«Vi sees på Deichmanske kl. 11.30! Det er sikkert én hovedinngang der? Du vil kjenne meg igjen av at jeg har mye sminke etter God morgen Norge», skriver Sanna Sarromaa (42) i en e-post til KK. Dagen etter møtes vi ved angitt plass. Sanna kommer hastende av gårde med en rosa trillekoffert. Hun er mest bekymret for at det ikke ble tid til å fikse håret hennes før God morgen Norge-intervjuet.

«Det er ikke så farlig hva jeg sier, det viktigste er at bildene blir fine», sier hun med en latter.

Sanna, som opprinnelig kommer fra Finland, er kjent for å si ting akkurat som de er – helt ufiltrert. Hun har fire barn, og har vært igjennom en tøff skilsmisse. Som ble til først én bok, og nå to.

- Når det ikke finnes en bok om et tema du selv ønsker og trenger å lese om, må du skrive den selv, sier hun.

«Skilsmisseboken – en overlevelsesguide» ble utgitt sommeren 2019. Nå har hun nylig gitt ut boken «Skilsmissebarna. Historiene som ikke er fortalt».

- Med «Skilsmissebarna» ønsker jeg å starte en debatt om hva skilsmisse gjør med barn. Den debatten skal være fri for de voksnes dårlige samvittighet og sutring over skilsmissen. Den skal ha barnas stemme.

De færreste klarer å skåne barna

Sanna mener at de fleste voksne har lært hvordan man skal håndtere et brudd: At man skal legge sine egne følelser til side, og opptre rasjonelt og ansvarsfullt. Men hun mener at det er noe de færreste faktisk klarer, og derfor er det umulig å skåne barna.

- Man må likevel forsøke å skåne barna, så langt som mulig. Jeg mener at det er viktig å ta en sannferdig og nøktern prat om bruddet med barna – tilpasset deres kognitive nivå, naturligvis.

Dersom en av foreldrene har blitt forelsket i en ny, mener Sanna at man kan si det også.

- «Mamma og pappa skilles fordi pappa er blitt glad i en annen dame.» Det er ingen vits i å lyve for barna – de vil finne det ut uansett, mener hun.

Ønsket at foreldrene skulle skille seg

Noen mener at enkelte par skiller seg for tidlig. Men det finnes også par som skiller seg for sent, eller som aldri gjør det – selv om de burde. Sanna mener at hun ville hatt det bedre dersom hennes egne foreldre hadde skilt seg. Hun beskriver pappaen sin som en alkoholiker.

- Jeg kan knapt huske tiden min far ikke var alkoholisert. Jeg husker at han bare var edru på søndager, fordi det var dårlig tilgang til alkohol. Alle som har levd en barndom med alkohol, vet at det gjør noe med hele familien.

Sanna forteller at hun husker at faren hennes satt i et hjørne på kjøkkenet og drakk da hun kom hjem fra skolen. Slik fortsatte det gjennom ettermiddagen og kvelden.

- Han var ikke voldelig, men han kunne være spydig og ekkel både mot mamma og oss barna. Han innrømmet aldri at han var alkoholiker.

- Alkohol var det eneste jeg tenkte på

Mener moren burde håndtert ting annerledes

Sanna forteller at en klok informant i boken hennes mener at du selv har ansvar for hva du tåler på egne vegne.

- Min mor tok ikke det ansvaret, mener jeg, ved å tåle så mye. Jeg mener også at hun opprettholdt pappas alkoholisme ved å vanne ut vodkaen hans, mens han var ute og tok seg en røyk. Og så tok hun vare på innholdet hun fjernet fra flasken.

Etter hvert skjønte pappaen til Sanna at koskenkorvaen var utvannet, og han begynte å forstå at det fantes et «lager» av koskenkorva-slanter.

- Jeg husker hvordan han maste om å få alkohol av min mor, blant annet på søndager da vinmonopolet ikke var åpent. Det var et ganske dysfunksjonelt mønster.

Grynet Molvig: – Jeg var en veldig dårlig mor

Døde med to måneders mellomrom

Sanna husker at hun var sint på moren sin allerede som barn.

- Jeg husker at jeg sa: «Kan pappa ikke drikke alt sammen, så dør han fortere». Som voksen er jeg også sint på min mor, og kanskje enda mer nå enn da – nå som jeg har egne barn, sier hun, og fortsetter:

- Jeg ønsket at foreldrene mine skulle skille seg, slik at jeg bare kunne bo med mamma. Og uten alkohol. Det tragiske er at hun døde før pappa.

Begge foreldrene til Sanna døde da hun var 19 år – med kun to måneders mellomrom. Pappaen fikk en hjerneblødning, og moren hadde uhelbredelig kreft.

Sanna trekker frem noen kloke ord fra barnepsykolog Kerstin Söderström: Er det giftig og ikke kan løses, så må man ut.

- Min fars alkoholisme kunne ikke løses, ettersom han ikke innrømmet selv at han hadde et problem. Og derfor burde min mor, som en adekvat, god og oppegående voksenperson, og som psykiatrisk sykepleier med høy faglig kompetanse, ha reddet seg selv og oss barna, ved å gå ut av det ekteskapet. Jeg tror vi hadde klart oss helt fint, sier hun.

Har selv blitt værende i giftige forhold

Sanna forteller at hun, i likhet med sin mor, har blitt værende i flere forhold som hun beskriver som «toxic».

- Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ikke har greid å gå, og det er sikkert flere årsaker til det. Det ene er at jeg på sett og vis gjentar mønsteret fra barndommen min. Min mor ble jo værende i forholdet, uansett hvor giftig det var, sier hun, og fortsetter:

- Den andre årsaken er at når du blir manipulert over lang tid, med små stikk og kritikk, mister du deg selv og ditt selvbilde. Det er vanskelig å forstå at man er fanget før man kommer helt ut av det. Det oppstår også en traumatisk binding i giftige forhold.

Sanna forklarer at dette er en kjent mekanisme fra psykologien, kalt periodisk forsterkning:

- Når kjæresten din varierer mellom nær og kjær på den ene siden, og kald og avvisende på den andre siden, blir man avhengig, rent hormonelt. Man gjør alt for at den andre skal bli og være nær og kjær. Og når man gjør «alt» for at den andre skal være snill, så har man jo ikke noe igjen av seg selv.

- Nederst på lista til alle guttene, fant jeg navnet mitt

Brutal skilsmisse

Sanna har ved flere anledninger snakket om egen skilsmisse. At det var hun som ble forlatt, da mannen hennes hadde fått følelser for en annen kvinne.

- Hvor lang tid tok det før du klarte å akseptere det?

- Jeg aksepterte at det var slutt med én gang. Jeg forsøkte ikke å få ham tilbake. Man kan jo ikke tvinge noen til å bli. Men det tok flere år før jeg ble likegyldig til ham. Nå vekker han ikke noen følelser hos meg, og det er veldig fint.

- Hvilke følelser satt du med da bruddet var et faktum?

- Tristhet, sinne, sjalusi, hat, bitterhet – hele skalaen, tror jeg. Jeg husker jeg likte sinnet og hatet, for det var på sett og vis konstruktive følelser. De hjalp meg med å komme meg videre.

Det verste med bruddet var ifølge Sanna at hun ble handlingslammet og tafatt, fordi hun var så trist.

- Jeg var så lei meg at jeg ikke greide å jobbe fullt og fungere normalt.

Det kan være veldig vanskelig å beholde en god tone når du blir forlatt av kjæreste eller ektefelle.

- Forholdet mellom oss etter bruddet, var som en kald krig som varte i minst to år. Men nå er ting fint og helt normalt.

Fikk sitt fjerde barn på egenhånd

Sanna og eksmannen fikk tre barn sammen, Rudolf (16), Adolf (14) og Sylvi (14). Men Sanna hadde fryktelig lyst på et barn til. Som skilt og nysingel, tok hun et utradisjonelt valg: Hun reiste til Finland, hvor hun fikk donert både egg og sædceller. Det resulterte i en liten gutt, Voitto, som kom til verden for et år siden.

- Hvilke reaksjoner fikk du, da du tok dette valget?

- Mange sa at jeg var tøff, sterk og uredd. Og det var jeg sikkert òg. Jeg har ofte tenkt at jeg ikke tar noen risikoanalyser i livet mitt – jeg bare følger hjertet og intuisjonen.

Som for eksempel å flytte til Norge, fordi hun var forelsket i en norsk mann. Det valget ble tatt uten en risikoanalyse i forkant, forteller hun.

Så lenge er det vanlig å sørge etter et brudd

Er en stor glede

De tre eldste barna til Sanna er 16 og 14 år gamle. Men hun visste i hjertet sitt at hun ønsket seg et fjerde barn. Hun tenkte aldri tanken på at sønnen ville være noe annet enn en stor glede.

- Jeg kjørte ingen risikoanalyse av typen «hva hvis han er veldig syk» eller «hva hvis han er veldig krevende». Heldigvis er han nettopp en stor glede for meg og de andre barna. Han er verdens snilleste, skjønneste og fineste. Jeg hadde helt glemt hvor mye glede et lite barn bringer med seg, sier hun.

Sanna mener at det som er mest utfordrende med å være alenemamma, er nettopp det å ha ansvaret alene.

- Jeg har gode venner som stiller opp om de kan, men om de ikke kan, så er jeg helt alene. Og mesteparten av tiden er jeg alene. Jeg er mor, far og begge sett med besteforeldre. Det er ganske mye – og det er veldig sårbart, sier hun, og fortsetter:

- Jeg drømmer om at jeg på sikt finner en stødig, flott mann som vil elske meg over alt på jord – som også blir glad i Voitto. Slik at noen passer litt på meg også.

Selv om Sanna kan virke som en beinhard dame, er hun åpen om at hun savner noe i livet sitt.

- Jeg passer på fire barn, men ingen passer på meg. Jeg savner at noen tar litt vare på meg også, sier hun ærlig.

Til info: Sannas bror har lest og godkjent saken.