Du må se den her, sier Linn Skåber (52) og blar fram til en melding på telefonen.

KK møter henne til intervju på valentins­dagen, den gråkalde februardagen der hjerter rammer de single som spyd­spisser, mens de heldige marsjerer to og to inn i Noahs rosa, pusekledde ark.

Selv sitter Linn over en avokadotoast og en dobbel cortado. Kontinentale ­vaner etter måneden i Berlin nylig, der hun kom til å lære noe svært avgjørende om seg selv. Vi kommer tilbake til det. Men først, Valentin. Noe hjertekort har hun måttet se langt ­etter, men hun har skrevet en melding selv, til naboen Elisabeth. Linn leser opp:

– «Jeg håper det drysser hjerter over de store botoxsleppene dine.»

Hun ler.

– Men hun har ikke Botox, altså. Bare sånne naturlig fyldige lepper, og ikke sånne smale som meg.

- Eg brukar det som terapi når eg ligg og ikkje får sove

Supermus

Få har fått nordmenn til å le like mye som Linn ­Skåber. Denne journalisten lo allerede før hun ble ­allemannseie. Vi var studenter. Linn studerte skuespill og undertegnede regi, og vi laget kortfilmen «Supermus» sammen. Linn stilte i trikot og Supermann-kappe, og foran en greenscreen «fløy» hun gjennom høgskolegangene. Mimikken da hun rundet auditoriehjørnet og sneiet kaffemaskinen, labben som pusset ­snuten, komikken, timingen. Alt ved Linn oste stjerne. Og fra da av måtte det bare gå oppover.

Siden 1997 har Linn sammenhengende vært å se på ­teater, revy, tv og film, og hun har hatt egne komiserier, der hun byr raust på kjipe utgaver av seg selv. Og så, når du trodde du hadde sett Linn i alt av monitorer, jaggu gikk hun ikke hen og skrev tre bestselgere også, med illustratør Lisa Aisato. «Til ungdommen» ga Linn Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris. For ei dame, tenker vi, og sannsynligvis tenkte juryen det samme da Linn i 2022 fikk Wenche Foss’ ærespris, oppkalt etter ­Nationaltheatrets store stjerne og diva.

– Jeg ble så stolt, selv om priser aldri har vært drivkraften min. Jeg er så glad i veien, ikke sant? Jobben og hver­dagen har tryllet med huet mitt. Og så er jeg litt redd for å få pris. Da føler jeg at jeg er på et fjell og er opphøyd, og det liker jeg ikke.

– Primadonnaplassen til Wenche er i grunnen «up for grabs»?

Linn ler.

– Jeg møtte Wenche bare én gang, men jeg hadde en hel kveld sammen med henne. Hun var som meg, og likte å gå rett til essensen.

Dette virale trikset skal redde slappe tulipaner

Tam skilpadde

Linn Skåber ble født på Oppsal i 1970. Som enebarn hadde hun alle dyr et barn i blokk kan ha: pinnedyr, gullfisker og undulater i bur.

– I dag er det jo kanskje ikke helt innafor, med dyr i bur, sier Linn.

– Ja, men noen gikk så langt som til å ha skilpadde.

– Jeg hadde skilpadde! utbryter Linn.

– Den het Sara.

Linns foreldre spiste frokost sammen hver dag og ble sittende på kjøkkenet og prate. Mamma røkte, pappa satt midt imot, og Linn husker tobakksrusk på duken og glade stemmer hun trodde aldri skulle stilne. Selv likte hun å oversette foreldrenes «Vikingarna»-kassetter til tristere versjoner. «Två mörka ögon», visst var det en grunn til at de var så mørke? Glade danselåter minnet snart om tuberkulose i en sal på hospitalet.

– Jeg er utdannet tekstforfatter, og skrev jo lenge før jeg ble skuespiller, forteller Linn.

– Siden er forfatterskapet kommet som noe ekstra, men det henger jo sammen. Alt handler om å fortelle ­historier. Vent, denne må jeg nesten spørre Ine om jeg kan få si.

Linn blar på telefonen, mens hun forteller om ­turnéstoppet i Trondheim under «Men vi venter på no’ godt». Der var hun og Ine Jansen i Nidarosdomen og tente lys og vipset en tier hver til kirkekassa:

– Plutselig hører jeg Ine gispe bak meg. Hun hadde trykket feil og vipset 10 000 kroner. Snart sprang hun rundt og nappet prestene i kappa for å få tilbake pengene sine. En venninne av oss er flink med photoshop, og hun laget en falsk VG-side med tittelen: «Ine Jansen krever penger tilbake fra presteskapet.» Vi lo så vi skrek.

Karoline Krüger: – Man slutter ikke å være lidenskapelig etter å ha blitt 50

Gatefeier

Hver vår spylte Linns pappa gata ved inngangen på blokka for grus. Og om Linn lukker øynene, kan hun til dags dato fornemme duften av våt asfalt da våren var i anmarsj og sola som speilet seg i vanndråpene. Hver påske pakket familien bilen, sammen med mammas tvillingsøster, og kjørte til hytta i Vestby, 20 minutter unna. Nå ventet ­feiring med fettere og kusiner, for Linns bursdag falt ­alltid i påsken.

– En gutt som het Cyril, hadde hytte i samme hyttefelt, og jeg forelsket meg i ham hvert år. Jeg gledet meg til påske for å se hvor kjekk han var blitt. Mer og mer for hvert år.

Linn smiler.

– For meg begynner påsken ved fastelavn, og stiger derfra. Påsken er virkelig min favorittid. Den er lys og ikke så krevende som jul, med alle røde familiedager. ­Påsken har noen triste dager også, og kan være tung for mange, men lyset er på vei, og nesa stikker litt ut mot vår. Jeg ser ikke snøen, men at det smelter. Våren som er i emning. Håpet.

Singel igjen

Linn var 32 år og samboer med musiker Atle Halstensen da de ble foreldre til sønnen Niels. En overgang. Et ­under. Og lysluggen Niels så en mor som hastet ­mellom morsrollen og hovedroller. I 2007 gikk foreldrene hver til sitt. Siden da har Linn vært både singel og samboer på ny, og i mai 2021 gikk hun igjen over i de singles rekker. Datingrutinene har forandret seg siden sist, ­mener Linn. Ikke at hun er så ivrig, men hun har gjort seg sine observasjoner:

– Før klinte man på fest og ringte hverandre på fast­telefonen. Nå er det et helt annet opplegg. Nærmest som arrangert ekteskap. Jeg liker jo egentlig å la praten gå, men kan bli kjempesjenert på date.

– Er du på sjekkeapper?

Hun ler.

– Jeg har en morsom historie om det. Jeg var på middag, og noen spurte om jeg var på Tinder. Jeg sa: «Jeg kan ikke det, jeg er altfor kjent.» Da dunket kjæresten meg i siden: «Og så er du jo kjæreste med meg.» Det ­varte ikke så lenge etter det. Haha.

– Hvordan har du det etter bruddet?

– Jeg har ikke noe hat eller noe. Det er et godt minne at vi var med hverandre en stund i livet. Jeg ser på livet som en bløtkake, og noen ganger får du det bæret som er kjærlighet. Når du er forelsket, kan du ikke forestille deg livet uten det. Men så går det bra, og nå kan jeg prise sola og kose meg i regnet. Men det beste er jo å ha noen å drømme med. Jeg har vært på mange turer i Argentina og danset tango. I hodet mitt. Jeg savner å ha en å drømme med.

Hun smiler.

– Men Berlin viste meg at jeg klarer det alene, og at jeg turte!

Tok sønnen ut av barnehagen for å drikke kakao: - Mitt lykkeøyeblikk!

Ble voksen i Berlin

Det bringer oss til Berlin og den skjellsettende turen. Linn som alltid hadde vært livredd for å komme for sent til flyet eller rote bort billettene, og som uten unntak hadde vegetert på andres organisatoriske evner på turné. Nå skulle hun klare seg en måned alene. Passe tider og havne i riktig gate.

– Jeg vokste opp med at feriebillettene var veldig viktige. De lå under klærne til mamma i skapet så de ikke skulle bli borte. Jeg husker da bestefar skulle til kjæresten på Benidorm og vi fikk motorstopp på vei til flyplassen, og bestefar begynte å gråte. Kanskje har jeg tatt det med meg? Jeg er så innmari dårlig på å reise.

– Hva er det du frykter?

Hun drar på det.

– Det er så mange følelser på flyplasser. Jeg skriver om det i «Til de voksne», om å være siste kofferten på rullebåndet. Det at ingen venter på deg. Den ensomhets­følelsen, den er et symbol på livet. Men jeg ble voksen i Berlin. Nå tør jeg å dra alene.

Hun ler.

– Eller ikke helt, da. Kompisen min Even fulgte meg helt til gaten da jeg skulle hjem.

Møtte fremmede på tyske buler

Den som følger Linn på Instagram, fikk mye for ­pengene mens hun var i Berlin. I små reisebrev lot hun følgerne guide henne. Noen foreslo en kunstutstilling. Andre en middag med søsteren sin. Og Linn dro og ­møtte folk hun ikke kjente.

– Jeg skulle egentlig lese mye, men kastet boken fra meg etter fire dager. Jeg gikk på teater og så på dans og greier. Jeg prøvde meg til og med som vegetarianer i halvannen uke, men røyk på en smell med bratwurst og surkål på en tysk bule. Jeg elsker jo pølser. Nei, alle burde dra til Berlin!

– Med ditt engasjement kunne du vært ambassadør for byen?

– Jeg var jo på ambassaden! sier Linn begeistret.

– Under Grüne Woche, med norske kokker og alt. Attacheen ringte meg først og beroliget meg: «Du trenger ikke å ha prestasjonsangst, altså. Det er som et godt, gammeldags forspill på Oppsal.» Han var jo også fra Oppsal. Hehe.

Etter skilsmissen klarte ikke Marna å være i ro. Så dro hun hjem til moren og prøvde noe helt nytt

Turte endelig å bade alene

Over Linns oppvekst hviler en svak klang av Hal Sirowitz’ bok «Sa mor». Om alt galt som kan skje om du for eksempel stikker hånden ut gjennom ­bilvinduet og en bil kapper den av og faren din må legge den ­avkappede hånden i bagasjerommet, og du må sy den på, og alle vil vemmes over arrene.

– Mamma sa alltid at man aldri måtte bade alene, i tilfelle man fikk et illebefinnende, forteller Linn.

– Men da foreldrene mine døde, la jeg meg i bade­karet. Jeg tappet i akkurat passe med vann og la to planker over karet, og så på Netflix. Jeg trodde jo at jeg skulle høre mamma si: «Husk hva jeg sa!» Men det gikk bra.

Linn får øye på søsteren til forleggeren sin ute på gata og spretter opp. To minutter senere er hun tilbake:

– Vi kjenner hverandre fra hytta, skjønner du. Jeg er jo den verste forfatteren, som kjøper hytte på Hvaler, fem meter fra forleggeren min.

Hun forteller om helgene på Hærføl, med utsikt og innlagt vann. Man kan faktisk være der hele året:

– Planen min var å sitte og skrive i uker i strekk. Even lo: «Du klarer jo ikke å være der alene i to dager.» Men jeg drømmer om et liv med langt, flagrende, mørkt hår ved havet.

– Litt som Lisa Aisato? Jeg vært hos henne og gjort ­intervju.

– Ja! Jeg tar fergen fra der Lisa bor når jeg skal på ­hytta. Jeg drømmer om å være som Lisa. Istedenfor har jeg lyst, pistrete hår og klarer tre dager. Men en personlighetstest viste at jeg faktisk høster energi alene. Jeg tror det er fordi jeg vokste opp som enebarn. Jeg får panikk av store familieselskaper. Italienske storfamilier er ingenting for meg.

Lisa Aisato: - Jeg har vært mye fraværende

«Er pappa virkelig død?»

Mamma Ragnhilds tvillingsøster, Astrid, var som en ekstra mor for Linn i oppveksten. Alltid i tospann, og snart hadde de to søstrene egne program på tv. Men så, i løpet av bare tre år mistet Linn begge foreldrene og ­tanten. Først pappa Willy, så tante, og til slutt mamma. Latteren og de gode historiene hadde stilnet i blokka, og tobakksrusket var borte fra duken.

– Mamma fortalte meg at hun og pappa sto opp klokken fem hver dag, for de var så redd for ikke å ha nok tid sammen. Etter at pappa døde, var det så uvirkelig, og mamma spurte meg: «Er pappa virkelig død?»

Da moren gikk bort i 2016, spilte Linn hovedrollen i «Hvem er redd for Virginia Woolf» på Oslo Nye, med forestillinger seks dager i uken. Hun spilte og sørget om hverandre, og mener det ga henne mulighet til å opp­arbeide seg mye styrke. Et slags oljefond til bruk i harde tider. Men hvordan føles det å være øverste slektsledd? Den store greina i treet?

– Jeg tenkte på det da de døde, og husker at jeg fikk helt sjokk da jeg kom på det. Etter det begynte jeg å se på hele verden som familie. Da er man ikke øverst likevel. Jeg har begynt å tenke at en slutt markerer begynnelsen på noe nytt. At 50-årene er begynnelsen på midten av ­livet. Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt likedan om 30- og 40-årene. Som nye begynnelser.

– Da den aldrende – og røslige – Marlon Brando så bilder av seg selv som ung, utbrøt han: «God, I was ­beautiful then.» Kan du kjenne deg igjen i ikke å verd­sette seg selv i ungdommen?

Linn nikker.

– Jeg har aldri vært den peneste. Mer middels. Og det er lettere for oss middels pene, for da er ikke fallet så stort når man blir eldre. Jeg synes synd på dem som må oppleve fallet. Jeg kan kjenne meg igjen i Marlon Brando, men jeg var ikke så pen som ham. Og jeg håper ikke at jeg blir så feit, heller. Så godt er det ikke med pølse!

Ifølge Linn er hennes største glede mennesker. Det har faktisk vært hobbyen hennes hele livet. Og når ungdommer skriver til henne og forteller at livet er tungt, prøver Linn å dele av oljefondet sitt:

– Jeg sier at jeg ikke kan love at det blir lysere. Kanskje blir det mørkere en stund. Men jeg kan sverge på at det er foranderlig. At livet vil endre seg.

Isabel Ødegård: – Hun er et rævholl, men det sier man jo ikke høyt

Fant ikke tonen med Kåre

Da vi ber henne skissere sin egen livskurve, er den uten de høye toppene og lave bunnene. Mer som en jevnt humpete vei, med positivt fortegn. Med unntak av 30-årene, da det humpet som verst:

– Mange sier at jeg har hoppet over 30-årene i ­bøkene mine. Og det er egentlig sant. 30-årene er ­ingen spøk. Da er mange kvinner i startfasen, og man får kanskje barn og skal hente i barnehagen. Det er de årene man løper. Det gjelder å stoppe opp og tenne seg et stearinlys, om du ikke har peis. 30-årene er den vakreste og vanskeligste tiden. Hei, der borte er Kåre!

Linn vinker til kollega Kåre Conradi. Han kommer bort til bordet og etter omfavnelser forteller Linn at hun skal være med i KKs påskenummer.

– Ja, hva skal du snakke om?

– Nei, vi prøver jo å finne kjærlighet, da, ler Linn.

– Ja, det ble jo aldri du og jeg, Linn. Vi fant ­aldri tonen, sier Kåre.

– Nei, vi gjorde vel ikke det. Haha!

- Ein 40-åring som kler og oppfører seg som ein 14-åring. Noko so pinleg?

Isbading mot hetetokter

Etter 30-årene har overgangene stått i kø for Linn. Overgangsalderen også. Siden hetetoktene kom da hun rundet 50, har hun slengt seg mellom isflakene langs norskekysten, og gleder seg til den forestående turneen nordpå med Ine Jansen og «Mens vi venter på no’ godt». Da skal hun bade så langt nord som til Tromsø.

– Egentlig er jeg ikke noen tøffing, men isbading hjalp veldig mot varmen. Det var akkurat som om kroppen regulerte seg selv. Ikke det at jeg skal anbefale det, for det kan sikkert være farlig.

Hun beskriver bussturene med venninner, alle med sekk på ryggen, på vei til å gjøre noe, i lag.

– Det er litt samme følelsen som før, når noen ringte på og spurte: «Skal vi gå på kiosken? Henge sammen?»

Hun ler:

– Men husk at jeg alltid ljuger og overdriver, så det ­høres ut som jeg bader hver dag. Det er nok mer en gang i måneden.

Gråt da sønnen flyttet

Den største overgangen i Linns liv, så langt, var da ­Niels flyttet hjemmefra i 2021. Fram til da hadde hun vasset over pizzakartonger og et berg av sko i størrelse 46 i yttergangen, og stua var full av guttestemmer som skar ut i alle retninger, før de la seg i et dypt og fortrolig leie. En fortrolighet som inspirerte Linn til å skrive «Til ungdommen», som handler om det de unge er opptatt av. Men snart var det ryddig i yttergangen og stille i tv-stua – og sånn sett bør hennes neste bok kanskje hete «Til meg».

– Da Niels flyttet, var det en stor forandring i livet. Man kan ikke hoppe over det. Noe var over, og jeg måtte finne ut hvem jeg var før jeg fikk barn. Da er det om å gjøre å vaske huset, kjøpe blomster og sette i en vase og huske at du har hatt et annet liv. Og for all del ikke overføre mine følelser på ham. Jeg sa til ham før han gikk ut døren: «Ikke tenk på det. Jeg har fire venninner som kommer over, og vi skal drikke vin og kose oss.» Og så snudde jeg meg og gråt.

Linn ser ut av vinduet. Ikke fordi hun ser noen kjente.

– Ikke det at man skal skjule følelser, men det var et viktig øyeblikk. Det fine med at han dro til Danmark, er at jeg ikke hadde kontroll og kunne slappe av. Men i starten var jeg stresset om jeg ringte og ikke fikk tak i ham. Men det er en del av livet. Bak en avslutning ligger det en ­begynnelse. Når man får barn, er det slutt på det gamle livet, men begynnelsen på noe større.

Hun ler:

– Og forresten har han flyttet hjem igjen nå. Det er veldig koselig. Bortsett fra at rotet er tilbake.

«Jenny» (39) har ennå ikke kommet over eksen - over ti år etterpå

Internasjonal boksusksess

Bøkene hennes er utgitt i 12 land, inkludert Norge. Og «Til ungdommen» er kommet i 11 opplag. Selv er Linn vant til en-til-en-kontakt med publikum, og synes det er rart å se bøkene leve sitt eget kontinentale liv:

– Jeg må få øvd litt på engelsken og øke ordforrådet, så jeg kan dra på bokturné i Europa.

I Berlin gikk hun forresten innom en bokhandel og spurte om de hadde «Being young». Nei, sa damen og dro på det. De hadde ikke den.

– Jeg sa at jeg var forfatteren. Da kom hun løpende ­etter meg ut gå gaten og sa at de var utsolgt, og at jeg kunne komme tilbake. Men jeg fant ikke den bokhandelen igjen. Jeg eier jo ikke retningssans.

Se Bruce Willis' rørende reaksjon på bursdagssangen

Arven etter pappa

En mild vårbris blåser forhåpentligvis snart over hovedstaden. Da skal Linn ut på fortauet foran bygården og ta opp arven etter pappa. Spyle og koste gata og kjenne på den samme duften av våt asfalt og se sola glitre i dråpene.

­– Men folk har jo ikke sett meg på tv på en stund og tenker sikkert: «Ja ja, sånn gikk det med henne.» Sist vår måtte jeg ha med meg en venninne som kunne stå ved siden av, så det ikke så så rart ut.

Linn ler, med kraften av sitt eget oljefond i ryggen:

– Nei, jeg har alltid et håp om en ny påske.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no