Det er ikke tvil om hvem som er midtpunktet i familien da vi besøker Merethe Rabben (36) hjemme i Trondheim. Datteren Jayla pludrer fornøyd på mormor Anne Lise Rabbens (54) fang. Den lille jenta er født i november 2022, og har gitt livet en ny dimensjon for både mamma og mormor.

– Det er ingen selvfølge at vi sitter sammen her i dag, sier Anne Lise.

– Jeg var i mange år redd for at rusen skulle ta livet av Merethe. Jeg følte meg som en udugelig mor, som allerede hadde mistet datteren min.

– Du kan ikke lure deg unna sorg. Det er et helvete, men man må bare ­gjøre det

Rammer hele familien

Anne Lise har tre barn med sin daværende samboer, som var fra Filippinene, Merethe er eldst. Søsknene er sju og tolv år yngre enn Merethe. Paret skilte etter hvert lag, og eks-samboeren døde for få år siden. Anne Lise er nå gift og bor på mannens hjemsted, Selbu. Hun er klar på at når én i familien får et rusproblem, rammes hele familien. Relasjonene endres, og det er nødvendig å ta vare på seg selv, uten å bli medavhengig ved å være for «snill».

– Det er tøft å sette foten ned når det gjelder ditt eget barn. Av og til er det likevel helt nødvendig, sier Anne Lise.

Merethe er alenemor og bor i Trondheim, hun har også hunden Aicha (11). Det tar cirka en time å kjøre mellom Selbu og Trondheim, og spesielt etter at Jayla ble født, er Anne Lise en hyppig gjest hos datteren. De to voksne kvinnene vil gjerne fortelle sin historie, for å vise at det er håp, selv når alt ser svart ut.

De snakker om at større ressurser bør settes inn i psykisk helse, for de vet av erfaring at noe av grunnen til at Merethe havnet utpå, nettopp var ubehandlet angst og depresjon.

– Det tok mange år før psykolog ble koplet inn. Jeg har selv, gjennom fastlegen, fått i gang psykologtimer, sier Merethe.

– Det blir helt feil å behandle rus uten å ta høyde for psykiske lidelser. Jeg går fremdeles jevnlig til psykolog, og føler en trygghet i det. Selv om jeg nå har vært rusfri i snart fire år, må jeg kjempe en kamp hver dag, ikke lene meg bakover og tro at jeg uten videre holder meg rusfri resten av livet.

Sosial angst

Anne Lise forteller om Merethe som et beskjedent barn, stille og rolig. Da hun begynte i barnepark, skrek hun veldig da mamma skulle gå. Det samme gjentok seg da hun begynte i barnehage.

– Jeg husker fremdeles angsten når mamma skulle forlate meg. Jeg var veldig avhengig av henne, og skjønner i etterkant at jeg hadde separasjonsangst allerede som liten, sier Merete.

– Den gangen ble det ikke tatt tak i slike utfordringer. Jeg fikk høre at barn var forskjellige, og at noen hadde lange gråteperioder når foreldrene gikk. Det var helt normalt og ikke noe å bekymre seg for, sier Anne Lise.

Angsten utviklet seg da Merethe begynte på skolen, den vesle jenta var utrygg og slet med sosial angst. I ettertid synes Merethe det var rart at ingen lærere gjorde noe. Merethe satt helst bakerst i hjørnet i klasserommet, hun så mye ut av vinduet, var ukonsentrert og dagdrømte.

– Jeg var ikke helt ulik selv som ung, så jeg tenkte Merethe lignet meg og at alt ville gå seg til, sier Anne Lise.

– Faglig klarte hun seg bra, og heller ikke jeg klarte å fange opp hvor vondt Merethe hadde det inni seg, sier hun.

Ruset seg som 14-åring

– Jeg fikk sånn midt på treet-karakterer. Jeg elsket å skrive norske stiler, kunne fortelle og utbrodere i det uendelige, og fikk alltid toppkarakterer i stil, sier Merethe, som fortsatt er veldig glad i å skrive.

Etter barneskolen ble klassene delt opp, og Merethe begynte på ungdomsskolen i en klasse uten noen av de tidligere klassekameratene. Det var tøft, og i tillegg til angsten, utviklet Merethe depresjon.

– Som de fleste andre smakte jeg på alkohol, men jeg har aldri likt det. Da jeg derimot prøvde hasj på en fest som 14-åring, ga det meg en helt annen opplevelse. Veien var så kort til piller og amfetamin. Som 15-åring brukte jeg sprøyter, heroin og morfin ble min greie.

Anne Lise fikk tidlig mistanke om at noe var galt. Hun merket en holdningsendring hos Merethe, en uro hun ikke hadde sett før. Fra å være en hjemmekjær jente som trivdes på rommet sitt, ble Merethe mer utagerende, hun var mindre hjemme og kunne svare på en ufin måte.

– Da det skulle holdes foredrag om rus på skolen, der forebyggende enhet fra politiet snakket, møtte jeg opp. Jeg fikk med meg en folder hjem. Der sto det listet opp cirka 30 tegn som kunne tyde på at en person ruset seg, minnes Anne Lise.

– Jeg krysset av på 17 for Merethe, og puslespillbrikkene begynte å falle på plass. Men jeg var totalt uvitende om hvordan jeg skulle gripe dette an. Før jeg rakk å ringe helsesøster, ringte hun meg.

«Ikke kræsj, da» sa Christina til ektemannen før han skulle hoppe i fallskjerm

Ba om hjelp

Helsesøster hadde klart å lirke en innrømmelse om bruk av narkotika ut av Merethe, som levde et dobbeltliv. Hun gikk på skolen, men skulket en del. Hun spilte håndball, men hadde lite med jentene å gjøre utenom banen. Merethe hang med sine nye venner i byen, og syntes tidligere venner var kjedelige. Å bli med hverandre hjem for å se film og spise pizza, fristet overhodet ikke lenger.

– Jeg hadde jevnlig kontakt med helsesøster, og måtte levere regelmessige urinprøver, sier Merethe.

– Selvsagt lærte jeg meg å jukse, og ingen forsto hvorfor jeg bare leverte negative prøver når det var så tydelig at jeg rusa meg. Det ble mange løgner, og selv om jeg forsøkte å skjule misbruket, visste jeg at mamma og andre forsto hva jeg drev med.

Anne Lise kaller seg sin egen «Sherlock Holmes», og hadde møter og samtaler både med helsesøster og forebyggende politi. Hun var i full jobb, og brukte mye tid på datteren.

– Merethe var 12 år da jeg giftet meg på nytt, og han kom godt overens med barna. Han var en stor støtte for meg, men kampen for Merethe måtte jeg ta alene, sier Anne Lise.

– Mannen min tok seg mye av de to yngste barna, som jeg følte at jeg i perioder sviktet. Mest av alt følte jeg meg som en udugelig mor, som ikke hadde klart å hindre at datteren min ble narkoman.

Anne Lise grublet over hvor hun hadde feilet, og så fortiden passere i sakte film. Hun visste ikke hvordan hun skulle hjelpe Merethe, som var blitt såpass tøff i trynet at det ikke nyttet å snakke fornuft med henne.

– Mange foreldre er redde for barnevernet, men jeg så ingen annen mulighet enn å kontakte dem, forklarer Anne Lise.

Traumatiske opplevelser

Da det ble konkludert med at Merethe var til fare for seg selv, ble hun hentet av barnevernet, som kom sammen med helsesøster. De neste månedene var hun plassert på institusjoner, men Merethe beskriver selv at hun var i sjokk, eller i en paralysert tilstand. Hun var 16 år og ga opp å protestere, følte at uansett hva hun gjorde, så hadde hun tapt.

– Det å plassere meg på lukket avdeling, mener jeg ga meg en unødvendig traumatisk opplevelse, forteller Merethe.

– Jeg var ung, og ikke fysisk avhengig på det tidspunktet. Jeg ruset meg ikke de månedene jeg var på institusjoner, men jeg fikk heller ingen hjelp til å rydde opp i mitt indre kaos, ingen omsorg og forståelse, hevder Merethe.

Merethe forteller videre at hun deretter bodde i en fantastisk fosterfamilie til hun var 18 år. Som myndig kunne hun gjøre hva hun ville. Anne Lise fikk ikke greie på noe, og følte hun mistet enda mer kontroll.

– Uten at noen hadde tatt tak i min psykiske helse, var veien kort til å havne utpå igjen. Jeg kjente ingen annen måte å behandle den indre uroen på, og ble en del av det tyngste miljøet i byen, sier Merethe.

– Jeg så hatet i øynene hennes, og nådde overhodet ikke inn til datteren min. For å beskytte både meg selv og resten av familien, var jeg nødt til å ta et valg, forteller Anne Lise, som sier hun selv hadde gått til grunne hvis hun ikke hadde satt hardt mot hardt overfor Merethe.

Med barnevernet innblandet, var hun redd for å miste de to yngste barna også. I 2010 omskolerte Anne Lise seg til hjelpepleier, men først i 2018 skjønte hun at hun som mor også trengte hjelp av psykolog.

Rasende på mamma

Da mamma, stefar og småsøsknene flyttet til Selbu, mens Merethe ble boende i Trondheim, følte hun seg enda mer sviktet. Det eneste som var viktig, var å skaffe seg nok morfin og heroin.

Merethe ble kriminell, og hun satte elleve overdoser, ved et par tilfeller overlevde hun med knapp margin. Anne Lise var på den tiden langtidssykmeldt.

– Jeg ser i dag at det var riktig at jeg ikke levde tett på den nærmeste familien, men klarte ikke å skjønne den gangen, sier Merethe ærlig.

– Jeg prøvde å bli rusfri flere ganger, og hadde perioder med rusfrie år. Jeg var gift noen år, ble skilt, og jeg klarte å utdanne meg. Først tok jeg kokk- og servitørlinja, så studerte jeg til barnevernspedagog. Til tross for et tilsynelatende normalt liv innimellom, falt Merethe bestandig tilbake til rusen.

Det var et evig jag og mas etter å få nok penger til stoff, og slitsomt å ha politiet etter seg hele tiden. I 2019 møtte Merethe bunnen så hardt, da ingenting annet enn rus var viktig, at hun bestemte seg for å endre livet totalt.

Da Anders kom hjem fra Sunnaas, var han en ektemann nesten blottet for empati

Verdt alt slitet

– Jeg ble lagt inn på en klinikk her i Trondheim, med et intenst ønske om å rydde opp i meg selv. Hvis jeg ikke hadde tatt fatt på den opprydningen da jeg gjorde det, hadde det blitt enda tøffere, da det er vanskeligere å komme seg ut av en avhengighet jo eldre man blir, sier Merethe.

– Jeg var innlagt i tre måneder, og endelig fikk jeg lov til å bli regissør i eget liv. Tre måneder er egentlig altfor kort tid, og jeg har fulgt opp med ettervern, gruppeterapi, samarbeid med kommunens ruskonsulent og psykolog.

Merethe får nå legemiddel-assistert rehabilitering (LAR), som er en del av tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten. Målet med LAR er at hver enkelt pasient skal oppnå best mulig helse, funksjons- og mestringsevne og livskvalitet. For Merethe er dette et godt hjelpemiddel.

– Jeg hadde én sprekk etter at jeg kom ut, og har nå vært rusfri i snart fire år. Verktøyene jeg har fått med meg på veien, må jeg bruke hele livet. Jeg mangler vitnemål på min utdannelse som barnevernspedagog, til høsten setter jeg meg på skolebenken igjen. Da begynner Jayla i barnehage.

Merethe har også utdannet seg til erfaringskonsulent, og tror det er lettere for personer med egen erfaring å bygge tillit og nå inn til mennesker som sliter med rus og psykisk helse. Selv føler hun seg eldre, ikke bare i år, men også til sinns, og hun forstår mer av hva som er skjedd og hvorfor.

– Et sted i prosessen begynte mamma og jeg å snakke sammen igjen. Nå skjønner jeg hvordan mamma har stått på for å hjelpe meg, og jeg er uendelig takknemlig for alle kamper hun har kjempet, sier Merethe.

– Jeg er like takknemlig for at vi nå har fått tilbake det nære mor-datter-forholdet, som jeg trodde var tapt for bestandig, legger moren til.

Merethe og Anne Lise håper deres historie kan bringe lys i tunnelen for andre som sliter. Begge har betalt en høy pris for å komme dit de er i dag, og unner ingen den samme reisen.