FAMILIETRAGEDIE: Lise Gimres barndom var preget av ustabilitet. Heldigvis fant hun trøst og trygghet hos naboen Wenche. Les hennes sterke historie! Foto: Anders Martinsen
FAMILIETRAGEDIE: Lise Gimres barndom var preget av ustabilitet. Heldigvis fant hun trøst og trygghet hos naboen Wenche. Les hennes sterke historie! Foto: Anders Martinsen Vis mer

Familie

- Jeg så aldri på min far som en drapsmann - for meg var han bare pappa

Lises far var alkoholiker, ble drapsmann og moren tok sitt eget liv. Da hun var 16 år fikk hun nok og tok selv kontakt med barnevernet.

Hvor starter - og hvor slutter en familietragedie? For Lise Gimre (38) startet 17. mai 1986 som en av de aller beste i hennes åtte år gamle liv - som råstolt fanebærer gjennom Justviks gater, en bydel i Kristiansand, i det som var hennes alle første skoletog, med mamma og pappa på sidelinja, smilende, vinkende.

Den snille, stille, omsorgsfulle mammaen som jobbet som sykepleier. Og en pappa som var ufør etter en feiloperasjon - men som var verdens beste - når han var edru.

En eneste stor fest husker Lise denne mai-dagen som. En sånn dag du som barn kan sovne med et smil om munnen av - mens foreldrene fortsatte festen utover kvelden. Samme natt våkner hun av at storesøsteren på 16 år kryper opp i sengen hennes. «Bare sov, jeg passer på deg», sier hun - men Lise kjenner tårene hennes mot huden, ser blått lys flomme inn i rommet, igjen og igjen. 

Lise visste selvsagt ingenting om at faren hennes hadde skutt og drept en kamerat i fylla. At han skulle få seks års fengsel. Eller at hennes mor, morgenen etter at politibilen kastet lange, blå skygger inn på barnerommet, skulle bli akuttinnlagt på psykiatrisk avdeling, og at hun bare noen måneder senere - på et hjemmebesøk fra psykiatrisk, skulle ta sitt eget liv på sofaen i stua, der Lise fant henne på morgenen, og forsøkte å kile henne på bena, først lett, så hardere, før hun lugget henne, kløp henne i nesa, fortvilet forsøkte å vekke henne. Eller at hennes far, nitten år senere, også skulle velge å ta sitt eget liv. 

STERK: Lise Gimre har ikke latt seg knekke av sin vanskelige barndom og alle nedturene hun har opplevd gjennom livet. Foto:  Foto: Anders Martinsen
STERK: Lise Gimre har ikke latt seg knekke av sin vanskelige barndom og alle nedturene hun har opplevd gjennom livet. Foto: Foto: Anders Martinsen Vis mer

Men på telefon fra Kristiansand, konstaterer Lise ganske enkelt slik: 

- Jeg kan godt synes at livet er urettferdig av og til, men det endrer ingenting. Jeg prøver å glede meg over de små stundene i livet. Døden skal vi alle møte. Det har gjort meg ganske sterk, alt det som har skjedd. Jeg har prøvd - og prøver hver dag - å snu det negative til noe positivt, sier Lise, avklart og rolig, før hun oppsummerer det hele i denne ene setningen:

- Til slutt så husker du bare de gode stundene. 

LES OGSÅ: Maris bestevenninne Ina døde av kreft bare 32 år gammel: - Hun var gravid og hadde hele livet foran seg

Farens alkoholproblemer eskalerte 

17. mai 1986 var den siste en familie på fem hadde sammen - Lise ble flyttet til en tante, mens søsteren på 16 og broren på 18 ble boende hjemme sammen med en onkel som flyttet inn. 

Men faren deres var ofte hjemme på permisjon fra fengselet - og slapp ut etter fire års soning da Lise var 12. Med moren ute av livet - den stabile sykepleieren som holdt hjemmet sammen - skulle imidlertid alkoholproblemene hans eskalere. 

- Det var mye fest og fyll hjemme. Det var hans måte å takle ting og å døyve smerten på. Han hadde veldig mye skyldfølelse for at mamma døde. I tillegg til at han selv hadde hatt en vanskelig barndom - han reiste på sjøen allerede som 13-åring for å tjene penger til familien, forteller Lise. 

Hun var selv bare tenåring første gang hun opplevde at han truet med å ta sitt eget liv.

- Jeg stoppet ham mange ganger fra å ta livet av seg selv. 

Hvilken forskjell kan egentlig ett menneske utgjøre? Ganske stor. Når faren drakk og ting var vanskelig hjemme, var det naboen Wenche Skjelten Bjørnhom (54) som Lise løp over til - trolig verdens mest vennlige bussjåfør - som blir helt paff når vi ringer, totalt uvitende om den forskjellen hun gjorde for et lite barn den gangen for 30 år siden - men som fortsatt husker den dagen hun som nyinnflyttet nabo åpnet døra og så en liten jente stå utenfor, som sa: «Hei, jeg heter Lise». 

- Jeg blir helt stum. Så blir jeg ydmyk og veldig rørt. Men med hennes personlighet - hun kan nesten takke seg selv. Hun var veldig lett å bli glad i, hun var så nydelig. Hun turde å åpne seg opp og var lett å være nær. Du blir glad i et menneske som våger å si det som det er. Hun var et lite barn. Da åpner du opp hjertet og tar det inn i varmen, fastslår Wenche enkelt, og legger til: 

- Her gjorde vi jo helt vanlige ting. Det var leverpostei på den første skiva og Nugatti på skive nummer to. Hun var med på det vi gjorde. Skuffa vi snø, så var hun med på det. Lagde vi mat var hun med på det - eller hun ble med på butikken. En julaften var hun med til kirkegården og la på krans - da viste hun meg hvor graven til moren var. Hun var veldig glad i foreldre sine selv om det var som det var. Det er skrekkelig vondt for et lite menneske å oppleve slike ting. 

TRYGGHET: Naboen Wenche ble en bauta for Lise, og hun sier til KK at hun ikke vet hvor hun hadde vært i dag om hun ikke hadde hatt Wenche som nabo og støtte da hun vokste opp. Foto:  Foto: Anders Martinsen
TRYGGHET: Naboen Wenche ble en bauta for Lise, og hun sier til KK at hun ikke vet hvor hun hadde vært i dag om hun ikke hadde hatt Wenche som nabo og støtte da hun vokste opp. Foto: Foto: Anders Martinsen Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg er han gutten som drepte foreldrene sine, og ingen tårer eller anger har forandret på det

Trodde moren døde av hjertestans 

I nesten fem år trodde Lise at moren døde av hjertestans - først som 12-13-åring fikk hun vite at moren tok sitt eget liv. Da forstod hun også mer av tragedien som hadde utspilt seg i forkant. At faren skal ha vært sterkt beruset. At det som var ment som en spøk med en hagle han ikke skal ha visst at var ladd, gjorde ham til drapsmann.

- Hvordan var det å forstå at faren din hadde drept et menneske og at han også ble en medvirkende årsak til at moren din tok sitt eget liv?

- Jeg så aldri på min far som en drapsmann - for meg var han bare pappa. Men det var veldig forvirrende å finne ut at mamma ikke døde av en hjertefeil. Pappa snakket aldri om dette, men da jeg ble eldre snakket han mer om det når han var full. Han savnet mamma dypt og inderlig. Han kom aldri over tapet av henne - jeg vet han klandret seg selv.

- Jeg så aldri på min far som en drapsmann - for meg var han bare pappa 

For Wenche var familietragedien kjent - drapet hadde blitt omtalt i lokalavisen - og i et lite samfunn ble hendelsen mye snakket om. Det tok likevel litt tid før hun forstod hvordan Lise hadde det - hos dem lekte hun med barna, var en morsom jente å være sammen med, ja «solstråle» er et av ordene Wenche bruker om henne. Men etter hvert som de ble bedre kjent, kunne Lise også gråte ut hos Wenche, fortelle henne hvordan hun egentlig hadde det. 

Å høre en 10-åring fortelle detaljert om dødsøyeblikket til sin egen mor - det er noe du har med deg resten av livet. Etter hvert som Lise åpnet opp, ble Wenche også svært tydelig, sa det som Lise allerede visste: «Du er velkommen til å komme hit når som helst». 

BRUDEPAR: Lises foreldre på bryllupsdagen. Faren kom aldri over tapet av moren. Foto:  Foto: Privat
BRUDEPAR: Lises foreldre på bryllupsdagen. Faren kom aldri over tapet av moren. Foto: Foto: Privat Vis mer

Så er det også slik: Det er lite i verden som er svart hvitt. For selv om Lises far var alkoholiker - var han også en høyt elsket pappa i de periodene han ikke drakk. 

- Jeg husker pappa som to personer, den fulle og den edrue. De beste minnene er fra når han er edru. Da jeg kom hjem fra skolen og så ham arbeide i hagen blant alle blomstene, da visste jeg han var edru. Eller når jeg åpnet ytterdøren og kjente lukten av middag, og hørte en plystrende pappa på kjøkkenet. Eller når han inviterte vennene mine på hjemmelaget pizza, pizzaen som alle elsket. 

- Det er disse tingene som er pappa i mine øyne. Den andre, fulle pappa, han som var sint, eller gråt og ville dø, det var ikke pappa, det var en manifestasjon av pappas nederlag og sorger i livet. Alkoholisme er en sykdom, pappa var pappa når han var frisk, fastslår Lise.  

LES OGSÅ: Mathilde Espeseth (28) ble friskmeldt fra kreften. Så kom spiseforstyrrelsen: - Jeg kunne ikke spise noe usunt eller uplanlagt

Tok kontakt med barnevernet selv 

16 år gammel fikk Lise imidlertid nok av det hun kaller «fyllebråket hjemme». På denne tiden slet hun også med mye smerter i det som skulle vise seg å være en defekt livmor, med hyppige indre blødninger. Slik hun en gang banket på hos Wenche, banket Lise nå på en ny dør. 

- Jeg tok selv kontakt med barnevernet. Jeg ønsket bare å ha det trygt og fredelig rundt meg, sier Lise enkelt. 

I en kort periode bodde hun hos en ny familie. 17 år gammel fikk hun egen leilighet, gikk på kokkelinja og forsøkte å takle livet som best hun kunne. Også sorgen over ikke å kunne få egne barn. Wenche besøkte henne på sykehuset den gangen - visste så godt hvor glad Lise var i barn - og hvor høyt hun hadde ønsket å en dag få sine egne.

- Da tenkte jeg at nå har hun fått så det holder, det er ikke mulig. Men da var det jo enda mye som skulle skje henne, sier Wenche og lar ordene henge litt i luften. 

22 år gammel - i det Lise trodde hun hadde fått stablet livet tilbake på bena igjen - mistet hun sin kjære samboer i en ulykke. 

MED MOREN: Et uskarpt bilde er det eneste Lise har av seg selv og moren sammen. Foto:  Foto: Privat
MED MOREN: Et uskarpt bilde er det eneste Lise har av seg selv og moren sammen. Foto: Foto: Privat Vis mer

Hun forsøkte å bare gå videre den gangen, gjenopptok studiene som barne- og ungdomsarbeider, men etter fire år møtte hun veggen, et stort, tomt mørke -uten lys, uten håp. 26 år gammel gikk Lise selv inn i en sterk depresjon. 

Hvor starter - og hvor slutter en familietragedie? Lise ble funnet av sosiallæreren sin den gangen, «en annen flott engel i mitt liv», som Lise kaller henne. Hun satt nedbrutt og isolert hjemme - med lærerens hjelp fikk hun et tilbud som dagpasient ved psykiatrisk avdeling. 

Sammen med en psykolog fikk hun her snakket seg gjennom de sterke livshendelsene - og forbannet seg på at hun aldri skulle ta sitt eget liv. 

- Jeg tenkte: «Ikke faen om jeg skal gjøre som mamma. Dette skal jeg klare - livet skal bli bra». Man kan få et godt liv selv om man har hatt det tøft. Det finnes hjelp om man tør å ta imot.

- Jeg fikk ut mye og fikk lagt en del bak meg. Det ble en livredder. Det var godt å kjenne på følelsene rundt at jeg faktisk hadde en mulighet til å kutte livet - det gjorde at jeg valgte å leve videre, forteller Lise. 

LES OGSÅ: Anna flyttet sammen med faren som var alkoholiker da hun var 13 år

Faren valgte å ta sitt eget liv 

Ett år senere, da hun var 27, ble det likevel nettopp denne utveien hennes far valgte. I så mange år hadde han truet med nettopp dét. 

- Han ringte meg mange ganger og sa han ville ta livet sitt. Jeg lot være å ta telefonen den siste gangen han ringte meg. Det var da han gjorde det.

Hun tenker litt og legger stille til:

- Det er jo ikke for å såre andre at folk tar livet av seg - men for å fri seg selv fra smerte. Men det er tungt å ha en alkoholiker i familien - det skaper mange vonde følelser. Det har vært mange timer med tårer. Det er godt å slippe den berg og dalbanen, erkjenner Lise.

- Dette er tunge hendelser å bære med seg - hva er den viktigste grunnen til at du har klart å ta deg gjennom dette?

- Den viktigste grunnen er at jeg aldri har gitt opp, og jeg har ikke tatt på meg skyld for mine foreldres valg. Hver dag velger jeg å fortsette, og jeg har møtt gode voksne underveis i livet som har gitt meg tro på meg selv og omsorg når jeg har trengt det som aller mest. Når noen har strukket ut en hånd, har jeg tatt imot, sier Lise. 

I dag husker Lise faren sin først og fremst som den snille, gode edrue pappaen: - Han stilte opp for venner, naboer og søsken med hjelp til å fikse alt fra møbler, hus og biler til verktøy og mat, forteller Lise til KK. Foto:  Foto: Privat
I dag husker Lise faren sin først og fremst som den snille, gode edrue pappaen: - Han stilte opp for venner, naboer og søsken med hjelp til å fikse alt fra møbler, hus og biler til verktøy og mat, forteller Lise til KK. Foto: Foto: Privat Vis mer

Hun har snakket og snakket, fylt notatbok på notatbok med alt hun har hatt av tanker og følelser - åpenhet og skriving har vært svært viktig for å kunne leve med den tunge bagasjen - samtidig som hun har lært viktigheten av å ta seg tid til å sørge.

- Det er lov å ta et skritt tilbake og det er lov å ikke alltid være sterk. Jeg jobber enda med å tillate meg selv å ikke være sterk, og ikke alltid smile og svare at alt er bra. Det er en daglig prosess - sorg og savn går i bølgedaler, erkjenner Lise.  

LES OGSÅ: Årets fighter: Ane Marthe Stavrum frontet ofrene i norgeshistoriens største voldtektssak

Er fostermor til to barn 

I dag jobber hun med kundeservice, driver organisasjonen MRKH Norge der hun er en ressursperson for andre som mangler eller som har en defekt livmor - og hun blogger om mat på spiselise.blogg.no. Den store matinteressen har hun etter sin far. 

- Pappa lærte meg å sette pris på råvarene, og å lage mat fra bunnen av. Det beste minnet jeg har av pappa, er fra da han jobbet i hagen, med grønnsaker og blomster. Jeg tror pappa fant terapi i dette, slik jeg i dag finner terapi i å lage mat og drive matblogg. Det gir meg en ro, og jeg føler meg nær den gode, edrue pappa. Når jeg lager mat eller kaker så tenker jeg ikke på noe annet, og det er utrolig befriende, forteller Lise.

Det som fyller dagene aller mest, er likevel dette: For noen år siden ble hun fostermor til to barn. Sin egen mor følte Lise at hun ikke helt rakk å bli kjent med - så da hun vokste opp, var det en slik mamma som Wenche var, hun selv håpet å bli: En mamma som alltid var der, i et hjem fylt av kjærlighet og trygghet.

- Wenche var alltid der, og var hun ikke hjemme når jeg sto på trappen lot hun alltid døren stå ulåst så jeg kunne gå inn og vente på kjøkkenet til hun kom hjem. Jeg tenkte ofte at jeg skulle bli akkurat en slik mamma som Wenche var, forteller Lise.   

YDMYK: - Jeg følte ikke at jeg gjorde en helteinnsats den gangen. Jeg gjorde noe helt naturlig, sier Wenche til KK. Foto:  Foto: Anders Martinsen
YDMYK: - Jeg følte ikke at jeg gjorde en helteinnsats den gangen. Jeg gjorde noe helt naturlig, sier Wenche til KK. Foto: Foto: Anders Martinsen Vis mer

På spørsmål om hva Wenche tenker om Lise, som har klart seg godt tross vært mange odds, svarer hun slik: 

- Det er noen som går nedenom og hjem - det ville aldri Lise ha gjort - jeg tror ikke hun er skapt på den måten. Hun reiser seg og slår tilbake. Hun har den ydmykheten... Når du ser et tre bøye seg for vinden… vinden i Lises liv var hard - men når vinden løyer, retter treet seg opp igjen og er like fint. I tillegg er Lise også blitt utstyrt med visdom og klokskap. Det som var så forskrekkelig leit er blitt hennes styrke. Der har du Lise, mener Wenche - som også har et sterkt ønske om å få formidle dette: 

- Jeg tror folk kan være litt redde for å bry seg. Om de oppdager noe er det lettest å kontakte barnevernet - eller tenke at dette blir for krevende. Men da blir det så vanskelig. Jeg vil ikke det skal være vanskelig - det skal være naturlig. Jeg følte ikke at jeg gjorde en helteinnsats den gangen - jeg gjorde noe helt naturlig. Ta med et ekstra barn i bilen om noen mangler skyss til en fritidsaktivitet. Gi bort et par ski om du ser at noen ikke har ski - sier nabodama - som en dag åpnet døra - så en liten jente stå der - og slapp henne inn i hjertet sitt.

- Hva hadde det blitt av meg om jeg ikke hadde hatt Wenche?

Hvilken forskjell kan egentlig ett menneske utgjøre? Ganske stor. Ofte har Lise tenkt på hva det hadde blitt av henne, om hun ikke hadde fått Wenche som nabo. 

- Hva hvis jeg ikke hadde hatt denne trygge havnen å løpe til? Hva hvis jeg ikke hadde fått den omsorgen og betingelsesløse kjærligheten som Wenche ga meg. Hva hvis ingen hadde sett meg - ja, hva da? 

Og selv om de to i dag bor et stykke unna hverandre, og ikke lenger har den samme tette kontakten, vil det likevel alltid være slik: 

- Wenche vil alltid ha en helt spesiell plass i mitt hjerte - hver gang jeg hører stemmen hennes, så føles det som å komme hjem. 

BLE SKREVET OM: Drapet fikk stor medieoppmerksomhet. Lises far hevdet hele tiden sin uskyld. Ifølge Lise skal han ikke ha visst at hagla var ladd, og også ha vært sterkt beruset. Konsekvensene ble likevel uomtvistelig tragiske: Hans kamerat mistet livet - og bare måneder senere tok hans egen kone sitt liv.

 Foto: Faksimile
BLE SKREVET OM: Drapet fikk stor medieoppmerksomhet. Lises far hevdet hele tiden sin uskyld. Ifølge Lise skal han ikke ha visst at hagla var ladd, og også ha vært sterkt beruset. Konsekvensene ble likevel uomtvistelig tragiske: Hans kamerat mistet livet - og bare måneder senere tok hans egen kone sitt liv. Foto: Faksimile Vis mer

Til info: KK.no har forsøkt å få innsyn i den 30 år gamle dommen, uten hell. 

 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: