Sommeren 2018 ble alt annet enn den pleide å være for trebarnsmoren Benedikte, som var på ferie i Spania med sin daværende ektemann Jan Kristian, og deres tre felles barn Fillip, Kasper og Madelen - som på dette tidspunktet var tre, syv og ni år.

Her hadde de feriert sammen i over 14 år, og kost seg i varmen år etter år. Men 19. juli 2018 er en dato som endret alt for trebarnsfamilien. Da druknet treåringen Madelen i bassenget.

Endret alt

Etter en deilig fredagsmorgen på stranden bestemmer familien seg for å dra tilbake til huset for å få litt pause fra solen, og spise lunsj.

- Vi gjør som vi alltid har gjort; låser ytterdøren og verandadøren så barna ikke kan komme seg ut, uten at vi får det med oss. Kasper og Filip satte seg ned for å se på barne-tv, mens Madelen lekte med den nye dukken hun hadde fått, forteller mamma Benedikte til KK i dag.

Mens Benedikte og nå eksmann Jan Kristian lager baguetter på kjøkkenet, får hun plutselig en ekkel følelse i kroppen.

- Og så skjer det vi ikke forstår, og som endrer alt. Jeg vet ikke hva det er som gjør det, men jeg får en ekkel følelse av at noe ikke stemmer. «Hvor er Madelen?», tenker jeg. Jeg går til verandadøren, ser den er låst opp, men lukket igjen.

Benediktes instinkt ber henne først gå ut å sjekke bassenget. Hennes største frykt er tross alt bassenget, men hun ser ikke Madelen noen steder. Hverken rundt bassenget eller i bassenget.

- Litt lettet har jeg to valg: gå inn og lete i stua og på soverommene, eller sjekke baksiden mot porten, der veien er. Min andre frykt er at hun har gått til porten og ut på gaten.

Valget blir dermed enkelt. Benedikte fortsetter å være på uteområdet og går i retning porten.

- I det jeg runder en solseng kommer jeg tettere på bassengkanten. Der, i sidesynet, ser jeg at Madelens ferskenrosa badedrakt ligger på bunnen helt inntil bassengkanten. Det går opp for meg at det er hun som ligger der på bunnen.

Instinktene i kroppen til Benedikte sørger for at hun i løpet av sekunder har hoppet uti bassenget.

- Jeg husker hvor fokusert jeg var på at jeg måtte komme raskt til henne og få henne opp.

Når hun får datteren opp til overflaten, ser hun at Jan Kristian står ved bassengkanten. Han har hørt plasket fra Benediktes hopp, og har skjønt at noe er galt. Han får Madelen opp over kanten og legger henne ned på bakken. Trebarnsfaren starter med hjerte- og lungeredning på den tre år gamle datteren sin.

- Jeg har kommet meg opp fra bassenget og er klissvåt. Jeg ser Madelen ligge der blek og livløs, og skjønner at hun er død.

Benedikte kjenner en klump i magen, som gir henne assosiasjoner til den samme følelsen man kunne få da man var barn og hadde gjort noe galt.

«Er dette dét? Skal jeg ikke ha henne lenger? Skal vi reise hjem uten vår kjære Madelen? Dette skjer ikke, dette skjer ikke oss!» tenker trebarnsmoren Benedikte hysterisk, mens hun ser på at Jan Kristian forsøker å få liv i datteren.

Hun erfarer en form for ut-av-deg-sjæl-opplevelse, hvor hun er i sjokk og ikke klarer å ta helt innover seg hva som har skjedd.

Det går noen sekunder før hun innser at hun må få tak i en ambulanse - og det fort. Morsinstinktene har ført henne inn i et handlingsmodus der alle sekund er dyrbare.

Fikk panikk over at hun ikke kunne forklare hva det var som hadde skjedd

Heldigvis for Benedikte har hennes mor, som eier sommerhuset i Spania sammen med Benediktes bonusfar, vært føre var og hengt opp en lapp på kjøkkenet med det spanske nødnummeret 112. Dette husker plutselig trebarnsmoren.

Benedikte tar opp telefonen og slår det de tre sifrene - som er det internasjonale nødnummeret.

- «Hola et ellet annet» sies det, og får panikk over at jeg ikke kan forklare hva det er som har skjedd. Jeg forsøker meg på engelsk, men damen i den andre enden gir uttrykk for at hun ikke forstår hva jeg sier.

Benedikte settes over til en annen linje.

- Jeg blir så frustrert når jeg på tredje forsøk prøver å fortelle situasjonen, og at selv ordet «drowning» ikke blir forstått. Dette har vi ikke tid til, tenker jeg. Vi taper sekunder her.

Jan Kristian holder fremdeles på med hjerte- og lungeredning, men det er fortsatt ikke tegn til liv.

Benedikte løper ut på gaten, for å forsøke å få hjelp av noen spanske fastboende.

- Da jeg kom ut porten ble jeg litt paff, for jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Husene ser stengte ut, og det ser ikke ut til at noen er hjemme.

I ren panikk begynner Benedikte å skrike.

- Jeg roper så høyt jeg kan: «Help», «por favor», «ambulancia aqui», «rapido».

De få spanske glosene hun kan kommer til nytte.

- Til slutt løper det en spansk nabo ut, samt en tysk nabo. Jeg dytter telefonen i øret på den spanske damen, og hulker på nytt «por favor ambulancia rapido aqui». Både den spanske og den tyske naboen hjelper med å oversette det Benedikte forklarer, til nødsentralen.

Til tross for at Benedikte hver sommer de siste 20 årene har kjørt til sommerhuset i Spania, husker hun ikke adressen til huset. Også dette får hun hjelp med å finne ut av via naboene.

Når hun får beskjed om at ambulansen er på vei, løper hun tilbake til Jan Kristian og Madelen. Hun ligger på ryggen på flisene ved bassengkanten, mens han fortsatt utfører hjerte- og lungeredning på henne. Nå kan Benedikte fokusere hundre prosent på datteren.

- Det er fremdeles ikke liv i henne. Hun er blå og det kommer skum ut av munnen hennes, øynene ruller bakover og til slutt begynner hun å hoste og det kommer vann.

Kretsløpet i treåringens kropp er kommet i gang, og Madelen våkner så smått opp. I det fjerne hører ekteparet sirener. Endelig øyner de et håp om at datteren skal kunne klare seg.

- Madelen er pjusk, redd og medtatt. Hun virker stille og søvnig, og vi jobber med å holde henne våken. I det jeg hører sirene løper jeg inn og finner pass, EU-kort, mobil og lommebok. Jeg må være klar til å hoppe med henne i ambulansen, så vi sparer tid og kommer oss av gårde.

Ikke som man ser på film eller serier

Benedikte står klar ved porten, med Madelen i armene. Trebarnsmoren blir forvirret når det er livredderne fra stranden som kommer.

- Det viser seg at de er nærmest oss, og har fått i oppdrag å sette i gang prosessen før ambulansen er på plass. De har med oksygentank og setter Madelen på den.

Livredderne fra stranden geleider Benedikte og Madelen inn i stuen der de undersøker henne. For Benedikte føles dette en smule merkelig.

Hun har jo sett så mange TV-serier og filmer der man hiver seg inn i ambulansen i det den kommer, og at man reiser direkte til sykehuset. Men hun innser for at det ikke er slik realiteten er.

- Her har vi akkurat klart å få liv i henne og så skal vi sette oss i sofaen? Til å begynne med kom det litt som et sjokk, erkjenner Benedikte i dag.

Da akuttlegens toåring lå livløs i bassenget, glemte han alt han kunne om livredning

Madelen kvikner heldigvis til med oksygen masken på. Hun sitter på fanget til sin far, i sofaen i sommerhuset de har så mange gode minner fra.

Etter flere runder med utfylling av skjemaer og kommunikasjon på diverse språk, kommer endelig ambulansen som skal ta dem med til sykehuset.

- Det føltes som en lettelse, at vi endelig kunne få henne ordentlig undersøkt, og mulighet for mer hjelp dersom det skulle trenges. Jeg visste allerede da at de påfølgende timene er kritiske, og at vi derfor ikke hadde noen flere sekunder å miste.

Fare for sekundær drukning

På sykehuset blir den ferskenrosa badedrakten tatt av, og monitorer festet på den lille kroppen.

- Det er det verste jeg har sett. Hun ble pumpet, og det kom mye vann ut av den bitte lille magen hennes. Jeg fikk så vondt av henne der hun lå og skrek. Det eneste stedet jeg klarte å holde henne, var i en stortå, så jeg ikke skulle være i veien.

En røntgenundersøkelse viser at det er mye vann i lungene til Madelen, og spørsmålet om sekundær drukning oppstår.

- Legene ville vite hvor lenge hun hadde vært under vann og hvor lang tid vi hadde brukt på hjerte- og lungeredning. Og det verste var at jeg ikke kunne svare på det. Jeg visste ikke hvor lenge hun hadde vært under vann, og jeg tok ikke tiden da vi drev med hjerte- og lungeredning. Jeg kunne ikke svare på noe. Jeg kunne bare gjette.

Sekundær drukning: Dette bør alle foreldre vite

Grunnen til at legene ønsket denne spesifikke informasjonen er fordi jo lenger man har gått uten surstoff, jo større er sjansen for skader på hjernen. Legene forklarte også at dersom lungene kollapset var det ingenting de kunne gjøre på sykehuset de nå var ankommet. Da var nærmeste sykehus en halvtime unna.

- Jeg gikk i fullstendig panikk. Det var mer realistisk nå, enn da jeg fant henne i bassenget. Da beskjeden kom så tydelig fra legen om at hun kunne dø, ble sjokket enda større og sterkere. Skulle jeg miste henne igjen? Skulle Madelen dø på sykehuset?

Benedikte bestemte seg for å ringe til forsikringsselskapet.

- Jeg mer eller mindre hulket hysterisk at jeg ikke husket forsikringsnummeret mitt. Jeg forklarte at datteren min hadde druknet, men overlevd, og at vi nå befant oss på et sykehus som ikke kunne redde henne dersom lungene kollapset. Jeg tryglet og ba damen i andre enden om å hjelpe oss med å få oss over til et annen sykehus.

I dag kan ikke Benedikte annet enn å rose sykepleieren på Europeiske Reiseforsikring.

- Rolig og behersket sa hun bare at forsikringsbevis skulle vi finne ut av senere, og at det nå bare handlet om å redde Madelen og å få tak i den informasjonen om sykehuset som hun trengte.

Etter en stund blir det klart at Madelene må overflyttes til et sykehus med barneintensivavdeling.

- Jeg ble både lettet og redd, for da gikk alvoret opp om at jeg nok en gang kunne miste henne. Men samtidig håpet vi at kompetansen ved det nye sykehuset kunne redde henne.

- Jeg følte at jeg hadde sviktet henne

På det nye sykehuset blir Madelen, som nå ikke er våken, trillet inn på intensiven for undersøkelser. Benedikte får ikke lov til å være med inn til datteren, men blir i stedet plassert på et venterom for pårørende.

- Jeg følte at jeg hadde sviktet henne, ettersom jeg ikke var der og fikk trøstet henne og passet på.

Når hun endelig får komme inn til datteren, ligger Madelen i sykesengen koblet til en pustemaskin, med slanger og elektroder festet på kroppen.

- Det eneste jeg kunne gjøre var å holde henne i hånden, stryke henne i håret og fortelle henne at jeg var der. Vi visste enda ikke på dette tidspunktet om hun har fått noen varige mén som følge av surstoffmangel, men var likevel optimistiske da vi følte at vi hadde fått god respons de gangene vi snakket til henne.

Litt etter litt kvikner datteren til, og fire dager etter ulykken som kunne ha endt så tragisk, er prognosene på familiens side.

- Når slanger, pustemaskin og elektroder forsvant, var hun den gode, fine Madelen vi kjente.

I dag, når Benedikte ser ambulanser som kjører forbi, eller er ved sykehus eller gravplasser, klarer hun ikke å la være å tenke på de som kjemper - og som har kjempet.

- De som er i krise, mens vi andre bare vimser rundt i dagliglivet vårt. De som er i slike «stillestående bobler» hvor verden står stille. Du vet ikke når ferden går videre, eller hvor den går, og du kan bare ta tiden du har til hjelp, og håpe på det beste.

- Jeg har kjent på å miste et barn noen minutter, og vet hvor grusomt det er, og unner ingen den følelsen. Jeg har så utrolig vondt av alle de som ikke får barna sine tilbake, og som må leve med sorgen for alltid.

Ønsker at andre småbarnsforeldre skal bli klar over hvor raskt en drukning kan forekomme

I ettertid har Benedikte og Jan Kristian konkludert med at datteren selv må ha åpnet døren ut til bassengområdet.

- Vi oppdaget da vi kom hjem igjen at Madelen hadde skjønt låsen. Vi hadde lenge undret oss over hvordan hadde dette skjedd. Hvordan hadde hun kommet seg ut? Hadde noen av gutten lukket opp uten at vi hadde fått det med oss? Vi stod jo i samme rom som døren er, hvordan kunne vi begge unngå å få med oss at hun gikk ut døren? Men da vi innså at hun hadde observert oss og skjønt låsen, forklarte jo dette hvordan hun kom seg ut.

For Benedikte er det viktig å få frem dette, slik at andre småbarnsforeldre blir klar over hvor fort et barn kan drukne. Etter ulykken rekonstruerte ekteparet hendelseforsløpet før ulykken, for å kartlegge tiden de ikke hadde hatt øyne på datteren.

- Vi kom fram til at det var rundt to minutter. Vi har også siden funnet ut at det tar under 30 sekunder for et barn å drukne. Grunnen til at vi oppdaget henne så raskt etter drukningen gjorde nok at hun overlevde.

Trebarnsmoren ønsker å komme med en advarsel, som hun håper kan være til hjelp for andre foreldre.

- Det tar så utrolig kort tid for et barn å drukne. Statistikken viser at de fleste drukninger av små barn under fem år skjer når det ikke er bassengtid. Derfor går min advarsel til alle småbarnsforeldre, som har basseng eller vann i nærheten, om at man må passe godt på også når man er er inne med barna, og sørge for at barna ikke kan nå vann eller basseng fra innsiden.

Historien bak Stonewall-opprøret

- Det ga oss en falsk trygghet å låse dørene

Benedikte og eksmannen har alltid vært påpasselig med å ha oversikt over barna, men til tross for at datteren ikke var uten tilsyn i mer enn to minutter, inntraff altså ulykken.

- Det ga oss en falsk trygghet det å låse dørene. Madelen hadde blitt ett år eldre enn året før, og skjønt låsen. Hadde vi visst dette, hadde vi fotfulgt henne inne, og kanskje satt opp andre sperringer til uteområdet. Igjen, derfor er det ekstremt viktig at folk blir klar over hvor raskt en slik ulykke kan skje, gjentar trebarnsmoren.

- Hvordan er det for deg nå, når Madelen er i nærheten av basseng og vann?

- Jeg har det fint med å være i svømmehall eller basseng i dag, der overvåker en barna og har full kontroll over dem. Det jeg derimot sliter med er å være inne, når jeg vet at det er basseng eller vann i nærheten. Da har jeg ikke kontrollen over vannet og barna.

I hagen har Benedikte bare anskaffet seg et lite plaskebasseng som rekker Madelen til knærne, noe større tør hun ikke ha før datteren er gammel nok og kan svømme.

- Da ville jeg aldri ha klart å slappet av hjemme i mitt eget hus, eller sovet på natten.

I sommer måtte Benedikte tømme plaskebassenget, da barna skulle overnatte ute i lekehytta.

- Jeg var redd Madelen skulle våkne og gå inn til oss, og kanskje snuble i det og drukne, og at jeg ikke hadde hørt det. Jeg må også sjekke bassenger jevnlig hvis vi er hos andre som har det, selv om jeg vet at barna ikke er i nærheten av det. Jeg må bare sjekke at ingen ligger på bunn eller har kommet seg forbi meg.

På stranden og ved større vann må Benedikte til enhver tid ha kontroll, og datteren Madelen må ha armeringer på, selv helt inne ved grunna.

- Jeg føler likevel at jeg har klart å få tilbake mye av roen rundt vann, og jobber med meg selv for å prøve å nyte slike dager.

Men Benedikte ønsker at datteren skal få lov til å gjøre som alle andre barn, og være alene på rommet om hun ønsker det, og kjenne på sin egen frihet og selvstendighet.

- I starten hadde jeg panikk i noen sekunder hvis jeg ikke så henne, selv hjemme i Norge. Jeg var redd for at hun skulle dø av alt. At det skulle falle et skap på henne, at hun skulle kveles av en snor, falle ned trappa eller sette noe i halsen av leker.

- Plutselig var han der, mannen jeg hadde ventet på. Så hvorfor ble jeg ikke forelska?

Sliter med dårlig samvittighet

Ifølge mamma Benedikte har heldigvis Madelen kommet seg gjennom opplevelsen uten varige mén.

- Hun er heldigvis ikke preget på noe vis. Det første hun ville da vi kom hjem fra sykehuset, var å bade i det samme bassenget hun hadde druknet i. Hun har kommet fra det hundre prosent uten hverken fysiske eller psykiske skader, og det er vi veldig takknemlig for.

- Husker hun selv noe fra hendelsen?

- Hun har fortalt at hun skulle fylle en bøtte med vann. Den ble nok for tung, og sørget for at hun falt uti vannet. Hun sier hun ropte etter oss, men vi hørte henne ikke. Hun har ropt under vann, og derfor svelget hun så mye vann og fått så mye vann i lungene.

Til tross for at alt er bra med datteren i dag, sliter Benedikte med dårlig samvittighet over at hun ikke fikk med seg datterens ulykke.

- Det er bare helt jævlig å tenke på at hun har kjempet for livet der under vann, og ropt på meg, og så var jeg ikke der. Det kan jeg nok aldri tilgi meg selv for. Det er den viktigste oppgaven du har som mor; passe på og være der for barna dine, og så svikter du.

Etter ulykken, mens de fremdeles var på familieferien i Spania, ringte Benedikte og Jan Kristian til BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) for å få råd om hvordan de skulle debrife Madelens storebrødre og de andre barna i omgangskretsen etter ulykken.

- Hvilken tegn vi skulle se etter om de hadde blitt traumatisert av ulykken. Vi kontaktet skolen, SFO og barnehage før oppstart, og informerte om ulykken og hvilken tegn de skulle se etter med tanke på om dette ville påvirke dem inn i oppstarten og utover høsten.

Men konklusjonen for Benedikte er den at barna har tatt det utrolig bra.

- Siden utfallet gikk så bra, tror jeg det ikke ble så dramatisk for dem, som det kanskje ble for oss som er voksne, og som forstår mer av alvoret, mener Benedikte.

Og selv om eksmannen «i kampens hete» måtte agere på en annen måte enn standard A4-prosedyren rundt hjerte- og lungeredningen, er det likevel viktig for dem å få frem at noen form for HLR-redning er bedre enn ingenting. Og at dersom man har basisferdighetene i bunnen, så er man bedre rustet til å håndtere situasjonen dersom den skulle oppstå.

- Han gjorde en kjempeinnsats, selv om det ikke gikk etter boken, og takket være hans innsats lever hun i dag. Vi har begge tatt HLR-kurs i forbindelse med utdanning og våre jobber som fysioterapeuter, men det var lenge siden kunnskapen var frisket opp, heldigvis var det nok til å redde henne. Det viktigste er å gjøre noe, enn ingenting, sier trebarnsmoren, som også oppfordrer sterkt til å ta HLR-kurs.

Dette er historien om Emil og Silje, som nesten ble kjærester

Feirer «livets dag» hver 19. juli

Hver 19. juli, som er dagen etter storebror Kaspers fødselsdag, feirer familien det de kaller «livets dag» - den dagen i 2018 som lille Madelen ble født på ny. Hun er egentlig født 6. mai.

- Denne markeringen symboliserer alle de bonusårene vi har fått ekstra med henne. Vi er så takknemlig for at det ikke er en dag vi skal minnes et tap, sorg og antall år uten henne. Hun vet selv at feiringen er fordi hun overlevde drukningen.

Dagen blir feiret med kjernefamilien, en liten gave og med kake på senga. Benedikte er også evig takknemlig for at eldstesønnens bursdag dagen i forveien, ikke blir forbundet med sorg.

- Jeg er også glad for at utfallet gikk så bra, hvis ikke ville Kaspers bursdag alltid vært dagen før en dag man forbinder med sorg og tap. Det hadde vært totalt ødeleggende for noe så viktig som et barns bursdag. Nå er heldigvis 18. og 19. juli bare gode og glade dager i familien vår!