Hvor starter - og hvor slutter en familietragedie? For Lise Gimre (38) startet 17. mai 1986 som en av de aller beste i hennes åtte år gamle liv - som råstolt fanebærer gjennom Justviks gater, en bydel i Kristiansand, i det som var hennes alle første skoletog, med mamma og pappa på sidelinja, smilende, vinkende.

Den snille, stille, omsorgsfulle mammaen som jobbet som sykepleier. Og en pappa som var ufør etter en feiloperasjon - men som var verdens beste - når han var edru.

En eneste stor fest husker Lise denne mai-dagen som. En sånn dag du som barn kan sovne med et smil om munnen av - mens foreldrene fortsatte festen utover kvelden. Samme natt våkner hun av at storesøsteren på 16 år kryper opp i sengen hennes. «Bare sov, jeg passer på deg», sier hun - men Lise kjenner tårene hennes mot huden, ser blått lys flomme inn i rommet, igjen og igjen. 

Lise visste selvsagt ingenting om at faren hennes hadde skutt og drept en kamerat i fylla. At han skulle få seks års fengsel. Eller at hennes mor, morgenen etter at politibilen kastet lange, blå skygger inn på barnerommet, skulle bli akuttinnlagt på psykiatrisk avdeling, og at hun bare noen måneder senere - på et hjemmebesøk fra psykiatrisk, skulle ta sitt eget liv på sofaen i stua, der Lise fant henne på morgenen, og forsøkte å kile henne på bena, først lett, så hardere, før hun lugget henne, kløp henne i nesa, fortvilet forsøkte å vekke henne. Eller at hennes far, nitten år senere, også skulle velge å ta sitt eget liv.