MARNA HAUGEN: Marna er en av Norges mest populære bloggere. I juni fikk hun beskjed om at hun hadde livmorhalskreft. FOTO: Astrid Waller
MARNA HAUGEN: Marna er en av Norges mest populære bloggere. I juni fikk hun beskjed om at hun hadde livmorhalskreft. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Marna Haugen:

- Jeg skal jo bli frisk av dette

«Livmorhalskreft.» Det var den brutale beskjeden Marna Haugen fikk i juni. Nå konsentrerer hun seg om å spare på kreftene og er overbevist om at 40-årene vil bli bra.

Nå som jeg er syk, har legene sagt at jeg må ta det med ro. Marna Haugen Burøe stabler beina under kafébordet. 38 år gammel kan hun etter utseendet å bedømme fortsatt «naile» en catwalk og en fotoshoot. Men der hun i modelldagene for 20 år siden vant missekåringer og svarte på spørsmål om krig og fred og sånn i kampen om vinnertiaraen, utkjemper Marna i dag en helt annen strid.

Ikke at det ikke har rent vann der imellom. Hun har jobbet som negledesigner med egen salong, driver nettbutikk og er en av Norges mest leste bloggere, som «Komikerfrue». Men alt det betyr mindre nå. Faktisk tror hun ikke at hun ville greid å konsentrere seg om å lakke en eneste negl for tiden.

– Det er forventet at jeg kommer til å få fatigue. De fleste med kreft får tretthetssyndrom, men om man sparer på energien, kommer man seg fortere tilbake etterpå.

Hun dytter innpå med gulrotkake, som etter hennes syn har den perfekte fordelingen av kake og smørkrem.

Jeg er en naturlig trøstespiser og spiser alt jeg har lyst på for tiden. Legene fraråder veldig at jeg går ned i vekt, for det tapper meg for energi.

– Da legen sa at det var ondartet svulst, greide jeg ikke å relatere til det

Det var i juni at Marna fikk beskjeden. Hun hadde kjent på seg at noe var galt. Egentlig skulle hun vært på gynekologisk undersøkelse for to år siden, men det ble ikke sånn. Da hun gikk inn på legens kontor, visste hun ikke at det skulle bli starten på måneder på sofaen med utmattelse, ukentlig cellegift og daglig stråling av underlivet.

– Da legen sa at det var ondartet svulst, greide jeg ikke å relatere til det. Det var liksom ikke sånn jeg så meg, sier Marna.

Men det var sånn CT-skanneren så henne. Og MR-maskinen, og de fleste andre måleinstrumenter som kunne sådd tvil.

Jeg fikk beskjed om at det ikke holdt å operer bort livmoren, men måtte stråle og få cellegift. Jeg var forberedt på å få vite at det ble operasjon, men så fikk jeg en helt annen beskjed.

Marna rister på hodet.

– Da gikk jeg bare ut.

PÅ COVER: Marna Haugen er på coveret av KK nummer 19 som er i salg fra fredag 20. september.
PÅ COVER: Marna Haugen er på coveret av KK nummer 19 som er i salg fra fredag 20. september. Vis mer

Tilbake hos legen satt Ørjan, mannen hennes gjennom 15 år. Selv var Marna på do.

– Ørjan er gammel Røde Kors-mann og gikk rett i beredskapsmodus. Jeg er mer en som ikke liker å snakke. Jeg sto der på et HC-dass med buksa nede på knærne og greide ikke å kle på meg. Du opplever plutselig at det er noe som truer livet ditt. Men legene har lovet meg at jeg skal bli frisk. Om ikke hadde jeg ikke gått ut med dette.

Hun kommer rett fra stråling på Radiumhospitalet. Bedyrer at hun har det bra akkurat nå. Hun har gjerne det de to siste dagene før ny cellegiftkur. Da passer hun på å gjøre alt hun ellers ikke har krefter til. Som å følge yngstesønnen til barnehagen. Morgendagens cellegift er forresten avlyst, har hun nettopp fått vite. Sannsynligvis har hun hatt sin siste kur. Ikke fordi hun er frisk:

– Jeg fikk tinnitus av det. Det er en bivirkning som kan bli permanent, så da tok de meg av cellegift, etter å ha fullført fire av fem kurer.

«Hei, hei. Hvordan går det?» sier Marna til de kjente fjesene på Radiumhospitalet, før hun rutinert klatrer opp og legger seg på bordet.

Ørjan kjører meg til sykehuset hver dag. Det er fire mil hver vei. Jeg er så drittlei, sier Marna og ler.

Marna mener at det å bli syk, 
 har forandret perspektivet. 
 Og ikke bare til det bedre: – Ting jeg syntes var morsomt før, irriterer meg nå. Når jeg er syk, blir jeg sur på folk som sitter og ler. Til vanlig er jeg jo positiv og blir inspirert av andres glede og av at de lykkes, sier hun. FOTO: Astrid Waller
Marna mener at det å bli syk, har forandret perspektivet. Og ikke bare til det bedre: – Ting jeg syntes var morsomt før, irriterer meg nå. Når jeg er syk, blir jeg sur på folk som sitter og ler. Til vanlig er jeg jo positiv og blir inspirert av andres glede og av at de lykkes, sier hun. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Barna skjønner mye mer enn man tror

Sønnene Theodor (11) og Dexter (4) er ofte med. Legene forklarer guttene at det ikke er sykdommen som gjør mamma dårlig, men medisinene som skal gjøre henne frisk

– Sykehuset er veldig opptatt av åpenhet. Barna skjønner mye mer enn man tror. Guttene får is, og de ser at det jeg gjør, ikke er farlig. At jeg ikke har det vondt. Barna skjønner at det ikke er deres skyld, og de har fått flere bøker som forklarer cellegift og stråling.

Hun smiler:

I det øyeblikket Theodor og Dexter ble med på sykehuset, ble alt så mye bedre. Selve strålingen er over på fem minutter.

Hun tegner i luften et slags regnbueformet skjold som sveiper over hoftene.

– Jeg blir strålet i hele bekkenet for å utelukke spredning. Men det gjør meg jo helt solbrent inni. Både livmor og eggstokker blir toastet.

Hun klemmer fingertuppene sammen:

– Strålingen gjør at livmoren mister sin funksjon og blir deformert. Eggstokkene tåler lite stråling og ble ødelagt allerede etter de første ytre strålingene, og dermed blir man steril og kommer i overgangsalderen. Men det er jo for tidlig å komme i overgangsalderen i min alder, så nå blir det hormontabletter til jeg fyller 50.

Hun mener at det er liten pris å betale, i det store bildet:

– Men du gjør deg jo dine tanker om at du skal våkne opp og være ufruktbar.

Hun forteller om den positive responsen fra bloggleserne. At mange åpenbart går med de samme tankene.

– Mine gamle blogginnlegg er kommet til nytte for andre igjen. Man må bare ta det som kommer. Klart jeg har emosjonelle øyeblikk der jeg bare må ta det minutt for minutt. Nå skal jeg snart i gang med stråling innenfra.

Hun forklarer spinalbedøvelsen og instrumentene som skal gjøre jobben fra innsiden:

– Legene prøver å skåne tarmene mine. Du vil jo helst ikke gå med utlagt tarm om du kan slippe.

Ble sammen med han som lå i tangetruse på bilpanseret

Det var fire grader og nærmest vindstille da Marna Haugen ble født i Ørsta den 20. mars 1981. Kanskje drev en svak eim av sau, hest og høns fra hjemgården inn vinduet til mor som nettopp hadde født sin første datter på Volda sykehus.

– Mamma er lærer, kunstner og veldig kreativ. Pappa er bonde og hardtarbeidende. Jeg har nok arvet litt av dem begge, sier Marna.

Hun var aldri hestejente, selv om familien drev med oppdrett av fullblodshester. Faktisk kunne hun aldri tenkt seg å overta gården. I stedet valgte hun negledesign-utdannelse, før hun halte i land et par missetitler samtidig som hun jobbet som servitør på puben «Jakob Aall» på Majorstua. Fra Marna kom til Oslo som 22-åring, hvor lang tid tok det før hun møtte ham hun skulle gifte seg med?

– Nei, det var med en gang, sier Marna og ser ut som om hun lurer på hvor årene ble av.

– Ørjan var jo en hotshot som sprang halvnaken rundt i byen og spilte Judas. Da jeg fortalte mamma at jeg var blitt sammen med ham fra tv som lå i tangatrusa på bilpanseret, sa hun: «Å ja, det er han.»

Kan man brekke ryggraden av å føde? Marna var overbevist om at det var det som var i ferd med å skje da hun etter tre døgn med veer endelig fikk Theodor lagt på brystet. Ikke det at hun er ei pyse. Langt ifra. Det var bare det at fødselen gjorde så ubegripelig vondt. På spørsmål om hvordan hun er som mor, sier Marna:

– Jeg tror nok at jeg sydde puter under armene på førstemann. Jeg ble litt eiesyk og lot ikke andre slippe til.

Da nummer to kom seks år senere, bestemte hun seg for å gjøre det på en annen måte:

– Dexter er som snytt ut av nesa på faren. En kunstner med følelser på yttersiden. Vi snakker mye om følelser og er veldig åpne. Og aksept er viktig. Som da Dexter gikk rundt i Elsa-kjole jeg vet ikke hvor lenge.

Reaksjonen lot ikke vente på seg da hun la ut bilde av sønnen i frostblå volanger. Tenk å la gutten gå i jenteklær! Andre roste henne for å la sønnen bestemme selv.

– Ørjan og jeg er helt samstemte på det. Hvem er vi til å dømme hvem de er? Barna må få finne ut av greiene sine selv, sier Marna.

Ørjan er komiker, kjent fra tv og scene. Selv mener Marna hennes egne tekster også heller i retning komikk. Det hender de hjelper hverandre med tekstene. Hun synes Ørjan er god på sluttpoenger:

– Men jeg hadde aldri orket å jobbe med Ørjan. Han skal ha premiere på nytt show en uke etter at behandlingene min er over. Nå er det mye som skal skrives om på, og jeg gleder meg til han er ute av huset.

Hun hever pannen:

– Han prøvde å utsette premieren på grunn av behandlingene mine, men jeg sa bare: «Nei, nei, nei. Har du kreft, kanskje? Det har du ikke, så bare kom deg ut!»

Det var i 2012 at Marna sto med graviditetstesten i hånden og trodde hun ventet sitt andre barn. Blå strek betyr forhøyet HCG, det sikreste tegnet. Men Marna var ikke gravid. Diagnosen var blæremola, en cyste i livmoren. Etter fire måneder med cellegift var hun endelig frisk. Men nå, i 2019, at kreften skulle ramme igjen? Hva er oddsene?

– Nei, nå har jeg vel fått kvota mi, føler jeg, sier Marna.

– Men samtidig, man vet jo aldri. Første gang kunne man se på HCG-en at jeg var frisk. Det jeg har nå, er en ondartet kreftsvulst. Dette er noe helt annet. Jeg går på en helt annen cellegift. Men jeg kjenner igjen trettheten. Jeg føler meg helt shaky innvendig og er trett ut i fingerspissene.

Svigermor har flyttet inn. Passer barna, og har til og med lært seg å kjøre Marnas elbil. Akkurat det satt langt inne. Men hvordan reagerte mannen hennes da hun ble syk for andre gang? Marna sukker. Litt oppgitt:

– Ørjan er jo en organisator. Han styrer og ordner og passer på legetimene mine. Noen gang er jeg litt for mye pasient.

– Det er jo for tidlig å komme i overgangsalderen i min alder, så nå blir det hormontabletter til jeg fyller 50, sier Marna. FOTO: Astrid Waller
– Det er jo for tidlig å komme i overgangsalderen i min alder, så nå blir det hormontabletter til jeg fyller 50, sier Marna. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Selv har hun lett for å tro at hun er superwoman. At hun orker mer enn hun faktisk gjør. Hun forteller om premieren på «Lion King». Ville så gjerne oppleve noe annet enn de daglige fire milene til og fra Radiumhospitalet. På med penkjolen og sminke.

– Jeg betalte en høy pris. Jeg burde ikke gått. Det kjente jeg etterpå, sier Marna.

– Men det var kanskje verdt det, for ungene sin del?

– Ja, nei, barna var ikke med, sier hun og ler.

– Jeg gikk alene.

- Jeg er ikke naiv når det kommer til helsen min

Da legen skulle skrive sykmeldingen, kalte han henne blogger. Selv omtaler hun seg som gründer. Med to ansatte. Hun antar at hun bruker 2–3 timer hver dag på bloggen, selv om tankene går 24 timer i døgnet og det administrative tar tid. I tillegg driver hun nettbutikken. Men det er bloggen hun har inntektene fra. På spørsmål om hvordan det er å blogge i en tid da bransjen har gått fra lukrativ business, til mer svekket anseelse, svarer Marna:

– Jeg har fremdeles mine blogglesere, og de er veldig dediserte. Men teknologien endrer seg hele tiden, og det gjør også folks brukervaner. Jeg har mange flere som får «fixen sin» via snapchat og Instagram, enn på blogg. Som «influenser» lider jeg ingen nød, men likevel mener jeg at det gjelder ikke å «quit your day job». Der er det mange bloggere som har brent seg.

Hun bedyrer at hun elsker langlesningsformatet som blogg åpner for. Likevel, noen roman har hun ikke planer om:

– Det er det der med familie, at du ikke skal tråkke noen på tærne. Det er mye folk ikke vet om meg, men om jeg skal skrive en roman, må jeg nok gå i et par begravelser først. Haha.

Hun mener skrivingen har vært til hjelp etter at hun ble syk. At det er lettere å skrive enn å snakke med familie og venner.

– Jeg ser deres redsel, det jeg påfører dem om jeg forteller hvordan jeg har det. De trodde jo at jeg ikke klarte å snakke om hva jeg føler. Jeg måtte ta det opp og fortelle dem hvordan jeg takler ting inni meg, selv om det ser ut som at jeg har det helt fint. Jeg er ikke naiv når det kommer til helsen min og faren for ikke å få oppleve å se mine egne barn vokse opp.

Hun innrømmer at det er tøft å stå i sykdommen, og mener at man bare må ta en ting om gangen.

– Men det er uvant å rette blikket innover mot meg selv. Jeg er så vant til å rette det utover, mot andre. Det handler om å gjøre det beste ut av det. Ok, så går jeg gjennom det jeg gjør nå, men på den andre siden er det en mulighet til å knytte bånd med familien.

Hun nikker.

– Du ser hvem som er vennene dine. Du lærer deg å prioritere. Jeg har møtt veggen to ganger før og blitt fysisk syk, men likevel har jeg bare jobbet. Kanskje dette kan lære meg ikke å ta på meg for mye?

Hun mener at livet former deg som menneske og lærer deg mye om deg selv:

Det er klart at motstand styrker båndene. Ørjan er min beste venn. Det har han vært i alle år. Det spiller ingen rolle. Vi kjenner hverandre så godt. Og det er jo ingen som surfer gjennom livet uten motstand.

For en som ikke er glad i å snakke, hvordan forteller man barna sine at man er alvorlig syk? Hvordan sier man at mamma har fått kreft?

– Det var veldig tøft, sier Marna og blir blank i øynene.

– Jeg satte meg ned med dem og sa: «Jeg har fått kreft og må få behandling, men jeg blir frisk igjen!» Jeg var gjennom det på et øyeblikk. Ørjan bare så på meg og sa: «Du kunne kanskje snakket litt mer om det?» Hun ler, før hun lar blikket vandre et øyeblikk.

Utdyper at sofaliggingen gir henne dårlig samvittighet.

Følelsen av ikke å være tilstrekkelig for barna er tung. Men jeg lufter det veldig mye med guttene for å være sikker på at det ikke er noe de går og bærer på.

– Har du vært redd for ikke å komme deg gjennom det?

Hun drar på det:

– Umiddelbart så blir du redd. Og jeg har hatt mine øyeblikk der jeg har holdt rundt barna og tårene bare triller. Jeg skal jo bli frisk av dette, men jeg venter med å slippe jubelen løs til jeg har fått beskjeden i november.

Marna tror sykdommen har bidratt 
 til å styrke båndene i familien. – Pappa fikk et illebefinnende i sommer og måtte hentes i ambulanse. Han er ute nå, men vi satt der på hvert vårt sykehus og ringte hverandre. Vi liker ikke å snakke om følelser noen av oss, men nå sier vi ting som «Jeg er glad i deg», og det gjør faktisk kjempegodt. FOTO: Astrid Waller
Marna tror sykdommen har bidratt til å styrke båndene i familien. – Pappa fikk et illebefinnende i sommer og måtte hentes i ambulanse. Han er ute nå, men vi satt der på hvert vårt sykehus og ringte hverandre. Vi liker ikke å snakke om følelser noen av oss, men nå sier vi ting som «Jeg er glad i deg», og det gjør faktisk kjempegodt. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg tror førtiårene kommer til å bli bra. I hvert fall om jeg slipper å få mer kreft

Ørjan og Theodor kommer bortom kafeen. I røde, matchende joggesko. Theodor legger armene om mamma. Marna forklarer at vi sitter og snakker om kreften. At den snart er borte, akkurat som et blåmerke som blekner. Theodor nikker. De voksne snakker litt om sommeren, som har vært «den kjedeligste noensinne for barna».

– Vi har jo frarøvet barna en ferie, sier Ørjan og snur seg mot Marna.

– Når du er frisk, synes jeg at vi skal feire det med en hel måneds ferie. Jeg har spillefri mellom 15. desember og 15. januar. Det hadde passet veldig bra for meg. Vi kan dra til Maldivene.

– Maldivene? Det er nok med en tur til Granka, sier Marna.

Hun lyser opp:

– Jeg blir jo tante til jul. Lillesøsteren min skal ha sin første baby, og jeg har tenkt å være der når hun føder. Så da vet du det.

Med gutta vel av gårde forteller Marna om kjærligheten fra sønnene. Ikke det at de akkurat overlesser henne med kort om hvor glad de er i henne. Men de skjønner det viktigste. At mamma ikke ligger på sofaen fordi hun er lat. At hun må det, for at blåmerket skal bli borte.

Det var så koselig her om dagen. Begge kom opp i sofaen og kranglet om hvem som skulle ligge inntil meg. Jeg koste meg skikkelig. Jeg tenker: Ok, så kan jeg ikke få flere barn, men herregud, jeg har jo to kjempefine.

Hun smiler.

– Og jeg blir jo eldre selv. Å være 40 år og nybakt mamma …

Hun rister på hodet.

– Nei, da vil jeg heller ha førtiårene for meg selv. Jeg tror førtiårene kommer til å bli bra. I hvert fall om jeg slipper å få mer kreft.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: