BRANN: Sølvi Strifeldt og familien ble avhengig av naboers og venners velvillighet da de mistet alt de eide i brann. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
BRANN: Sølvi Strifeldt og familien ble avhengig av naboers og venners velvillighet da de mistet alt de eide i brann. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Brann:

- Jeg skjønte at vi kom til å miste alt

Sølvi og familien opplevde marerittet i førjulstida. En desemberdag for 12 år siden sto huset deres i brann.

2. desember 2005. Sølvi har akkurat sendt barna Oda (9) og Magnus (12) trygt av gårde på skolen. De har hatt en fin morgen, med adventskos og levende lys rundt frokostbordet. Pappa Hans Petter sover fortsatt. Han har tatt en fridag i førjulsstria, og vil sove lenge denne morgenen. Sølvi går for å hente noe inne på arbeidsværelset. I jobben som illustratør og makeupartist styrer hun arbeidstiden mye selv. Et par små ærender. Litt ditt og litt datt. Snart har hun glemt de to kubbelysene på stua. De med glasspynt rundt.

– Jeg hørte noen rare, sprakende lyder, og på veggen i gangen så jeg et oransje, blafrende lys, et sånn som kommer fra brøytebilen. Jeg tenkte «Hva er det?».

Prøvde å slukke

Sølvi Strifeldt (50) ser seg om i den trivelige stua på Ski. De tolv årene som er gått siden brannen har lagt et dunkelt teppe over noen av detaljene. Hvilken rekkefølge skjedde ting? Hva kom først? Men én ting husker tobarnsmoren glassklart:

– Jeg gikk inn i stua og så at det sto en meterhøy flamme opp fra sidebordet ved sofaen. Perlene rundt lyset var ikke av glass, slik jeg trodde, men av akryl, som hadde smeltet og dryppet flammende ned på duken.

Sølvi løp ut på kjøkkenet. Den kjedete eneboligen hadde vannslange montert under vasken, men hun fikk den ikke til å virke. Visste ikke om stoppekranen som måtte åpnes.

– Jeg så at det blafret mer og mer på veggene inne i stua. Det spraket sterkere, og røyken begynte å legge seg tykk. Mens jeg holdt på med slangen, hadde flammene vokst nesten til taket. Jeg var redd at jeg ikke skulle greie å komme meg forbi ilden på vei ut.

«Det brenner!» ropte Sølvi. Håpet det ville vekke mannen. Men det kom ingen reaksjon fra andreetasje.

– Jeg løp opp og vekket mannen min. Han så fortumlet ut, men jeg så at han kom seg opp, så jeg løp ned i første etasje igjen.

LES OGSÅ: Vann- og brannfarene du må være obs på

Fikk panikk

Sølvi prøvde å ringe brannvesenet, men fingrene slo bare nummeret til opplysningen. Flere ganger. Samme feil om og om igjen, mens flammene vokste.

– Jeg greide ikke å tenke rasjonelt, og hukommelsen min stoppet helt. Men jeg skjønte at det holdt på å gå galt. At vi kom til å miste alt.

Hun løp mot ytterdøra. Rakk å tenke: «Skal jeg ta med meg noe?»

– Jeg drev en del med scrapbooking. Da jeg måtte rømme, var det eneste som sto i hodet mitt: scrapbooken! Jeg må ha med meg scrapbooken.

MINNEBOK: Sølvis scrapbook overlevde mirakuløst nok husbrannen.Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
MINNEBOK: Sølvis scrapbook overlevde mirakuløst nok husbrannen.Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Alle minnene: vielsesattesten til foreldrene, dåpsattesten. Bildene av barna da de var små. Hun fikk rasket med seg en eske.

– Senere innså jeg at den bare inneholdt verdiløst papir og tape, ikke selve scrapbooken, forteller Sølvi.

«Det brenner! Ring brannvesenet!» Sølvi løp fra dør til dør ute i gata, men ingen var hjemme.

– Jeg så en nabo lenger bort som satt i bilen. Han skjønte ikke hva jeg sa, og jeg husker jeg tenkte: «Hvorfor reagerer du ikke?» Så løp jeg inn i huset hans, tok telefonen og ringte etter hjelp selv.

Var det noen i det brennende huset, ville brannvesenet vite. «Ja», svarte Sølvi. «Mannen min». «Få ham ut!» var beskjeden hun fikk.

– Da jeg sto med brannvesenet i telefonen, så jeg mannen min stå i døra. Han var ikke skikkelig påkledd, for å si det sånn. Han hadde prøvd å slukke brannen med vannbøtter, men da kom jo røyken. Og varmeutviklingen ble enorm av dampen, så han måtte gi opp. Nå måtte han springe opp igjen på soverommet for å få på seg mer klær. En slik avgjørelse kan ikke ha vært lett å ta, sier Sølvi.

LES OGSÅ: Brannfare i julekosen

I LYS LUE: Slik så Sølvi og familiens hjem ut, en adventsmorgen i 2005.Foto: Privat
I LYS LUE: Slik så Sølvi og familiens hjem ut, en adventsmorgen i 2005.Foto: Privat Vis mer

Tragikomisk

Hans Petter blødde. Hadde skadet seg mens han forsøkte å slukke, men ikke merket det der og da. Nå sto de der sammen ute i slapset – hun og han, den 2. desember, og så røyken og flammene velte ut av hjemmet deres.

– Det var ganske surrealistisk. Det var snø og slaps, og jeg hadde bare på meg et par tynne kosebukser og en T-skjorte, forteller Sølvi.

– Buksa subbet ned i slapset og trakk til seg vann, og jeg var våt opp til knærne. Jeg hakket tenner og spurte: «Er det noen som har et pledd?» Jeg røkte på den tiden, og etter en stund spurte jeg: «Er det noen som har en sigarett?» Og så: «Er det noen som har fyr?» Da begynte vi å le. Å be om fyr når du står og ser på at huset ditt brenner.

Hun smiler.

– Man ser fort det tragikomiske i sånne situasjoner. Ting får plutselig en ny mening. Man vet ikke om man skal le eller gråte. Jeg tror det er fordi jeg innså realitetene. At jeg aksepterte det der og da, at nå mister vi alt.

HJELP: Både brannmannskap og forsikringsselskap var raskt på plass. Foto: Privat
HJELP: Både brannmannskap og forsikringsselskap var raskt på plass. Foto: Privat Vis mer

Hamsteren klarte seg ikke

Forsikringsselskapet var på plass nesten samtidig med brannvesenet. Hotell, penger. Alt ble ordnet til det beste for dem, forteller Sølvi.

– En nabo lot meg bli med inn og ga meg klær hun kunne avse. Det var utrolig snilt av henne. Så da sto jeg der, i naboens truser og bukser, og eide ikke nåla i veggen.

På skolen begynte ryktene fort å gå. Det brant hos Oda og Magnus. Noen hadde hørt at Odas hamster «Pippeline» hadde klart seg, andre at den hadde strøket med.

– Jeg måtte skynde meg bort på skolen og snakke med barna. Men ryktene om brannen hadde kommet oss i forkjøpet, forteller Sølvi.

Pippeline hadde ikke klart seg. Kanskje burde hun ha husket på hamsteren som satt i buret i andre etasje? Eller kanskje bør hun tilgi seg selv for at hun glemte?

– Det er jo litt ekkelt å tenke på at man glemmer å redde kjæledyret, sier Sølvi.

LES OGSÅ: Bea reddet livet vårt

En familie på fire. Nå lå alt de eide enten i aske, eller smeltet og røykskadd inne i huset. Om bare tre uker var det julekveld.

– Vi kjørte til Ski storsenter for å handle klær og tannbørster og ting vi trengte. Jeg husker at jeg følte meg som en lasaron. Det var pyntet så fint der til jul, med lekre ting overalt og julemusikk, og jeg sto der i naboens altfor store klær. Det var så store kontraster. Å kjøpe nye ting passet ikke med sorgen jeg hadde inni meg.

Hun beskriver det som om familien deres nettopp hadde landet fra en annen planet. Kassadamen var den som skulle komme henne til unnsetning:

– Jeg spurte: «Kan du hjelpe meg? Jeg har vært i en brann, og jeg klarer ikke å ta stilling til noen ting.» Hun var så snill og plukket ut klær til meg, og jeg trengte bare å betale.

LES OGSÅ: De eneste overlevende

SOTET STJERNE: Adventsstjernen hang fortsatt i vinduet, og klarte seg gjennom brannen. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
SOTET STJERNE: Adventsstjernen hang fortsatt i vinduet, og klarte seg gjennom brannen. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Bodde på hotell

Familien ble innlosjert på hotell, med tre daglige måltider på en pizzaestaurant. Sølvi kan fortsatt bli uvel av lukten av pizza.

– Vi lette etter et sted å bo, og til slutt fikk vi leie kårboligen hos en bonde tvers over jordet, forteller Sølvi.

Julegavene var brent opp. Det samme var ribbefatet og juleserviset. Det ble mange turer til Ikea for å lage jul i kårboligen.

– Men vi aksepterte det forbausende fort. Vi var så glad for at det gikk så bra med oss alle og gikk bare inn for å ha det koselig.

Og det var nå, midt i juleforberedelsene, at de oppdaget noe verdifullt. Noe som kom helt uventet:

Naboer begynte å komme til oss med møbler og ting. Plutselig hang det gaver på døra fra folk vi ikke visste hvem var. Noen ordnet det slik at vi fikk kjøpe B-varer i møbelforretningen. En blå glasskule fra Hadeland som vi kunne pynte til jul med, hang plutselig på dørklinka. Det var veldig rørende hvordan folk i nabolaget stilte opp for oss, sier Sølvi.

Hvor mye har man egentlig i et hjem? Hvor mange LP-plater. Hvor mange gafler? Håndklær?

– Vi gikk rundt i det utbrente huset med lommelykt og forsøkte å huske. Til slutt ble det med et halvhjertet forsøk.

LES OGSÅ: Mange barn vet ikke hva de skal gjøre visst det begynner å brenne

Samlet minner fra venner

Forsikringsutbetalingen ble avkortet, fordi brannen delvis var Sølvis skyld. Det var til å leve med. Men hva med det uerstattelige, det som ikke kunne dekkes av noe forsikringsbeløp?

– Noe av det som var verst å miste, var de tingene bestefar hadde laget med hendene sine. Og ting etter farfar som gikk bort tre år tidligere, forteller Sølvi.

For ikke å snakke om barnetegningene. Bildene. Men mer enn familiens egne ting ble borte. Sølvis mor var nyskilt og hadde lagret deler av flyttelasset hos datteren, med arveting etter sin mor, som døde samme år. Alt moren eide fra sin egen barndom, gikk tapt. Og Hans Petters arvegods fra oppveksten i Vadsø. Alle skattene fra grenseområdene mot Russland. Samovaren, det 150 år gamle barometeret. Alt som fortalte en historie.

– Vi måtte spørre venner og familie om å få bilder av barna våre. Etter å ha mistet hjemmet ditt i en brann blir du historieløs. Du har ingenting igjen. Vi har så lite å gi i arv til våre egne barn.

KLENODIUM: Tekannen etter Sølvis mormor sto på hyllen og var en av de få eiendelene som overlevde brannen. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
KLENODIUM: Tekannen etter Sølvis mormor sto på hyllen og var en av de få eiendelene som overlevde brannen. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

LES OGSÅ: Pass på når du lader mobilen

Noe overlevde

Men det var noe som hadde overlevd. De fant det mens de gikk rundt i det brannskadde huset med lommelykt. Vasset gjennom våt aske i det som hadde vært stua deres, og lette etter minner. Der, i vinduet: julestjerna! Den i svart smijern. Og tekannen etter bestemor. Legoen barna hadde kranglet om. Nå plukket Oda det ut av ruinene og ga til broren. Og på veggen, masken fra Malawi, som Hans Petter hadde kjøpt under en jobbreise, og som skulle vokte huset. Akkurat denne dagen hadde barna hatt den med på skolen for å snakke om den i timen. Fra nå av kom den aldri til å bli tatt ned av veggen igjen.

Og i skapet: brudekjolen. Den svarte, som Sølvi sa ja til Hans Petter i, i 1999. Helt uskadd, som ved et lite mirakel. Men det kanskje mest betydningsfulle minnet. På stolen. Den hun hadde arvet fra pappa. Hun og søsteren hadde fått hver sin. En rød fløyelsstol, som nå var sotet og full av aske. Selve stolen var ikke til å redde. Men oppå den: scrapbooken! Sølvi viser fram bildene. Av Oda og Magnus i deres første leveår. Hun selv som baby.

LES OGSÅ: Slik sikrer du deg mot lynet

Takker naboer

Elleve måneder etter brannen kunne Sølvi og familien flytte hjem igjen, til jul i eget hus. Hjemmet ble bygd opp igjen og ozonbehandlet. Bare i enkelte situasjoner kan hun fortsatt kjenne en svak røyklukt. Å bosette seg et annet sted var aldri aktuelt.

– Hadde det vært en pyroman, ville jeg nok tenkt annerledes. Men for oss ble brannen ingen tragedie. Det var bare ting som gikk tapt.

ARVEGODS: Stolen Sølvi hadde arvet fra faren gikk tapt i brannen. Da trådte Sølvis søster til og lot henne få sin arvestol etter faren. I dag står den i stua som et godt minne. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
ARVEGODS: Stolen Sølvi hadde arvet fra faren gikk tapt i brannen. Da trådte Sølvis søster til og lot henne få sin arvestol etter faren. I dag står den i stua som et godt minne. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Sølvi er dypt takknemlig overfor alle snille naboer som hjalp dem. Og for søsteren. En dag sto hun ute på gårdsplassen, med sin røde fløyelsstol, den etter pappa:

– Hun sa: «Du kan få min, Sølvi. Så har du stolen din likevel.».

Redd for ny brann

Det går mot ny jul hjemme hos Sølvi og familien. Lys og kos. Hun forteller at hun alltid tenker brannsikkerhet. Bruker kun lysholdere av metall. Har helst vann rundt kubbelysene. Kan ikke skjønne at folk våger å ha trelykter med lys inni.

– Jeg kjenner at jeg er redd for brann. Jeg skvetter for lyder. Det sitter i hukommelsen. Og ser jeg gult blafrende lys, får jeg en guffen følelse inni meg.

– Hender det at du har klandret deg selv for det som skjedde?

- Nei, men eldstemann bruker å gi meg noen stikk. Spøker om mor som tenner på huset i alle varianter. «Spør mamma. Hun har fyr.»

Det tok to år før Sølvi igjen orket å knytte seg til ting.

– Det føltes så galt, og jeg tillot ikke meg selv å smykke meg selv eller hjemmet mitt. Etter brannen har vi fått et pragmatisk forhold til ting. Du kan si: Tingene eier ikke oss lenger. Når du har opplevd å miste alt, så vet du at det kan skje igjen. Samholdet oss imellom er det som betyr noe. Hvordan vi har det sammen. Vi har vært flinke til det.

GÅTT VIDERE: Sølvi og familien valgte å renovere huset etter brannen. Å flytte var aldri aktuelt. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
GÅTT VIDERE: Sølvi og familien valgte å renovere huset etter brannen. Å flytte var aldri aktuelt. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Hun klapper hunden Diesel. Forteller at det blir mer tid sammen med ham og Hans Petter, nå som barna har flyttet hjemmefra:

– Det kan høres litt rart ut, men jeg ville ikke ha vært brannen foruten. Jeg ville selvsagt ikke sagt det dersom menneskeliv hadde gått tapt, men brannen gjorde oss bevisst på hvor nært vi er knyttet sammen som familie. Det er i sånne kriser du merker det. På en måte er vi litt heldige som har den erfaringen.

Hun smiler:

– Jeg spurte Hans Petter her om dagen: «Ville du vært brannen foruten?» «Nei», sa han. Vi er heldige som har fått en erfaring som har gitt oss en større innsikt, og innsikt takker man ikke nei til.

LES OGSÅ: Brannfellene du må være obs på

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: