SORG: Dorte mistet sin beste venn i kreft. Nå forteller hun hvordan hun kom gjennom sorgen.
SORG: Dorte mistet sin beste venn i kreft. Nå forteller hun hvordan hun kom gjennom sorgen.Vis mer

Sorg:

- Jeg opplever døden som en ulv som eter mine lam. For jeg har opplevd at de jeg elsker blir tatt fra meg

Svik og tap kommer vi ikke forbi i livet, men noen sorger er vanskeligere å komme gjennom enn andre. Dorte mistet sin beste venn i kreft. Tinas ekskjæreste ble syk og kom tilbake til henne før han døde.

– Jeg opplever døden som en ulv som eter mine lam. For jeg har opplevd at de jeg elsker blir tatt fra meg, sier Dorte Rømer, som hver dag kjenner på savnet av bestevennen Kristian, selv om det er sju år siden han døde.

Dorte møtte Kristian da hun som 24-åring gikk på teaterskole i Skottland. De opplevde umiddelbart en spesiell kjemi seg imellom, og han ble som en bror for henne.

– Det var som å møte en tvilling. Jeg følte at jeg var kommet hjem når jeg var sammen med ham. Vi ble venner på et veldig dypt plan og var hverandres fortrolige. Han var min klippe og støtte både privat og profesjonelt, forteller Dorte (48).

LES OGSÅ: «Har noen sagt at du blir frisk?» spør legen. «Det regner jeg med», svarer Tone før hun skjønner alvoret

Den eneste familien

– Kristian var aldri i den romantiske sfæren. Derfor var det naturlig at han fulgte meg opp kirkegulvet da jeg skulle gifte meg med Casper. Jeg hadde ingen familie, så Kristian ble min slekt.

Besteforeldrene på farens side var døde før hun ble født. Hennes elskede mormor og morfar døde da hun var 13 år, moren da hun var 30, og faren var svært syk og kunne ikke være til stede ved bryllupet. Hun husker klart når og hvor hun første gang tenkte at det måtte feile Kristian noe.

– Vi hadde nyttårsfest. Jeg var høygravid, så det var en rolig kveld med venner. Jeg la merke til at Kristian falt i søvn før midnatt, og det var uvanlig for ham, forteller Dorte.

LES OGSÅ: Da Annika våknet opp etter rideulykken, var hun lam fra halsen og ned. Så tok hun beslutningen som sjokkerte mange

Forelsket og kreftsyk

– Kristian kontaktet meg en dag og spurte om jeg bød på kaffe. Han ville gjerne at jeg bare lyttet, og ikke sa noe eller reagerte. Han fortalte at han var forelsket. Og at han hadde vært på sykehuset og fått konstatert kreft i spiserøret. Jeg hyperventilerte for ikke å gråte.

Kristian ville ikke at noen skulle få vite om sykdommen, og han ville ikke ha gode råd. Han sa at han hadde kontroll over det, og Dorte klarte etter dette møtet ikke å få kontakt med ham.

– Han svarte ikke på sms-ene mine. Jeg fødte datteren min, og da hun skulle døpes noen måneder senere, ønsket jeg inderlig at han skulle være der, og jeg skrev til ham at jeg håpet han hadde energi til å komme. Kjæresten hans svarte at det hadde han ikke, og deretter fikk jeg ingen svar på mine oppringninger og meldinger.

Det var vanskelig for Dorte å ikke få lov til å se Kristian eller hjelpe på noe vis.

– Fra moren hans hørte jeg at tilstanden hans var sterkt forverret. Han tålte ikke cellegiften og kastet opp kontinuerlig, og kreften satt på et sted som gjorde at han ikke kunne svelge mat.

LES OGSÅ: «Jeg skal late som at jeg er syk på nyttårsaften siden jeg ikke har noen å være sammen med»

MISTET SIN BESTEVENN: Det er gått sju år siden Kristian døde, og savnet er der fortsatt, men på en annen måte, sier Dorthe.
MISTET SIN BESTEVENN: Det er gått sju år siden Kristian døde, og savnet er der fortsatt, men på en annen måte, sier Dorthe. Vis mer

Siste møte

– Jeg kjøpte juice i alle smaksvarianter og satte dem utenfor døren hans. Et par dager senere fikk jeg en melding: «Takk – den med pære var god, og du må gjerne komme inn.»

Det var siste gang Dorte så ham, bare seks måneder etter diagnosen.

– Han var en hulkinnet utgave av seg selv. Det var ingen gnist i øynene. Kristian skjøv meg helt vekk fra seg. Han ønsket at jeg skulle huske ham som han var før han ble syk og døende. Det var grusomt. Han sa ikke farvel eller på gjensyn.

Den natten han døde, 39 år gammel, hadde hun en klar fornemmelse av at han åndet ut.

– Jeg våknet og var helt lammet. Kunne merke at han var vekk. Jeg var fullstendig knust. I tiden etter begravelsen hang jeg knapt sammen. Hvor går man med sin sorg når man ikke har familie? Jeg følte meg holdt utenfor og hadde nå mistet min fortrolige, min sjelevenn.

– Han er med meg hele tiden

Det er gått sju år siden Kristian døde, og savnet er der fortsatt, men på en annen måte.

– Når jeg er i en vanskelig situasjon, tenker jeg på hva Kristian ville gjort. På den måten er han stadig med meg. Men jeg savner ham hver dag. Jeg har hele mitt liv vært omgitt av sykdom og død. Når jeg skal besøke familien min, er det på kirkegården. Min far døde da datteren min var seks måneder, og var den siste av den biologiske familien som forsvant. Jeg har sett dem jeg elsker bli tatt fra meg – derfor er jeg også så redd for å miste flere av mine kjære.

LES OGSÅ: På det laveste veide Ingunn (26) kun 35 kilo, og var preget av angst, sinne og tvang. Hunden Kompis ble redningen

Skapt til å klare oss

Når vi opplever store kriser, kan det være traumatisk for kropp og sinn, og vi kan føle at vi står overfor mer enn vi kan klare. Men fra naturens side er vi skapt til å passe på oss selv, selv når det verste skjer, sier Andrea Beste, psykoterapeut og traumespesialist.

– Vi er i stand til å forholde oss til traumatiske opplevelser. Det må bare skje i vårt eget tempo, der vi langsomt utvikler evnen til å takle tapet. Vi må ta det bit for bit, råder Beste.

– Folk er ofte ikke klar over at de også reagerer fysisk når de er i krise. De fleste har fokus på følelser og tanker, men kroppen reagerer også – med trøtthet, uro, angst, mage- og søvnproblemer. Kroppens signaler kan ofte fortelle oss hvordan vi egentlig har det, påpeker hun.

EKSPERTEN: Andrea Beste, psykoterapeut og traumespesialist.
EKSPERTEN: Andrea Beste, psykoterapeut og traumespesialist. Vis mer

Gått i terapi

Dorte har i flere år gått til en terapeut. På første time gråt hun ukontrollert.

– Det skulle ikke mer til enn at jeg kjente terapeutens hånd på skulderen min, før jeg gråt. Det var dyre tårer. Hjemme kunne jeg jo gråte gratis, ler hun.

– Sykdom og død er ikke tabu for meg, det har det aldri vært. Jeg blir ikke redd for blod eller oppkast, faktisk er det lettere for meg å stå midt i alt det stygge, rå og forferdelige enn å bli holdt på en armlengdes avstand. Jeg vil mye heller si «for noe dritt!» enn «det går nok bra».

– Det har alltid hjulpet meg å bruke humor. Det hjelper meg også å jobbe og gjøre noe bra for andre. Når jeg hjelper andre, glemmer jeg meg selv.

Kreft og samlivsbrudd

Tina Kristensen (52) har vært gjennom så tøffe tak at det er vanskelig å forestille seg det: Først fikk kjæresten hennes kreft. Så forlot han henne til fordel for en annen. Og så fant de tilbake til hverandre igjen, kort før han døde.

– Vi hadde et stormfullt forhold, men var sjelevenner og elsket hverandre dypt.

Slik beskriver Tina forholdet til Poul, som var hennes partner i over 12 år. Selv om det gjennom årene var kriser, var det ingenting mot den meldingen Poul en dag kom hjem med.

– Kort etter at vi oppdaget at han hadde kreft, fortalte han at han hadde funnet en annen kvinne. Han ville forlate meg, og han ba meg om å ikke kontakte ham. Han ville konsentrere seg om å bli frisk.

– Det vanskeligste var ikke at han hadde en annen, men at jeg ikke kunne få være der for ham. Jeg var fullstendig knust. Jeg visste at han dro til USA for å få en spesiell behandling, og at hun var med. Mer visste jeg ikke, og min jobb var å gi slipp, sier Tina, som faktisk fant en metode til å kunne si farvel: Dans.

– Jeg danset tango. Før Poul ble syk danset jeg også litt, men nå trappet jeg opp og ga gjennom dansen slipp på mitt tidligere liv. Jeg var knust, men slapp ham likevel fri fordi jeg bare ønsket at han måtte komme seg. Jeg kontaktet ham ikke, selv om jeg hver dag hadde en voldsom trang til å ringe ham eller familien hans for å få høre nytt.

Men Tina holdt sitt ord om å ikke forsøke å ta kontakt. Hun husker at hun gikk rådvill i gatene rundt byens kirke og forsøkte å finne en mening med livet og seg selv: Med blikket vendt mot himmelen spurte hun høyt: «Hvorfor er jeg her? – Vis meg hva jeg kan og skal».

LES OGSÅ: Maria (26): - Jeg hadde ikke noe forhold til døden og hadde ikke tenkt tanken på at foreldrene mine ville dø

BLE DØDSSYK: Tinas ekskjæreste ble syk og kom tilbake til henne før han døde.
BLE DØDSSYK: Tinas ekskjæreste ble syk og kom tilbake til henne før han døde. Vis mer

– Jeg trenger deg

Samme dag ringte Poul:

– Jeg trenger deg. Vil du være der for meg? Døgnet rundt, hvis jeg flytter hjem til meg selv, spurte han, og Tina var ikke i tvil. Uten å nøle svarte hun ja.

Poul var på sykehus, og spurte om Tina kunne dra hjem til hans hus for å sette på varmen. Hun kastet alt hun hadde i hendene for å gjøre alt klart til han kom.

– Han stakk av fra sykehuset og kom hjem. Hjem på flere måter, både til huset og til meg. Da jeg så ham, forsto jeg at han ikke var blitt bedre, tvert imot. Han veide det halve og måtte bruke gåstol når han skulle bevege seg.

Det viste seg at Poul var så syk at han var klar over at han ikke hadde lenge igjen. Han og Tina fikk bare 14 dager sammen i huset.

– Vi fant sammen i en altoverskyggende kjærlighet, kanskje for første gang en slik virkelig, uforstyrret kjærlighet. Den første natten lå vi side om side i sengen. Han var for avkreftet til at vi kunne gjøre annet enn å holde om hverandre. Han ville være våken hele natten – vi gråt og lo oss gjennom nattetimene, ville ikke sovne fra denne opplevelsen.

Etter denne første natten fridde Poul til Tina. Men de rakk ikke å gifte seg, for nå gikk det veldig fort nedover. Den ene dagen trodde de at det gikk mot liv, den neste dagen mot død, og slik skiftet dagene.

– Det var på samme tid en forferdelig og helt fantastisk tid.

4. januar for snart tre år siden døde Poul.

– Jeg var knust. Og så trøtt som om jeg hadde løpt 30 maraton i trekk. Jeg hadde ikke sovet mye de to ukene og var nå helt handlingslammet, forteller Tina.

LES OGSÅ: - Da jeg skjønte at jeg ville bli alene på julaften, ble jeg fryktelig lei meg

Ingen sorg er lik

– Sorg og vår måte å komme igjennom den på er veldig forskjellig, sier psykoterapeut Beste.

– Noen kan plutselig gå løs på en storrengjøring eller noe annet praktisk. De trenger rett og slett en pause for å kunne takle det som har skjedd. Andre kan bli sittende helt handlingslammet. Det er deres måte å håndtere krisen på – ved å trekke seg tilbake, og komme igjennom på den måten. Det handler om å la kropp og sinn få tid og ro til å stå i det, mener altså psykoterapeuten.

Og å følge sorgens bølger, som kan svinge fra gråt til at man plutselig sitter på nettet og kikker på sko, fordi man trenger å flytte fokus.

For Tina var de første to årene etter at Poul døde traumatiske.

– Jeg var i fritt fall. Mistet både kunder og hjem, men klarte meg gjennom det med hjelp fra gode venninner og mine tre fantastiske voksne barn. Jeg kom til overflaten igjen ved å gå lange turer i skogen, og ved å danse tango. Jeg brukte argentinsk tango som min måte å bearbeide følelsene på. Å kjenne dem, bevege seg til dem igjen og igjen og igjen – det har vært ren terapi for meg, sier Tina.

– Hjertet mitt gikk i tusen knas da Poul døde. Når jeg danset var det som om de ulike dansepartnerne mine hver hadde med seg et bitte lite stykke av hjertet mitt til meg. Langsomt og gradvis ble jeg mer og mer hel igjen.

Til info: Denne saken er hentet fra det danske magasinet Søndag, som også eies av Aller Media. FOTO: Christina Hauschildt og Jonna Fuglsang Keldsen

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: