Selvmord

- Jeg skulle gjerne ha visst hvorfor

Heidi hadde en god oppvekst helt til faren ble angstsyk og begikk selvmord. Da raknet alt. Moren ble psykiatrisk pasient, og Heidi mistet tryggheten i livet.

Publisert

Tønsberg 6. mars 1999: Heidis far, Gunnar, er i løpet av de to siste årene blitt syk av angst og er bare hjemme på helgeperm. «Hallo? Er det noen hjemme?» Heidi er hjemom for å slippe inn hunden, men ingen svarer. Hun vet at moren hadde bevilget seg litt «fri», men skal være tilbake innen en time. At faren ikke svarer, bekymrer henne ikke. Han ligger sikkert bare og sover, slik han gjerne pleier. Uten å sjekke det nærmere, snur hun i døren og drar.

Da moren en snau time senere kommer hjem, finner hun ikke mannen sin. Hun roper og leter, kjenner panikken bre seg. Da hun oppsøker låven, finner hun ham død. Gunnar tok sitt eget liv, 52 år gammel.

LES OGSÅ:  - Jeg er en overlever

PÅ SYKKELTUR: Heidi sammen med  faren sin sommeren 1990. Her er de på  Borrestranda ved Åsgårdstrand i Vestfold.
PÅ SYKKELTUR: Heidi sammen med faren sin sommeren 1990. Her er de på Borrestranda ved Åsgårdstrand i Vestfold. Vis mer

– Foreldrene mine og oppveksten min var verdens beste. Jeg var på mange måter bortskjemt. Jeg ble hentet og kjørt dit jeg skulle. Som barn var jeg aktivt med på både 4H, speideren, hadde egne hester, fotball og håndball, og pappa var alltid med og heiet på meg, sier den blide kvinnen som smiler med både munnen og øynene.

Siden Heidi Grøstad (34) vokste opp på en gård, ble dyrene hennes nærmeste venner. Da Heidi var 18, overtalte hun moren Mona og faren til å kjøpe seg en hund sammen. Schæferhunden Robin har vært en viktig del av Heidis liv i tolv år.

– Robin var bare en valp da pappa ble syk, og da pappa døde, måtte jeg «ta meg sammen». Det ble viktig for meg å ta vare på ham. Han trengte tur, mat og stell. Da Robin døde, ble savnet etter pappa forsterket. Robin var på mange måter det jeg hadde igjen etter ham.

GODE VENNER: Heidi skrev flere brev til faren da han var syk, uten å få respons. – Psykiske problemer er vanskelig å forstå, sier hun. Hunden Robin var viktig for dem begge, og er et sterkt minne etter faren.
GODE VENNER: Heidi skrev flere brev til faren da han var syk, uten å få respons. – Psykiske problemer er vanskelig å forstå, sier hun. Hunden Robin var viktig for dem begge, og er et sterkt minne etter faren. Vis mer

Heidi er helt lik faren sin. Han var også av den utadvendte typen. Det var i russetiden hennes at faren begynte å endre atferd.

– Han orket ikke å være med på fotball- og håndballturneringer lenger. Han som bestandig stilte opp, sa: «Jeg kommer hvis jeg orker.» Alt måtte tilpasses dagsformen, minnes Heidi.

I ettertid er Heidi blitt fortalt at faren fikk sin første psykiske knekk i 1979, da han jobbet som salgssjef. Et par år senere tok han over gården hjemme, sammen med sin far.
– Den krisen klarte han imidlertid å jobbe seg igjennom ved å arbeide hardt på gården.

Da bestefaren til Heidi døde i 1992, ble Gunnar gående med ansvaret for gården alene. Noen år senere, i 1997, begynte Gunnar å spørre om ting som irriterte Heidi grenseløst. I ettertid har hun tenkt mye på at hun burde ha vært mer tålmodig med ham.

– Han hadde tvangstanker og kunne se farer i det meste. Mamma skjermet lenge hvor syk han var, hun ville beskytte oss. Hun ville være sterk og klare det selv.

Heidi var bare 19 år og trengte faren sin, men kunne ikke regne med ham. Det var vanskelig å forholde seg til atferdsendringene.
– Det var på dette tidspunktet livet mitt skulle begynne, og jeg trengte rådgiveren min, men han var «borte», sier hun trist.

Fra han ble syk i 1997 og til han tok livet sitt i 1999, husker Heidi ingen gode perioder. De gode minnene hun henter fram og tar vare på, er fra årene før.
– Han ble offer for sju ulike lykke­piller, uten at noen av dem hjalp. Han ble kastet mellom fire ulike institusjoner, men ble bare dårligere.

LES OGSÅ: - Utfordringene ga meg styrke

STÅR OPPREIST: Heidi bestemte seg tidlig for at hun ikke kunne legge seg ned, selv om hun bærer på tøffe erfaringer.
STÅR OPPREIST: Heidi bestemte seg tidlig for at hun ikke kunne legge seg ned, selv om hun bærer på tøffe erfaringer. Vis mer

5. mars 1999: Gunnar blir sykere og sykere. Han forteller sine nærmeste at han ønsker å ta sitt eget liv, og lurer på hvor det ligger tau. Moren til Heidi sørger derfor for å gjemme alle tau hun finner.
– Jeg snakket med pappa i telefon denne kvelden og skjelte ham ut fordi han ville at mamma skulle hente ham hjem fra institusjonen. Det var jo uvær, mørkt, glatt og vinter. Det ble den siste gangen jeg snakket med ham.

Morgenen etter dro Mona og hentet Gunnar hjem. Heidi, som skulle på jobb, hadde lovet å stikke innom for å slippe inn Robin. Moren hadde nemlig dratt på en fotoklubb, der hun skulle være en time, før hun kom hjem.
– Jeg var der et kvarter etter at mamma dro. Jeg ropte hallo, men fikk ikke svar. Jeg regnet med at han sov. Så kom mamma hjem og fant ham på låven. Jeg har fryktelig vondt av mamma, det må ha vært litt av et sjokk.

Broren til Heidi ringte henne senere på dagen og ba henne komme hjem.
– Jeg forsto hva det gjaldt, og spurte: «Hvor har han gjort det?» Jeg trengte da – og trenger fortsatt – bekreftelser. Jeg liker ikke å bli holdt utenfor når det skjer noe.

LES OGSÅVar døden nær flere ganger

BARNA I SENTRUM: Etter at Heidi selv fikk barn, har hun vært bevisst på sin oppførsel overfor barna. Hun vet at hun som mor har stor påvirkningskraft på deres liv senere. Her er hun med Nathalie (4) og Michelle (8).
BARNA I SENTRUM: Etter at Heidi selv fikk barn, har hun vært bevisst på sin oppførsel overfor barna. Hun vet at hun som mor har stor påvirkningskraft på deres liv senere. Her er hun med Nathalie (4) og Michelle (8). Vis mer

Å miste faren sin var en traumatisk opplevelse. Temperamentet var noe Heidi slet med og fortsatt sliter med.
– I begravelsen til pappa husker jeg at jeg tenkte: «Hva gjør alle disse menneskene her, hvor var de da pappa var syk?» Jeg har spurt meg selv mange ganger om hva pappa kan ha opplevd, som gjorde at han ble syk. Jeg har en trang til å ville finne ut av ting.

Moren til Heidi slet lenge med skyldfølelse fordi målet hennes var å få ektemannen frisk. Til slutt ble hun tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling fordi hun ble syk selv. Hun var så langt nede at hun ville dø.
– Etter hvert begynte hun å straffe seg selv og sluttet å sove, spise og stelle seg. Hun visnet og var en skygge av seg selv, forklarer Heidi.

Når Heidi møtte folk på gaten, spurte de om hvordan det gikk med moren hennes.
– Det var sjelden noen spurte hvordan det gikk med meg. Jeg savnet å bli sett. Jeg drev med selvskading, tok sovepiller og festet en del for å døyve følelsene mine. Jeg hadde ikke tid til å ta vare på meg selv, fordi jeg måtte ta hånd om mamma.

På et tidspunkt fikk Heidi nok.
– Jeg fikk et opphold på en institusjon. Etter en uke var jeg hjemme igjen. Jeg innså at institusjon ikke var riktig for meg. Men en kognitiv terapeut har hjulpet meg.

Heidi har også kommet seg gjennom egen sorg ved å hjelpe andre som har trengt henne.
– Men høsten og høytider, det er tungt. Da kommer minnene tilbake, sier hun.

Moren til Heidi er frisk igjen i dag, og hun har «fått tilbake» den gamle, trygge moren sin.
– Etter to vintre på Gran Canaria, der hun har en venninne, klarte hun, gjennom miljøforandring og ved å komme seg bort, å få et «normalt» liv igjen.

LES OGSÅ: Berits sønn var donor og ga nytt liv til fire

GODE STØTTESPILLERE: Familien betyr alt for Heidi. Her sammen med ektemannen Hans Krister (35), og jentene deres, Nathalie og Michelle.
GODE STØTTESPILLERE: Familien betyr alt for Heidi. Her sammen med ektemannen Hans Krister (35), og jentene deres, Nathalie og Michelle. Vis mer

I 2010 giftet Heidi seg med Hans Krister (35), som hun har kjent siden hun var 16 år. Ektemannens støtte har vært uvurderlig.

– Jeg kan være både høyt og lavt, så all ære til ham for å ha holdt ut med meg. Selv mistet han moren sin i kreft i 1999, og tok omsorgsfullt vare på henne de fem årene hun var syk. Hans Krister er et varmt menneske som jeg er svært glad i. Han, og jentene våre, er viktigst for meg.

– Jeg har en jobb jeg trives i, en familie jeg er glad i, gode venner, og spiller aktivt håndball. Livet er godt, fordi jeg fyller det med det som gir mening, sier Heidi.

Heidis mor har lest gjennom saken og godkjent at ektemannens selvmord omtales. Hun går god for datterens beskrivelser, men ønsker ikke selv å uttale seg ytterligere. Også ­Heidis bror og tante, Gunnars søster, er informert om artikkelen.

Dette hjalp ­Heidi:
Kjernen i kognitiv terapi er å støtte pasienten i å mestre sine problemer, og samtidig hjelpe til å endre uhensiktsmessige tankemønstre og uhensiktsmessig atferd som er forbundet med problemene, og som kanskje også har ­bidratt til dem.
Kilde: Norsk forening for ­kognitiv terapi

Har du mistet noen i selvmord?
LEVE er en landsdekkende, frivillig organisasjon som består av etterlatte ved selvmord og fagpersoner. LEVE har siden stiftelsen i 1999 arbeidet for å sikre etterlatte omsorg og støtte. 
E-post: post@leve.no, tlf. 22 36 17 00

Vil du vite mer, sjekk ut www.leve.no

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer