Det har vært en ekstrem sommer. Da skogbrannene herjet i Sør-Europa i juli, intervjuet jeg både Marie og Rebecca, som begge havnet i hvert sitt inferno på ferie på Sicilia.
Det var sterkt å høre de to fortelle om de sterke naturkreftene de med ett var helt underlagt.
Glad det ikke var meg, tenkte jeg.
Så kom august. Med uværet Hans nådde ekstremværet også Norge - og min egen familie i Ål i Hallingdal.
Det er noe helt eget ved det å se sine egne foreldre sitte evakuerte i en barnehage og spise Toro tomatsuppe med gamle naboer.
- Etter pappas begravelse, insisterte mamma på at hun måtte snakke med oss
Bakkebygrenda
Det var tirsdag 8. august jeg satt hjemme i Oslo mens jeg scrollet litt formålsløst på VG på mobilen, og brått så et bilde fra den lille grenda jeg vokste opp i.
Tunegrenda. Min egen lille bakkebygrend der vi barna levde herrens glade dager ute i friluft mellom bakkar og berg. Der vi kjente hver stein, hvert tre.
Det var dit jeg hadde tenkt å ta en tur i løpet av de to ferieukene jeg akkurat hadde begitt meg inn, til mine foreldre og til min søster og hennes familie, som nå driver familiegården.
Ut fra det fargerike kartet landets aviser hadde gjengitt over ekstremværet Hans sine antatte nedslagsfelt, hadde jeg trodd at Hallingdal ikke skulle rammes så hardt.
Men nå lyste det altså mot meg på VG-fronten:
«Flere jordras etter kraftig nedbør» stod det. Mens bildet viste det jordet jeg så mange ganger har stått og rakt og hesjet på, bare at nå med et bredt felt med jord og leire som hadde rast ut og stengte riksveien rett nedenfor.
Cathrine (46) sløste bort lønna på impulskjøp - så ba mannen om en alvorsprat
Absurde meldinger
Det aller rareste er kanskje at jeg ikke ble spesielt bekymret, selv om det også stod i saken, at et bolighus skulle ha blitt tatt av raset.
Det var som om jeg ikke kunne se for meg at noe vondt kunne skje i Bakkebygrenda.
Men snart tikket det absurde meldinger inn på telefonen fra moren min.
- Vi vil ikke gifte oss, vi går ikke i parmiddager og vi har ingen felles interesser
«Kom dere vekk herfra!»
Jeg må fortelle dere litt om Tunegrove. Rett bortenfor gården renner det en foss, eller grov, som det kalles på halling.
Jeg har alltid elsket bruset fra den, der den kommer hvit og skummende ned fra fjellsida og munner ut i Strandafjorden nederst i dalbunnen, der riksvei 7 går.
Men med uværet Hans hadde grove gått over sine bredder.
Slik bønder til alle tider har prøvd å temme uregjerlige vannmengder, prøvde også min familie å få kontroll på vannet som nå fløt utover grøftene, utover veien og jordene, inntil det punktet der grova ble så frådende brunsvart av all jord og leire den har dratt med seg på sin ville vei, at kroppens overlevelsesinstinkter sa «kom dere vekk herfra!»
De visste ikke da at det allerede hadde gått et ras lenger nede på jordet som sperret riksvei 7.
Eller at veien i andre retningen nedover dalen var ødelagt av flom.
Eller at tre av husene noen kilometer videre oppover fjorden skulle bli tatt av ras.
- Alt gikk på autopilot. Jeg hadde ikke noe å gi
Ville helst være hjemme
Søsteren min stod midt i en barnebursdag og serverte boller da hun fikk beskjed om at de måtte dra.
Svogeren min, som ofte får en helt spesiell ro i slike akutte situasjoner, ringte naboer for å varsle.
Mamma, som var klissvåt etter å ha herjet med vannet, rasket med seg en lader i farta.
Pappa syntes det var å overdrive og ville helst bare bli hjemme.
Han som ble født på gården og har drevet gården i en mannsalder, slik hans far og hans far før der igjen, var aldri redd.
De fleste av de 1000 personene som måtte evakueres i Ål kommune under uværets herjinger ble innlosjerte i bygdas kulturhus, noen med båt og med helikopter.
Ettersom veien fram dit var stengt av flom, tok min familie og andre naboer fra Tunegrenda seg fram til en barnehage i nærheten, Skattebøl barnehage.
Cathrine (46) sløste bort lønna på impulskjøp - så ba mannen om en alvorsprat
Uten vann, strøm og telefon
Barnehagen var ikke et sted som var beregnet til evakuering. Det var ikke et lager av mat eller madrasser eller tepper eller stormkjøkken der. Men de evakuerte fant et par pakker med Toro tomatsuppe som de fikk kokt opp, og delte broderlig på rundt de lave barnebordene.
Da strømmen gikk, fant de noen telys og fyrstikker. Da vannet forsvant på et tidspunkt, gikk de ut i regnet for å samle vann.
Til katten, som måtte være i bilen, hentet de sand fra sandkassa som de lagde kattedo av.
Og da sulten begynte å gnage utover kvelden, banket de på hos en nabo som samlet sammen en pose med mat.
De fleste var ved godt mot. På et tidspunkt spilte gamle naboer yatzy sammen. Men det er noe med å være avsondret fra omverdenen og ikke vite hva som skjer mens helikopterne går i skytteltrafikk over hustaket.
Moduset er overlevelse.
Når Ida er ute på byen, får hun ofte et spørsmål som provoserer henne
Bildene som fortalte alt
Selv om noen av scenene over er som hentet fra en katastrofefilm, var jeg ikke spesielt bekymret verken for familien eller husene på gården.
Kanskje også fordi mamma, min hovedkilde til informasjon under evakueringen, er så praktisk anlagt.
Da jeg kom gjennom på telefon til henne, var hun i ferd med å sprite dørhåndtakene i barnehagen.
Det var først da jeg fikk se bilder av faren min tilbake på gården, jeg begynte å gråte.
Allerede dagen etter å ha blitt evakuerte, snek foreldrene mine seg tilbake en tur. Kanskje ikke helt innafor, men de ville se til dyrene.
Det var også da de fikk sett seg litt rundt i bygda og på vannets herjinger.
Det er bildet mamma tok av pappa, da de var på vei tilbake til evakueringsstedet, som gikk rett i fletta på meg.
Han står med sekk på ryggen, og ser på den ødelagte veien nedenfor låven.
Han ser så liten ut der han står. Så maktesløs overfor de mektige naturkreftene.
Et av de andre bildene viser et jordras rett overfor naboen. Et ras som gikk rett bortenfor stabburet. Ja selv hesjen på bildet står urørt av jordmengdene, mens sauene beiter fredelig som om ingenting har skjedd.
Jeg tror det var da jeg skjønte hvor heldige vi tross alt hadde vært.
Utslitt av «din indre kritiker»:- Det er en vei ut av denne tankegangen
En beskyttende hånd
Nå er alle tilbake på gården i Bakkebygrenda, men det vil ta tid å bli trygg igjen. Selv den minste lille lyd kan være en trigger til naturkatastrofen som utspant seg rett foran øynene deres.
Da jeg snakket med faren min på telefon for få dager siden, sa han at han kjente seg tom. Han hadde kjørt oppover dalen, sett på husene som ble smadret av jordmassene, kjentfolk alle sammen.
I det ene huset som ble tatt av ras, bodde ekteparet Olaug og Hallgeir.
Olaug stod på kjøkkenet og lagde raspeballer da vinduet eksploderte idét jordmassene traff huset. Hun ble kastet ut av vinduet med kjelen etter seg og havnet på en jordhaug utenfor.
Hallgeir, som helt tilfeldig hadde fått en telefon som gjorde at han måtte opp på loftet og stille seg foran vinduet der for å sjekke noe, ble kastet ut gjennom vinduet derfra, og berget livet på den måten.
I telefonen hørte jeg faren min bli stille etter å ha snakket om det.
- Det kan ikke kalles tilfeldigheter, sa min troende pappa.
Det er dét jeg også har tenkt. At noe eller noen holdt en beskyttende hånd over hele min barndoms dal da uværet Hans rammet.
At ingen liv gikk tapt, er et mirakel. Det aller verste kunne også ha skjedd. Og det er summen av begge deler som fortsatt ringler i min sjel.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
