Utøya

- Jeg mistet det umistelige

Carina ringte hjem – kald, våt og livredd. Men hun kom seg aldri vekk. Mamma Gunn har sakte, men sikkert skapt et liv å leve videre i.

Panikken kom først. Hvordan gikk det med datteren? Hadde hun svømt av gårde slik hun hadde bedt henne gjøre? Datteren hadde vært redd da hun ringte fra Utøya.

Gunn Rusten (56), mamma til Carina, kjenner på fortvilelsen, på håpløsheten. Hun finner ikke datteren på senteret for pårørende på Sundvolden.

Tidligere den morgenen, 22. juli 2011: Carina (18) skulle til Utøya. Til ungdommenes paradis. Hun hadde vært der to ganger tidligere. Hun danset, sang og lo.

Ingenting skulle få lov til å ødelegge stemningen. Ikke engang morens velmente råd om at det kunne være lurt å bli hjemme, fordi det var meldt dårlig vær, og Carina slet med astma.

Klokken 08.10 kjørte Gunn ­datteren ned til kaia, der hun skulle ta MS «Thorbjørn» for å komme seg over til øya.

– Det siste hun sa til meg før jeg vinket henne av gårde, var: «Ha det, mamma, husk at jeg er glad i deg,» forteller Gunn.

Hun ringer litt senere for å fortelle at det er hull i teltet, men at moren ikke må bekymre seg. Hun skal sove i teltet til en venninne.

Gunn fortsetter dagen sin med handling og ærender. Da hun kommer hjem, ringer eldstedatteren, som er på jobb i Oslo.

– Hun gråt og var helt fra seg. Hun spurte om jeg hadde hørt smellet. Hun hadde sett bygninger riste, og var redd noe kom til å rase. Jeg kastet meg inn i bilen, og dro ned til byen og hentet henne.

LES OGSÅ: - Vi gleder oss over dagene vi har

STORT SAVN: Tomrommet etter Carina er vanskelig å fylle. Opptil tre ganger i uken besøker Gunn graven i Oslo. – Jeg føler meg nærmere Carina der, sier hun.
STORT SAVN: Tomrommet etter Carina er vanskelig å fylle. Opptil tre ganger i uken besøker Gunn graven i Oslo. – Jeg føler meg nærmere Carina der, sier hun. Vis mer

Det som skjer de neste timene, er vanskelig å huske, vanskelig å sette ord på for Gunn.

– Carina ringte og fortalte meg at det var en som gikk rundt og skjøt på øya, og at det lå flere døde mennesker rundt henne. Hun var redd og visste ikke hva hun skulle gjøre. Jeg ba henne om å legge på svøm, sier hun.

Panikken bredde seg utover i kroppen til Gunn, men hun ga ennå ikke etter for angsten.
– Jeg ringte noen jeg kjente som var på campingen like ved, og ba dem om å bruke båtene sine for å redde ungdommene våre.

Carina hadde forsøkt å svømme, men da hun innså hvor kaldt vannet var, klarte hun ikke mer og svømte tilbake. Hun ringte faren sin og fortalte at hun ikke visste hva hun skulle gjøre. Hun var redd, kald og rådvill.

– Jeg forsto ikke rekkevidden av det som skjedde, sier Gunn.

Hun satte seg i bilen, tok med tørre klær og et stort teppe, slik at datteren skulle få noe varmt å ha rundt seg når de ble gjenforent.

Langt kom hun ikke. På Sollihøgda var veien stengt, og der ble hun stående.

– Jeg var i sjokk og ville gjøre noe, men fikk beskjed om at det eneste jeg kunne gjøre, var å vente på videre beskjed.

LES OGSÅ: - Jeg skulle gjerne ha visst hvorfor

PRØVDE Å FLYKTE: Carina la på svøm for å komme bort fra skytingen på Utøya, men vannet var så kaldt, og hun skjønte at hun ikke ville klare mer. Så hun svømte tilbake.
PRØVDE Å FLYKTE: Carina la på svøm for å komme bort fra skytingen på Utøya, men vannet var så kaldt, og hun skjønte at hun ikke ville klare mer. Så hun svømte tilbake. Vis mer

Gunn ankom Sundvolden klokken 00.30 den natta. Hotellet var fylt til randen av livredde pårørende. Hver gang hun så et kjent ansikt, spurte hun om de hadde sett Carina. Ingen hadde sett henne.

– Halv fem på natta ble det sagt at man trodde at det var cirka åtti drepte. Det skriket som lød i ­rommet da, kommer jeg aldri til å glemme.

Intuitivt forsto Gunn at datteren var blant de drepte. Timene, og etter hvert dagene, gikk uten at hun hørte noe.

Gunn ble på Sundvolden fram til søndag. Påfølgende torsdag klokken 22.15 kom beskjeden hun fryktet. Carina var død.

– Det jeg følte der og da, kan ikke beskrives, sier Gunn.

Sorgen var overveldende. Det som var skjedd, var så voldsomt, så ekstremt, så fjernt, så nært.

– Fortsatt opplever jeg både gode og dårlige stunder flere ­ganger om dagen. Carina er med meg i alt jeg gjør, hvor enn jeg går. Det kommer hun til å være resten av livet, sier moren.

LES OGSÅ: - Utfordringene ga meg styrke

KJÆRT MINNE: Hunden Fabian, som egentlig tilhørte Carina, er noe av det kjæreste Gunn har. - Fordi jeg har Fabian har jeg blitt «tvunget» ut av huset. Vi er på tur fire ganger om dagen.
KJÆRT MINNE: Hunden Fabian, som egentlig tilhørte Carina, er noe av det kjæreste Gunn har. - Fordi jeg har Fabian har jeg blitt «tvunget» ut av huset. Vi er på tur fire ganger om dagen. Vis mer

45 minutter øst for Oslo ligger Larkollen. Her har Gunn bodd de to siste årene etter at datteren døde.

– Jeg hadde sett på leilighet her før Carina døde, men da hun ble borte, ble prosessen framskyndet. Jeg orker ikke å bli boende i huset i Oslo. Jeg så Carina i alle rom og klarte verken å sove, spise eller ta vare på meg selv.

Leiligheten, som går over to plan, har bilder av Carina i nesten alle rom. Bilder av en ung, vakker og blid tenåringsjente.

– Carina var en eneste stor solstråle i de 18 årene hun levde. Som faren hennes sa: «Når Carina kom inn døren, kom solen alltid inn.» Og da hun gikk, fortsatte den å skinne, sier Gunn med blanke øyne.

Carina hadde et nært og åpent forhold til moren sin. Det var ikke få ganger Gunn fikk besøk etter at hun hadde lagt seg, fordi Carina bare måtte fortelle noe. 

– Om Carina var ute en kveld, og jeg hadde lagt meg og sovnet, kom hun alltid innom og klappet meg forsiktig på hånden og sa: «Sover du, mamma, jeg skulle bare si natta.» Jeg fikk alltid ha det-klem før hun dro på skolen om morgenen, minnes Gunn.

LES OGSÅ- Han kjenner meg ikke igjen lengre

IKKE ALENE: Undulatene Emma, Thea, Tassa og Lilla Gubben skaffet Gunn for å få litt liv i huset etter at Carina ble tatt ifra henne. - Stillheten etter Carina ble kvelende. Samtidig er det litt vel mye liv noen ganger, men de gjør meg godt.
IKKE ALENE: Undulatene Emma, Thea, Tassa og Lilla Gubben skaffet Gunn for å få litt liv i huset etter at Carina ble tatt ifra henne. - Stillheten etter Carina ble kvelende. Samtidig er det litt vel mye liv noen ganger, men de gjør meg godt. Vis mer

I lang tid etter 22. juli var Gunn sykmeldt fra jobben som administrasjonskonsulent.

Leddgikten ble verre på grunn av de ekstreme påkjenningene, og i dag er hun 100 prosent ufør. For ikke å gå til grunne fyller hun dagene med små prosjekter. Hun har bestemt seg for at hun hver dag skal gjøre noe positivt.

– Alle positive skritt er gode skritt på vei tilbake til et liv jeg kan leve videre i. Som en god venninne sa: «Husk Gunn, museskritt er også skritt.» Det trenger ikke å være store ting for å føles bra.

– Det er tunge stunder frem­deles, stunder der jeg gråter i timevis, men så sier jeg til meg selv: «Ok, Gunn, ta deg sammen, ta en dusj, stell deg, og så går du på tur med Fabian (Carinas hund).» Jeg sier det som et mantra, men det funker.

Gunn har vært på flere etter­lattesamlinger, der hun har møtt andre foreldre som mistet barnet sitt på Utøya.

– Den felles forståelsen vi har for hverandre og det vi har opplevd, er uvurderlig. Vi klemmer, gråter og ler sammen. Sist gang vi møttes, lo vi mer enn vi gråt, det var godt.

LES OGSÅ: Marianne fikk hjerneslag som 33-åring

SKAPER LIV: Stillheten blir mindre stille med undulater i huset.
SKAPER LIV: Stillheten blir mindre stille med undulater i huset. Vis mer

5 dager før hun mistet Carina, opplevde Gunn også å bli bestemor. Men hun hadde ikke noe å gi, verken som mor eller bestemor.

– Det var vanskelig i lang tid etter tragedien. Først da hele familien dro til Bali tidligere i år, klarte jeg å kjenne på glede igjen.

Høytidene har vært ekstra tunge. Da er savnet blitt forsterket. Moren til Gunn sa alltid: «Når ting er som svartest, da er det bare én vei, og det er oppover.»

– Jeg må se framover, selv om det er tøft. For meg handler julen om å gjøre det beste ut av det for oss som er igjen. Jeg synes jeg skylder både meg selv, Carina og de to andre døtrene mine å lage en så god jul som mulig.

Minnene etter Carina er mange, og Gunn er glad for at hun hadde et så godt forhold til Carina hele livet.

– Carina var en jente mange likte. Hun var alltid så positiv, så full av pågangsmot og livsglede, sier moren.

Framtidsplanene var klare, hun skulle studere i London og jobbe innenfor finans.

– Hun hadde mange venner. Under bisettelsen i Oslo Domkirke var det nesten 1000 frammøtte. Hun har satt dype spor, sier Gunn.

LES OGSÅ: - Vi har klart å tilpasse oss

MANGE VENNER: - Under bisettelsen i Oslo Domkirke var det nesten 1000 frammøtte. Carina har satt dype spor som aldri kommer til å bli glemt, sier Gunn.
MANGE VENNER: - Under bisettelsen i Oslo Domkirke var det nesten 1000 frammøtte. Carina har satt dype spor som aldri kommer til å bli glemt, sier Gunn. Vis mer

Den forferdelige dagen vil alltid være der. Kalenderen har gått framover, tiden går videre, men 22. juli og Utøya står fast. Gunn mener Utøya bør fredes for å hedre minnet til dem som ble drept. 

– Øya kan uansett aldri vinne tilbake den tryggheten og tilliten den hadde hos ungdommene våre, sier hun.

Sorg er ømtålig og vanskelig å snakke om. Derfor ønsker Gunn å dele sine erfaringer i Allers.

– Jeg opplever ofte at det er tabuområde for mange. Jeg håper at andre kan se at det ikke er «farlig» å snakke om noe så ­vanskelig. Det kan være en måte å jobbe seg framover i et sorg­arbeid på som man aldri kan legge bak seg.

Selv vet hun at livet må videre. Savnet og sorgen vil alltid være en del av henne, men å gi opp har aldri vært noe tema.

– Jeg er så positiv som jeg ­klarer. Carina hadde villet det, for hun hadde en mor som var glad og positiv. Med mine rundt meg føles livet endelig litt lysere.

I en så stor tragedie har jeg erfart at små trivielle ting kan ha stor betydning. Livet får nye verdier når man ser hvor skjørt det er.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: