Reddet av 113-appen:

- Jeg prøvde å reise meg, men klarte ikke å røre meg

Da Tove (39) hørte den tydelige lyden, trodde hun det var en ski eller stav som knakk, men det var lårbeinet. Uten 113-appen på telefonen vet hun ikke hvordan det ville ha gått.

STYGT FALL: Tove kan takke 113-appen for at det gikk bra da hun falt stygt på skitur og ingen visste hvor hun befant seg. FOTO: Thomas Kleiven
STYGT FALL: Tove kan takke 113-appen for at det gikk bra da hun falt stygt på skitur og ingen visste hvor hun befant seg. FOTO: Thomas Kleiven Vis mer
Publisert

Tove Kristin Leknes har vært aktiv hele sitt liv. Hun vokste opp på Geitastrand i Trøndelag, en lite sentral plass, der søskenbarnet var eneste lekekamerat. De to holdt på ute hele dagen, klatret i trær, bygde hytter og gikk på ski.

Sammen med foreldrene dro de ofte på fisketurer eller tok turposter på fjellet. I helgene likte Tove å se fotball, RBK var favorittlaget. Hun beskriver seg selv som en guttejente, som trives bedre med hammer og spiker enn med strikkepinner og Barbiedukker.

Tove tok med seg friluftsinteressen og gleden over naturen videre i livet. Hun er alenemor til en gutt som nå er 15 år. Som liten ble han plassert i bæremeisen når mor ville ut på tur. Det fungerte bra.

– Vi flytta til Fannrem, og da jeg begynte på Orkdal regnskapskontor for åtte år siden, fikk jeg kolleger som var minst like fritidsinteresserte som meg, sier Tove.

– Jeg stortrives både med jobben og kollegene. Det var også en kollega jeg kontaktet først da ulykken skjedde.

Bare en liten skitur

Fredag 12. april 2019 hadde de en hyggelig påskelunsj på regnskapskontoret. Etter jobben skulle det arrangeres en felles filmkveld, men Tove takket nei til det sosiale arrangementet og dro hjem. Hun skulle kjøre sønnen i bursdag klokka 19:00 og hente ham et par, tre timer senere. Hun vurderte å bli hjemme og slappe av på sofaen mens sønnen var borte, men trangen til en tur var større.

Hun har bestandig funnet ro ute i naturen, og tenkte at en liten skitur var det hun trengte etter en travel uke på jobb. Det var strålende sol da Tove parkerte på Jårakjølen, et av Trøndelags flotteste langrennsområder. Sola varmet, og Toves skiantrekk var en tynnslitt Swix-bukse og en lett vindjakke, rumpetaske med mobil, vann og bilnøkler.

– Jeg tok et skrytebilde og sendte til en kollega før jeg la i vei. Snøen var råtten mange steder, typisk påskesnø. Men jeg koste meg glugg, sier Tove.

– Klokka 20:19 filma jeg den vakre solnedgangen. Jeg hadde bare et par kilometer ned til parkeringsplassen.

Tove merket fort at det ble kjøligere da sola forsvant, uten at det bekymret henne. Hun var i skikkelig godt humør etter turen, og gledet seg til å hente sønnen og være sammen med ham etterpå. Bare én nedkjøring gjensto. Klokka var 20:30.

RO: Tove har alltid funnet glede ute i naturen. FOTO: Privat
RO: Tove har alltid funnet glede ute i naturen. FOTO: Privat Vis mer

Fikk bruk for 113-appen

Tove har alltid likt fart, men merket fort at det var vanskelig å styre skiene i nedoverbakken. Snøen var blitt til is, og det gikk altfor fort. Hun prøvde å ploge, men fikk det ikke til. Det var umulig å stoppe og Tove valgte å sette seg ned for å prøve å bremse farten. Hun hadde ikke beregnet at føret skulle skifte så fort.

– I en sving forsvant det høyre beinet mitt ut av løypa, mens det venstre beinet og jeg fortsatte rett nedover. Jeg hørte at noe knakk, og regnet med at det var en ski eller stav. Det var det ikke.

– Jeg prøvde å komme meg opp, men klarte ikke å røre meg. Det føltes som om høyre bein var oppe i lufta, men jeg så jo at det lå nede i snøen. Det var en merkelig følelse. Jeg lurte på om jeg hadde skadet nakken eller ryggen, og var glad da jeg klarte å røre på tærne.

Tove fikk ikke panikk, men hun bekymret seg for at hun ikke rakk å hente sønnen i bursdagsselskapet. Hun fikk tak i sin far, som ville hente barnebarnet. Så ringte hun til en kollega som pleide å gå turer i samme område. Kollegaens mann var i nærheten, og skulle lete etter henne. Tove skjønte at det ville være vanskelig å finne henne akkurat der hun lå.

– Jeg kom på at jeg hadde lastet ned 113-appen, men syntes det var flaut å ringe AMK. Allikevel gjorde jeg det. Jeg hadde vært svett, og begynte å bli kald. Det var dårlige signaler, men allerede før jeg fikk kravlet meg bort til et sted der jeg fikk koordinatene opp på mobilen, hørte jeg motordur i lufta. Luftambulansen var på vei, forteller Tove.

- Jeg hadde det kjempevondt og gråt en hel uke. FOTO: Privat
- Jeg hadde det kjempevondt og gråt en hel uke. FOTO: Privat Vis mer

De svarte tankene

Da ambulansepersonellet løftet og pakket inn Tove for å få henne inn i helikopteret, brølte hun av smerte. Hun ble fløyet til St. Olavs Hospital i Trondheim. Anestesilegen fra helikopteret ble med henne inn på sykehuset, der det aller først ble tatt røntgen av høyre bein.

– Jeg hørte et kollektivt sukk da legene studerte bildene, sier Tove.

– Men selv om jeg skjønte det var alvorlig, var jeg mest opptatt av når jeg kunne komme tilbake på jobb.

Tove fikk vite at det lå beinsplinter noen millimeter fra hovedpulsåren. Hadde den blitt skadet, ville hun ha blødd i hjel. Hun fikk spinalbedøvelse før den lange operasjonen, men ba om mer, så hun kunne få sove. Hun orket ikke å høre alle lydene.

Om kvelden fikk hun besøk, men sønnen ble dårlig av å se mamma ligge slik, så det var ikke hyggelig for noen. Tove, som hadde vært vant til å klare seg selv fra hun var 17 år, måtte plutselig ha hjelp til alt der hun lå i sykehussenga. Ikke fikk hun dusje, og hun hadde kateter for hun kunne ikke gå på do.

– Medisinene ga meg så mye ubehag, at jeg heller valgte å stå i det. Jeg hadde det kjempevondt og gråt en hel uke, forteller Tove nøkternt.

– Da jeg endelig kom hjem, måtte jeg bruke rullestol. Men det var vondt å sitte også. Jeg var avhengig av hjemmesykepleien og følte meg liten og redd.

Tove forteller at hun ga alt på opptreningen, hun ville bli selvstendig igjen. Etter et halvt års tid merket hun at fremgangen stagnerte. Hun hadde kanskje stått for hardt på, for hun måtte tilbake til rullestolen hun hadde kjempet seg ut av.

– I september /oktober 2019 ble det fryktelig tøft psykisk. Tankene ble mørkere og mørkere. Jeg interesserte meg ikke for noe, ikke en gang fotball. Folk rundt meg reagerte, sier Tove stille.

– Sønnen min var 13 år og opptatt med kamerater og trening. Jeg klarte å skjerme ham, og tok meg sammen når han var hjemme. Det gikk til februar/mars 2020. Da innså jeg at jeg ikke kunne gå lenger med dette tungsinnet.

Røntgenbildene viste et svært alvorlig brudd. FOTO: Privat
Røntgenbildene viste et svært alvorlig brudd. FOTO: Privat Vis mer

Fikk hjelp av HMS på jobben

Tove oppsøkte fastlegen og ble henvist til psykolog. Det var lang ventetid og Tove trengte hjelp nå. Hun kontaktet arbeidsplassen, der HMS fungerte utmerket og to dager senere var Tove i dialog med psykolog. Også det syntes hun var flaut, men hun var redd for hva hun kunne finne på hvis spiralen fikk grave seg enda lenger ned i det svarte hullet.

– Jeg ble nesten lettet da psykologen fortalte at slike tanker var helt normale etter traumatiske hendelser. Jeg hadde tross alt fått livet snudd på hodet, sier Tove.

– Da jeg lærte å sortere tankene og følelsene, klarte jeg også bedre å akseptere det som hadde skjedd. Jeg sørget og sørger fortsatt over friheten jeg ikke har lenger, men tenker at alternativet hadde vært så mye verre.

Tove hadde blitt syltynn etter ulykken. Nå fikk hun antidepressiva i tillegg til samtaleterapi, og matlysten kom tilbake. I løpet av det året hun fikk behandling, ble hun enda mer bevisst på de små gledene, som for eksempel å kunne ta på seg sokker uten hjelpemidler. Hun er oppe og går igjen, kan til og med gå turer, og det er fint i fjellet selv om hun ikke lenger kan bestige de høyeste toppene. Ofte må hun hvile en uke eller tre mellom hver tur også. Hun har fortsatt mye smerter, og vet aldri hvordan natta blir.

– Jeg er redd for å skuffe andre, og derfor sier ofte nei til aktiviteter jeg egentlig har lyst til å være med på, sier Tove.

– Jeg vil nødig love noe, og så måtte trekke meg like før.

Tove fullroser jobben, som har tilrettelagt arbeidsforholdene på beste måte. Hun startet forsiktig med 20 prosent, og har gradvis økt, til hun nå er oppe i 60-80 prosent. Med heve-senkebord kan hun veksle mellom å sitte og stå når hun jobber.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Ønsker mer åpenhet

Tove forteller sin historie til KK av to grunner. Den ene er at appen 113 på mobilen kan redde liv, så den bør alle laste ned. Går du alene, er det kanskje bare denne appen som vet nøyaktig hvor du er og kan sørge for at du får hjelp.

Tove brenner også for mer åpenhet om psykisk helse. Hun synes det nesten er lettere å sitte i rullestol og hoppe rundt på krykker enn å slite med usynlige smerter.

– Jeg har fått større forståelse for kroniske lidelser som ikke er fysisk synlige, sier Tove.

Hun forteller at hun selv har blitt mye mer direkte. Hun sier det har vært interessant å se hvor langt nede man kan være, og klare å komme seg opp igjen. Hun synes det er en grei erfaring å ta med seg, og ønsker å formidle at det ikke er flaut å fortelle hvordan man egentlig har det. Å be om hjelp viser styrke, ikke svakhet, mener Tove.

– Det gjelder å ha tillit til at det kommer bedre dager, sier Tove.

Dette mantraet gjentok hun for seg selv så ofte at hun til slutt trodde på det. Og det viste seg å stemme. Hun mener også at vi skal bli flinkere til å lytte til og lese våre medmennesker. Det er ikke sikkert alt er «bare bra», selv om folk svarer dette på spørsmål om hvordan de har det.

– Noen synes kanskje det er kleint med min åpenhet og ærlighet, men etter virkelig å ha kjent på hele følelsesspekteret er jeg ikke i tvil. Hvis jeg skjønner at noen er langt nede, våger jeg å spørre:

– Har du hatt tanker om å avslutte livet?

På den måten vil Tove gi sine medmennesker den åpningen de kanskje trenger for å få mot til å søke hjelp i tide. Hun har selv erfart at slik hjelp kan bety leve eller ikke leve.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer