Marit Larsen (39) har levd det motsatte av et klassisk A4-liv. Drømmen om å leve av musikken gikk i oppfyllelse allerede i tenårene. 15 år gammel satte hun seg på flyet over Atlanteren sammen med barndomsvenninnen Marion. Sammen utgjorde tenåringsduoen musikkgruppen M2M. Hva som ventet dem, kunne ingen forutse.
M2M skulle kort tid senere ta verden med storm.
– Vi hadde ingen forutsetninger for å forstå det «trøkket» som skulle komme, sier hun når hun ser tilbake på situasjonen i dag. Selv om drømmen endret seg med årene, har musikk og låtskriving alltid vært lidenskapen hennes.
Nå er hun aktuell med sin andre barnebok hvor hun implementerer lidenskapen – denne gangen handler boken om jakten på en sang.
KK møter den blide 39-åringen på en travel, men koselig kafé på Tøyen i Oslo. Utenfor vinduene er det snøfall og kuldegrader, og til tross for idyllisk vintervær, blir varmen fra kaffekoppen satt ekstra pris på i januarkulden.
Anne tok sluttpakke og fulgte drømmen i Italia: - Du må være litt gal
Suksess i ung alder
Marit dro rett fra konfirmasjonsfotografering hjemme i Lørenskog til fire år i det store og ukjente USA. Verden ble snudd på hodet, og de to venninnene hadde ingen referanser eller forventninger. Plateselskapet de var tilknyttet i USA hadde derimot store forventninger om promotering og salg av plater.
– Det var helt vilt for et tenåringshode, og så var det litt fint at vi ikke skjønte bæret også. Mange av de fine tingene vi opplevde, tror jeg ikke jeg hadde klart å ta inn hvis jeg skjønte hvor mye jeg egentlig hadde å bekymre meg for, sier Marit til KK.
De to unge artistene ble begeistret for de minste ting. Å sitte lenge på fly var bare stas, de så ikke på det som en slitsom etappe i en arbeidshverdag. Deretter kunne de gjøre tolv promointervjuer på én og samme dag. Med deres tankegang på den tiden, lurte de bare på hva de skulle gjøre når arbeidsdagen var over, hvor store skyskraperne var, og aldri på hvem de voksne mannfolkene som tok beslutninger på vegne av dem var.
Mens Marit forteller om tiden i USA, begynner hun å flire. Hun kommer på en hendelse som gjorde de to unge jentene bitre da det stod på, men som har blitt til en søt historie i ettertid.
Da de var ferdig med det som skulle bli den første plata, hadde de fått «tidenes lanseringsmulighet». En av låtene skulle være soundtracket til lanseringen av Pokémon i USA. Det var før noen visste hvor stort Pokémon-universet skulle bli.
– Det var helt krise at det skulle være så barnslig. Vi syntes det var så ille.
På lanseringsfesten var det kø rundt Fifth Avenue da jentene hadde en showcase.
– Vi solgte en halv million singler på null komma niks, var nummer 20 på Billboard, og fortsatt var vi bitre over den koblingen, ler hun.
– Og jeg elsker oss for det nå i ettertid! Vi hadde integritet. Det var ikke det vi hadde tenkt, liksom.
Plateselskapet prøvde å overbevise jentene om at de hadde hatt en fantastisk start, og at de færreste opplever slik suksess, mens jentene fortsatt rev seg i håret over hvor barnslig fremtoningen ble. De skulle iallfall ikke se filmen på kino.
– Jeg elsker at vi var så bitre for det. Jeg synes det var helt riktig reaksjon – det er noe med den uskylden, og at vi var så på toppen av verden - at vi hadde rett til vår reaksjon.
Marit var 19 år da de vendte snutene hjemover mot Norge. Til tross for at noen andre tok beslutningen om at USA-eventyret var over, og det føltes utrolig leit, skjønte hun i ettertid at det var en god ting. Hun trengte å dra hjem til Lørenskog igjen, være ungdom og få lov til å velge musikkarrieren på nytt.
Har fremdeles en sterk tilknytning til New York
Fra den gang har Marit hatt New York som sin «kreative hjemby». Når hun er der, får hun roen til å skrive og lage musikk. Hun ser på hjemturen til Norge som en deadline for arbeidet. Når hun sitter på flyet hjem, skal låtene være ferdige.
Don't Save Me og Under the Surface-sangeren har bodd i New York av og på fra hun var tenåring, og med tiden har hun og ektemannen Alexander Buchmann fått mange nære venner i den amerikanske storbyen. Ektemannen har blant annet jobbet i Leger uten grenser med base i New York.
– Jeg er veldig takknemlig for alt jeg de første årene av karrieren. Det her har vært en del av min utdanning. Verden ble så stor på så kort tid.
Når livet tar brå vendinger: - Vi har klart å gå opp stien sammen
Startet eget plateselskap
Da Marit hadde fått summet seg etter USA-oppholdet, bestemte hun seg for å fortsette med musikken. Men det skulle være på hennes egne premisset. Hun ønsket ikke lenger å bli diktert av andre. Hun var ferdig med popstjernelivet i USA. Det er sånne ting som høres veldig spennende ut, men som er veldig krevende over tid, har hun konkludert.
– Det var nok til at jeg tenkte at her er det verdt å prøve å gjøre det etter min oppskrift, sier hun.
Marit valgte musikkarrieren på nytt da hun var 21, og noen år senere startet hun sitt eget plateselskap. Det har gitt henne mer kontroll, og er enda mer givende. I dag holder hun en lav profil, og har innsett at hun kan leve godt som musiker uten å være med på alt som skjer i artistlivet.
– Da var det med et ærligere blikk på hva det vil si å være i denne bransjen. Og nå velger jeg det igjen og igjen, sier hun og fortsetter:
– Det er jo en ordentlig kjærlighetshistorie – et veldig riktig yrkesvalg for meg. Jeg får fokusere på de tingene som jeg elsker og ikke kan leve uten, men på mine premisser.
Marit forteller at hun trives med å holde en lav profil, til tross for at hun elsker å stå på scenen. Hun har skapt sine egne rammer som ikke koster for mye.
I sosiale settinger er hun ikke den som tar ordet eller den som synger høyest i en bursdag.
– Jeg er en ganske introvert type og er alltid nervøs før jeg skal på scenen, men når jeg spiller konsert skal jeg presentere noe, og det er i kontrollerte rammer.
Og det elsker hun å drive med – og nærmere sommeren blir det ny musikk fansen kan glede seg til.
Har komponert musikk fra hun var barn
39-åringen husker ikke et liv uten at hun har laget musikk. Som 5-åring begynte hun å spille fiolin. Som 13-åring fikk hun gitar til jul, og da begynte hun også å skrive låter. Til tross for at faren har spilt cello i Filharmonien i over 40 år, og moren er musikkpedagog og assisterende rektor ved Musikkhøyskolen i Oslo, følte hun at hun fant sin vei til musikken på egen hånd.
Foreldrene var forsiktig med å presse henne inn i musikkens verden. Hun måtte nærmest dra kunnskap ut av dem dersom det var noe hun ville lære.
– De spiller etter noter og har begge sitt fundament i den klassiske musikken. Det er fantastisk håndverk, som har gitt meg veldig mye glede opp igjennom, legger hun til.
Siden den røde tråden i hennes liv likevel har vært det kreative arbeidet i å komponere musikk selv, har nettopp det å lytte og være åpen for at det man komponerer aldri har eksistert før, blitt spesielt viktig å plante i de små hjernene mens man kan, forklarer hun engasjert. Det finnes så mange sanger der ute som ingen har funnet ennå.
– Min fanesak for alle mennesker i alle aldre, er at musikken, kunsten og kulturen gjør livet større, sier hun.
Hun viser til at vi har lett for å tenke at de kulturelle opplevelsene er noe vi tar oss tid til når alle andre behov er dekket. Men kultur er folkehelse, slår hun fast.
- Etter pandemien har det blitt tydeligere enn noensinne, i alle fall for meg, at vi tørker opp uten disse samlingspunktene.
Dette gjelder for mennesker i alle aldre, og vi skal ikke undervurdere barna. Hun mener det er viktig at vi viser hvorfor musikken beveger oss, hvorfor vi elsker filmer, og hvorfor tv-serier engasjerer oss – og at ikke alt ender opp med en fellesbetegnelse i for eksempel skjermtid, som kan være et negativt fortegn.
– Det viktigste er at vi fokuserer på kulturen vi konsumerer og hvorfor det fyller sjelen, hjernen og hjertet.
Om vi lærer barn gode verdier fra de er små, vil vi ha et bedre utgangspunkt for en mer likestilt verden, tror Marit.
– Jeg synes det er en veldig fin og morsom utfordring å prøve å skrive om store ting for små barn, sier hun.
- Jeg har aldri tvilt på evnen min til å være mamma
Har skrevet to barnebøker
Marit bruker et enkelt språk, med rim og rytme, og prøver å ikke gjøre det fordummende. Barn er kritiske lesere, de reiser seg og går hvis det som leses for dem ikke treffer. Marit jobber hardt for at det skal treffe, og hun elsker utfordringen.
Hun ble kontaktet av en redaktør for noen år siden som spurte om hun hadde skrevet for barn før. Det hadde hun ikke, men hun tok på seg utfordringen og begynte å se verden med barnebok-briller.
– Jeg innså at det fantes et nytt bildebokspråk som hadde utviklet seg veldig fra da jeg var liten, som jeg synes er veldig inspirerende å være en del av.
– Første bok handlet om vennskap og integreringspolitikk for veldig små hjerner, og siste bok handler om musikk og komposisjon, utdyper hun.
Musikk og komposisjon er hennes lidenskap og fanesak. Selv har hun levd et kreativt liv fra barnsben av, og det at hun begynte å komponere musikk tidlig, har ført til at hun har klart å beholde mye av leken i det. Leken ble aldri avlært.
Boken Sofia finner en sang har hun skrevet teksten, og Jenny Løvlie har illustrert. Hun håper boken kan vekke noen små komponistspirer.
Småbarnsmoren gjentar at vi ikke må undervurdere de små hjernene – de har nemlig store forutsetninger for å ta inn poesi, språk og større sammenhenger. Å snike det inn i bevisstheten før skjermen tar dem fullstendig, synes hun motiverende.
Hadde med foreldre
Da Marit og Marion dro over til USA, hadde de med én forelder hver. Som tenåring var ikke Marit så fornøyd med det, men hun ser i ettertid at det var riktig valg. Hun tror at menneskene rundt dem oppførte seg bedre fordi foreldrene var til stede.
Selv om foreldrene ikke var fysisk til stede på alt jentene gjorde, bar det fortsatt hjem til foreldrene til leggetid.
– I en sånn absurd ny realitet, var det utrolig fint å ha noen få, klare rutiner og skolearbeid innimellom, sier hun og reflekterer over hvor viktig det har vært i det store bildet.
Levde som superstjerner - nå er en av de tidligere S Club 7-medlemmene hjemløs
Ble mor under pandemien
Marits datter Ira (3) ble født bare uker før pandemien tok seg innover Norges landegrenser i 2020. Marit, som en privilegert nordmann, mener det er viktig å se at Norge og verden med et blikk utenfra. Det har vært viktig for henne og Alexander å vise datteren et multikulturelt USA. Da koronarestriksjonene lettet, dro de tre over til byen de setter så høyt.
– Bare det å vise frem New York i så ung alder – et samfunn med et mylder av nasjonaliteter, språk og mange måter å leve på, viser at det ikke finnes én oppskrift, sier hun engasjert.
Da Marit gjorde forberedelser til barnebøkene, oppdaget hun at det ofte er et konstruert samfunn som tegnes. Barn med helt lys hud som lever i en verden med voksne med helt lys hud, hvor alle snakker likt og tenker likt.
– Det er ikke en verden jeg tenker at barn har godt av å se i bøker, for den finnes jo ikke.
Derfor er hun og illustratør Jenny Løvlie opptatt av at historien og illustrasjonene skal gjenspeile samfunnet med ulike hudfarger og kroppsfasonger.
Eneggede tvillinger fikk barn med timers mellomrom
Viktig å beholde leken
Med en datter på tre år, kan hun allerede se at datteren har sin egen måte å se verden på, og begynner å interessere seg for ulike ting.
Er det noe Marit har lært av sin mor, er det å ha en tillit til datterens engasjement, og å prøve å forstå det. Dersom datteren oppdager en interesse om få år som hun skal ha for resten av livet, er det viktig å ikke avskrive det som kun en fase.
– Jeg skal prøve å leve meg inn i det – også hvis det er noe helt annet enn det jeg kan. Og hvis det er musikk, har jeg lyst til å prøve å beholde leken i det så lenge som over hode mulig.
– Ingenting er mer skadelig for en sånn kreativ kjærlighet enn at den blir forkludret med andre ting for tidlig. Jeg skal la henne være den ambisiøse.
Selv har hun opplevd mye vind i ryggen i sin karriere. Noen ganger har det gått for fort for hennes eget beste. Hun ønsker ikke å være en mamma som leder datteren inn i en musikkarriere, til tross for at det har ledet Marit til noen av de største øyeblikkene i sitt liv. Hun forstår at foreldre som elsker noe veldig høyt, slik hun gjør med musikken, får lyst til at barna skal kjenne på den gleden.
– Jeg skal veilede der jeg kan, hvis hun ber om det. Men det aller viktigste for meg er at hun finner sin egen vei, sier hun.
– Jeg dyrket henne inni kroppen min, og hun er my finest piece of work, men hun er ikke meg.
- Grunnen til at jeg er så avslappet er at jeg har troen på at jeg selv er flink
