverandre, sier Hans Petter.
Mesternes Mester
Som nevnt var Cecilie en av deltakerne i årets «Mesternes Mester» på NRK. Selv om hun røk ut i episode tre, kan hun likevel trekkes frem som en av seerfavorittene fra årets sesong.
I forkant av innspillingen var hun nysgjerrig på hvordan det ville bli å være samlet med så mange store idrettstalenter i ett og samme rom. Selv om hun tidligere har takket nei til samme program, følte hun seg i år klar for å kaste seg ut i det.
Imponert over kjæresten
- Hvis jeg skal oppsummere det, vil jeg si det var ganske tøft fysisk. Jeg merket godt at det var seks år siden jeg hadde lagt opp, og at jeg hadde brukt litt mer tid på å spille piano enn å løpe intervaller i bakkene utenfor her, fleiper 45-åringen.
Hun kviet seg til å se utholdenhetsøvelsene - det har aldri vært hennes sterke side, og hun visste hun kom til å bli sliten. Hun ser likevel tilbake på det med stor glede, og som en god sosial opplevelse.
Hans Petter er imponert over kjæresten sin og hennes prestasjoner i konkurransen.
- Det var mange av øvelsene der som var tuftet på utholdenhet. Cecilie er tungbygd, spesielt med den idretten hun har drevet med. Det var derfor helt utrolig å se at hun har så heftig fysikk.
Vant til oppmerksomhet
I kjølvannet av deltakelsen har oppmerksomheten rundt Cecilie dratt seg opp igjen. Med en rekke store meritter fra 1993 til 2014 er hun godt vant til presse. Helt siden debuten på landslaget har hun skapt store overskrifter.
Cecilie Leganger ble et kjent navn nærmest over natta da hun slo gjennom. Den overgangen var stor for en ung jente i tenårene, og i en periode ble det til og med så mye at hun som 20-åring bestemte seg for å trekke seg tilbake og legge håndballen på hylla.
- Når man er så ung, så blir det veldig overveldende. Jeg tror ikke folk helt skjønner hvor massivt det føles om man ikke har stått i det selv. Jeg hadde brent ut kruttet i alle endene, og holdt meg stort sett innenfor husets fire vegger. Det var ekstremt krevende bare å gå i butikken og lese om meg selv i bladhyllene, forteller hun.
På dette tidspunktet var hun overbevist om at hun aldri kom til å spille håndball igjen.
- Det er faktisk krevende å se en forside med bilde av meg selv i dag også, men nå sender jeg bare Hans Petter for å kjøpe avisen, så venter jeg i bilen. Jeg tar det med et smil og et flir.
- Hvordan har du taklet oppmerksomheten generelt denne gangen?
- Det hjelper å få 20 år ekstra på baken, det merker jeg godt. Etter både kjærlighetsavsløring og «Mesternes Mester» har jeg tatt imot oppmerksomheten på en helt annen måte. Jeg har vært veldig forberedt, og hatt et aktivt og reflektert forhold til det. Nå har jeg valgt å stå i offentligheten selv, og da blir det noe helt annet.
Gå egne veier
Cecilie sier det nesten var deilig å få bekreftet overfor seg selv at hun står mye tryggere i stormene nå, enn hun gjorde da hun var yngre. Hun er glad for at livet hennes har formet henne til den hun er i dag.
At hun la opp som 20-åring selv om fansen måpte, at hun tok tak i problemet og jobbet med seg selv, og deretter kom tilbake til håndballen en kort stund etterpå - langt sterkere enn det hun noen gang hadde vært.
- Jeg angrer ikke på noe jeg har opplevd. Det er en veldig god livserfaring å stå i ting man synes er vanskelig. Det har gitt meg mange gode redskaper til livet videre.
- Har du alltid vært flink til å gå egne veier?
- Det er Cecilie i et nøtteskall, svarer Hans Petter kontant.
Cecilie ler og sier seg enig i samboerens uttalelse.
- Jeg har ikke akkurat vært den typiske kollokviegruppe-eleven.
De ler igjen begge to.
- En enstøing har jeg vært helt siden jeg var liten. Jeg har funnet mine egne veier og mine egne teknikker for å løse ting på egenhånd. Der hvor andre startet på et kurs, begynte jeg å prøve og feile for meg selv. Dette gjaldt i håndballen også: Jeg sprengte mange grenser - fant på nye teknikker og var stadig på leit etter nye innfallsvinkler.
Utløp på temperament
- Hva savner du mest fra håndballen?
- Å ha et sted å få ut temperamentet mitt. Heldigvis er det mange andre måter å få utløp på temperamentet sitt på, det merker jeg når jeg sitter og komponerer.
- Hvordan da?
- Plutselig kommer det en del dramatiske ting, det tror jeg ikke er tilfeldig. Jeg får brukt det samme spekteret i musikken, bare med en annen form.
Cecilie trekker også frem adrenalinkicket som håndballen ga henne. Det kan hun i dag sammenligne med å være pianist i et band med så mange flinke musikere.
- Da går jeg inn på scenen og skal gjøre en god jobb for laget mitt. Akkurat som at jeg på en håndballkamp skal formidle og gjøre sport på et proft nivå. Forskjellen er at jeg ikke kan bli så forbanna bak pianoet, ler hun.
I dag har Cecilie og Hans Petter flere musikalske prosjekter sammen, både med bandet «GunderZheng», samt egne prosjekter. De har levd sammen i et halvt år og fått bekreftet at det ikke kun var en stormende nyforelskelse som herjet mellom dem i starten.
- Det blir bare dypere og dypere. Jeg tror vi var heldige som har funnet det vi kan kalle en tvillingsjel, sier Hans Petter.
- Jeg følte meg aldri vakker som mann
