RAGER OVER MAMMA: Med nye proteser rager Martin godt over hodet til mamma igjen med sine 1,90. 150 000 kroner per bein, koster de – og er så naturtro at han har hår på de bare leggene. Men viktigst av alt: Han kan gå, selv på ulendt terreng i skogen – om han bare ser ned og følger med på hvor han tråkker. FOTO: Astrid Waller
RAGER OVER MAMMA: Med nye proteser rager Martin godt over hodet til mamma igjen med sine 1,90. 150 000 kroner per bein, koster de – og er så naturtro at han har hår på de bare leggene. Men viktigst av alt: Han kan gå, selv på ulendt terreng i skogen – om han bare ser ned og følger med på hvor han tråkker. FOTO: Astrid Waller
Jordskjelvet på Kos:

- Jeg skjønte fort at han var klar for å kjempe

Hvordan reager en mor når hennes voksne sønn rammes av katastrofe? Hilde ble supermamma. Først da hun så at Martin var tilbake i hverdagen, kom reaksjonen.

En mammas bekymring rommer så mangt. Selv om barnet er en voksen mann, slår beskyttelsesbehovet inn så snart du trengs. Og er du mor til en mann som Martin Bakkejord Skolbekken (23), så har du kjent på bekymring før. Over skolearbeid som ikke føltes så viktig, over fremtidsplaner som aldri ble lagt. Over knuffing i skolegården eller på fotballbanen, over generell bekymringsløshet.

Det var aldri noe vondt i gutten, han var bare ikke den som hadde så mange ønsker og planer for livet utover dette ene: Han ville spille fotball. Gjerne på bekostning av sånt som mor syntes var viktig, som familiebursdager og skolearbeid.

Da Martins pappa, Hilde Bakkejord Westheims eksmann, ringte henne grytidlig en morgen midt i sommerferien i fjor, slo bekymringen inn umiddelbart. Det måtte være noe med ungene. Var det høygravide Trine som skulle føde, eller var det skjedd noe med Martin som var på ferie på Kos? Kunne han ha havnet i trøbbel av noe slag?

Ikke sånn å forstå at han var noen slåsskjempe, det visste hun jo, men man hører jo om så mye rart som kan skje på byen når guttegjenger er på ferie.

LES OGSÅ: Tre setninger fra en fremmed reddet Grethes liv.

DRAMAET: Tidlig om morgenen 21. juli 2017 ble Martin fraktet fra sykehuset på Kos og videre til Kreta. I 36 timer var livet i fare og han var uten bevissthet. Han husker ingenting av oppstyret rundt dette bildet. Foto: Costas Metaxakis / AFP / NTB scanpix
DRAMAET: Tidlig om morgenen 21. juli 2017 ble Martin fraktet fra sykehuset på Kos og videre til Kreta. I 36 timer var livet i fare og han var uten bevissthet. Han husker ingenting av oppstyret rundt dette bildet. Foto: Costas Metaxakis / AFP / NTB scanpix Vis mer

«Noe med beina»

Ikke i sine villeste fantasier var hun forberedt på beskjeden som kom: Jordskjelv. Martin levde, men han var skadet. Det var noe med beina. De måtte reise ned med det samme.

- «Noe med beina» hørtes jo ikke så ille ut, tenkte jeg. Det kan jo fikses. Da jeg fikk vite at beinet var amputert, gikk jeg i sjokk. Jeg skalv hele tida, jeg var så redd. Og helt, helt stille, husker Hilde.

Aldri hadde turen hjem fra familiehytta på øya Vega på Helgelandskysten vært så lang. Verken Hilde eller mannen kom på at de kunne ha flydd hjem, de bare tråkket gassen i bånn og kjørte i stillhet hjem til Kløfta. Reisen fra Vega til Kreta, der Martin ble fløyet til sykehus, føltes så uendelig lang, behovet for å se Martin og holde rundt ham kjentes helt fysisk. Fortsatt skulle det gå noen døgn før hun skjønte rekkevidden av hva han hadde vært gjennom.

I boka «En halv meter lavere, et hode høyere» beskriver Martin og kompisene hvordan de opplevde den skjebnesvangre kvelden på ferieøya Kos: De satt ute på stamkafeen da bakken begynte å riste. Først tenkte de det bare var et passerende vogntog, men skjelvingen ble verre.

Snart sprakk brosteinen under føttene deres opp, bord veltet og bygninger kollapset. Så de løp. Martin rakk nesten fram til gjerdet som skilte uteserveringen fra et jorde da han kjente bygningsdeler fra den tre etasjer høye barbygningen treffe ham.

I ettertid har han vekslet mellom disse spørsmålene: Var han et sekund for seint ute da han ble truffet av en murkoloss, eller var han sekundet rask nok til at den bare traff beina? Hadde han ekstrem uflaks som mistet begge beina fra under knærne og ned, eller var han ekstremt heldig som ikke mistet livet?

Et drøyt år etter jordskjelvet på Kos sitter Martin i mammas sofa på Kløfta og tenker tilbake på månedene som er gått. De har rommet så mye at det føles som minst fem år, likevel har tiden gått så fort. Det har vært så mange nedturer, og like mange oppturer. Så mange inntrykk.

BALLTALENT: 2 1/2 år gamle Martin i gang med ballen på Vega på Helgelandskysten, der familien tilbrakte mange somre da han var liten. FOTO: Privat
BALLTALENT: 2 1/2 år gamle Martin i gang med ballen på Vega på Helgelandskysten, der familien tilbrakte mange somre da han var liten. FOTO: Privat Vis mer

En klassisk dårlig taper

Oppmerksomheten har vært massiv, allerede to uker etter at han lå under en murvegg og måtte bæres bort av kompisene mens føttene lå igjen i ruinene, satt Martin på God morgen Norge og snakket om hvordan han skulle kjempe seg tilbake. Han ble fotballtalentet som hadde mistet sin største lidenskap, men beholdt motet. Et nasjonalt symbol som fikk voksne fotballspillere til å gråte, og fremmede til å skrive brev om hvordan han inspirerte dem.

Han ble kåret til Årets spiller av sin egen klubb Fuvo og Årets Romeriking av sin egen hjemkommune, han delte ut pris på Idrettsgallaen. Og alt dette skjedde mens han fortsatt var i en tilstand av sjokk.

For Hilde ble det hele litt absurd.

- Jeg skjønner at folk synes han var inspirerende, det synes jeg jo sjøl også, sier hun.

- Det første han sa da vi så ham på sykehuset i Kos var «Se mamma, jeg har ikke bein!» Det andre han sa var «Jeg skal faen ikke sitte i rullestol!» Da skjønte vi at han var klar for å kjempe, og det var så godt å se.

Hadde du spurt henne på forhånd, er det slett ikke sikkert hun hadde trodd at han hadde det i seg. Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har måttet plukke fotballskoene hans ut av søpla etter et tap. Han var en klassisk dårlig taper, en som aldri hadde trengt å bryne seg på så mye motgang i livet. Og dette, det var motgang. Faktisk kunne ikke situasjonen ha vært så mye verre for en som lever for fotball. Derfor var det bare ett svar å gi Martin der i sykesenga: «Du skal få nye bein! Du kommer til å gå igjen!»

LES OGSÅ: Den tunge klumpen i magen slapp da hun kom seg ut i naturen.

- Jeg kjente ham ikke helt igjen

Dette ble fokus og mantra: Han skulle gå igjen. Det var dette han skreiv på Facebook som en hilsen til alle som var bekymret for ham bare få dager etter jordskjelvet, det var dette han sa på God morgen Norge og i intervju med VG, Dagbladet, lokalaviser, NRK og TV2.

- Han pratet så reflektert, plutselig. Jeg var nok litt undrende til det jeg hørte ham si. Utrolig stolt, selvsagt, men jeg sa vel på et tidspunkt at jeg ikke kjente ham helt igjen, husker Hilde.

TILBAKE: Gatene i Kos var i juli 2018 fremdeles preget av bygninger med store skader. Her finner Martin et øyeblikks ro ved en ødelagt kirke, ved torget der han ble båret vekk etter jordskjelvet.
TILBAKE: Gatene i Kos var i juli 2018 fremdeles preget av bygninger med store skader. Her finner Martin et øyeblikks ro ved en ødelagt kirke, ved torget der han ble båret vekk etter jordskjelvet. Vis mer

Nedturen måtte komme. Og den kom, hardt og i flere perioder. Det var intense smerter, det var blodslit og såre beinstumper som må hvile fra den smertefulle tilvenningen til proteser. Det var beinharde treningsøkter og det var nedtrapping av sterke morfinpreparater som var helt nødvendige i starten, men sterkt avhengighetsskapende.

Det var et skritt fram og to tilbake, rullestolen skulle parkeres fortere enn fy. Det var hårete mål om å gå før 23-årsdagen i november, være tilbake i jobb som bilselger etter jul og om å sykle Birkebeinerrittet med proteser et knapt år etter ulykken, det var moderering av mål og erkjennelsen av at ting tar tid.

Det var psykologer som ikke nådde fram til en vinnerskalle som ville klare dette sjøl, og i hvert fall ikke rote rundt i gørra og snakke om det som uansett aldri kunne bli.

Hilde tror Martin fikk bearbeidet mye allerede de første døgnene etter jordskjelvet. Kanskje det er derfor han gikk rett fra sjokk til fightermodus?

- Det var et aktivt valg for meg å ta fighten, husker han.

- Det var aldri sånn at jeg våknet opp og var skadet, jeg var våken og så hva som skjedde. Jeg husket alt, skjønte med en gang at det bare var å glemme fotballen. Jeg husker at jeg tenkte veldig tidlig: «Nå må jeg faktisk prøve noe annet, og se hvordan det går». Og jeg visste at det ville bli mye vanskeligere om jeg syntes synd på meg sjøl. På sikt handler det nok mye om hvilke typer du har rundt deg, og jeg har alltid hatt bra støttespillere.

LES OGSÅ: Miles (11) eldes åtte ganger raskere enn andre.

Reddet av vennen

Selv i sine mørkeste stunder nektet kompisene ham mulighet til å grave seg ned. Hilde hørte dem på kveldene mens Martin bodde på Sunnaas; lyden av gutta ljomet gjennom alskens skjermer. Han var innlagt, de var hjemme, men han fikk aldri muligheten til å føle seg aleine når dagene ble tunge. Støttespillerne får derfor noe av æren for at det ble som Martin hadde sagt: Han gikk på to bein i god tid før sin egen 23-årsdag i november. Spør du ham når han tok sine første steg på proteser, får du nøyaktig svar: 26.oktober 2017 klokken 20.53.

Kampen for å gå igjen ble så viktig for Martin at det tok flere måneder før han sjøl innså at han kunne ha kommet hjem fra ferie i kiste. Hadde ikke kompisen Sebastian vært der, hadde ikke han hatt en mor som er intensivsykepleier, hadde ikke han nettopp vært i militæret og sett så mange krigsfilmer – ja så hadde han kanskje ikke visst hva han skulle gjøre.

Sebastian kunne ha løpt for å redde seg sjøl da folk begynte å rope «tsunami!» etter skjelvet, han kunne ha besvimt ved synet av Martins avrevne bein. I stedet tok han av seg sin egen t-skjorte og belte, fikk andre til å gjøre det samme, og forbant Martins beinstumper for å hindre blødning.

Hilde blir våt i øynene når hun tenker på Sebastians innsats den natten. Hva gutta har sett, hva de har opplevd. Hvordan han fikk hjelp av tilfeldige forbipasserende til å kappe beina av et bord og bruke det som båre så de fikk fraktet Martin til nærmeste politistasjon og deretter til sykehuset. Det finnes ikke ord som fullt ut beskriver hva de opplevde, ingen ord som rommer den takknemligheten hun kjenner.

Så hun sa det hun kunne da hun traff Sebastian på sykehuset: «Sebastian, tusen, tusen takk.» Og han svarte det han kom på å si: «Bare hyggelig».

MAMMASTØTTEN: For Martin var ikke rullestol noe alternativ, ikke så lenge han kunne komme seg opp i høyden. Mamma Hilde har vært en enorm støtte fra første dag. – Mamma fortjener all ære og positiv oppmerksomhet, sier han. FOTO: Astrid Waller
MAMMASTØTTEN: For Martin var ikke rullestol noe alternativ, ikke så lenge han kunne komme seg opp i høyden. Mamma Hilde har vært en enorm støtte fra første dag. – Mamma fortjener all ære og positiv oppmerksomhet, sier han. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Familien har fått mye positiv oppmerksomhet for måten de har taklet Martins ulykke. Selv mener Hilde at hun bare har gjort det enhver forelder ville ha gjort: Hun har vært der. Stilt opp for ungen sin, det spiller ingen rolle hvor gamle barna dine er, du hjelper dem når de trenger deg.

Og så lenge Martin trengte henne, holdt hun seg flytende. Hun, som vanligvis er plaget med migrene, fikk ikke et eneste anfall i løpet av de fem månedene han var innlagt på ulike sykehus. Uken etter at han kom hjem fra Sunnaas, gikk hun ned for telling for første gang. Det var som om kroppen holdt henne i gang så lenge det var bruk for henne.

LES OGSÅ: Marita og Birte var bare 18 og 20 år da moren fikk alzheimer.

Redselen i ettertid

Smellen rundt påsketider var det ingen som hadde forutsett. Kroppen gikk på en måte i lås. Kiropraktoren klarte ikke å løse opp i det, og det var da også hun som spurte om det kanskje kunne være sånn at Hilde ikke helt hadde fått bearbeidet dette med Martin?

For hun er jo blitt så redd. Så inderlig, intenst redd for at det skal skje noe med de hun er glad i. Først da Martins hverdag skulle starte etter sykehusoppholdene, og hun ikke lenger hadde ham i nærheten hver dag, slo det til. Intellektet hennes forstår at han er en voksen mann som skal leve sitt eget, selvstendige liv uten mamma. Men emosjonelt føles det som å miste ham.

Hun tenker mye på hva han har opplevd, hvor nære de var ved å reise hjem fra Hellas med bare en koffert og en kiste. Får hun ikke tak i ham en dag, regner hun med at noe er galt. Når noen skal ut og reise, blir hun helt fortvilet. Kan det være nødvendig å reise, liksom? Kan ikke folk heller holde seg hjemme, der hun vet hvor hun har dem? Hun opplever at hun glemmer helt grunnleggende ting. På vei til jobb kan hun stoppe opp i nærmeste rundkjøring og ha glemt hvor hun skal.

Kriseteamet fra kommunen som sto parat idet foreldrene kom hjem med Martin i fjor sommer, konkluderte den gang med at Hilde klarte seg helt fint. Først ni måneder etter trengte hun dem. Hun går til samtaler, og har fått beskjed om at hun har helt naturlige reaksjoner på en unaturlig hendelse.

Hjernen hennes har vært i krisemodus så lenge, hun har vært en mamma i beredskap. Telefonen om katastrofen i fjor sommer var nok til å slå på knappen, det tar lengre tid å skru den av igjen.

Martin har funnet en slags hverdagsrytme. Den er ikke så ambisiøs som den var umiddelbart etter katastrofen, han har innsett at det tar tid å kjempe seg tilbake. Han jobber tre dager i uken som bilselger, men aldri fulle dager. Beinstumpene må fortsatt herdes før han kan gå hele, lange dager med proteser. Han trener med fysioterapeut, og han har begynt å leke med tanken om en ny idrettskarriere: Kjelkehockey. Han tror han kan bli minst like god til det som fotball.

RÅD: - Hva jeg vil si til andre? Kjøp reiseforsikring! Den ene kompisen til Martin hadde ikke det, hvis han hadde blitt skadet hadde bare hjemtransporten kostet rundt en million, sier mamma Hilde. FOTO: Astrid Waller
RÅD: - Hva jeg vil si til andre? Kjøp reiseforsikring! Den ene kompisen til Martin hadde ikke det, hvis han hadde blitt skadet hadde bare hjemtransporten kostet rundt en million, sier mamma Hilde. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hilde synes ikke Martins katastrofe har forandret dem, ikke drastisk. Hun er mer redd, han mer reflektert, men personlighetene er de samme.

- Vi har hatt noen erfaringer og samtaler jeg ikke unner noen, men samtidig har vi hatt noen samtaler jeg egentlig vil anbefale alle å ta, sier Martin.

- Vi har måttet tenke nytt sammen. Vi har snakket til langt på natt, og det har vært fint.

Hilde har kjent på en enorm morsstolthet i Martins oppturer, og hun har kjent nedturene hans fysisk på sin egen kropp.

- Det viktigste vi har lært er nok dette: Tenk så fort ting kan skje. Så fort livet kan snu. Vi må ta vare på hverandre, konstaterer hun.

Martin på sin side har lært at fotball ikke er alt. Han trodde aldri han skulle komme til den erkjennelsen.

- I den verdenen jeg levde i, var det ingenting som nådde opp til fotballen. Det var det stedet jeg hevdet meg, det eneste området jeg har prestert, innrømmer Martin.

- Og så viser det seg at moder’n har hatt rett i alle disse åra. Det finnes altså mer i livet. Familie, for eksempel. De som bidrar hver eneste dag og er der for deg. Familien er uvurderlig.

LES OGSÅ: Mamma kjempet nesten helt alene.

Til forsiden