ANDREA VOLL VOLDUM: Wenche Voll er en enorm støtte for datteren Andrea. Wenche forteller til KK at hun ikke var klar over hvor lang tid det ville ta å bearbeide en slik hendelse. Foto: Astrid Waller
ANDREA VOLL VOLDUM: Wenche Voll er en enorm støtte for datteren Andrea. Wenche forteller til KK at hun ikke var klar over hvor lang tid det ville ta å bearbeide en slik hendelse. Foto: Astrid Waller
Andrea Voll Voldum:

- Jeg skjønte at noe forferdelig var skjedd

Andrea Voll Voldums mor åpner opp om tiden etter den skjebnesvangre natten i Hemsedal.

Se for deg at du har sendt av gårde din snart 19 år gamle datter ut på livet. Deler av familien befinner seg på et lite tettsted - et sted hvor barna er vokst opp og dere har feiret høytider som jul, nyttår og påske flere år på rad. Du føler du kjenner stedet godt, og har ingen betenkeligheter med å la datteren din få lov til å teste ut utelivet. Hun er jo tross alt myndig, og alltid så ansvarsfull.

Du legger deg i den tro om at datteren din straks er hjemme. Hun har jo akkurat gitt lyd fra seg om at hun snart vender snuten hjemover. Du sovner, men kanskje med litt lettere sovehjerte enn du ellers pleier å ha.

En ny dag er på vei. Det er ikke utenkelig at det første vårlyset har tittet frem. Det er tross alt slutten av mars, og ikke lenge før våren melder sin ankomst. Klokken er 05.35, og plutselig tikker det inn en SMS fra datteren din - som du tror ligger trygt i sengen sin.

Andrea: Mamma
Andrea: Ikkje ring
Andrea: Send meld okei
Sekunder etterpå kom svaret: Henn e du?
Andrea: I sentrum en plass. Dopa
Moren: Klarar du å komme deg ut der i frå? Er det folk som er ustabile der?
Andrea: Nei, ikkje enda
Andrea: Snart
Andrea:
Ringe når eg e ute

Moren: Har det skjedd deg nokke, sia du ikkje kan ringe?
Andrea: Eg tørr ikkje
Andrea: Ringe deg når eg e ute så går eg heim bakveien
Moren: Eg har stått opp og kan køyre å hente deg
Moren: Går ut til bilen no, klarar du å komme deg ut?
Moren: Andrea
Andrea: No e eg ute
Andrea: Ring
Andrea: Shell

(Første del av SMS-korrespondansen er hentet fra boken «En sånn Jente» (2017) skrevet av Monica Flatabø, utgitt på Vigmostad og Bjørke Forlag. Siste del er gjengitt med tillatelse fra Andrea og mor) PS! Se boktraileren med Andrea Voll Voldum lengre ned i saken.

Slik startet altså søndag 23. mars 2014 for Wenche Voll. Hun og døtrene Andrea og Emilie, og Emilies venninne, har tilbrakt en helg i Hemsedal for å stå på ski, hvor de i en årrekke har eid en fritidsleilighet. Men fra denne dagen av skulle fristedet aldri bli det samme for familien igjen.

Wenche får vite at datteren har kommet seg i sikkerhet og befinner seg på den lokale bensinstasjonen. Stort mer vet hun ikke.

- Da var klokken 06.52 og ventetiden var ubeskrivelig lang før jeg fikk se henne. Hun sa ingenting der og da, men jeg prøvde å finne ut av hvor hun hadde vært på naschspiel. Da ble hun livredd og begynte å gråte. Jeg tenkte at jeg skulle la det ligge der og da, for jeg skjønte at noe forferdelig hadde skjedd henne. Hun var redd og så svært medtatt ut, og jeg så hun sto vondt med beina. Jeg fikk etter hvert et hint fordi hun var klissete på halsen. Jeg skjønte at hun hadde vært i fangenskap, sier Wenche til KK.

Hun forklarer videre at hun var i en form for sjokktilstand hun også. Wenche tok kontakt med politiet, som kom til Hemsedal-leiligheten for å snakke med Andrea. Den første samtalen ble gjort mens Andrea satt livredd i badstuen, og den ene av politibetjentene satt på toalettlokket. Andrea ville nemlig ikke at politibetjenten skulle se henne.

- Da Andrea ville kaste klærne sine, skjønte jeg det. Så spurte jeg om det var noen som hadde gjort henne noe, og da tok hun seg til underlivet og sa «tre stykker». Hvordan jeg klarte å håndtere det har jeg ikke noe godt svar på. Jeg var alene og jeg måtte handle. Jeg tror jeg bare gikk ut av kroppen min. Andrea har senere beskrevet ansiktsuttrykket mitt som knust da hun sa det, sier Wenche stille.

- Alle håper jo at det skal gå fort over

Det er nå gått over tre år siden hendelsen. Men hvordan kommer man seg egentlig over en slik opplevelse? Og - kan ting i det hele tatt bli som før? Vi tok en prat med Andrea og Wenche for å høre hvordan det går med mor og datter nå.

- Du sa jo til meg noen dager etterpå at «om tre måneder, Andrea, da kommer du til å føle deg bedre». Da det hadde gått tre måneder satt jo jeg og ventet. Nå kommer det snart til å bli bedre, tenkte jeg. Men det skjedde jo ikke, sier Andrea og ser på moren.

Wenche, som tidligere har jobbet innen barnevernet i mange år, innrømmer at hun der og da ikke forsto hvordan tidsperspektivet fungerer i praksis når man opplever en slik type hendelse i nære relasjoner.

MOR OG DATTER: KK.no møtte Andrea Voll Voldum og mamma Wenche Voll for å snakke om livet etter Hemsedal-hendelsen. Foto: Astrid Waller
MOR OG DATTER: KK.no møtte Andrea Voll Voldum og mamma Wenche Voll for å snakke om livet etter Hemsedal-hendelsen. Foto: Astrid Waller Vis mer

- Det var sånn jeg hadde lært det i teorien, men nå opplevde jeg det på nært hold og så at det faktisk ikke er sånn det egentlig fungerer. Det tar mange år, og dét er også vanskelig å ta inn og å akseptere. Alle håper jo at det skal gå fort over, sier Wenche.

Men når du er blitt tilbudt dop og seksuelt utnyttet av tre menn i en campingvogn er det vel relativt optimistisk å tro at tre måneder er det som skal til for at ting skal bli som før.

- Det er mye arbeid som står igjen. Jeg har nå et lengre tidsperspektiv på det enn jeg hadde i starten. Det er jo nesten flaut å si at jeg har jobbet i barnevernet i så lang tid, og så skjønte jeg ikke i starten hvor lang tid sånne hendelser faktisk tar å bearbeide. Men når man får oppleve dette helt inn på kroppen, får man en helt annen erfaring med det enn å lese det i en bok, forklarer Wenche.

- Hun så ut som en jente «som ikke hadde noe kontakt med livet»

Den morgenen politiet kom på døren til Andrea var tilstanden hennes så dårlig at hun ikke var istand til å ta stilling til om hun ville anmelde de tre mennene, henholdsvis to nordmenn og en svenske på 27 og 31 år da hendelsen skjedde, som hun har tilbrakt én kveld med i hele sitt liv. Hun var jo tross alt frivillig med på naschspiel på «Harryhytta» i Hemsedal og tok frivillig imot en MDMA-pille - i den tro om at det ikke var noe farlig. Det var jo det de tre mennene hadde sagt. At pillen ikke var farlig. Andrea forklarer at hun opplevde det som et psykisk press.

Men hun hadde ikke samtykket til å bli båret som en potetsekk inn og ut av en taxi - som taxisjåføren beskrev i retten så ut som en jente «som ikke hadde noe kontakt med livet» - og siden bli plassert i en campingvogn med tre fremmede menn. Her hadde de tre mennene sex med den unge jenta. I tillegg ble det tatt flere grove bilder av Andrea med mennenes mobiltelefoner, som Andrea i ettertid selv har sagt at hun ikke var klar over at ble tatt.

Disse bildene ble siden en del av bevisstillingen under rettssakene. Politiet anmeldte saken på vegne av Andrea. Hallingdal tingrett slo fast at Andrea ble dopet og voldtatt av de tre mennene, og de fikk en straff på seks års fengsel. Mennene anket saken, og etter to ankerunder i Borgarting lagmannsrett ble de tre til slutt frikjent da tre av legdommerne (vanlige «folk i gata») mente det ikke var tilstrekkelig med bevis for å dømme dem for voldtekt, skriver Dagbladet. At det altså ikke fantes hundre prosent bevis på at hun faktisk hadde motsatt seg å ha sex med de tre mennene. Andrea sier til KK at hun reagerer sterkt på at begrepet «sex» blir brukt i rettssakene og i dommene, da hun mener at et overgrep aldri kan sammenlignes med sex.

Da frikjennelsen kom hadde det gått to år og fire måneder siden hendelsen. Foreløpig var Andrea Voll Voldum et ukjent navn. Men det skulle endre seg 2. august 2016. Da valgte nemlig Andrea å offentliggjøre navnene på de tre frikjente i et innlegg på sin private Facebook-profil, og dette innlegget skulle raskt spre seg som ild i tørt gress over hele Norges land. Hun fikk både ris og ros for å navngi de frikjente, men Andrea holder fast på at det var en riktig avgjørelse. Hun vil skåne andre jenter som kan støte på de tre mennene som hun anser som farlige. To av dem var for øvrig småbarnsfedre da hendelsen fant sted.

«For at andre ikkje skal oppleva det marerittet og den torturbehandlingen eg var utsett for av desse, velge eg å gå ut med navn», skriver Andrea i Facebook-innlegget.

«Mellom linjene leser jeg: Du er voldtatt, men ikke voldtatt nok» Andrea Voll Voldum

Til tross for at de ble frikjent i straffesaken er de blitt dømt til å betale Andrea en totalsum på 300 000 kroner i erstatning. Innbetalingen hadde forfall i mars i år, men per i dag har ikke Andrea fått det hun har krav på.

- Jeg tenker ikke så mye på det for min egen del, men siden de er dømt til å betale så vil jeg ha pengene. De er dømt til å betale for den skaden de har påført meg. Det er veldig merkelig; skyldig, men ikke skyldig. Mellom linjene leser jeg: «du er voldtatt, men ikke voldtatt nok», sier Andrea fortvilet.

- Jeg vil ikke definere meg selv som et offer

I dokumentarboken «En sånn jente», som tar for seg den grove voldtektskulturen i Norge, forteller Andrea at hun ikke ønsker å bli sett på som et offer resten av livet.

- Føler du at «alle» vet hvem du er?

- Jeg føler ikke at alle vet hvem jeg er, men jeg føler at jeg får blikk. Men det kan jo være på grunn av andre ting også. Jeg vil ikke definere meg selv som et offer. Jeg føler egentlig at jeg har vunnet kampen blant folket, men ikke i systemet. «Offer» gjør at folk kanskje ser på en som et svakt menneske, fordi det er det inntrykket jeg sitter igjen med i dag - at samfunnet fremstiller et offer som svakt - og det vil jeg ikke at andre skal se på meg som.

Andrea forteller at hun noen ganger føler på det at hun ikke kan tillate seg selv å ha det hundre prosent gøy når hun for eksempel er ute med venninner, og at flere har reagert på at hun tilsynelatende har det bra fordi hun poster positive bilder av seg selv på sosiale medier.

- Det er på en måte to forskjellige folk: de som mener at det er bra at jeg tør å slippe meg løs og at jeg er ute, og de som er sånn «nå må du passe på». Men jeg gjør akkurat sånn som jeg vil, det er ingen som skal få lov til å fortelle meg at jeg ikke burde være ute. Jeg sier ifra med én gang det er noe, sier hun og legger til:

- Det samfunnet vi lever i nå er jo relativt dømmende, og har du det bra på sosiale medier, så har du det bra generelt. Jeg la ut en del bilder på Instagram hvor jeg smilte og var glad, og prøvde egentlig å skjule hvor sliten jeg var og hvor tungt jeg hadde det. Har du det bra på sosiale medier, så har du ikke psykiske problemer. Det er flere som har sagt: «du ser jo så bra ut, du er jo ikke syk du». En periode brukte jeg masse sminke, kledde meg i topper og skjørt, og var vel egentlig i en ny trassalder. Jeg skulle vel vise at de ikke kunne ødelegge meg. Det varte det første halvåret etter hendelsen, før andre enn min nærmeste familie visste hva som hadde skjedd, forklarer Andrea.

«Har du det bra på sosiale medier, så har du ikke psykiske problemer» Andrea Voll Voldum

22-åringen forteller at hun i tiden etter hendelsen brukte alkohol for å få kontakt med følelsene sine igjen.

- I starten brukte jeg alkohol for å få frem følelser. Jeg var helt flat og kjente ikke noe. Da jeg drakk alkohol kjente jeg litt glede og litt mer på de følelsene. Men nå er forholdet mitt til alkohol helt normalt igjen. Jeg drikker for å ha det gøy og for å kose meg når jeg vil, jeg har ikke noe dårlig forhold til alkohol annet enn at jeg husker dårlig, sier Andrea.

- Wenche, hva tenkte du om at datteren din måtte bruke alkohol for å få frem følelser?

- Jeg så jo også at hun var helt flat. Det er trist at man må bruke alkohol for å få frem følelsene, men om det kunne hjelpe henne i en periode. I kontrollerte former, selvsagt.. sier hun nølende, og legger til: - Reaksjonene og måten å håndtere dette på kan by på mange problemer.

- Jeg drakk meg ofte dritings før rettsakene

I etterkant av hendelsen har Andrea fått diagnosen kronisk posttraumatisk stresslidelse (PTSD) - les mer om diagnosen på nettsidene til Lommelegen. Hun brukte ofte alkohol for å døyve angsten som slo inn over henne før rundene i retten.

- Jeg drakk meg ofte dritings før rettsakene. Angsten slo inn. Da gikk det litt skeis, men det var sikkert en blanding av at jeg var redd og at jeg gruet meg til rettssaken. Jeg tålte ikke alkohol så veldig godt før. Da var jeg jo ganske tynn også, og spiste lite mat. Jeg har gått opp 10 kilo det siste halvåret, og har nå begynt å føle meg mer vel med meg selv, sier hun ærlig.

- Hvis du møter gutter ute, og dere har god kjemi, klarer du å legge det som skjedde med deg til side og åpne deg?

- Ja, men jeg er veldig spørrende og nysgjerrig på livet til den personen jeg snakker med. Det handler om at jeg har lyst til å finne ut hvor i livet han er, hva han har gjort og hvilke verdier han har. Det er viktig for meg sånn at jeg ikke går på en smell - at jeg møter på en psykopat. Folk tror sikkert at jeg er veldig nysgjerrig, men jeg gjør det bare for min egen del. Før var det vanskelig å åpne seg for andre, men ikke nå lenger, sier hun og fortsetter:

- Men jeg har møtt på et par gutter som har sagt: «jeg har sett deg i media, men jeg vil bli kjent med den du er, og ikke den du er i media». Det er jo hyggelig, sier Andrea og smiler.

- Med tanke på egen seksualitet, føler du at noe har forandret seg? Er det noe som er ødelagt etter Hemsedal-hendelsen?

- Det går greit, men jeg har mine ting som jeg ikke liker. Jeg klarer ikke å bli strøket på magen, for eksempel. Eller at folk puster meg i nakken, da får jeg hetta. Men jeg pleier å informere om sånne ting først, sånn at det ikke skal skje. For da kan det virke som at jeg ikke er interessert. Det som er ødelagt er kanskje den følelsen jeg hadde før. Jeg prøver egentlig ikke å tenke så mye på det. Men det er så klart lettere å være med en person som man liker og som man har følelser for. En fast partner er mer for meg enn å ha flere, sier hun ærlig.

- Jeg la meg i veldig god tro, og var sikker på at hun kom

Det er flere som har reagert på at Andrea dro alene på byen i Hemsedal, men mamma Wenche presiserer at hun aldri sendte datteren ut alene.

- Vi bodde jo i samme bygget som Stavkroa og Hemsen. Det var det som var hjemme for oss, og vi var vant til det kjøret som var der. Vi var på besøk hos søsteren min på middag, og så kom datteren til søsteren min innom. Hun jobbet som vakt på Hemsen den kvelden, og kom innom da hun hadde pause. Andrea ble med henne ut igjen, og at hun gjorde det følte jeg ingen utrygghet med. Vi var på hjemmebane, og har aldri følt oss utrygge før sånn sett.

Wenche sendte melding til datteren sent på kvelden og ba henne komme hjem igjen.

- Jeg fikk beskjed om at hun hadde reist til sentrum og at hun kom seg hjem igjen selv. Da jeg la meg da tenkte jeg at hun helt sikkert kom til å komme hjem snart. Det har hun alltid gjort før. Andrea har alltid vært sånn at dersom man har en avtale med henne så kan du stole på det, uansett hva jeg har bedt henne om eller hvilke avtaler vi har laget. Hun har alltid holdt det, og jeg har aldri vært i tvil om at det ikke er blitt gjort. Så jeg la meg i veldig god tro, og var sikker på at hun kom. Jeg følte ingen utrygghet den kvelden, forklarer Wenche.

Andrea påpeker at hun tross alt var myndig.

- Jeg var ute for å utforske utelivet i Norge, for jeg hadde jo bare vært ute i Spania egentlig. Jeg ville teste ut litt grenser, kanskje. Jeg kom jo ikke inn, så jeg ble stående utenfor. Jeg tenkte: «skal jeg dra hjem, eller bli litt til?». Jeg bestemte meg for å dra hjem.

Det var på hjemveien, ved den lokale bensinstasjonen hun noen timer senere skulle stå livredd og vente på å bli plukket opp av moren sin, at Andrea møtte de tre frikjente.

- Så møtte jeg disse her da, og de ville veldig gjerne ha meg med på nach, men veien de skulle var i den andre retningen av der jeg bor. Så jeg sa først nei. Men så sa en av de frikjente at de uansett skulle tilbake til sentrum, og at jeg kunne sitte på senere, så da tenkte jeg at «ja, ja, kvelden er enda ung». Så jeg ble med. Det virket hyggelig. Jeg tenkte heller ikke over at de var så gamle. Det var aldri snakk om alder, forklarer Andrea.

- Jeg har hatt skyldfølelse for at jeg ikke hentet henne den kvelden

På nachspielet i «Harryhytta» var det både jenter og gutter, så hun tenkte ikke noe mer over situasjonen hun var i.

- Jeg ser ikke helt hvorfor det skal være min skyld, eller at jeg har gjort noe som skulle være farlig for meg selv. Greit at jeg ikke kjente noen, men jeg synes det blir feil å legge skylden på meg. Jeg er utadvendt og pratsom, ikke frempå, men den utadvendtheten gjør kanskje at jeg virker frempå. Jeg tror mange misforstår utadvendtheten med at jeg er flørtende. Jeg vet ikke, undres hun.

- Har du hatt skyldfølelse, Wenche, for at du lot datteren din dra ut på byen?

- Ja, jeg har hatt skyldfølelse med tanke på alt fra at vi reiste opp dit i det hele tatt. At vi kjøpte den leiligheten. At jeg ikke hentet henne den kvelden. Men jeg vet at det er helt normalt å få sånne type tanker. Dette var den eneste helgen hun gikk ut alene, hun har tidligere hatt med seg venninner og da har de vært ute i Hemsedal, og det har gått helt fint. Hun nærmet seg 19, og man kan ikke løfte fingeren og si «nei, du må være tilbake før midnatt». For da hadde det motsatte skjedd. Men det verste er den meldingen hun prøvde å sende meg. Hvor hun begynte å skrive «hjelp». Den har vært tøff, sier Wenche, før Andrea forklarer videre:

- Jeg husker at jeg ikke klarte å sende den før jeg mistet kontrollen. Jeg klarte å skrive «H», «J», «E», men mobilen bare reiste fra meg på grunn av dopet, og etter det mistet jeg helt kontrollen. Jeg husker ikke hvordan synet mitt var, men jeg hadde aldri klart å sende en melding da oppturen, som de kaller det, kom over meg.

«Man kan ikke løfte fingeren og si «nei, du må være tilbake før midnatt», for da hadde det motsatte skjedd» Wenche Voll

I boken «En sånn jente» sier Andrea at hun i ettertid har hatt lyst til å prøve MDMA igjen for å se hvordan kroppen reagerer på en normal brukerdose, men at hun har slått fra seg tanken. Til KK utdyper hun:

- Det var mer for å kjenne etter hvordan en normal dose virker på meg. For å se at de har gitt meg en så stor dose fordi at de ville gjøre dette mot meg. Om jeg hadde hatt kontroll da, om jeg hadde tatt en normal dose som var tilpasset min kropp. Det er egentlig derfor jeg kunne tenke meg det, for å få svar på hvordan en normal dose påvirker meg. Den dosen jeg fikk var jo alvorlig stor, hevder Andrea.

I dommen kommer det frem at dosen Andrea fikk i seg «kunne ført til alvorlig forgiftning og død»:

«Flertallet i retten slår fast av at «mengden MDMA (fornærmede) fikk i seg var minst 250 mg (…) og at den dosen (fornærmede) fikk i seg kunne medført alvorlig forgiftning og død». Retten har basert seg på rapporten og vitnemålet fra sakkyndige Marianne Arnestad, overlege og spesialist i klinisk farmakologi. Mengden MDMA er estimert på bakgrunn av funn i blodprøver hos den fornærmede, og sakkyndige skriver «det må dreie seg om inntak av en dose på 250 mg eller høyere».

LES OGSÅ (Dagbladet pluss): Han ble frikjent i Hemsedal-saken. Enkelte dager tør han ikke gå ut, av redsel for hva som venter utenfor døra

Var ikledd klærne fra overgrepshendelsen under foredrag

ÅPENHET: For Andrea Voll Voldum har åpenhet rundt det som skjedde i Hemsedal i 2014 vært en viktig måte å bearbeide hendelsen på. Foto: Astrid Waller
ÅPENHET: For Andrea Voll Voldum har åpenhet rundt det som skjedde i Hemsedal i 2014 vært en viktig måte å bearbeide hendelsen på. Foto: Astrid Waller Vis mer

Men Andrea ønsker heller å ta i bruk ting og metoder som ikke er potensielt farlig for henne for å få de svarene hun leter etter. Som det å besøke campingvognen hvor hendelsen fant sted, eller det å hente klærne hos politiet som hun hadde på seg den skjebnesvangre mars-kvelden. I boken «En sånn jente» forteller Andrea at hun én dag kommer til å brenne antrekket.

- Jeg har foreløpig ikke brent dem. Jeg skal holde foredrag med June i Lærdal i morgen, og da skal jeg ikle meg dem for å vise at jeg ikke gikk utfordrende kledd. Ingen kan ta meg på det. Jeg skal bruke dem til det før jeg brenner dem. Jeg har ikke brukt dem på tre år, heller ikke vasket dem. De har ligget i posene som jeg har fått av politiet. Jeg må bare bruke de tingene jeg har for å komme meg videre. Jeg fikk en kommentar fra politiet da jeg hentet posen med klærne at ingen hadde gjort det før. Hentet klærne. Men jeg må se dem, jeg må ha svar på ting. Samme som med MDMA, jeg må ha svar. Men jeg får heller gjøre de tingene som ikke er farlig, sier 22-åringen.

I ettertid av hendelsen har Andrea og venninnen June Holm, som har vært utsatt for overgrep, opprettet stiftelsen «Vi Tror Deg», en stiftelse som skal «forebygge voldtekt, avdekke seksuelle forbrytelser og overgrep, styrke rettssikkerheten og ivaretar voldtekstsofre og deres pårørende».

Mamma Wenche synes det er veldig sterkt og modig at Andrea velger å gjennomføre det, og ikle seg skjorten og buksen hun bar den kvelden.

- Det viser hvor sterk hun er, at hun har overlevd dette og har bestemt seg for det. Og da blir det sånn. Jeg har bedt henne om å tenke på hvilke følelser som kan oppstå når hun kjenner lukten av klærne. Da sier hun: «Det tar jeg som det kommer». Men hun vil vise at hun ikke hadde på seg kort skjørt, og at det ikke hadde noe med det som skjedde å gjøre, sier Wenche.

Vi snakket med Andrea samme kveld som hun hadde gjennomført foredraget hvor hun var ikledd klærne fra Hemsedal-hendelsen, og i SMSen forklarte hun at da hun kom hjem etter foredraget kastet hun opp.

«Det va veldig rart å ta dei på fysisk igjen, dei lukta rart og innestengt. Først tok eg dei jo på for å vise at eg ikkje gjekk lettkledd den kvelden, men og for å prøva å få følelsane sterkare da eg skulle holda foredraget. Det gjekk fint under foredraget, men da eg kom heim så spydde eg og måtte dusja. Heile hendelsen gjekk gjennom hodet mitt som ein film, som ble spilt om og om igjen i det eg tok på meg kledna. Publikum va veldig stille og fulgte godt med. Eg merka at folk på ein måte stivna til, sikkert fordi at det va veldig sterkt å høyra på. Etterpå kom det fleire bort og snakka med meg og June, og sa at me va flinke og sterke».

ANTREKKET: Under et foredrag i Lærdal var Andrea Voll Voldum ikledd klærne hun hadde på seg den kvelden hun ble utsatt for det hun beskriver som grove overgrep i en campingvogn i Hemsedal. Foto: Hanne Stedje/Sogn Avis (gjengitt med tillatelse)
ANTREKKET: Under et foredrag i Lærdal var Andrea Voll Voldum ikledd klærne hun hadde på seg den kvelden hun ble utsatt for det hun beskriver som grove overgrep i en campingvogn i Hemsedal. Foto: Hanne Stedje/Sogn Avis (gjengitt med tillatelse) Vis mer

I fjor var planen til Andrea å flytte til Bergen for å begynne med studier. Tanken på å flytte til Oslo var på det tidspunktet helt uaktuelt fordi hun var redd for å møte på de frikjente mennene. Nå er hun imidlertid bosatt i hovedstaden.

- Et par av de frikjente bodde i Oslo, og jeg var redd for å møte på dem. Bergen er en fin plass og nærmere hjemme, så derfor tenkte jeg først å flytte dit. Men så var det et eller annet i meg som tenkte at «nei, de skal ikke få lov til å ta fra meg friheten til å bo hvor jeg vill!», så da valgte jeg å flytte hit. Da får jeg bare ta det som det kommer om jeg møter på dem. Mamma og jeg traff på samboeren og ungen til den ene av de frikjente, og da ble jeg redd. Så jeg vet ikke hvordan det hadde blitt om jeg hadde møtt på dem, sier Andrea.

- Har dere vært redd for at de frikjente skal ta kontakt med dere?

- Ja, jeg har alltid følt at de er ute etter meg. Så jeg har vært redd for at de kanskje har fått noen til å finne meg og drepe meg. Det tenker jeg på av og til, det må jeg bare være ærlig å si, forklarer Andrea.

- Hvordan tenker du som mamma, Wenche, at datteren din har den redselen i seg?

- Det er helt forferdelig å se konsekvensene av det de har gjort mot henne. Se på nært holdt hvor forandret hun er, hvor redd hun er. Det er helt forferdelig, det er ikke noe annet å si enn det.

LES OGSÅ: - Det er trist at vi kan få slike kommentarer fordi vi velger å gå uten sminke

- Jeg har sagt på TV at jeg kunne tenke meg å skyte dem, og det var tanker jeg hadde da jeg satt i rettssalen

I boken «En sånn jente», som lanseres 18. september, kommer det frem at flere foreldre av barn som er blitt utsatt for overgrep har tenkt tanken om hevn. Også familien til Andrea har vært innom de samme tankene.

- Mannen min kjøpte seg balltre ganske fort. Jeg har sagt på TV at jeg kunne tenke meg å skyte dem, og det var tanker jeg hadde da jeg satt i rettssalen og så dem sitte på rekke og rad. Det er jo en helt normal tankegang, men du går jo ikke til handling, selvsagt ikke, men det er tanker du får, sier Wenche ærlig.

- Har du noen råd til andre foreldre som havner i samme situasjon som deg?

- Ta tiden til hjelp. Ikke ha for store forventninger til fremdrift. Søk hjelp om du trenger det, ta imot støtten du får. Snakk med andre. Vær åpen om det hvis du klarer, og hvis du får lov av den som er blitt utsatt. Men ja, det å ikke ha for store forventninger til tid tror jeg er ganske viktig. Det er et langt stykke arbeid å bygge opp igjen en person etter en sånn type handling.

Når Andrea snakker om fremtiden blir hun ordknapp. Der hun er nå er det vanskelig å planlegge hvordan fremtiden kommer til å bli og å svare på hvor hun ser seg selv om 20 år.

- Det som er hovedgrunnen til at jeg ikke ønsker å planlegge fremtiden er fordi at jeg aldri kan vite hvordan dagen min blir. Jeg kan ikke planlegge flere uker frem i tid, fordi jeg vet ikke om jeg våkner opp og er helt mørbanka. Jeg ser ikke for meg at jeg skal ta livet mitt, eller noe sånt. Men å våkne opp med energi, det er målet mitt. Jeg vet ikke når jeg har en dårlig periode. Hvor jeg er om 20 år? Ferdig utdannet, fast jobb og familie. Det tror jeg. Jeg har lyst til å studere psykologi, men hvem vet. Kan hende det endres om noen år.

Til de som havner i lignende situasjon som Andrea - en situasjon hvor en føler seg misbrukt og grovt utnyttet av andre mennesker - har 22-åringen noen råd basert på egen erfaring.

- I og med at alle er så forskjellige, og reagerer forskjellig, må man lytte til egen kropp. Finn din måte å komme deg videre på. For noen er det å høre på musikk, gå tur eller trene. Man må bare være åpen og snakke om det, og be om hjelp dersom du trenger det. Vær åpen for å ta imot hjelp. Det er viktig, forklarer hun.

- Føler dere at dere er blitt sviktet av systemet, Wenche?

- Ja, absolutt, og det tror jeg også at statsadvokaten vet, svarer Andreas mor oppgitt.

LES OGSÅ: Kjære kunnskapsminister, noe må gjøres med seksualundervisningen i skolen!

KK gjør oppmerksom på at sitatene fra intervjuet er gjort om til bokmål med tillatelse fra Wenche Voll og Andrea Voll Voldum.

VANT PRIS: Vi Tror Deg-stiftelsen, med Andrea Voll Voldum og June Holm i spissen, mottok Skamløsprisen 2017 under fagdagen som ble arrangert av Sex og samfunn i Oslo i begynnelsen av september. Foto: Malini Gaare Bjørnstad
VANT PRIS: Vi Tror Deg-stiftelsen, med Andrea Voll Voldum og June Holm i spissen, mottok Skamløsprisen 2017 under fagdagen som ble arrangert av Sex og samfunn i Oslo i begynnelsen av september. Foto: Malini Gaare Bjørnstad Vis mer
undefined
Til forsiden