Jannike husker følelsen av å stå på et lunt badegulv med to blå streker i hånden. To svake riss på en liten plastdings, som varslet om det liv hun så inderlig drømte om. Våget hun å håpe? Denne gangen? Å få lagt en liten kropp i armene?

Eller var det best å la være?

For vel så godt husker Jannike følelsen av å stå på et sykehusgulv og få vite at livet hun bærer i magen er dødt. Og at hun, som hele ni ganger før har fått den sjokkerende beskjeden, nok en gang må føde en død liten kropp.

Det aller verste

– Å miste et lite barn er ikke noe av det verste man kan oppleve. Det er det verste, sier Jannike Mittet (48).

Stemme er blid og varm, og med en energi som er litt overraskende fra en kvinne som har vært gravid hele 13 ganger, og som kun to av gangene har kommet ut av fødestua med liv i armene.

Jannike og mannen, som i dag er hennes eksmann, ønsket seg barn. Hun var i 30-årene og jobbet som flyvertinne i British Airways og fløy første klasse verden over. Serverte flere retters middag og hadde sitt svare strev med å få stappet en haug med pelser inn i bitte små garderobeskap.

Men da hun møtte Dag, tenkte hun: «Jeg vil ha noe som er mitt. Barn, familie, en egen seng å våkne i».

– Da jeg ble gravid første gang hadde vi akkurat kjøpt oss hus. Og i det vi overtar huset skjønner jeg at barnet ikke kommer til å leve.

- En så dyp sorg som vi har nå, har vi aldri følt før

«Fosteret lever ikke»

Beskjeden hos legen bekreftet det hun allerede visste: «Fosteret lever ikke». Jannike forteller om den uoverstigelige oppgaven å måtte føde, når man vet at veene ikke har noen belønning i den andre enden. Jobben som bare må holdes ut.

Og så, det å gå ut fra sykehuset i grelt dagslys. Kroppen som ikke vet at barnet er borte, og står ivrig til tjeneste.

– Jeg sto der alene ute på gaten. Så måtte jeg på butikken for å kjøpe bind, og det sto jo ved siden av bleiene. Følelsen av å være uten et barn var tung.

«Naturen ordner opp»

De velmenende ordene fra andre var mange: «Det er naturen som ordner opp. Det går sikkert bedre neste gang».

Det gjorde det ikke. I de kommende årene ble Jannike gravid mange ganger, og hver gang døde fosteret, i fjerde eller femte måned.

Hva var galt? Var det noe med henne? Etter fjerde gang ble fosteret sendt til obduksjon, og resultatet viste ifølge Jannike det en helt vanlig blodprøve kunne påvist: at hun er bærer av genfeilen trisomi 13 og 18.

– Jeg er frisk selv, men genfeilen ligger skjult i meg. Jeg har 33 prosent sjanse for å få et friskt barn, men hver gang jeg har blitt gravid på den naturlige måten, har genfeilen slått ut.

Morsfølelse på storskjerm

Janikke og mannen søkte Bioteknologinemda om fosterdiagnostikk. På Karolinska i Sverige demonterte legene tvilling-embryoet og undersøkte hver eneste celle, før de satte det sammen igjen.

– Mannen min og jeg satt i rommet ved siden av og så på storskjerm at de stakk inn i cellene og hentet ut prøver. Vi så to friske embryo, som var Max og Melvin, og jeg kunne se dem blir ført inn i kroppen min. Det var stort, forteller Jannike.

– Kjente du på morsfølelse allerede gjennom skjermen?

– Å, ja! Jeg fikk enorm morsfølelse for de to celleklumpene. Jeg var jo proppfull av hormoner også, forteller Jannike.

Endelig mor!

Max og Melvin ble født i 2011 og var ikke bærere av genfeilen. Gjennom moderne teknologi hadde Jannike lurt naturen. Endelig fikk hun kjenne på det andre hadde snakket om: Et levende barn. Ja, faktisk to. Klare for å reise hjem i sine små strikkede reisesett.

Morslykken var formidabel. To skjønne gutter. Trilleturer. Alt hun hadde drømt om.

Men livet kan være vanskelig, selv når det er lett. I 2012, ett år etter at tvillingene kom til verden, gikk Jannike og mannen gikk hver til sitt. Kanskje gjør det noe med forholdet når krisen rammer igjen og igjen?

Da Jannike senere møtte igjen barndomskjæresten Roy, falt de for hverandre og giftet seg.

– Ikke gjør dette mot kropp og sjel

Kanskje nå, tenkte Jannike, at den nye genkombinasjonen ville bryte den onde sirkelen? Men på ny skulle hun oppleve å miste. To ganger til måtte hun føde et liv som ikke var mer.

– Jeg har hatt samme gynekolog i alle år og til slutt sa han: «Nå må du slutte å gjøre dette mot kropp og sjel». Jeg tenkte «Skit i det, du. La meg bestemme det selv!».

Paret ga ikke opp. Og så, etter tre år, og litt hjelp fra helsevesenet, fikk Jannike og Roy sitt etterlengtede barn. Minken var frisk, hun også, og ikke bærer av genfeilen.

- Jeg må innrømme at jeg ønsker meg et barn til

Skille mellom foster og barn

Ifølge medisinske retningslinjer har ikke Jannike mistet barn. Hun har hatt senaborter. Dersom et foster dør i mors liv etter 22. svangerskapsuke, eller det veier mer enn 500 gram, kalles det en dødfødsel, skriver NHI. Dør fosteret før uke 22, kalles det en senabort.

– Senabort høres ut som noe man velger selv. Jeg har forståelse for at man har trukket grensen juridisk og medisinsk, men jeg sier alltid at jeg var gravid med et barn, ikke et foster, sier Jannike.

Holdt det hemmelig

Hvordan holder man ut å miste ti ganger? Hvordan orker man å prøve igjen? Jannike holdt de fleste graviditetene hemmelig, for alle andre enn fedrene. Ville ikke være til bry, i tilfelle det ikke ble noe av.

Men ikke siste gang. Denne gang skulle hun tillate seg å håpe. Vente. Kose seg, som andre småbarnsmødre. Glede seg til trilleturer.

– Georg var min siste naturlige graviditet. Jeg ventet tvillinger, men i uke 9 støttes jenta ut. Men Georg ble igjen, og jeg begynte å glede meg.

Jannike hadde ikke gitt navn til noen av dem hun mistet. Var så redd for å «bruke opp» navnene. Men denne gang lot hun det stå til. Ga gutten navnet Georg, oppkalt etter hennes far og farfar.

Men heller ikke denne gang skulle det gå bra. I uke 18 døde Georg i magen hennes.

– Da jeg mistet Georg ble det både et navn, og en stor sorg, forteller Jannike.

Regnet som medisinsk avfall

Hva la hun bak seg på fødestuen? Et kyss på et dunete hode? En stund i mors favn før hun sa farvel? Jannike rister på hodet:

– Jeg mistet ti barn i mors liv, men fikk aldri sett noen av dem. Jeg visste ikke at jeg kunne spørre om det. De første ble sendt bort som medisinsk avfall. Sånn var det på den tiden. Heldigvis har det endret seg nå. Men jeg fikk aldri tilbud om å se barna.

Hun legger til.

– Men mine var også veldig skadet, så det var nok for å skåne meg.

Hun understreker at det finnes ordninger som tar seg av kvinner som mister før uke 22, og trekker frem sykehusprestene, som ikke trekker et skille for sorgen, om man har mistet i uke 18 eller 22.

Andre ordninger mener Jannike det er mange som ikke kjenner til:

– Man kan for eksempel søke midler til en minnestund. Om du treffer på rett person i helsevesenet kan du få en fin stund.

Hun nikker.

– Eller du kan få en opplevelse i andre enden av skalaen. Jeg fikk aldri noen avslutning. Det var litt vondt. Og jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe med det

«Adjø bitte liten»

Det var slik ideen ble til. Ikke bare ideen, men trangen til å hjelpe. Jannike forteller om det frivillige prosjektet hun tok initiativet til. Den lille minneboksen som sykepleieren setter på nattbordet til dem som har mistet et lite liv. «Adjø bitteliten», står det på, og inni, sammen med informasjon om det å miste, ligger et reisesett av bitte små klær, strikket av over hundre frivillige landet rundt.

– Mitt ønske er at de små klærne kan gjøre det litt mykere for sjela, sier Jannike.

I eska ligger det også en liten bamse som kan få ligge i armkroken på den siste reisen, en pose med forglemmegei frø, og et lys til å tenne på merkedager. Og ikke minst, et lite hjerte til å legge i barnets hånd. Rammen til hjertet, det som hjertet er skåret ut av, blir igjen hos foreldrene. Hjertet har fått navnet «Georgs gave», oppkalt etter Jannikes egen gutt.

– Jeg skapte minnehjertet for dem som ikke har en grav å gå til. Jeg ønsket å legge til rette for å skape minner når tiden er for kort. Jeg har begravet så mange bitte små barn gjennom jobben, og «Georgs Gave» er min måte å hjelpe de som har mistet.

Trillet til graven

Jannike jobber som gravferdskonsulent. Etter mange år i et større firma gikk hun nylig over til et mindre, «Den siste reise».

– Mitt hjertebarn er begravelse av bitte små barn. Men når jeg møter mennesker som har mistet et barn, er jeg nøye med at det ikke er min sorg. Jeg sier aldri «Det har jeg også opplevd».

Hun mener jobben ikke bare handler om døden, men vel så mye om dem er igjen. Og hun forsøker å foreslå løsninger som passer for den enkelte familie.

– Folk i sorg skal ta store valg, og jeg våger å stille kontrollspørsmål slik at man ikke angrer i ettertid. Jeg husker da en mamma skulle begrave sitt bitte lille barn, i en bitte liten kiste. Hun sa til meg at hun ikke trodde kom til å orke å se kista bæres ut på kirkegården. Alt hun hadde drømt om var jo å være en nybakt mor som trillet tur med barnet sitt.

Jannike smiler.

– Da foreslo jeg: «Kan du ikke trille kisten til graven, i barnevognen?». Da jeg så henne gå der så høyreist med kisten sin frem mot graven, det var sterkt. Når noen har vært med på det mest grusomme i livet sitt, er det fint å kunne hjelpe. Å legge seg om kvelden og vite at du har vært med på å gi moren en trilletur.

Savnet en grav

Jannike har ikke noen grav å gå til, verken for Georg eller de andre hun mistet. Hun har mange ganger savnet det.

– Til jul for to år siden hadde vi behov for å ha Georg med oss, så vi laget et minnetre i naboparken der vi skrev navnet hans på en julekule. Og da vi hengte opp kulen, sa vi navnet hans høyt. Gjennom «Georgs gave» ble dette et tilbud også til andre berørte familier.

Jannike delte øyeblikket på Facebook, og plutselig fikk hun inn 382 navn. Hun ga dem alle en egen julekule. Sa navnene deres høyt ut i vinterkvelden. Året etter fikk hun inn 848 navn – og 60 frivillige som trosset vinterkulden og ville hjelpe til å henge opp kulene.

– De samtalene vi hadde da.

Jannike rister på hodet.

– Alle de sterke historiene jeg fikk høre. Jeg fant veldig mye trøst i det. Folk kom fra Hamar, Fredrikstad og Tjøme. Og nå vet de at i Oslo henger navnet til barnet deres på minnetreet. Det har vært mitt gravsted. Å vite at jeg ikke er alene.

Da Linda gransket familiehistorien, oppdaget hun morens skjulte fortid

Klager ikke

I dag er Jannike lykkelig som trebarnsmor. Tvillingene er blitt åtte år og Minken er to.

Selv om dagene for tiden er fulle av influensa, oppkast og vannkopper, er Jannike nøye med å ikke klage. Hun er altfor klar over alternativet:

– Uansett hvor mye vondt som har skjedd, har jeg i dag tre friske barn som jeg kan ta vare på.

– Om jeg skal ha flere barn, må jeg finne meg en ny mann

Saken har tidligere stått på trykk i KK. Siden sist har Georgs Gave gjort minneboksen Adjø Bitteliten tilgjengelig for alle sykehus i Norge som er interessert. Boksene er kostnadsfrie, og pakket på dugnad, initiert av Jannike Mittet. Saken er oppdatert med faktaboks om Til Minne-treet.