Skjult ensomhet

- Jeg ønsker meg så inderlig nære venner

Hilde bor i generasjonsbolig med tre av sine barn og mannen som er syk. Likevel kaller hun seg ensom.

ENSOMHET: Hilde bor i generasjonsbolig med tre av sine barn og mannen, samt flere dyr. Hun er aktiv og i jobb, likevel kaller hun seg ensom. FOTO: Astrid Waller
ENSOMHET: Hilde bor i generasjonsbolig med tre av sine barn og mannen, samt flere dyr. Hun er aktiv og i jobb, likevel kaller hun seg ensom. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Hilde Edmundsdatter smiler blidt da hun tar imot oss hjemme på Gran. Hilde har fire barn i alderen 13 – 31 år. Den ene sønnen ble igjen i Bodø og lever sitt liv der, mens de tre andre bor i generasjonsbolig med mor og far på Hadeland. Med til husholdningen hører også seks katter og to hunder.

Hildes mann (58) er syk. Han fikk diagnosen Huntingtons sykdom for 13 år siden. Da var den yngste sønnen fire måneder.

– Noen ganger har jeg lyst til å rømme fra alt!

Hilde er fra Andøya og mannen er fra Harstad. De bodde i Bodø i mange år, før de bestemte seg for å flytte til Østlandet i 2014. Det var da Hilde havnet i en ny hverdag - hvor hun føler seg ensom. Hilde har kontakt med en barndomsvenninne, men de sees kun de gangene Hilde reiser nordover.

– Mannen min var veldig interessert i Amcar, og ønsket å forlenge bilsesongen. Jeg er også bilinteressert, og dessuten fristet klimaet i sør. Vi hadde hørt mye fint om bilmiljøet på Hadeland og møtte opp på flere biltreff. Dessverre følte vi oss helt lost der, vi følte at ingen var interessert i kontakt med oss innflyttere.

Mannen ble syk

Nå har sykdommen gjort at Hildes mann mistet lappen og bilen ble solgt. Hilde forteller rolig om utfordringer i ekteskapet.

Etter at mannen fikk diagnosen, falt mange brikker på plass. Huntington er en hjernesykdom, og de første symptomene kom lenge før diagnosen. Sykdommen kan utvikle seg ulikt fra person til person, men irritabilitet og sinne er en fase de fleste må gjennom.

– Det ble så ille, at vi tok ut separasjon, og mannen flyttet til Halden. Der skulle etter sigende det beste bilmiljøet være. Men han klarte seg ikke alene, og kom hjem igjen. Vi er fortsatt glad i hverandre, og det var en selvfølge for meg at han skal bo sammen med barna og meg. For selv om vi ikke lever som kjærester lenger, vil jeg hjelpe og støtte ham så langt det er mulig.

Hilde vet at den dagen kommer da mannen må få profesjonell hjelp og ikke kan bo hjemme lenger. Hun vet ikke når det blir, men hun tror hun vil flytte da. Kanskje til et større sted? I mellomtiden kjemper hun seg gjennom dagene.

Ensomhet i alle aldersgrupper

Thomas Hansen er psykolog og forsker, og jobber ved Folkehelseinstituttet og NOVA/OsloMet. Han forteller at de i forskningen om ensomhet heller bruker anonyme spørreskjema enn å spørre i personlige intervjuer. Dette er fordi ensomhet er så stigmatisert og skamfullt, at mange i det lengste vil forsøke å skjule problemene for andre. Av samme grunn er det best å bruke indirekte spørsmål om sosial kontakt, fremfor å spørre direkte om man føler seg «ensom».

– Vi ser ikke store kjønnsforskjeller i Norge, men på direkte spørsmål vil kvinner ha lettere for å innrømme ensomhet enn menn, sier Thomas Hansen.

Han forteller at ensomhet forekommer i alle alders- og samfunnsgrupper, og at det trolig finnes store mørketall. I aldersgruppen 30-70 år, opplever om lag en av fire ensomhet av og til eller oftere, mens det samme gjelder for en av tre i de eldste og yngste gruppene.

Treffer mange, men får ingen venner

Hilde presiserer at hun ikke vil legge skylden på lokalmiljøet på det lille stedet Grymyr. Det er nok mer en utvikling i samfunnet, en higen etter en perfekt fasade. Hilde er - kanskje i motsetning til mange andre - åpen om at hun ikke har det så bra. Da opplever hun at folk skygger banen.

– Jeg har masse godt humør, galgenhumor og jeg tror de sosiale antennene funker som de skal, sier Hilde.

– Allikevel forblir de jeg treffer bare bekjente.

ÅPEN: Hilde er nordledning og snakker rett fra levra, det tror hun enkelte kan ha problemer med å takle. FOTO: Astrid Waller
ÅPEN: Hilde er nordledning og snakker rett fra levra, det tror hun enkelte kan ha problemer med å takle. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hilde ser utover Randsfjorden, og forteller at hun synes det er veldig vakkert her. Allikevel trives hun ikke. Hun jobber fulltid som lærer ved den lille skolen i nærmiljøet og har mange hyggelige kolleger. Hun har hørt kolleger si at det er kjedelig på lærerværelset når hun ikke er der.

– Jeg er jo nordlending, og vi er kjent for å snakke rett fra levra, tøyse og tulle. Men når det kommer til vanskeligere tematikk, lukker andre munnen. Det er fremdeles mange tabu når det gjelder en del sykdommer.

Hilde er aktiv i Hadeland sykkelklubb, hun leder en trimgruppe, hun stiller opp på arrangementer og dugnader. Hun ber også folk hjem til den blå eneboligen, og av og til kommer det noen. Hvis det passer. Hun sender meldinger og hun spør folk direkte. Svar som «ja, det hadde vært hyggelig» tror ikke Hilde lenger på. Det skjer aldri noe mer. Hun tror det hadde vært lettere om mannen var frisk og sosial, for hun opplever at veldig mye dreier seg om par.

– Jeg savner å kunne ha en intellektuell samtale med en voksen, sier hun stille.

– Store livsendringer kan gi seg utslag i ensomhet, som flytting, tap av venner eller partner, helseproblemer og redusert aktivitet, sier Thomas Hansen.

Han forklarer ensomhet som den ubehagelige følelsen som kommer når man har mindre eller dårligere sosial kontakt enn man ønsker. Det handler altså dels om hva man ønsker og forventer, ikke bare om hva man har. Å være alene eller isolert er noe annet enn ensomhet. Man kan være ensom i et ekteskap eller blant venner, og motsatt kan man være mye alene men ikke ensom.

Den gradvise sorgen

Da barn nummer fire var født, og mannens diagnose ble et faktum, bekymret Hilde seg så mye at hun ble lagt inn på psykiatrisk avdeling med sterk angst. Hun unngikk medikamenter, men fikk hjelp til å komme seg på beina igjen.

– Bortsett fra noen kroppslige plager, er jeg helt frisk nå, sier Hilde.

– Jeg er bare mentalt og fysisk utslitt av situasjonen og håpløsheten.

Siden Huntingtons sykdom er arvelig med 50 prosent sjanse for å få genet, har de tre eldste barna valgt å teste seg. Dessverre fikk to av dem dårlig resultat. Hilde klarer å leve med vissheten om at barna en gang i fremtiden skal få samme symptomer som mannen har nå. Men det er vonde tanker, som hun gjerne skulle drøftet med noen. Dessuten har hun en 13 åring å ta vare på midt oppi det hele.

– Folk ser meg helst på gode dager, sier Hilde og smiler.

– Da prater og ler jeg. Har jeg en dårlig dag sier jeg ikke stort.

GÅR TUR: Fysisk aktivitet, som å gå tur med hundene, er gode medisin for Hilde. FOTO: Astrid Walelr
GÅR TUR: Fysisk aktivitet, som å gå tur med hundene, er gode medisin for Hilde. FOTO: Astrid Walelr Vis mer

Når livet butter skikkelig imot, tar Hilde gjerne en spinningtime eller hun går en rask tur med hundene. Hun har også måttet overta det praktiske arbeidet inne og ute, og opplever stadig at hun lærer noe nytt.

– Jeg har mistet kjæresten og mannen min, og bor sammen med en mann jeg knapt kjenner igjen. Det er en gradvis sorg å se den kjekke og fine mannen jeg giftet meg med forsvinne mer og mer for hver dag. I tillegg har jeg bekymringene for barna, oppsummerer Hilde.

– Jeg er virkelig glad for at jeg fortsatt har humøret i behold. Hadde jeg ikke hatt så mange jern i ilden, hadde jeg sikkert gått på veggen. Men jeg ønsker meg så inderlig nære venninner/venner. Selv om jeg har det tøft selv, tror jeg at jeg kan ha mye å bidra med hvis andre også tør å åpne seg. For at det finnes mye skjult ensomhet, er jeg ganske sikker på.

Hildes mann og barn har lest og samtykket til artikkelen.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer