Økonomi:

- Jeg mistet helt troen på å få et levelig liv

Kristin (35) fikk tre-fire inkassokrav hver dag. Etter et halvt år sluttet hun å åpne konvoluttene.

GJELD: - Ingen visste hvor ille det var, sier Kristin om gjeldsknipa hun havnet i. FOTO: Lars Evensen
GJELD: - Ingen visste hvor ille det var, sier Kristin om gjeldsknipa hun havnet i. FOTO: Lars Evensen Vis mer
Publisert

Kristin Skivik vokste opp i Mo i Rana, har bodd i Trondheim og bor nå i Oslo. De økonomiske problemene har fulgt henne fra tidlig i 20-årene. I mange år turte Kristin verken å ta telefonen, åpne posten eller lukke opp hvis det ringte på.

– Nær familie og mine nærmeste venner skjønte at jeg slet økonomisk. Men ingen visste hvor ille det egentlig var, sier Kristin.

– De som sa det bare var å betale regningene etter hvert som de kom, ante ikke hva jeg slet med. Jeg mistet troen på at jeg noen gang ville kunne leve det livet jeg ønsket. Selv om jeg på et tidspunkt hadde fire jobber samtidig, var utgiftene så store at jeg levde under fattigdomsgrensen flere år.

LEVDE UNDER FATTIGDOMSGRENSEN: - Jeg hadde fire jobber, men hadde aldri penger. FOTO: Lars Evensen
LEVDE UNDER FATTIGDOMSGRENSEN: - Jeg hadde fire jobber, men hadde aldri penger. FOTO: Lars Evensen Vis mer

Begynte tidlig å jobbe

Kristin forteller at hun vokste opp i en familie der økonomi ikke var en stor snakkis. Det var trange kår, men de led ingen noen nød. Kristin og søsknene fikk litt ukepenger, i hvert fall hvis det var noe til overs.

– Jeg var bare ni år da søsteren min og jeg begynte å vaske vinduer på bilene på en stor parkeringsplass i byen. Slik tjente vi litt sommerpenger, som kom godt med, forteller Kristin.

Hun poengterer at oppveksten ikke hadde noe å gjøre med gjeldshelvetet hun havnet i senere.

Kristin flyttet hjemmefra som 19 åring, dro i militæret og flyttet deretter sammen med sin første seriøse kjæreste. Hun jobbet på Kiwi, men sløste ikke med lønningen, mye gikk til husleie og mat. Hun begynte på et ettårs-studium, men hadde alt for liten tid til å studere og strøk på en eksamen. Det var viktigere å tjene penger, og Kristin jobbet på Kiwi.

– Jeg ble slutt på samboerskapet og jeg skaffet meg ny bolig. Da hadde jeg allerede opparbeidet meg en del gjeld.

- Jeg så på kredittkort som tilgjengelige penger, og det var også lett å låne penger. Jeg følte jeg hadde kontroll. Det hadde jeg ikke, og dette ble starten på mitt økonomiske mareritt, sier Kristin ærlig.

Flyttet rundt på gjelden

Kristin makset ut alle kredittkortene slik at hun fikk dekket utgiftene til flytting og ny bolig. Det var hun som hadde jobb og inntekt, og all gjeld var tatt opp i hennes navn.

– Jeg angrer fortsatt på at jeg brukte BSU kontoen min, der det sto cirka 30 000 kroner til depositum i ny bolig. Da var løpet kjørt, det er ikke mulig å åpne flere BSU-kontoer sier Kristin.

– Det viser bare hvor korttenkt jeg var. Jeg betalte alltid husleien, ellers brukte jeg kredittkortene flittig, slik at jeg unngikk inkassokrav. Allerede da visste jeg at jeg ville jobbe som regissør innen filmbransjen, og planen var å ta en bachelor i Portland i Oregon.

Kristin flyttet tilbake til Mo i Rana for å være sammen med familien før hun skulle studere i USA. Studiene skulle finansieres med en bonus fra jobben. Da denne ikke ble utbetalt som avtalt, gikk Kristins drømmer i knas.

– Jeg var 24 år og hadde ikke penger, bare gjeld. Alt gikk i svart, sier Kristin stille.

FORSTÅELSESFULLE: - De få gangene jeg var modig nok til å ta telefonen, var kreditorene forståelsesfulle og vi la en plan. FOTO: Lars Evensen
FORSTÅELSESFULLE: - De få gangene jeg var modig nok til å ta telefonen, var kreditorene forståelsesfulle og vi la en plan. FOTO: Lars Evensen Vis mer

Fikk angst for det meste

Etter at det første inkassokravet kom i posten, gikk det radig. Kristin fikk tre-fire krav hver dag, og etter et halvt år sluttet hun å åpne konvoluttene. Hun gjemte brevene og lot som om de ikke fantes. Kristin kontaktet aldri avsenderne. Hun sluttet å ta telefonen når hun ikke kjente nummeret. Innimellom orket hun ikke å snakke med familie og venner heller.

– Jeg utviklet angst og depresjon, nesten paranoia, sier Kristin.

– Jeg var sikker på at alle hadde gått sammen om å ta meg. Hvor stor min samlede gjeld var ante jeg ikke, jeg hadde heller ingen oversikt over hvor jeg skyldte penger. De få gangene jeg var modig nok til å ta telefonen, var kreditorene forståelsesfulle og vi la en plan. Da jeg fremdeles ikke klarte å betale, følte jeg at jeg sviktet igjen.

Når det ringte på døra, trodde Kristin at inkassobyråene hadde sendt en torpedo som ville ta henne. Hun kjente angsten langt inni ryggmargen. Da det kom en stor A4-konvolutt fra namsmannen, trodde Kristin hun måtte i fengsel.

Sammenbruddet

Kristin ignorerte det første brevet, noe som førte til at lønnstrekket ble beregnet fra tidligere lønn, ikke nåværende, som var lavere.

470 kroner var alt Kristin nå fikk utbetalt i lønn, og hun tok selv kontakt med namsmannen for å få endret trekket. Noe hadde våknet i Kristin. Hun fant frem brev hun hadde gjemt under sengen, bak skap og nedi sofaen. Mange av brevene var flere år gamle, og Kristin ga fort opp å få oversikt. Hun stappet brevene i bæreposer, som hun senere ignorerte.

– På den tiden var jeg så deprimert at jeg ikke orket å ta imot hjelp fra noen. Hver gang den snille søsteren min inviterte meg til middag, tenkte jeg bare at hun maste. Jeg jobbet på et tidspunkt deltid fire steder, men endte opp uten penger hver måned. Jeg var gjennomsliten og så ingen ende på elendigheten, sier Kristin.

Da hun, på en ettermiddagsjobb, hadde oversett en stor pall med varer hun skulle ha plassert i butikkhyllene, knakk Kristin helt sammen. Lederen ba henne vennlig om å dra hjem. Dagen etter ringte Kristin legen. Der satt og hulkegråt uten å få frem et eneste ord.

– Jeg gir deg to ukers sykmelding, så kommer du tilbake etter det. Samtidig søker jeg deg inn til psykolog, sa legen.

Våget å be om hjelp

Psykologen hjalp Kristin å forstå sitt eget følelsesregister. Sammen lagde de et kart over følelsene, og slik skjønte Kristin hvor hun var og hvor hun burde ha vært. Hun trengte ikke å ha dårlig samvittighet når hun ikke hadde råd til dyre julegaver til tantebarna, eller ta på seg skylden da søsteren kjøpte feil mobiltelefon.

Hun er ekstremt redd for å skuffe andre, og kan fremdeles få angst av å gå på kjøpesenter. Hva om gavene hun kjøper ikke er fine nok? Før ble hun i angsten, nå kommer hun seg fort ut av den bobla.

– Jeg gikk hos psykologen i halvannet år, og hun ga meg verktøy jeg fortsatt bruker. Hun ga meg også styrken til å våge å søke hjelp å komme ut av gjeldshelvetet, sier Kristin.

– En kollega ga meg navnet på en saksbehandler i Nav, og endelig fikk jeg en form for fred. Saksbehandleren søkte og fikk innvilget «bero» i tre måneder hos inkassobyråene. I den perioden fikk jeg ingen ubehagelige henvendelser, og saksbehandleren skaffet seg full oversikt over min økonomiske situasjon.

I samråd med Kristin satte han opp en betalingsplan. Kristins jobb ble å betale det avtalte beløpet hver måned. Hun startet nedbetalingen i 2014 og var gjeldfri etter tre og et halvt år. Samtidig passet hun på å blokkere seg for alle spill på nettet. Der hadde hun også søkt lykken for å betale tilbake gjeld.

– Jeg følte at livet startet på nytt da jeg ble gjeldsfri, sier Kristin, som oppmuntrer alle til å tørre å be om hjelp.

– Den økonomiske veiledningen hos Nav er gratis, og saksbehandleren fant gode løsninger jeg fint kunne leve med.

Kristin betalte sitt siste avdrag i juni 2017 og kunne endelig begynne skikkelig på livet. Hun tok utdanning som filmregissør i Oslo, omtrent ti år senere enn planlagt.

– Jeg måtte lære på den harde måten og det har nok gjort meg mer ydmyk og inkluderende enn om livet hadde gått på skinner. Alle kan bomme, men de aller fleste feil kan rettes opp bare man tør å være ærlig, sier hun.

FOTO: Lars Evensen
FOTO: Lars Evensen Vis mer
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer